Hva om Raymond Carver er en sjanger?

1. Per Pettersons nye bok Jeg nekter handler om Tommy og Jim som var venner da de var unge men som nå ikke har sett hverandre på over tredve år. Bokas nåtidsplan er 2006, da de møtes tilfeldig igjen, ved brua til Ulvøya en tidlig morgen. Det virvler opp gamle minner, og de påføgende kapitlene hopper frem og tilbake i tid der vi får begges historier punktvis rullet opp, både i jeg-form og av en utenforstående forteller. Vi får også høre historien(e) fra perspektivet til Tommys søster Siri, og andre.

2. Det er en nærmest perfekt komponert roman, det finnes ingen ting overflødig i den, alt har sin plass, alt er gjennomlyst, gjennomarbeidet. Den inneholder mange fantastisk gode avsnitt og enkeltsetninger. De beskrevne episodene er medrivende, ofte vond, lesning.

3. Det er en god bok. Det er en meget god bok. Fra et håndverksmessig synspunkt er den muligens det aller beste og mest gjennomførte jeg har lest av norsk litteratur noensinne.

4. Allikevel er jeg merkelig uberørt etter endt lesning. Jeg spør meg selv hvorfor.

5. Hele tiden mens jeg leser Jeg nekter tenker jeg på Raymond Carver. Det er som om Carvers ånd svever over boksidene, sammen med Richard Ford, kanskje, og, selvfølgelig, Hemingway, som er denne typen litteraturs evige far. Det Hemingwayske isfjellet, alt det usagte, uskrevne, det som ligger der og nærmest vibrerer i underteksten, det er Jeg nekter fullt av. De tause menn som ikke snakker om følelser, de pregnante scenene, de underspillte epifaniene, det trassige håpet som glimter som kråkesølv innimellom den hverdagslige tristessen, alt dette er i rikt monn tilstede, hos Petterson så som hos Carver.

5a. Jeg tar meg i å tenke at Petterson skriver sjangerlittaratur, og at sjangeren er Raymond Carver.

5b. Det er selvfølgelig på mange måter en svært lite generøs lesning, rett og slett urettferdig. Petterson har selvfølgelig ikke ansvar for min leseropplevelse. Kanskje jeg har lest boka for fort, kanskje jeg ble litt forelsket i den formuleringen (5a) tidlig i lesingen slik at den ble liggende som et stykke farget glass foran resten av lesingen min. Kanskje jeg bør lese den om igjen. Kanskje jeg bør lese Carver om igjen.

6. Den håndverksmessige perfeksjonen bidrar til denne følelsen. Alt er så velplassert, alt er så regissert, tråder slippes og plukke opp igjen i en nydelig stafettveksling, de ulike personene kaster lys over hverandre og over hendelsene, det er lakuner og huller i historien som aldri helt blir oppklart, men også disse hvite flekkene er perfekt plasserte. Henrik Langeland bruker Pettersons Ut og stjæle hester som eksemplarisk tekst i boka Fortellekunst; han kan antagelig gjøre akkurat det samme med Jeg nekter.

7. Til syvende og sist er det altså slik: Jeg nekter er for glatt, den glir unna, den mangler mothaker. Gi meg litteratur som er skitten, urein, uforståelig, vakklende, rar, usikker. Harold Bloom sier i The Western Canon at stor litteratur "ads strangeness to beauty" (på norsk, om jeg ikke husker feil, "legger selsomhet til skjønnhet"). Jeg nekter er en bok som mangler strangeness. Selv hullene i historien er så velplasserte at de (for meg) allerede er fulle.