Om litterære arrangementer

De siste ukene har jeg tilbrakt mer tid på litterære arrangementer en jeg har tilbrakt med å lese. Og hvis ikke det er en deprimerende tanke, så veit ikke jeg. Ikke til forkleinelse for et eneste arrangement, men det er jo tross alt det å sitte mutters aleiene med en bok som er det litteraturen egentlig handler om. Alle lanseringsfester, paneldebatter, opplesninger og annet er bare biprodukter, og det er muligens et av tegnene på at apokalypsen snart er forestående at de nå synes å få mer oppmerksomhet en selve verkene gjør. Ikke at jeg tror apokalypsen snart er forestående, den foregående setningen må lese som hyperbelsk overdrivelse for å få frem et poeng, men det er nå en gang slik at den seriøse boklesinga er utrolig lite medievennlig, iom. at det tar lang tid og ofte kan være vanskelig. Svært mye lettere å både snakke og skrive om noe mer konkret som skjer; a leser der; b slipper den boka; c & d diskuterer det a leste forrige uke etc. etc. Har man ikke arrangementer for å feire/løfte frem/diskutere verket? Lager man nå bøker for å ha en unnskyldning til å lage arrangementer? Den foregående setningen var et forsøk på en spissformulering og bør ikke taes alt for alvorlig. Men, you know?

Nå skal jeg sette meg ned og lese i en bok.