Jeg leste Trude Marsteins Gjøre Godt, ei veldig god bok, tidligere i høst.
Roland Barthes skriver et eller annet sted om det man i mangel av et bedre ord på norsk kan kalle virkelighetseffekter, det vil si biter av teksten som har som fremste litterære funksjon å skape en illusjon eller følelse hos leseren av at det han leser om virkelig har skjedd, eller i det minste virkelig kunne ha skjedd. Barthes bruker som eksempel Madame Bovary og en passasje hvor Flaubert gir en utrolig inngående beskrivelse av et barometers virkemåte.
Trude Marstein er forfatter som tydelig vil at bøkene hennes skal ha høy virkelighetsfaktor. Språket hennes er ribbet for metaforer og andre blomstrete typer litterær språkføring. Hun skriver i nåtid, i en stil som ligger temmelig nærme stream-of-conciousness. Det at hun tar med vestenlig og uvesentlig av karakterenes handlinger og tanker er også en type virkelighetseffekt.
Og hun gjør det utrolig bra. Trude Marstein på sitt beste fremstiller norsk hverdag anno 2006 mer troverdig og mer levende enn noen annen forfatter jeg vet om. Hun skaper karakterer som er helt like meg selv eller noen jeg kjenner, og klarer samtidig å gjøre dem spennende og interessante.
Boka inneholder 118 fortellerstemmer, og det funker veldig bra, stort sett, med en håndfull unntak. Masse gode passasjer.
Roland Barthes skriver et eller annet sted om det man i mangel av et bedre ord på norsk kan kalle virkelighetseffekter, det vil si biter av teksten som har som fremste litterære funksjon å skape en illusjon eller følelse hos leseren av at det han leser om virkelig har skjedd, eller i det minste virkelig kunne ha skjedd. Barthes bruker som eksempel Madame Bovary og en passasje hvor Flaubert gir en utrolig inngående beskrivelse av et barometers virkemåte.
Trude Marstein er forfatter som tydelig vil at bøkene hennes skal ha høy virkelighetsfaktor. Språket hennes er ribbet for metaforer og andre blomstrete typer litterær språkføring. Hun skriver i nåtid, i en stil som ligger temmelig nærme stream-of-conciousness. Det at hun tar med vestenlig og uvesentlig av karakterenes handlinger og tanker er også en type virkelighetseffekt.
Og hun gjør det utrolig bra. Trude Marstein på sitt beste fremstiller norsk hverdag anno 2006 mer troverdig og mer levende enn noen annen forfatter jeg vet om. Hun skaper karakterer som er helt like meg selv eller noen jeg kjenner, og klarer samtidig å gjøre dem spennende og interessante.
Boka inneholder 118 fortellerstemmer, og det funker veldig bra, stort sett, med en håndfull unntak. Masse gode passasjer.
Men! Pupper! Det nevnes stadig vekk hva slags pupper en eller annen karakter har eller liker eller tenker på. Og det er jo greit, tenker jeg først, folk tenker jo mye på pupp i løpet av en dag, mange gjør nok det. Men etterhvert blir det for mye, jeg sitter der som leser og tenker som så at kanskje noen av karakterene burde tenke på rumper, eller på lår, eller på ansikter, eller på legger, eller på overgangen mellom ryggen og rumpe, eller noe annet fysisk, hvis de nå først skal gå der og objektivisere folk rundt seg. Men det skjer knapt nok, i hvert fall ikke like ofte som puppetenkingen.
Og da faller virkelighetseffekten sammen. For mye pupp peker på forfatteren, på Marsteins eget oppheng i bryster, og illusjonen om 118 distinkte personligheter desintegrerer, delvis, desverre, og gjør boka dårligere. For ellers, altså, veldig god bok.
elefantfabrikken: Ellers sier det vel mest om deg at du henger deg så jævla opp i de puppegreiene?
olajostein: Hæ? Nå snakker vi om boka, ikke om meg.
Og da faller virkelighetseffekten sammen. For mye pupp peker på forfatteren, på Marsteins eget oppheng i bryster, og illusjonen om 118 distinkte personligheter desintegrerer, delvis, desverre, og gjør boka dårligere. For ellers, altså, veldig god bok.
elefantfabrikken: Ellers sier det vel mest om deg at du henger deg så jævla opp i de puppegreiene?
olajostein: Hæ? Nå snakker vi om boka, ikke om meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar