3 ting, uke 10 (Kracht, TooM, AFV Press)

• Christian Kracht, den sveitsiske forfatteren (eller er han østerriksk? Det må jeg huske å sjekke før jeg legger ut denne bloggposten) som på norsk er utgitt av Pelikanen forlag, har jeg muligens eller muligens ikke skrevet om før, men jeg burde ha gjort det. Imperium er en av de beste romanene jeg har lest de siste fem årene, en sann svir, en lesefest, smart og morsom. Jeg blir her i solskinn og mørke, den andre romanen som ble oversatt til norsk, likte jeg også godt, men den etterlot seg ikke samme inntrykk. Nå holder jeg på med romanen De døde, som er så rar at jeg sannelig ikke vet hva jeg skal synes, annet enn at jeg liker det. Det er blant annet noen veldig rare språklige ting i denne boka, feil grammatikk og merkelige ordstillinger, at jeg tar meg i å lure på om oversetter og språkvasker har gjort en dårlig jobb, eller om det virkelig er ment å være slik. Antagelig er det ment å være slik. Men da forstår jeg ikke helt hvorfor. Og hvilken stor glede ligger det ikke i det, å lese noe man ikke helt skjønner? Noe som bryter med forventningene, som forvirrer, som rett og slett går over hodet på en?

• Time out of Mind, Bob Dylans store comeback-plate fra 1997, en plate som kan regnes med blant hans aller beste (i hvert fall på ti på topp, noe som i Dylan-sammennheng er høyt), er en plate jeg alltid har likt, men jeg har ikke innsett hvor stor og viktig den er før helt nylig. De siste par årene har jeg, med lange mellomrom, lyttet meg gjennom alle albumene hans i kronologisk rekkefølge (jeg hører på Love and Theft mens jeg skriver dette), og forrige uke var tiden kommet for å høre på nettopp Time out of Mind. Og etter å ha brukt de foregående ukene på å høre på de temmelig begredelige platene han slapp på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, album som i beste fall kan beskrives som helt greie, i mange tilfeller som direkte redselsfulle, der det i stor grad virker som om Dylan helt har mistet evnen til å lage genuint gode låter, så er TooM en real åpenbaring. En plate full av gode låter, med gode tekster, og som fungerer som en enhet, et virkelig helstøpt album, av et format man må tilbake til 70-tallet for å finne maken til i katalogen hans. At kritikere og lyttere var over seg da denne skiva kom virker langt mer forståelig på meg nå enn det gjorde før, med andre ord.

• Forrige uke fikk jeg endelig somla meg innom Bislett bok og plukket med meg de to nyligste utgivelsene fra elefantfabrikken-favoritten AFV Press. To små chapbooks, en på dansk og en på svensk. Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt av Leonard Franzén er oransj, 35 sider lang, og har, som tittelen tydelig viser, et betydelig humoristis overskudd. Lang tittel, om enn  ikke like lang, har også danske Mirian Dues bok, Telter i randen af et mørkt øje, sover i knitrende sengetøj. Den har jeg ikke lest enda, men dersom førsteinntrykket ikke er helt galt er dette kanskje den mest normal-poetiske (hvis det er et begrep) utgivelsen på AFV Press så langt. Men det har jeg altså ikke egentlig dekning for å si, jeg får heller vende tilbake til saken senere.