1. De siste ukene har store deler av det norske nyhetsbildet vært som en sammenhengende vitsetegning. Mullah Krekar skal tvangsflyttes til Kyrksæterøra? Erna Solberg kommenterer regjeringens flytting av iskanten med «iskanten har flyttet seg selv»? Vebjørn Selbekk har TGI Fridays som favorittrestaurant? Siv Jensen er for menneskerettigheter som minister, men åpen for å bryte dem som partileder? Robert Eriksen analyserer seg frem til at en politisk streik må være «politisk motivert»? Vitsemakerne har boltret seg over hele fjøla, men ingen av vitsene er i nærheten av å være så morsomme som nyhetene i seg selv. Og det er jo rett og slett ganske trist.
2. Bob Dylan kommer straks med en ny plate, og det medfører alltid et snev av forventning, selv om han vel ikke har laget en virkelig god plate på ganske mange år. Love and theft fra 2001 er ganske god, men ikke akkurat noen klassiker, så man må vel tilbake til Time out of mind fra 1997 for å finne sist gang han virkelig var i storslag. Uansett, denne gangen dreier det seg om en plate med tittelen Shadows in the night, og den inneholder ingen originale komposisjoner, bare covere av mer eller mindre gode, gamle låter som først og fremst er kjent i Frank Sinatras tolkninger. Bob gjør Frank, med andre ord. Sporet «Stay with me» kan høres via YouTube allerede:
3. Via den svært ofte interessante bokbloggen biblioklept ramlet jeg inn i en Wikipediaartikkel om en litterær bevegelse jeg ikke kjente til fra før, New Narrative, som umiddelbart høres ut som om den driver med/drev med ting som er for meg interessante. Bortsett fra Dennis Cooper kan jeg ikke huske å ha hørt om noen av navnene som ramses opp. Men hvor skal man begynne? Her har jeg tydeligvis en liten researchjobb å gjøre.
4. En ny favoritt (har jeg nevnt ham før?): Howard Jacobson. Britisk forfatter av jødisk herkomst. På norsk finnes bare boka Finklerspørsmålet (Cappelen Damm 2011) som vant Man Booker-prisen i 2010. Å nevne at Jacobson er jøde er strengt relevant, for det er et av hans viktigste temaer, sammen med sex. Leif Ekle har en god anmeldelse av Finklerspørsmålet, der han bl.a. skriver: «Det er altså gjennom denne trekanten av venner og dens nære omland at Howard Jacobson skaper det spenningsrommet som gir ham plass til å vasse fryktløst inn nesten alle tenkelige forestillinger om det jødiske – sett innenfra så vel som utenfra. Positivt som negativ; jødisk selvhat og selvforakt, skam over Israel, skam over å tilhøre et forfulgt folk, ambivalens og stolthet. Ikke minst gjelder det forholdet til andre og andres forhold til det jødiske. Hva gjør man når jøder igjen angripes? Jacobson viker ikke for noe spørsmål.» Så har jeg nylig brukt lang tid på å lese Kalooki nights, en temmelig tykk roman fra 2006, som Jacobson selv har kalt noe sånt som «Den mest jødiske av alle jødiske romaner noensinne» – en sann svir å lese. Nå er jeg i gang med min Jacobson-roman #3, The Act of Love, fra 2008. Det alle disse har felles er at de er svært morsomme, i tillegg til å være både tankevekkende og velskrevne; Jacobson er en lesevennlig og intelligent forfatter, og, om jeg ikke tar veldig mye feil, en av vår tids store.
5. Hva skjer med interessen for litterære arrangementer om dagen, a? For halvannen uke siden var det lansering av den nye platformen for lydbøker, Ferdigsnakka.no, på Internasjonalen, og det var lang kø, stappfult, og endte med at ganske mange rett og slett ikke fikk plass. Og denne uka hadde Litteratur på Blå en kveld om Simone de Beauvoir, hvor det i følge rapportene var 150 mennesker som ble avvist i døra pga. plassmangel. Sånt har jeg knapt nok hørt om før, bortsett fra når det kommer virkelig store utenlandske forfattere til Litteraturhuset eller lignende.
6. Roman: En kort evaluering om psykososialt stress er en kort, svært kort, liten bok av Henrik Nor-Hansen, og må vel regnes med blant de mer originale bidragene i norsk bokflora de siste årene. Den er drøye 60 sider lang, og er skrevet i et tørt, rapport-aktig språk – faktisk gir hele romanteksten seg ut for å være en rapport om en mann som har gjort en merkelig forbrytelse, og et forsøk på å forstå eller forklare hvordan denne mannen har endt opp slik. Det er en veldig morsom og veldig trist bok, som leses på kanskje halvannen time. På kjøpet får man noen interessante og originale beraktninger om det norske samfunnet de siste 20-30 årene, særlig boligpolitisk. Anbefales.
7. Musikk: Morten Abel synger på norsk i den nye singelen «Anabelle», som balanserer, eller kanskje snarere vakler, sjangler, som en full sjømann, på grensa mellom ganske smart og skikkelig teit. Kudos for å synge på norsk (de engelske tekstene til Abel har alltid vært ... ehh), og spesiell ekstrakudos for tekstlinja og rimet: «Hun hadde veldig fine knær ... der». Verdt å høre på mellom tre og sju ganger.
4 kommentarer:
takk for tips om nor-hansen, den skal jeg sjekke ut. jeg hadde for øvrig stor glede av En redegjørelse for reisestipendet 2010 av samme forfatter, hvis du ikke har vært borti den. litt fyldigere i volum, den tar kanskje to timer å lese.
Den skal jeg ta en titt på, takk for tipset.
du merker at internett er kraftige saker, når du må inn og sjekke om noen har svart på din anonyme kommentar om en relativt ukjent norsk forfatter. og det var det noen som hadde! da kan livet bare fortsette å begynne.
Legg inn en kommentar