1. Dokumentar: NRK har de siste ukene sendt en svensk dokumentar om Astrid Lindgren i tre timeslange bolker. Alle kjenner til Lindgrens univers, men livet hennes visste i hvert fall ikke jeg noe som helst om fra før, og for et liv! For en dame! Særlig de to første delene, som handler om livet før hun blir den verdensberømte «Astrid Lindgren», er interessante, og dokumentarskaperene har gravd frem masse spennende materiale som antyder hvor hun har hentet inspirasjon og elementer til sine bøker. Definitivt verdt å bruke noen timer på, nesten uansett hvor sterkt forhold man måtte ha til Lindgren fra før – men hvem har ikke i hvert fall ett gyldent barndomsminne fra en av hennes bøker eller de tilhørende tv-seriene?
2. Tegneserie: Alan Moore er en mann jeg stadig vender tilbake til, og her om dagen ramlet jeg over en kort liten biografi om ham i tegneserieform, som fåes gratis digitalt om man har Sequential-appen (en digital platform for distibusjon og lesing av tegneserier – funker bra). Den er laget av Gary Spencer Millidge og er på korte (men tettpakkede) 20 sider, så det tar bare en halvtimes tid eller så å lese. Verdt det for overblikkets del, samt at det minner meg på at det fortsatt finnes mye av Moore jeg ikke har lest, særlig fra den første delen av karrieren hans.
3. Hvor lang er en roman? Det er kanskje vanligst å snakke om sidetall, men som alle som har tenkt litt over det innser, er antall sider en ekstremt lite presis indikasjon på en teksts lengde. En ganske mye bedre målestokk er antall ord. En «typisk» roman på 350-500 sider er på et sted mellom 80 000 og 110 000 ord. John Steinbecks Om mus og menn og Hemingways Den gamle mannen og havet ligger begge rundt 20 000 ord, har jeg lest en gang. Prousts På sporet av den tapte tid befinner seg i andre enden, et sted rundt 1,2 millioner ord. Knausgård er ikke veldig mye dårligere: Min kamp 1-6 består av omtren 1 million ord, mens David Foster Wallaces Infinte Jest litt overraskende ligger på en drøy halv million, selv om hele boka er i ett bind – men der snakker vi jo også om en seriøst liten font.
4. Musikk: Jeg skrev for et par uker siden at Ariels Pinks album pom pom bare er skvip, og det fikk en venn av meg til å reagere. På hans oppfordring har jeg hørt litt på albumet Before Today med Ariel Pink's Haunted Grafiti, og det er ganske mye bedre, helt på grensa til bra. Påstanden min om at han har melodisk teft står seg, og på Before Today er det veldig mye mindre tull og tøys – selv om det også er mye der som høres ut som humor, og som alle vet: Humor doesn't belong in music.
5. I en verden av mer eller mindre morsomme YouTube-videoer kom jeg plutselig på denne, den aller første morsomme videoen jeg kan huske å ha sett på internett. Star Wars Kid, fra 2003. Den begynner litt tregt, men tar seg opp etterhvert; uansett er det vanskelig i dag å forstå hvor hysterisk morsomt det var å se denne den gangen for tolv år siden. Hadde den kommet i dag ville den ikke fått noen til å lee på øyenbrynene en gang. En liten bit internetthistorie. Ganske interessant Wikipediartikkel også.
6. Bok: Øyvind Holens bok Groruddalen - en reiseskildring er fra 2005 og utsolgt fra forlaget, men jeg kjøpte den før jul på den fine lille sjappa Ila Bok & Bokstav som holder til på nedsiden av St. Hanshaugsenteret i Oslo (verdt et besøk, men sjekk åpningstidene før du legger turen dit). Velskrevet og stappfull av informasjon og synspunkter på den dalen i Norge der det bor flest mennesker, og selv om den er ti år gammel i år føles mesteparten av den fortsatt helt relevant.
7. Innrømmelse: Jeg har aldri lest ferdig følgende bøker: Brødrene Karamasov, Ulysses, Don Quijote, To the Lighthouse, Uroens bok og På sporet av den tapte tid, pluss en hel haug med andre. Vet ikke om jeg noensinne kommer til å lese dem i sin helhet heller? Sånt virket viktigere før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar