1. Den morsomste boka jeg leste i 2014 – og den morsomste debutboka jeg har lest noensinne – var Ingvild Schades Drammens rekordbok (Oktober forlag). Den handler om Jan Beige, Drammens høyeste mann med navneskilt, og hans aparte familie i Drammen, inkludert svogeren Reidar som har skrevet romanen Fravær i rom, en tung og kjedelig bok som handler mest om forfatterens knehase, og en sønn (eller er han stesønn?) ved navn Glenn, som er utvist fra skolen for å ha skrevet langdikt som henger ut navngitte personer.
2. Et utdrag (fra Reidars tid på Drammens beste skriveskole):
Mandagsforeleseren spytter bly på et linjeark, får brått en idé: – Hva om du skriver at leiligheten er tapetsert med svaler? Svaler som flyter eller svever i presens?
– God idé, sier Reidar. – Men den ideen må jeg nok spare til romanen jeg skal skrive en gang i framtida. En roman som skal utvikle seg til et storarta sosialt prosjekt. Dessuten er leiligheten til familien Beige tapetsert med hester i virkeligheten. Jeg kan ikke skrive at jeg ser en fugl når alt jeg ser, er hest.
– Du kan ikke skrive en roman før du har skrevet en perfekt novelle, sier mandagsforeleseren.
– Hva er ei perfekt novelle? spør Reidar og gleder seg til å skrive den.
– En perfekt novelle, sier mandagsforeleseren og smiler ømt, – en perfekt novelle er et ytterst intimt og luftig portrett av en innadvendt ung dame. Hun bør se på ting og tenke på hva ting ligner, og så kan hun for eksempel ha et identitetsproblem. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?
Reidar kjenner til en spesped i hovedstaden med inverterte brystvorter.
– Men jeg skal heller skrive om hjertet, sier han. En HB8-blyant triller over bordet.
3. Boka er rundt 300 sider lang (rettelse: 258 sider), og jeg tenkte først at det er alt for langt for en bok som er såpass tøysete. Humoristiske bøker gjør seg vanligvis best dersom de er korte, kanskje 150 sider eller så. Men Schade klarer to kunststykker: for det første fornyer og videreutvikler hun humoren hele veien, slik at romanen påkaller like mye humring og latter mot slutten som det den gjør i starten – hun klarer altså å unngå fellen det er å finne en type vitser som fungerer og så gjenta dem (med variasjoner) inntil de er brukt opp. Det andre som skjer, og som jeg nesten ikke skjønner at er mulig, er at jeg som leser på et tidspunkt virkelig begynner å bry meg om Jan Beige – jeg vil at det skal gå bra med ham.
4. Boka er utstyrt med tegninger laget av forfatteren selv; jeg har særlig og spesielt sansen for de små fluene som kravler rundt på noen av sidene.
5. Et annet element som holder utmattelsen fra livet er de mange ulike teksttypene vi er innom i løpet av boka: chattelogger, notater fra skrivekurs, monologer, brev, utdrag fra romanen-i-romanen etc.
6. Det går dårlig med Jan Beige. Heldigvis for romanen, holdt jeg på å si. Dermed er dette teknisk sett ikke en komedie, men en tragedie, i følge de aristoteliske kategoriene. Og det gjør boka ennå morsommere.
7. Mange ville forresten påstå at det er Reidar Larsen som er hovedpersonen i boka, siden det er han som tar mest plass (både bokstavelig og figurativt), men det er feil. Den viktigste personen i boka, den som holder det hele sammen, det er ingen annen enn Jan Beige, og det er derfor vi er nødt til å identifisere ham som hovedpersonen. (Oppgave til fremmelige skoleelever: grei ut og redegjør for det foregående utsagnet, referer gjerne til Bakhtin og Rabelais, og, om du absolutt må, Fløgstad.)
8. Det er muligens den samme teknikken man benytter i amerikanske komedier: hovedpersonen må være en mer eller mindre straight guy, en relativt kjedelig og normal person, som fungerer som identifikasjonsobjekt for publikum. Så kan man øke graden av eksentrisitet og merkverdighet jo mer perifere personene er. De nærmeste er litt rare, de som bare har gjesteroller en gang eller to per sesong kan være så outrerte som helst. Den normale forankrer galskapen på et vis, og fremstår som ennå mer normal og likandes i kontrast til de andres galskap. Kanskje.
9. [Fordi jeg er et rotehue har denne bloggposten blitt publisert i uferdig tilstand minst to ganger tidligere, og så har jeg fjernet den igjen. Til de som har lest den før og nå leser den igjen kan jeg bare si beklager.]
10. Noen ganger leser man en bok og tenker at det hadde vært gøy å ta en øl med forfatteren. Dette er en av de gangene. Jeg er usikker på hvilke kvaliteter ved en bok som gjør at jeg tenker det, men det har antagelig noe med følgende tre faktorer å gjøre: a) humor b) intelligens og sist men ikke minst c) en medfølelse for det tragiske og patetiske mennesket. Kurt Vonnegut, sier jeg. Ragnar Hovland sier jeg. Ingvild Schade sier jeg.
11. Drammens rekordbok av Ingvild Schade. Oktober forlag 2014. 258 sider. Trykket på Munken print cream 80 gram. Omslag av Rob Mientjes, illustrasjoner av forfatteren. Satt med Sabon next og Akzidenz grotesk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar