1. 252 sider, tok meg ~3 timer å lese, mye dialog, korte kapitler. Jeg lo høyt flere ganger.
2. Handler om Fredrik som aldri blir sint, men som vil bli det.
3. Utdrag: "Mustaphe er kanskje en av de irriterende innvandrerne som snakker meningsløst høyt med andre innvandrere når han sitter på buss eller T-bane. Han innbiller seg at man kan komme til Norge og snakke så høyt man vil på steder hvor folk helst vil være i fred. Og ikke bare høyt, men også på et aggresivt språk som høres ut som gurgling og harking og planlegging."
4. Andre forfattere og bøker jeg tenkte på under lesingen (kronologisk): Dag Solstad, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (spesifikt det første kapitlet hvor forfatteren henvender seg direkte til leseren); Tor Åge Bringsværd, bøkene om Bløtkakemannen; Jon Øystein Flink, Bort med den dagen da Jon ble født; AS Hermansen, Vikariatet. I tillegg tenkte jeg på Donald Barthelme, men han tenker jeg veldig ofte på uansett, så det er ikke sikkert det er relevant.
5. Kapitlene er nummerert av en person som holder shift-tasten nede, slik at f.eks. kapittel 135 skrives slik: !#%. Nummereringen begyner på !=! og går til !/!, altså 70 kapitler.
6. På et tidspunkt i boka oppfordres leseren til å ta ut sinnet sitt på boka, kaste den i veggen og ødelegge den. Jeg fant frem drillen, la boka i utslagsvasken og forsøkte å borre et hull tvers igjennom, men det var vanskelig å borre i papir, så jeg kom ikke lenger en ca. halvveis før jeg ga opp. Kanskje 2/3. Så tok jeg frem hammeren fra verktøyskrinet og slo boka 6-7 ganger, men ga meg fordi jeg tenkte at det var plagsomt for naboene med bankelyder. Til slutt tok jeg en avbitertang og klipte noen hakk i permen. Jeg vurderte å kaste den i veggen også, men gjorde det ikke.
7. Tittelen referer ikke bare til at hovedpersonen er en pusling, men også til pusling av puslespill. Et puslespill har en sentral rolle. Boken er strukturert som et puslespill, eller etter hvordan man pusler et puslespill, forsøksvis.
8. Språket er gjennomarbeidet, gjennomført. Forfatteren har kontroll på det han skriver. Friksjonen mellom den direkte forfatterstemmen som stadig henvender seg til leseren og den impliserte, "ekte", forfatteren er fruktbar. "Forfatteren" er ikke forfatteren. Eller omformulert: det er en implisitt forfatter utenfor førsteperonsforfatteren i boka. Det er mulig det foregående utsagnet gjelder alle bøker skrevet i førsteperson, men her er det tydeligere enn det vanligvis er.
9. Caveat emptor: jeg har hilst på forfatteren ved et par anledninger og snakket med ham i ~30 minutter tilsammen. Hyggelig fyr. Ut i fra observasjoner jeg har gjort av (særlig unge) kvinners oppførsel i hans nærhet tror jeg vi kan slå fast at Valeur er en av norges peneste unge mannlige forfattere. Om dette påvirker hva jeg synes/skriver om boka? Tror ikke det, men hvem vet.
10. Usikkerhetsmomenter jeg kjenner på som leser: Usikker på hvilken diskurs i samtiden jeg skal plassere boka innafor. Usikker på hvor linja mellom ironi og inderlighet går. Usikker på om denne usikkerheten er tilsiktet eller et resultat av at prosjektet ikke går helt opp. Usikker på om puslespillmetaforikken er vellykket gjennomført. Usikker på om de manglende brikkene mangler på en god måte.
10 + 1. Som sagt: Jeg lo høyt flere ganger under lesingen, >3. Det er det ganske sjelden jeg gjør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar