10 punkter om Édouard Levés Selvportrett

1. Originaltittel Autoportrait, utgitt i Frankrike i 2005. Oversatt av Rune H. Skoe for Flamme Forlag 2011. Forord av Nicolas Bouyssi. Etterord av oversetteren. 108 sider.

2. Ingen narrativ, bare en lang rekke opplysninger om forfatteren, ønsker, preferanser, opplevelser, meninger. Enkelte små anekdoter.

3. Tre mer eller mindre tilfeldig valgte setninger: "Å høre noen spille på sag gjør meg mer deprimert enn å høre trekkspill, men mindre enn synet av klovner.", "Jeg går ikke i trange bukser, det hindrer meg i å skrive."Når jeg trener karate, blir jeg oppstemt av å kjempe mot usynlige fiender."

4. Det høres trettende ut, men det er det ikke, tvert i mot, det er veldig fascinerende.

5. Forfatteren lar seg trekke med i assosiasjonsrekker som gir teksten ett driv, samtidig som han innimellom hopper voldsomt i tema fra setning til setning. Effekten blir at man aldri vet helt hva som kommer samtidig som man har lyst til å lese videre.

6. Boka virker veldig ærlig og veldig kunstig på en gang.

7. Levé tok livet av seg i 2007, 47 år gammel, noen uker etter at han hadde sendt sin forelegger et manus med tittelen Suicide.

8. Tre mer eller mindre tilfeldig valgte setninger til: "En kvinnes bryster kan fange oppmerksomheten min så til de grader at jeg ikke lenger hører hva hun sier.", "Mine beste mannlige venner har alle noe feminint ved seg.", "Jeg har sparket i stykker en maurtue."

9. Den ærlige, lett distanserte men samtidig manikyrerte blotteleggingen av bokas forfatter åpner for leserens refleksjoner rundt sitt eget liv, på en lignende måte en del lesere har rapportert om at Knausgårds verk Min kamp 1-6 kan gjøre.

10. Men altså på ca. 2400 sider mindre.