10 punkter om Michel Houellebecqs Plattform

1. Historien er enkel. Den følelsesmessig avstumpede Michel er på gruppeferie i Thailand. Stort sett avskyr han menneskene rundt seg, bortsett fra Valérie, som han får en slags kontakt med. De kommer hjem til Frankrike og innleder et forhold. Valérie jobber for et turselskap, og får så jobb for et firma som driver hoteller. Sammen med hennes sjef lager de en plan for å selge inn sexturisme som svaret på den tomheten alle vestlige mennesker føler. Slemme islamister og dumme venstremoralister ødelegger planen. Michel er alene igjen og forbereder seg på å dø.

2. Det er mye suging, ronking og puling i boka, alt sammen beskrevet i et flatt og uengasjert språk. Orgasme sammenlignes flere steder med å reise ut i verdensrommet eller oppløses i et verdensalt. Det er faktisk noen av de ytterst få stedene det opptrer metaforer eller similer i boka. Det er klisjéaktig og ikke spesielt bra, men føles også, muligens på grunn av alle gjentagelsene, på et eller annet nivå ektefølt. Det er i hvert fall de eneste gangene hovepersonen føler noe særlig - i det han kommer.

3. Utdrag fra boka:
Jeg våknet rett før klokken tolv. Airconditionanlegget ga fra seg en dyp brummelyd; jeg hadde litt mindre vondt i hodet. Jeg lå på tvers av king size-sengen og tenkte over hvordan rundturen skulle foregå og hva som skulle skje underveis. Gruppen, som hittil hadde vært konturløs, ville bli omdannet til et levende lite samfunn. Allerede i ettermiddag burde jeg posisjonere meg, og alt nå velge meg ut et par shorts til spaserturen på de såkalte klongs. Jeg valgte en halvlang modell i jeans-stoff, ikke altfor tettsittende, og kompletterte den med en Radiohead-T-skjorte. Deretter stoppet jeg noen saker i en ryggsekk. Jeg betraktet meg selv med avsky i speilet på badeværelset. Det stramme byråkratfjeset mitt stemte i tragisk høy grad overens med resten, for i det store og hele liknet jeg akkurat det jeg var: en funksjonær i førtiårene som forsøkte å kle seg ut som en ungdom.

4. Språket er som sagt flatt, ofte direkte dårlig, klønete, men jeg er ikke helt sikker på om det skyldes oversettelsen eller originalen. Det merkelige ordet "indiskutabelt" dukker for eksempel opp et par ganger. Det er allikevel såpass gjennomført at det på et eller annet nivå må være bevisst, tenker jeg, men det gjør det ikke noe mindre slitsomt å lese.

5. Det er en del glimt av humor i boka, men kanskje færre i denne enn i andre Houellebecq-bøker jeg har lest. Det er også mulig grunnen til at jeg synes denne er mindre morsom er fordi tonen i bøkene er såpass lik, og nå har den ikke nyhetens interesse (for meg). Lange partier av boka er rett og slett gørrkjedelige. Det gjelder spesielt de essayistiske partiene, der Michel legger ut et eller annet om endringer i samfunnet eller økonomien i turistnæringen, og også sexscenene, som utover i boka mer og mer fremstår som en ensom manns patetiske masturbasjonsfantasier.

6. Houellebecq er omdiskutert, en av vår tids mest omdiskuterte forfattere, muligens. Hovedpersonen i denne boka er utilslørt islamofob, og kommer med en hel del rasistiske konstateringer av hvordan ulike folkeslag og kulturer er. Han er misantropisk, og, kanskje mer diskuterbart, misogyn. Siden hovedpersonen heter Michel er det veldig lett å lese dette som forfatteren selv som taler. Også når man sammenligner med de andre bøkene hans, hvor mye av de samme oppfatningene dukker opp, er det lett å trekke den konklusjonen.

7.  Samtidig er han bejublet, kritikerrost og prisbelønnet. Alan Jenkins, sjefredaktør i The Times Litterary Supplement, sa nylig til Aftenposten i forbindelse med de årlige Nobelprisspekulasjonene: "Til slutt et navn som jeg anser som en av tidenes største, men som trolig ikke vil ville Nobelprisen på en million år: Michel Houellebecq, en av de veldig få forfatterne i verden som faktisk har noe å fortelle." Jeg har sett andre litteraturkritikere si lignende ting før. Det er et utsagn som er helt uforståelig for meg; hverken i denne eller i noen av de tre andre Houellebecq-bøkene jeg har lest ser jeg noen som helst kvaliteter som kan foranledige en sånn påstand. En interessant forfatter, dyktig, morsom - absolutt. Men genial? Vår tids største? Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra.

8. Platform kom ut i 2001 (norsk utgave 2002), altså er den allerede over ti år gammel. Det er mulig, faktisk når jeg tenker meg om ganske sannsynlig, at det har skjedd en endring i kulturen siden da som gjør at det som den gangen opplevdes som friskt og nyskapende nå er blitt så dagligdags at det bare virker som klisjeer. Det er kanskje særlig kritikken av islam som har blitt svært mye vanligere siden den gangen. Den gang kunne det kanskje oppfattes som modig og nytenkende og kritisere islam, i dag er krass islamofobi blitt en ubehagelig men også uopphørlig, nærmest normal, del av samfunnsdebatten. Det endrer uansett ikke det faktumet at Houellebecqs islamkritikk er av det temmelig platte og kunnskapsløse slaget, så også hans kritikk av forbrukersamfunnet, eller påstanden om at seksualitet er blitt en handelsvare, en gjenstand for kapitalistisk logikk, der noen har mer "erotisk kapital" enn andre.


9. Når jeg sier at jeg har lest tre andre Houellebecq-bøker er jeg faktisk ikke helt sikker på antallet. Den forrige jeg leste var Lanzarote, og før det leste jeg Kartet og terrenget. Så har jeg også for ganske lenge siden lest enten Utvidelse av kampsonen eller De grunnleggende bestanddeler, eller begge to. Under store deler av Plattform hadde jeg også følelsen av å ha lest boka før, det er mulig jeg begynte på den en gang og ikke gjorde den ferdig. Det er altså ikke bøker som etterlater noe større inntrykk hos meg.

10. Plattform, Cappelen Forlag 2002, originaltittel Plateforme, Flammarion 2001. Oversatt av Per E. Fosser. 317 sider.