Gamle menn

Jeg har nettopp lest J. M. Coetzees Disgrace, en av de sterkeste romanene jeg har lest på lenge. Den handler om en professor som har en affære med en student, mister jobben og flytter inn hos datteren som driver en liten bondegård. De to utsettes for et brutalt ran, og derfra skjærer ting seg fullstendig. Professoren forsøker å skrive en kammeropera om Byron, men kommer ingen vei. Han og datteren klarer ikke å snakke sammen. Han jobber som fivillig på en dyreklinikk, og hjelper til med å avlive hunder og katter som er syke eller uønsket. Historien er ganske enkel, og har i liten grad noen dramatisk kurve - det er riktignok et fall og et slags forsøk på å reise seg igjen, men det er ingen ting som løser seg, ingen ting som går opp. Det hele er fortalt i et språk som er enkelt, klart. Jeg har foreløpig ingen anelse om hvofor dette er så bra, hva det er som gjør at jeg blir så kraftig berørt at jeg sitter med tårer i øynene etter endt lesing. En annen ting jeg lurer på er hvorfor jeg oftere og oftere faller for fortellinger om gamle menn som gruer seg til å dø.