(Beste nye norske bøker 2012) noen strøtanker om "bokåret 2012". 8 punkter.

Opprinnelig var planen for denne blogposten å lage ei liste over de beste nye norske bøkene jeg hadde lest i år, slik som alle aviser gjør i løpet av desember, de plukker tre stykker hver og skriver 3-5 linjer om hver av dem.

Men i løpet av de siste par ukene har jeg innsett hvor dølt og uinteressant jeg synes slike lister er. Ta en kikk på for eksempel listene til Aftenposten og/eller Dagbladet og se hvor langt du orker å lese før du gir opp. De er noe med mengden og formatet som gjør dem mindre interessante enn det de kunne vært. Det fremstår uansett mest som en kjøpsguide for julegaver for folk som ikke bryr seg særlig om bøker.

Derfor dropper jeg å lage en slik liste. I stedet, en liste om løst og fast ("bokåret 2012").

1. Den beste nye norske boka jeg har lest i år er uten tvil Dilettanten av Terje Holtet Larsen. Den kom i vår, og det er muligens forklaringen på at den dukker opp på så få av listene som lages nå (anmeldere og prisnomineringsjuryer synes å ha svært kort hukommelse enkelte ganger), og får dermed også elefantfabrikkens pris for mest underkjente roman av

2. Lesebrett, ebøker, bla bla bla.

3. Haagensens nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris (God morgen og god natt, Oktober Forlag) vakte en del forundring og bestyrtede reaksjoner. Selv har jeg vært vitne til både latter, snøfting og himling med øynene. En overraskende nominasjon for de fleste, kan man vel si. Sjøl synes jeg det er en god bok, men jeg ville aldri gjetta at den skulle bli nominert til akkurat den prisen. Det aller mest interessante partiet er den rundt femogtjue sider lange  delen der dikteren henvender seg direkte til Gud.

4. Etter tre år med Min Kamp var det definitivt et Knausgård-formet hull i utgivelsesåret. Det er på en måte litt trist å tenke på at vi neppe kommer til å oppleve utgivelsen av et like ambisiøst romanverk på norsk igjen de neste 100 årene. Skjønt, hvem vet.

5. Bokhandlerprisen unngikk hårfint vitsestempelet i år ved å gi prisen til Petterson, men når man ser på nominasjonslista er det lett å bli deprimert over hva norske bokhandelansatte mener er god litteratur. Det samme opplever jeg når jeg ser bokhandleblurbene enkelte forlag (med Juritzen i spissen) setter på bøkene sine. Det er stort sett utrolig pinlige greier de klarer å lire av seg. Her burde jeg sikkert funnet frem noen eksempler, men det orker jeg ikke. Gå inn i en hvilken som helst bokhandel og les på frem- og baksiden til bøkene med pastellfarger på, og du vil skjønne hva jeg mener.

6. Gnålet om at det utgis "for mange" bøker i Norge hvert år fortsetter. Det tror jeg ikke kommer til å endre seg (hverken gnålet eller utgivelsestakten). Men det reelle problemet, som folk synes å vegre seg for å diskutere, er dette: det utgis for mange dårlige og likegyldige bøker i Norge. Og det er litt for ofte de dårlige og likegyldige som får oppmerksomhet og selger i store antall. Bør innkjøpsordningen bruke penger på all den middelmådige krimmen som kommer ut kan man for eksempel spørre seg?

7. Norske anmeldere burde få bedre arbeidsvilkår. De burde få mer penger pr. anmeldelse, større plass å skrive på og skrive om færre bøker. Bare slik kan vi muligens få en nivåheving i litteraturkritikken.

8. Det har kommet ut mange gode, interessante bøker i år. Bøker som er verdt å lese, og å diskutere. Per Pettersons Jeg nekter, Lars Amund Vaages Syngja, Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske, Bård Torgersens Voksne og barn, Nils-Øivind Haagensens God morgen og god natt, Dan Alexander Ramberg Andersens Krise i Jammerdarn, for å nevne noen av de jeg selv har lest, i tillegg til før nevnte Terje Holtet Larsen, og ganske sikkert en hel haug til som jeg ikke har lest (ennå). Litteraturen, den gode, lever sitt eget liv, uavhengig av alt det til syvende og sist likegyldige pudderet som omgir den.