Noen eksempler fra relativt nye bøker på markedet, så kan dere jo gjette hvor på aksen seriøs vs. underholdning forlagene har ønske om at leserne mentalt skal plassere disse:
22 mai 2012
Om å dømme boken etter omslaget
Det er veldig ofte slik i norsk omslagsdesign at ensfargede bøker, gjerne svart/hvitt, signaliserer "seriøs" litteratur, mens flerfargede omslag signaliserer underholdningslitteratur. Jo sterkere farger, jo mer underholdende. På samme måte signaliserer fotografier og naturalistiske illustrasjoner også det sistnevnte, mens mer grafiske, stilliserte uttrykk ser ut til å tilhøre den høyverdige litteraturen.
15 mai 2012
Broker fra et utkast til et lesemanifest #2
* Å lese > å snakke eller skrive om å lese.
* Lesingen er sin egen belønning.
* Ganske ofte fører lesingen ikke til noe som helst.
* Lesingen er sin egen belønning.
* Ganske ofte fører lesingen ikke til noe som helst.
14 mai 2012
Fra forordet til Los Conjurados av J. L. Borges
After all these years I have observed that beauty, like happiness, is frequent. A day does not pass when we are not, for an instant, in paradise. There is no poet, however mediocre, who has not written the best line in literature, but also the most miserable ones. Beauty is not the privilege of a few illustrious names. It would be rare if this book did not contain one single secret line worthy of staying with you to the end.
- oversatt fra spansk av Willis Barnstone
- oversatt fra spansk av Willis Barnstone
13 mai 2012
Om utseende og innhold
Romanen har jeg lest ~150 sider av, og den er så langt meget bra. Holtet Larsen har en presis og vakker språkføring, men viktigere er det at han skriver på en slik måte at det føles viktig det han skriver om; at skrivehandlingen har hatt betydning for forfatteren, og dermed får den også betydning for meg som leser. I en forstand kan man si at han skjærer vekk det overfladiske tøvet, de unødvendige utbroderingene, alt det som ikke egentlig trenger å være med, men som så mange romaner allikevel er fyllt av.
Og omslagsdesignerne (Exil design) har gjort det samme. Navn, tittel, sjangerbetegnelse og en eton-snipp. Mer trengs ikke.
Med mindre boka skulle bli dramatisk dårligere de neste 250 sidene (og det tviler jeg på) er dette en soleklar anbefaling: les denne boka.
10 mai 2012
Broker fra et utkast til et lesemanifest
* Det å lese er en privatsak.
* Du skal bare lese det man har lyst til å lese.
* Du skal ikke tro at det man tror man har lyst til å lese alltid er det man har lyst til å lese.
* Bøker er som hunder - om du tilnærmer deg dem på en aggresiv måte bli du ikke møtt med logring.
* Du skal stole på din egen smak.
* Om du ikke får noe ut av en bok skal du holde muligheten åpen for at det ikke er boken sin feil. Men det kan jo være det.
* Ikke alle bøker passer for alle lesere. Ikke alle lesere passer for alle bøker.
23 februar 2012
Fra Jan Askelunds oppsummering av årets beste bøker i Stavanger Aftenblad
I 2011 har det kommet flotte, norske bøker i fleng. Mange er formelt "ureine", metaverk og/eller opphever skillene mellom fakta og fiksjon. Når man f. eks. har lest Gunstein Bakke, Rune Christiansen, Øyvind Ellenes, Tomas Espedal, Frode Grytten, Ragnar Hovland, Ola Jostein Jørgensen, Mette Karlsvik, Jan Kjærstad, Karl Ove Knausgård, Merete Lindstrøm, Stig Sæterbakken, Helge Torvund, Marit Tusvik, Demian Vitanza, gir det lite mening å hevde at 3 av dem er best.
14 juni 2011
Klassikeren
I VG skrev Mari Nymoen Nilsen blant annet:
Fortellingen er en reise, men også en litteraturteoretisk forsvarstale i lightversjon. Lesere med et lidenskapelig forhold til litteraturens vesen, vil finne mye i partiene som er hentet fra det fiktive tidsskriftet Bibliofilia. Her diskuteres litteraturteoretiske problemstillinger, forfattertilværelsen, forskningsprosjekter og litterære retninger på en interessant, tilgjengelig og tidvis morsom måte [...] romanen [virker] litt uenig med seg selv enkelte steder og menneskene i den er ganske flate. Likevel er dens tematisering og undring over seg selv, og tilnærmingen til hva litteratur og lesing kan være, svært presist og veldig godt gjennomført.
Stavanger Aftenblads anmelder Jan Askelund skrev under tittelen Kryss i taket:
Denne lekne røverromanen, slentrende og morsom, finurlig og smålærd er en lekkerbisken til alle bok- og litteraturelskere. Og Ola Jostein Jørgensen (1977) er den frekkeste flottenfeierdebutanten jeg har lest på lenge [...] Klassikeren er en fryd for enhver som har glede ved bøker, skrift og fiksjoner. Den har et fikst format og vakkert utstyr, så det er en svir å åpne bindet, nyte skiftende trykkbilder, for så å lese en bok skrevet med overskudd og som nøyes med å være sitt eget formål [...] Klassikeren er en debutroman som kan bli både kultbok og instant klassiker.
I Vårt Land mente Kjell-Richard Landaasen mellom annet:
Det ligge ran til en sjarmøretappe, og Ola Jostein Jørgensen sparer ikke på noe [...] Klassikeren er som skapt for filmatisering med sin åpenbare fiksjon, med frampek på riktige steder, sine helt korrekte vendinger, den ene etter den andre. Jørgensen kan alle triksene, alt stemmer, alt er pent, sjarmerende, eventyrlig [...] vi lander litt hardt når det flettes inn en artikkel om en gruppe forfattere som krevde at man satt sånn, lyttet til den musikken, spiste den maten og så videre, for å komme i optimal stemning for å forstå verket. En av disse forfatterne hoppet av hele prosjektet og landet på at lesning, skjønnlitteratur i det hele tatt, ikke bare er løgn og forbannet dikt, men en ytterst meningsløs distraksjon fra selve livet. Disse tankene får ikke plass til å utfolde seg når de formidles i resonnement, og ikke i handling. Når det er sagt, er det besnærende tanker som enhver bør ha etter å ha mistet en dag for mye til lesningen. Dessuten redder Jørgensen seg godt inn, for eventyret er underholdende nok.
I Oppland Arbeiderblad skrev Linn T. Sunne blant annet:
Ola Jostein Jørgensen har ikke valgt å gjøre det lett for seg selv. Ambisjonsnivået blir nødvendigvis høyt for en bok som tar for seg selve lesingens vesen [...] Etter hvert forstår man hvordan bokjakten henger sammen, men jeg følte meg likevel litt skuffet. Å kombinere action, kjærlighet og filosofiske betraktninger er ikke enkelt, og jeg synes ikke Jørgensen kommer helt i mål her. Jeg har likevel kost meg under lesingen, her er det mye å more seg over, undre seg over og noe å kjenne seg igjen i [...] Jeg ser i alle fall frem til å lese mer av denne forfatteren.
På bokbloggen Knirk harLise Forfang Grimnes blant annet skrevet:
Ola Jostein Jørgensen debuterer med romanen ‘Klassikeren’ på Aschehoug denne våren. Den handler om viktigheten av bøker, eller kanskje hvor utrolig uviktige de egentlig er? Det handler om fortellingens forføring, forfatterens makt, leserens hunger – ja den den handler kort og godt om bøker! [...] Vår hovedperson er på jakten sammen med sin venn Marco. Denne Marco samler historier om biblioteker, og hvert kapittel starter med en presentasjon av et bibliotek – og de er så utrolig fine de presentasjonene! [...] Boka har stil, den gir litt britiske overklassevibber, samtidig som den er original, godt skrevet, en smule filosofisk anlagt og ikke så alt for tjukk. Alt man trenger fra en god debutant. Som att på til er fra Nannestad!
På Bokmerker har Linn Strømsborg skrevet blant annet dette:
Boka er en forfriskende og morsom perle i et mylder av samtidslitteratur som alle minner om hverandre på en eller annen måte, med sin høytidelige og samtidig upretensiøse fortellermåte blir vi geleidet ut på oppdrag med fortelleren, hans beste venn Marco, den løgnaktige kvinnen Mata og den skumle Cromwell – boken går fryktelig fort å lese og min største innvending til boka er rett og slett at den er over altfor fort. [...] Den er morsom, smart og spennende og fordi min eneste innvending er at den er for kort, så synes jeg denne bør stå på Skal lese-lista til samtlige nå i sommer.
På bloggen Rita leser står følgende:
Dette er en liten perle av en bok - den var unnagjort på fire-fem timer, men en fantastisk vakker liten litterær opplevelse. Her finner man den actionfylte bokjakten, men samtidig kommer de små historiene om verdens forskjellige biblioteker - biblioteker du ikke har hørt om tidligere, og som kanskje, men kanskje ikke finnes... denne er virkelig å anbefale for bibliofile mennesker slik som meg:-)
En anmeldelse publisert av studentmagasinet Samviten.
I tillegg har jeg blitt intervjuet av NTB trykt bl.a i Varden), VG, Bok & Samfunn og bloggen Bokelskerinnen
Og så har designer Jesper Egemar blitt intervjuet om omslagsdesignet i Klassekampens Bokmagasin i spalten Bak forsida som handler om de flotteste omslagene.
Klassikeren kan bestilles via bokbuffeen.no i fysisk format, eller som e-bok. Den kan selvfølgelig også lånes på biblioteket.
24 mai 2011
Bob Dylan fyller 70 år
Bob Dylan er en helt her på elefantfabrikken, ingen tvil om det. I dag fyller han 70 år, det har antagelig vært umulig ikke å få med seg selv for de minst interesserte.
Bob Dylan er en mann som er så grundig omtalt i alle tenkelige fora at jeg ikke lenger klarer å forestille meg at noen skal være i stand til å si noe nytt om ham. Den siste uka har jeg lest kanskje et tyvetalls artikler (og artikkel-lignende ting) om mannen, og det kvernes på det samme om og om igjen. Bør han få Nobelprisen i litteratur? Hvor rebelsk var han egentlig? Er han super-mega-viktig eller bare skikkelig veldig viktig? Og så videre, bla bla bla.
Det finnes ingen annen stor kunstner som mange intelligente mennesker har skrevet så mye uinteressant og pompøst om.
Denne av Leif Ekle er av de bedre jeg har lest sist uke, fordi den er av det mer personlige slaget.
Jeg tenker litt at det enesten man kan gjøre er å ramse opp sine personlig favoritter.
Her er mine:
Topp tre sanger: "Tangled up in blue", "Like a rolling stone", "Blind Willie McTell"
Topp tre album: "Blood on the tracks", "Blonde on blonde", "Slow train coming"
Gratulerer med dagen, Robert Allen Zimmerman!
Bob Dylan er en mann som er så grundig omtalt i alle tenkelige fora at jeg ikke lenger klarer å forestille meg at noen skal være i stand til å si noe nytt om ham. Den siste uka har jeg lest kanskje et tyvetalls artikler (og artikkel-lignende ting) om mannen, og det kvernes på det samme om og om igjen. Bør han få Nobelprisen i litteratur? Hvor rebelsk var han egentlig? Er han super-mega-viktig eller bare skikkelig veldig viktig? Og så videre, bla bla bla.
Det finnes ingen annen stor kunstner som mange intelligente mennesker har skrevet så mye uinteressant og pompøst om.
Denne av Leif Ekle er av de bedre jeg har lest sist uke, fordi den er av det mer personlige slaget.
Jeg tenker litt at det enesten man kan gjøre er å ramse opp sine personlig favoritter.
Her er mine:
Topp tre sanger: "Tangled up in blue", "Like a rolling stone", "Blind Willie McTell"
Topp tre album: "Blood on the tracks", "Blonde on blonde", "Slow train coming"
Gratulerer med dagen, Robert Allen Zimmerman!
22 februar 2011
Beste nye norske bøker 2010
2010 bød på opptil flere fine leseropplevelser. Både nye og gamle bøker. Dette er mine beste nye norske fra i fjor.
Carl Frode Tiller, Innsirkling 2.
Del to av Tillers beretning rundt David er, tror jeg, enda bedre enn den første. Tiller skriver utrolig godt om hvordan vi snakker sammen, alle forstillelsene, alt skuespillet, alt det vi ikke sier. Beksvart på menneskenes vegne, her finnes få eller ingen utveier og mulighetene for reell forandring synes å være ikke-eksisterende. Det skal bli veldig interessant å se hvordan denne tematikken utvikles videre i neste bind, men dette er også en usedvanlig god roman helt på egen hånd. Tidvis svært morsom er den og.
Helga Flatland, Bli hvis du kan, reis hvis du må.
En debutroman som langt mer erfarne forfattere har grunn til å misunne, gjennomført, velkomponert og stilsikker. Tre unge gutter fra samme bygd drar til Afghanistan og kommer tilbake i likkister. Fire forskjellige fortellerstemmer fra bygda forteller om livet før og etter. Mitt tips til Tarjei Vesaas-prisen, har fått Aschehougs debutantstipend og vært nominert til P2-lytternes pris.
Carmona-Alvarez & Wærnes, Verden finnes ikke på kartet.
Gjennomarbeidet og flott diktantologi fra hele verden, stort sett poeter du ikke har hørt om før. Så lenge det finnes mennesker som lager slike antologier og forlag som gir dem ut finnes det fortsatt håp for menneskeheten og det norske samfunnet har fortsatt en eksistensberettigelse.Skal du bare ha en bok fra 2010 i bokhylla hjemme er det denne. (Carmona-Alvarez & Wærnes blir for øvrig autoretta til Harmoni-Advarer & Hærens av telefonen min (deler av blogposten er skrevet på den)).
Boblere: Jan Grue, Alt under kontroll, Karl Ove Knausgård, Min kamp 5.
28 desember 2010
Beste første setning i norsk debutbok 2010
Prosa:
Line Berg, Slik skjer det ikke
Han blir ikke akkurat penere med årene, han er ikke en bror å skryte av.
Poesi:
Eirik A. Skrede, Døden Døden
lang over muskedunderen, her kommer syv mil inn i evigheten
Hederlig omtale:
Atle Berge, Muntergang
Du er mistenkt for å meine livet er latterleg.
John Mangler, Isola
Hva er denne boka?
21 september 2010
Årets konsert
Jeg tar sjansen på å kåre 2010s beste konsert allerede. Både fordi det skal mye til for å slå akkurat denne uansett år, og også fordi jeg ikke tror jeg har noen spesielt store opplevelser til gode utover høsten og vinteren.
Motorpsycho.
Øya.
Lørdag 14. august 2010.
Timothys Monster.
bent, snah, gebhardt, ll, deathprod.
Kapstad fikk og være med. Og Hanne Hukkelberg som Anneli Drecker på The Golden Core.
To helt magiske timer.
Som Thomas sa etter konserten: nå trenger jeg aldri å se Motorpsycho igjen live.
Motorpsycho.
Øya.
Lørdag 14. august 2010.
Timothys Monster.
bent, snah, gebhardt, ll, deathprod.
Kapstad fikk og være med. Og Hanne Hukkelberg som Anneli Drecker på The Golden Core.
To helt magiske timer.
Som Thomas sa etter konserten: nå trenger jeg aldri å se Motorpsycho igjen live.
13 januar 2010
Favoritter fra 0-tallet del 4 - konserter
Tjue ti er godt i gang, men noen av oss er ennå ikke mentalt ferdige med forrige tiår*.
Denne gangen altså konserter, og som vi ikke befant oss på det subjektive feltet da vi snakket om filmer, skiver og tv-serier så er vi så definitivt over på den banehalvdelen nå, bak målet, over stanga, ballen inni skauen et sted, knapt nok så noen orker å løpe for å hente den.
Gode konserter en av de tingene som gjør livet verdt å leve, og jeg har endret denne lista et kvart snes ganger - kanskje helt oppi et halvt dusin - de siste tre ukene. Og fortsatt er jeg ikke fornøyd. Men perfeksjon er for engler og de unge døde, elefantfabrikken frykter ingen ting og kaster seg ut i det. Vanligvis og naturligvis er de konsertene man husker best de man har gått og gledet seg mest til, men heldigvis kommer det noen ganger en blindgjenger som slår en i bakken. Uten helt å tenke over det ser jeg at jeg har end opp med å hovedsaklig fokusere på konserter som jeg hadde få eller lave forventninger til på forhånd.
Uten mere om og men -
elefantfabrikkens 7 beste konsertopplevelser på 0-tallet:
1. Television, Roskilde 02
Et band jeg knapt nok viste fantes, den gangen, da jeg plutselig så dem, og de var fantastiske. Tom Verlaine og de andre så ut som de kjedet seg og helst ikke ville være på en scene, og folk sto og fulgte ikke med, men det var guddomelig, og jeg og Eirik og Stein Vegard sto og hoppet, stampet i bakken og hadde det finfint. Etterpå prøvde vi å finne t-skjorter med bandet, men det var det ingen som solgte, og den danske vakta sa vantro "hæ,vil dere ha t-skjorter med det bandet der?" som om det måtte være en misforståelse. Men det var det ikke, vi ville ha t-skjorter vi.
2. Håkan Hellstrøm, Norwegian wood 03
Første gangen jeg var på Norwegian Wood, og første gangen jeg så eller hørte Håkan Hellstrøm. Stein Vegard hadde fått gratisbilletter, og vi møtte opp uten noen som helst forventninger. Nydelig vær i badet, og Hellstrøm og bandet viste en helt vannvittig spilleglede som smittet over på publikum. Jeg så dem noen ganger til i løpet av de neste par årene, men de var aldri i nærheten av å være så gode som de var den solskinnsdagen i juni 03.
3. The pixies, Roskilde 04
Ah, Roskilde 04. Det var et mareritt, på nesten alle måter. Regn, gjørme, dårlig teltplass, et telt som overhodet ikke var tett og David Bowie avlyste konserten sin på grunn av hjertesvikt og ble erstattet med Slipknot. Men Pixies kom, og de spilte, og Frank Black (eller Black Francis, som han vel heter nå) var tjukk og sur og spilte gitar, og Kim Gordon var blid og smilte spilte bass, og de dro alle de fete gamle låtene, og jeg og Anders drakk hvitvin og skålte og danset en temmelig ukoordinert men skikkelig glad dans. Flotte greier.
4. The magic numbers, Øya 06
På en av de små scenene, et band som det gikk et rykte om at skulle være gode, og sannelig var det ikke full klaff. Bandet var sjarmerende keitete og tydelig glade for å få spille for så mange, publikum var med og sola skinte. Skivene til The Magic Numbers har aldri festa seg og tatt fyr for meg personlig, muligens fordi de var så vanvittig bra live denne første gangen jeg så dem. Et år seinere så jeg dem i Spania, da var de blitt store rockestjerner, spilte for 12-15 000 mennesker, adskillig mer rutinerte men også litt mer blasserte.
5. Patti Smith, Roskilde 01
Året før var første gangen jeg var på Roskilde, og det var det året Pearl Jam spilte på oransje scene og ni mennesker ble tråkket i hjel. Den konserten var forresten sjokkerende god, den halvtimen det varte før katastrofen var et faktum. Resten av festivalen ble naturlig nok en noe amputert opplevelse. Allikevel dro vi tilbake året etter, mye på grunn av en lineup som besto av Bob Dylan, Neil Young og Nick Cave. At Patti Smith skulle spille er jeg ikke sikker på om jeg hadde fått med meg en gang, før jeg dro ned. Men på søndagen, på oransje scene holdt hun en av de beste konsertene jeg har sett noensinne, og høydepunktet var når hun sang en Pearl Jams "Alive", som en påminnelse om det som skjedde på samme sted året før, så inderlig og hjerteskjærende som jeg aldri tror jeg har hørt noen synge hverken før eller siden.
6. Brian Wilson, Norwegian wood 07
Ryktene gikk, fra folk som så mannen i Konserthuset i Oslo året før, om at Brian Wilson bare var en grønnsak som ble trillet ut på scenen til allmen beskuelse, at bandet sto og spilte mens han satt og glante tomt ut i luften. Men det stemte ikke. Han var med, han pratet, han smilte, og sannelig dro han ikke frem en bassgitar og slo noen noter på et tidspunkt også. Bandet hans var flinke og samspilte, og godlåtene kom som perler på en snor.
7. Amy Winehouse, Fiberfib 07
Nede i spaniens land, sammen med Stian, på interrail, hvor målet var festivalen i Benicassim. Wilco spilte, og det gjorde Dinosaur jr. også, men det aller beste var kanskje Amy Winehouse. Dette var før hun ble mest kjent som klin kokos dophue, og jeg hadde bare hørt et par av hitene på radio tidligere. En gudbenådet stemme og en sterk låtskriver samlet i en liten dame med høyt hår og usedvanlig dårlig impulskontroll. Sondre Lerche gjorde forøvrig en sjarmerende konsert på samme festivalen, mens idiotene i The hives dreit seg skikkelig ut.
Hederlig omtale:
International tussler society, Øyanatt 05
Morrisey, Roskilde 04
Sigur ros, Roskilde 00
Low, Øyanatt 07
Crosby, Stills & Nash, Norwegian wood 06
Neil Young, Roskilde 01
Tom Waits, Praha 08
Magnetic fields, Roskilde 01
Bonnie 'Prince' Billy, SoWhat 02
Wilco, Kongsberg jazzfestival 07
Wilco, Fiberfib 07
Wilco, København 09
Motorpsycho, Hennie Onstad kunstsenter 08
Gillian Welch, Down on the farm 07
Nick Cave, Norwegian wood 09
Sonic youth, Øya 08
The notwist, Roskilde 01
Lou Reed, Roskilde 00
GoGo Bordello, Rockefeller 07
Regina Spector, Rockefeller 09
Big star, Down on the farm 07
... og sikkert et tredjedels gross til med konserter som jeg ikke kommer på eller husker...
De to dårligste konsertene fra tiåret opplevde jeg for øvrig begge på Øyafestivalen - Nancy Sinatra (i 06?) og Motorpsycho (i 06 eller 07). Fyttikatta.
*Fun fact: neste tiår begynner strengt tatt ikke før 2011 i følge enkelte, jmf. debatten rundt tusenårsskiftet.
Denne gangen altså konserter, og som vi ikke befant oss på det subjektive feltet da vi snakket om filmer, skiver og tv-serier så er vi så definitivt over på den banehalvdelen nå, bak målet, over stanga, ballen inni skauen et sted, knapt nok så noen orker å løpe for å hente den.
Gode konserter en av de tingene som gjør livet verdt å leve, og jeg har endret denne lista et kvart snes ganger - kanskje helt oppi et halvt dusin - de siste tre ukene. Og fortsatt er jeg ikke fornøyd. Men perfeksjon er for engler og de unge døde, elefantfabrikken frykter ingen ting og kaster seg ut i det. Vanligvis og naturligvis er de konsertene man husker best de man har gått og gledet seg mest til, men heldigvis kommer det noen ganger en blindgjenger som slår en i bakken. Uten helt å tenke over det ser jeg at jeg har end opp med å hovedsaklig fokusere på konserter som jeg hadde få eller lave forventninger til på forhånd.
Uten mere om og men -
elefantfabrikkens 7 beste konsertopplevelser på 0-tallet:
1. Television, Roskilde 02
Et band jeg knapt nok viste fantes, den gangen, da jeg plutselig så dem, og de var fantastiske. Tom Verlaine og de andre så ut som de kjedet seg og helst ikke ville være på en scene, og folk sto og fulgte ikke med, men det var guddomelig, og jeg og Eirik og Stein Vegard sto og hoppet, stampet i bakken og hadde det finfint. Etterpå prøvde vi å finne t-skjorter med bandet, men det var det ingen som solgte, og den danske vakta sa vantro "hæ,vil dere ha t-skjorter med det bandet der?" som om det måtte være en misforståelse. Men det var det ikke, vi ville ha t-skjorter vi.
2. Håkan Hellstrøm, Norwegian wood 03
Første gangen jeg var på Norwegian Wood, og første gangen jeg så eller hørte Håkan Hellstrøm. Stein Vegard hadde fått gratisbilletter, og vi møtte opp uten noen som helst forventninger. Nydelig vær i badet, og Hellstrøm og bandet viste en helt vannvittig spilleglede som smittet over på publikum. Jeg så dem noen ganger til i løpet av de neste par årene, men de var aldri i nærheten av å være så gode som de var den solskinnsdagen i juni 03.
3. The pixies, Roskilde 04
Ah, Roskilde 04. Det var et mareritt, på nesten alle måter. Regn, gjørme, dårlig teltplass, et telt som overhodet ikke var tett og David Bowie avlyste konserten sin på grunn av hjertesvikt og ble erstattet med Slipknot. Men Pixies kom, og de spilte, og Frank Black (eller Black Francis, som han vel heter nå) var tjukk og sur og spilte gitar, og Kim Gordon var blid og smilte spilte bass, og de dro alle de fete gamle låtene, og jeg og Anders drakk hvitvin og skålte og danset en temmelig ukoordinert men skikkelig glad dans. Flotte greier.
4. The magic numbers, Øya 06
På en av de små scenene, et band som det gikk et rykte om at skulle være gode, og sannelig var det ikke full klaff. Bandet var sjarmerende keitete og tydelig glade for å få spille for så mange, publikum var med og sola skinte. Skivene til The Magic Numbers har aldri festa seg og tatt fyr for meg personlig, muligens fordi de var så vanvittig bra live denne første gangen jeg så dem. Et år seinere så jeg dem i Spania, da var de blitt store rockestjerner, spilte for 12-15 000 mennesker, adskillig mer rutinerte men også litt mer blasserte.
5. Patti Smith, Roskilde 01
Året før var første gangen jeg var på Roskilde, og det var det året Pearl Jam spilte på oransje scene og ni mennesker ble tråkket i hjel. Den konserten var forresten sjokkerende god, den halvtimen det varte før katastrofen var et faktum. Resten av festivalen ble naturlig nok en noe amputert opplevelse. Allikevel dro vi tilbake året etter, mye på grunn av en lineup som besto av Bob Dylan, Neil Young og Nick Cave. At Patti Smith skulle spille er jeg ikke sikker på om jeg hadde fått med meg en gang, før jeg dro ned. Men på søndagen, på oransje scene holdt hun en av de beste konsertene jeg har sett noensinne, og høydepunktet var når hun sang en Pearl Jams "Alive", som en påminnelse om det som skjedde på samme sted året før, så inderlig og hjerteskjærende som jeg aldri tror jeg har hørt noen synge hverken før eller siden.
6. Brian Wilson, Norwegian wood 07
Ryktene gikk, fra folk som så mannen i Konserthuset i Oslo året før, om at Brian Wilson bare var en grønnsak som ble trillet ut på scenen til allmen beskuelse, at bandet sto og spilte mens han satt og glante tomt ut i luften. Men det stemte ikke. Han var med, han pratet, han smilte, og sannelig dro han ikke frem en bassgitar og slo noen noter på et tidspunkt også. Bandet hans var flinke og samspilte, og godlåtene kom som perler på en snor.
7. Amy Winehouse, Fiberfib 07
Nede i spaniens land, sammen med Stian, på interrail, hvor målet var festivalen i Benicassim. Wilco spilte, og det gjorde Dinosaur jr. også, men det aller beste var kanskje Amy Winehouse. Dette var før hun ble mest kjent som klin kokos dophue, og jeg hadde bare hørt et par av hitene på radio tidligere. En gudbenådet stemme og en sterk låtskriver samlet i en liten dame med høyt hår og usedvanlig dårlig impulskontroll. Sondre Lerche gjorde forøvrig en sjarmerende konsert på samme festivalen, mens idiotene i The hives dreit seg skikkelig ut.
Hederlig omtale:
International tussler society, Øyanatt 05
Morrisey, Roskilde 04
Sigur ros, Roskilde 00
Low, Øyanatt 07
Crosby, Stills & Nash, Norwegian wood 06
Neil Young, Roskilde 01
Tom Waits, Praha 08
Magnetic fields, Roskilde 01
Bonnie 'Prince' Billy, SoWhat 02
Wilco, Kongsberg jazzfestival 07
Wilco, Fiberfib 07
Wilco, København 09
Motorpsycho, Hennie Onstad kunstsenter 08
Gillian Welch, Down on the farm 07
Nick Cave, Norwegian wood 09
Sonic youth, Øya 08
The notwist, Roskilde 01
Lou Reed, Roskilde 00
GoGo Bordello, Rockefeller 07
Regina Spector, Rockefeller 09
Big star, Down on the farm 07
... og sikkert et tredjedels gross til med konserter som jeg ikke kommer på eller husker...
De to dårligste konsertene fra tiåret opplevde jeg for øvrig begge på Øyafestivalen - Nancy Sinatra (i 06?) og Motorpsycho (i 06 eller 07). Fyttikatta.
*Fun fact: neste tiår begynner strengt tatt ikke før 2011 i følge enkelte, jmf. debatten rundt tusenårsskiftet.
03 januar 2010
Godt nytt år
Frykt ikke, kjære lesere, elefantfabrikkens oppsumering av 0-tallet er ikke over.
I dag skal jeg imidlertid ikke annet enn å ønske dere myriader av lesere som følger denne bloggen et utrolig og riktig godt nytt år. Måtte 2010 bli året da elefantfabrikken oppdateres mer enn åtte ganger!
Her er mine nyttårsforsetter for tjue ti:
- ikke glemme at bøkene til Kurt Vonnegut finnes
- kjøpe flere cd-bokssett
- lese noen Solstad-bøker jeg ikke har lest før
- være snill og hyggelig mot alle mennesker jeg møter
Neste: favoritter fra 0-tallet vender tilbake: konserter, tegneserier, romaner.
I dag skal jeg imidlertid ikke annet enn å ønske dere myriader av lesere som følger denne bloggen et utrolig og riktig godt nytt år. Måtte 2010 bli året da elefantfabrikken oppdateres mer enn åtte ganger!
Her er mine nyttårsforsetter for tjue ti:
- ikke glemme at bøkene til Kurt Vonnegut finnes
- kjøpe flere cd-bokssett
- lese noen Solstad-bøker jeg ikke har lest før
- være snill og hyggelig mot alle mennesker jeg møter
Neste: favoritter fra 0-tallet vender tilbake: konserter, tegneserier, romaner.
28 desember 2009
Favoritter fra 0-tallet del 3 - TV-serier
Elefantfabrikken kårer de seks beste tv-seriene fra 0-tallet.
1. The wire
Helt ukontroversiell førsteplass her, det ser ut til å være temmelig bred konsensus om at denne politi-og-røver-serien fra Baltimoore er av det aller ypperste som er produsert for tv noensinne. Har du ennå ikke sett alle fem sesongene med Omar, McNulty, Stringer Bell og de andre er det bare å få ut fingeren. Sesong fire og to er best, med femmeren som den svakeste, men det er verdt å se alle sammen.
2. Uti vår hage
Bård og Harald er de morsomste på tv i norge fortsatt, og de to seriene av Uti vår hage med Atle Antonsen på laget er det mest gjennomarbeidede og proffe de har gjort. Team Antonsen var nok større og mer populært, men dette står seg atskillig bedre for ettertiden.
3. Firefly
Har ikke blitt sendt på tv i norge, ble økset etter en halv sesong, ble bare laget tretten episoder. Cowboyer i verdensrommet. Et fantastisk ensemble i et originalt og samtidig veldig gjenkjennelig miljø, med et oppsett som med letthet kunne gitt oss minst fem-seks sesonger med kvalitetsunderholdning. Det som finnes er i hvert fall reint tv-gull. Anbefales på det varmeste, må kjøpes på import-dvd eller lastes ned.
4. The office
Ricky Gervais og Stephen Merchants geniale tv-serie er kanskje den som har hatt mest å si for tv-humor de siste ti årene. Den kvasi-dokumentariske stilen er kopiert av utallige beundrere, med mer og mindre hell. Så pinlig at at det ofte nesten ikke er morsomt. Jeg må innrømme at jeg overhodet ikke likte dette første gangen jeg så det.
5. Family guy
Det er kanskje unødvendig å skrive om og om igjen at tv-serier er ujevne? Jeg mener, det ligger vel temmelig implisitt i mediets natur, at det er umulig å lage episode etter episode i nøyaktig samme kvalitet? Uansett, jeg sier det igjen – en ujevn serie, men på sitt beste er den fantastisk morsom. De fire første sesongen er klart best, men fortsatt dukker det opp gull innimellom. Sjekk også American dad, laget av de samme folka, den har fått mindre kudos enn den fortjener.
6. The shield
Her har sesong syv ennå ikke kommet ut på dvd i Norge, så den har jeg ikke sett. En velspilt og bekmørk politiserie. Shane er en av de beste karakterene på tv noensinne. Noe ujevn er den, men sesong fem med Forest Whittaker i rollen som tidenes kjipeste internetterforsker et høydepunkt.
Hederlig omtale: Six feet under, Deadwood, Mad men, The extras, Sopranos, Band of brothers, Curb your enthusiasm, Rome.
1. The wire
Helt ukontroversiell førsteplass her, det ser ut til å være temmelig bred konsensus om at denne politi-og-røver-serien fra Baltimoore er av det aller ypperste som er produsert for tv noensinne. Har du ennå ikke sett alle fem sesongene med Omar, McNulty, Stringer Bell og de andre er det bare å få ut fingeren. Sesong fire og to er best, med femmeren som den svakeste, men det er verdt å se alle sammen.
2. Uti vår hage
Bård og Harald er de morsomste på tv i norge fortsatt, og de to seriene av Uti vår hage med Atle Antonsen på laget er det mest gjennomarbeidede og proffe de har gjort. Team Antonsen var nok større og mer populært, men dette står seg atskillig bedre for ettertiden.
3. Firefly
Har ikke blitt sendt på tv i norge, ble økset etter en halv sesong, ble bare laget tretten episoder. Cowboyer i verdensrommet. Et fantastisk ensemble i et originalt og samtidig veldig gjenkjennelig miljø, med et oppsett som med letthet kunne gitt oss minst fem-seks sesonger med kvalitetsunderholdning. Det som finnes er i hvert fall reint tv-gull. Anbefales på det varmeste, må kjøpes på import-dvd eller lastes ned.
4. The office
Ricky Gervais og Stephen Merchants geniale tv-serie er kanskje den som har hatt mest å si for tv-humor de siste ti årene. Den kvasi-dokumentariske stilen er kopiert av utallige beundrere, med mer og mindre hell. Så pinlig at at det ofte nesten ikke er morsomt. Jeg må innrømme at jeg overhodet ikke likte dette første gangen jeg så det.
5. Family guy
Det er kanskje unødvendig å skrive om og om igjen at tv-serier er ujevne? Jeg mener, det ligger vel temmelig implisitt i mediets natur, at det er umulig å lage episode etter episode i nøyaktig samme kvalitet? Uansett, jeg sier det igjen – en ujevn serie, men på sitt beste er den fantastisk morsom. De fire første sesongen er klart best, men fortsatt dukker det opp gull innimellom. Sjekk også American dad, laget av de samme folka, den har fått mindre kudos enn den fortjener.
6. The shield
Her har sesong syv ennå ikke kommet ut på dvd i Norge, så den har jeg ikke sett. En velspilt og bekmørk politiserie. Shane er en av de beste karakterene på tv noensinne. Noe ujevn er den, men sesong fem med Forest Whittaker i rollen som tidenes kjipeste internetterforsker et høydepunkt.
Hederlig omtale: Six feet under, Deadwood, Mad men, The extras, Sopranos, Band of brothers, Curb your enthusiasm, Rome.
11 desember 2009
Favoritter fra 0-tallet del 2 - skiver
Etter den voldsomme suksessen med kåringen av de beste filmene fra 0-tallet (se forrige post) er det tid for å gyve løs på albumutgivelser fra de siste ti åra.
En ydmyk innrømmelse: her har jeg ikke supergod oversikt, uten at jeg lar det stoppe meg fra å synse i vei. Lista mi har en slagside mot begynnelsen av tiåret, noe som enten betyr at det ble laget bedre musikk da eller at jeg ikke er like aktiv lenger på å følge med på nye ting på musikkfronten. Helst det siste, tenker jeg.
Her er de ni beste skivene fra 0-tallet:
1. Yankee hotel foxtrot - Wilco (02)
Plata som antagelig blir stående som Wilcos mesterverk for ettertiden får æren av å toppe lista. Sterke låter i nydelig innpakking, med støyinga til Jim O'Rourke som deilig krydder innimellom. Jeg skjønte ikke en dritt av denne plata de første gangene jeg hørte den, for øvrig. Etter hvert, derimot - oh la la!
2. Time (the revelator) - Gillian Welch (01)
Denne skiva hørte jeg ikke før mange år etter at den kom ut, i 2007 må det ha vært. Da så jeg også dama spille live på Down on the farm-festivalen i Halden, en storveis opplevelse, og det minner meg på at jeg selvfølgelig må lage ei liste med tiårets beste konserter også. De beste låtene her er så gode at det er til å gråte av. Håper det kommer ei ny skive fra Welch & Co snart.
3. Trees outside the academy - Thurston Moore (07)
Fantastisk bra skive fra Mr. Sonic Youth. Hvorfor denne ikke har fått mer oppmerksomhet og skryt er for meg et mysterium. Thurston spilte den inn i stua til J. Mascis, og sistnevnte bidrar med gitarspill på flere spor. For folk som liker lyden av god gitar er denne skiva helt fantastisk. I tillegg er låtene jevnt over ordentlig gode.
4. Source tags & codes - ...and you will know us by the trail of dead (02)
Gutta i Trail of dead er helt utrolig dumme. På en av skivene er det med en dvd-dokumentar om bandet, og det er så kleint at jeg aldri har orket å se hele greia. De gangene jeg har sett dem live har det også vært sånn at jeg har blitt flau på deres vegne når de har åpnet munnen for å snakke. Særlig han fyren som heter Jason. Han er dessuten skikkelig stygg i tillegg. Utrolig flaks for han at han spiller i et bra band, ellers hadde han aldri i livet fått seg dame. Men dumme folk kan lage bra musikk, og dette er det overlegent beste de har gjort.
5. No more shall we part - Nick Cave & the bad seeds (01)
Denne skiva hører jeg ikke på så veldig ofte lenger, men er antagelig den av platene på lista jeg har hørt flest ganger. Surret og gikk på stereoanlegget mitt stadig vekk i 01, 02, 03. Mange mener at Abbatoir blues/lyre of Orpheus er en sterkere skive, men jeg har aldri fått samme foten for den.
6. Sky blue sky - Wilco (07)
Wilco igjen, denne gangen med Nels Clines usannsynlig gode gitarspill. Inneholder det Audun Vinger ett eller annet sted beskrev som dette tiårets viktigste gitarsolo, hva nå det skal bety. Vi snakker om Impossible Germany, en låt som egentlig er ganske middels men som heves til fantastiske høyder på grunn av før nevnte solo. Ellers mange bra låter og nesten ingen kjedelige, som er en god oppskrift å følge dersom man vil lage et bra album.
7. Chutes too narrow - The shins (03)
Det er to plater jeg hører på når jeg har et akutt behov for å komme i bedre humør. Den ene er Velvet undergrounds Loaded og den andre er denne. Skikkelig, skikkelig god popmusikk, rett og slett.
8. "Love & theft" - Bob Dylan (01)
Bob, Bob, Bob, som dem sier i The julekalender. Denne plata er mye bedre enn folk tror, og jeg blir overrasket hver gang jeg hører på den over hvor bra den er. Bobs beste på 0-tallet, helt klart. Apropos Bob, her kommer en brannfakkel: radioprogrammet til Bob er dritkjedelig.
9. Raising sand - Robert Plant & Alison Krauss (07)
Fryktelig fin skive, et samarbeid hvor resultatet er blitt større en summene av enkeltdelene. Veldig voksen skive, egentlig, både pen og pyntelig er den, men har allikevel nerve. Jeg angrer som en hund at jeg ikke så dem live i Spektrum da de var på besøk i fjor.
Boblere: Smile - Jayhawks, Sonic nurse - Sonic Youth, Hot rail - Calexico, Enjoy the melodic sunshine - Cosmic rough riders, For Emma, forever ago - Bon iver, Good news for people who love bad news - Modest mouse, American IV the man comes around - Johnny Cash, Ten new songs - Leonard Cohen, Begin to hope - Regina Spektor, Turn on the bright lights - Interpol, Gold - Ryan Adams, Is this it - The strokes, A moutful - The dø, 69 love songs - Magnetic fields, Soft focus - Euroboys.
Tiårets overlegent største nyhet på musikkfronten: Spotify.
Som en førjulsgave fra elefantfabrikken til alle brasilianere som leser denne bloggen (og dere andre også), her er en spilleliste med utvalgte låter fra topplista (minus Bob Dylan, for "Love & theft" ligger ikke på Spotify, pluss at jeg la til noen låter fra boblerne også) - værsågod!
For en lignende, men lengre og atskillig mer gjennomarbeidet kåring se Stians kåring av de 100 beste skivene fra 2000-tallet (pågående frem til jul)
neste - konserter, bøker, tegneserier
En ydmyk innrømmelse: her har jeg ikke supergod oversikt, uten at jeg lar det stoppe meg fra å synse i vei. Lista mi har en slagside mot begynnelsen av tiåret, noe som enten betyr at det ble laget bedre musikk da eller at jeg ikke er like aktiv lenger på å følge med på nye ting på musikkfronten. Helst det siste, tenker jeg.
Her er de ni beste skivene fra 0-tallet:
1. Yankee hotel foxtrot - Wilco (02)
Plata som antagelig blir stående som Wilcos mesterverk for ettertiden får æren av å toppe lista. Sterke låter i nydelig innpakking, med støyinga til Jim O'Rourke som deilig krydder innimellom. Jeg skjønte ikke en dritt av denne plata de første gangene jeg hørte den, for øvrig. Etter hvert, derimot - oh la la!
2. Time (the revelator) - Gillian Welch (01)
Denne skiva hørte jeg ikke før mange år etter at den kom ut, i 2007 må det ha vært. Da så jeg også dama spille live på Down on the farm-festivalen i Halden, en storveis opplevelse, og det minner meg på at jeg selvfølgelig må lage ei liste med tiårets beste konserter også. De beste låtene her er så gode at det er til å gråte av. Håper det kommer ei ny skive fra Welch & Co snart.
3. Trees outside the academy - Thurston Moore (07)
Fantastisk bra skive fra Mr. Sonic Youth. Hvorfor denne ikke har fått mer oppmerksomhet og skryt er for meg et mysterium. Thurston spilte den inn i stua til J. Mascis, og sistnevnte bidrar med gitarspill på flere spor. For folk som liker lyden av god gitar er denne skiva helt fantastisk. I tillegg er låtene jevnt over ordentlig gode.
4. Source tags & codes - ...and you will know us by the trail of dead (02)
Gutta i Trail of dead er helt utrolig dumme. På en av skivene er det med en dvd-dokumentar om bandet, og det er så kleint at jeg aldri har orket å se hele greia. De gangene jeg har sett dem live har det også vært sånn at jeg har blitt flau på deres vegne når de har åpnet munnen for å snakke. Særlig han fyren som heter Jason. Han er dessuten skikkelig stygg i tillegg. Utrolig flaks for han at han spiller i et bra band, ellers hadde han aldri i livet fått seg dame. Men dumme folk kan lage bra musikk, og dette er det overlegent beste de har gjort.
5. No more shall we part - Nick Cave & the bad seeds (01)
Denne skiva hører jeg ikke på så veldig ofte lenger, men er antagelig den av platene på lista jeg har hørt flest ganger. Surret og gikk på stereoanlegget mitt stadig vekk i 01, 02, 03. Mange mener at Abbatoir blues/lyre of Orpheus er en sterkere skive, men jeg har aldri fått samme foten for den.
6. Sky blue sky - Wilco (07)
Wilco igjen, denne gangen med Nels Clines usannsynlig gode gitarspill. Inneholder det Audun Vinger ett eller annet sted beskrev som dette tiårets viktigste gitarsolo, hva nå det skal bety. Vi snakker om Impossible Germany, en låt som egentlig er ganske middels men som heves til fantastiske høyder på grunn av før nevnte solo. Ellers mange bra låter og nesten ingen kjedelige, som er en god oppskrift å følge dersom man vil lage et bra album.
7. Chutes too narrow - The shins (03)
Det er to plater jeg hører på når jeg har et akutt behov for å komme i bedre humør. Den ene er Velvet undergrounds Loaded og den andre er denne. Skikkelig, skikkelig god popmusikk, rett og slett.
8. "Love & theft" - Bob Dylan (01)
Bob, Bob, Bob, som dem sier i The julekalender. Denne plata er mye bedre enn folk tror, og jeg blir overrasket hver gang jeg hører på den over hvor bra den er. Bobs beste på 0-tallet, helt klart. Apropos Bob, her kommer en brannfakkel: radioprogrammet til Bob er dritkjedelig.
9. Raising sand - Robert Plant & Alison Krauss (07)
Fryktelig fin skive, et samarbeid hvor resultatet er blitt større en summene av enkeltdelene. Veldig voksen skive, egentlig, både pen og pyntelig er den, men har allikevel nerve. Jeg angrer som en hund at jeg ikke så dem live i Spektrum da de var på besøk i fjor.
Boblere: Smile - Jayhawks, Sonic nurse - Sonic Youth, Hot rail - Calexico, Enjoy the melodic sunshine - Cosmic rough riders, For Emma, forever ago - Bon iver, Good news for people who love bad news - Modest mouse, American IV the man comes around - Johnny Cash, Ten new songs - Leonard Cohen, Begin to hope - Regina Spektor, Turn on the bright lights - Interpol, Gold - Ryan Adams, Is this it - The strokes, A moutful - The dø, 69 love songs - Magnetic fields, Soft focus - Euroboys.
Tiårets overlegent største nyhet på musikkfronten: Spotify.
Som en førjulsgave fra elefantfabrikken til alle brasilianere som leser denne bloggen (og dere andre også), her er en spilleliste med utvalgte låter fra topplista (minus Bob Dylan, for "Love & theft" ligger ikke på Spotify, pluss at jeg la til noen låter fra boblerne også) - værsågod!
For en lignende, men lengre og atskillig mer gjennomarbeidet kåring se Stians kåring av de 100 beste skivene fra 2000-tallet (pågående frem til jul)
neste - konserter, bøker, tegneserier
07 desember 2009
Favoritter fra 0-tallet del 1 - Filmer
Da er tiden inne for å oppsummere 0-tallet, the noughties, eller hva man nå skal kalle det tiåret som vi straks trer ut av. I en serie av på det skrivende tidspunkt uvisst hvilken lengde skal jeg foreta en høytidelig og bunnseriøs kåring av mine personlig favoritter innen ulike sjangere.
Eller kanskje jeg bare skribler ned det første som faller meg inn.
Jeg regner jeg med at elefantfabrikkens ikke ubetydelige leserskare* sitrer av spenning og forventning, så uten flere dikkedarier setter vi i gang med kåringen av tiårets åtte beste filmer:
1. No country for old men (Joel og Ethan Coen, 07)
Knakende god filmatisering av Cormac McCarthys roman, av gutta som jeg nesten hadde mistet troen på etter et par litt slappe filmer tidligere på 0-tallet. Javier Bardem som Chigurh er den skumleste og tøffeste skurken på film noensinne. Også er filmen bekmørk og fullstendig uten håp for menneskeheten, og det er en kvalitet man er nødt til å like og respektere i et kunstverk. Knallbra film.
2. Cidade de Deus (Fernando Meirelles, 02)
Igjen en skikkelig mørk og håpløs film hvor det går til helvete med alle på den ene eller andre måten. Sterkt skuespill av unge og utrenede skuespillere, og en historie som åpenbart bygger på virkeligheten, uten omsvøp og dikkedarer. Knallbra film.
3. Inglourious basterds (Quentin Tarantino, 09)
I Quentin Tarantinos siste mesterverk er det imidlertid lite som har med realisme og virkelighet og gjøre. En helt usannsynlig underholdende film med den nest beste filmskurken fra det siste tiåret, Hans Landa i Christoph Waltz skikkelse. Og igjen en film hvor alt og alle går til hundene på den ene eller den andre måten. Knallbra film.
4. The wrestler (Darren Aronofsky, 08)
Hvem hadde trodd at premiedusten Darren Aronofsky, mannen bak den oppskrytte drittfilmen Requiem for a dream, faktisk kunne lage en skikkelig god film? Ikke jeg, i hvert fall. Men dette er bra, og ikke bare fordi Mickey Rourke er så sinnsykt stygg. Men mye derfor, selvfølgelig. Favorittscenen er den hvor Rourke og Tomey diskuterer 80-tallet versus 90-tallet. 80-tallet vinner, såklabert. Denne filmen er den minst mørke på topplista så langt, men det går ikke spesielt bra med folka i denne filmen heller. De prøver, i det minste. Og så dør de, eller mister sitt livs kjærlighet. Knallbra film.
Eller kanskje jeg bare skribler ned det første som faller meg inn.
Jeg regner jeg med at elefantfabrikkens ikke ubetydelige leserskare* sitrer av spenning og forventning, så uten flere dikkedarier setter vi i gang med kåringen av tiårets åtte beste filmer:
1. No country for old men (Joel og Ethan Coen, 07)
Knakende god filmatisering av Cormac McCarthys roman, av gutta som jeg nesten hadde mistet troen på etter et par litt slappe filmer tidligere på 0-tallet. Javier Bardem som Chigurh er den skumleste og tøffeste skurken på film noensinne. Også er filmen bekmørk og fullstendig uten håp for menneskeheten, og det er en kvalitet man er nødt til å like og respektere i et kunstverk. Knallbra film.
2. Cidade de Deus (Fernando Meirelles, 02)
Igjen en skikkelig mørk og håpløs film hvor det går til helvete med alle på den ene eller andre måten. Sterkt skuespill av unge og utrenede skuespillere, og en historie som åpenbart bygger på virkeligheten, uten omsvøp og dikkedarer. Knallbra film.
3. Inglourious basterds (Quentin Tarantino, 09)
I Quentin Tarantinos siste mesterverk er det imidlertid lite som har med realisme og virkelighet og gjøre. En helt usannsynlig underholdende film med den nest beste filmskurken fra det siste tiåret, Hans Landa i Christoph Waltz skikkelse. Og igjen en film hvor alt og alle går til hundene på den ene eller den andre måten. Knallbra film.
4. The wrestler (Darren Aronofsky, 08)
Hvem hadde trodd at premiedusten Darren Aronofsky, mannen bak den oppskrytte drittfilmen Requiem for a dream, faktisk kunne lage en skikkelig god film? Ikke jeg, i hvert fall. Men dette er bra, og ikke bare fordi Mickey Rourke er så sinnsykt stygg. Men mye derfor, selvfølgelig. Favorittscenen er den hvor Rourke og Tomey diskuterer 80-tallet versus 90-tallet. 80-tallet vinner, såklabert. Denne filmen er den minst mørke på topplista så langt, men det går ikke spesielt bra med folka i denne filmen heller. De prøver, i det minste. Og så dør de, eller mister sitt livs kjærlighet. Knallbra film.
5. Lost in translation (Sofia Coppola, 03
Søt og stillferdig film som logisk sett ikke burde vært på denne lista, men som er det allikevel av grunner jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Bill Murray er en fantastisk skuespiller (se også Broken Flowers) og Scarlett Johansen er kanskje også en bra skuespiller, det vet jeg ikke, hun er bare så vanvittig pen i denne filmen at alt spørsmål om talent eller ikke talent er fullstendig irrelevant. Slutten er åpen, skikkelig vidåpen, noe som enten er helt genialt eller irriterende pretensiøst, jeg er ikke helt sikker. Knallbra film.
6. The hours (Stephen Daldry, 02)
Igjen en film som jeg egentlig ikke burde like, og som muligens er pretensiøs drit. Men jeg tror ikke det. Nicole Kidman er Virginia Wolf på en overbevisende måte, og dette er filmen som fikk meg til å skjønne at hun faktisk er en bra skuespiller. Sikkert derfor Tom Cruise ikke ville ha henne lenger, han skjønte at hun har mer talent nesetippen enn han har i hele kroppen. Går det galt med alle i denne filmen også? Ja, så vidt jeg kan huske gjør det det. Knallbra film.
7. Control (Anton Corbijn, 07)
Her er en film som jeg i hvert fall ikke trenger lure på om er pretensiøs, for det er den! Så til de grader! Laget i svart-hvitt, til og med! Mer effektivt kan man vel ikke signalisere at man driver med Kunst og Viktige Ting. Mange alvorlige personer som stirrer tankefullt ut i lufta er det også her. Handler om Ian Curtis og Joy Division, og er gripende også for folk som ikke bryr seg spesielt mye om musikken deres. Også her går alt skikkelig til helvete. Knallbra film.
8. Me and you and everyone we know (Miranda July, 05)
En vanvittig søt og morsom film, sukkersøt egentlig, og med massevis av sånne egentlig sykt irriterende "vimsete men sjarmerende" karakterer, a la Amelie om du skjønner hva jeg mener, så jeg burde ikke like denne filmen, overhodet ikke, men den er så bra og så smart at den slipper unna med det og jeg liker den allikevel. En sånn film som late anmeldere kaller "en humørbombe" eller noe lignende. Her går det faktisk ganske bra med ganske mange av folka. Knallbra film.
Boblere: Brokeback mountain, The dark knight, Little miss sunshine, This is England, Eternal sunshine of the spotless mind, The incredibles, Y tu mamá también, High fidelity, Oh brother, where art thou?, Mystic river, Adaptation, Munich, Before sunset, Broken flowers. Det har blitt laget vanvittig mange bra filmer det siste tiåret! Og jeg vet at det finnes masse bra der ute jeg aldri har sett, og som sikkert kanskje muligens burde vært med på denne lista.
Egentlig hadde jeg tenkt å ha Ghost dog av Jim Jarmusch på førsteplass, jeg var helt sikker på at den kom i 00, men så viser det seg at den kom i 99, gitt. Men det er en vanvittig bra film som anbefales alle og enhver.
Mest oppskrytte drittfilmer fra 0-tallet: Amelie, Requiem for a dream, There will be blood.
Neste: 0-tallets beste skiver.
*I oktober måned hele 14 unike treff, hvorav 6 Brasilianere som tilbrakte i snitt 0.34 sekunder på forsiden før de klikket seg videre. Alt ifølge Google Analytics.
04 november 2009
Vidunderbarn
Så har man endelig lest "oppfølgeren" til Seierherrene, Roy Jacobsens nyeste roman - Vidunderbarn.
elefantfabrikken: Og hva er dommen?
olajostein: Fin bok, absolutt, men et sleipt og unødvendig salgstriks å kalle den en "oppfølger". Har fint lite med Seierherrene å gjøre, annet en at miljøet er det samme, og at et par bikarakterer fra den ene boka dukker opp i denne. Oppvekstshistorie med en faktisk historie, et plot, og det er jo faktisk en litt interessant vri.
elefantfabrikken: Men det kommer altid et men...
olajostein: Ja, den martres av det samme problemet som Seierherrene lider under, nemlig det at fortelleren insisterer i alt for stor grad på å være fortolker av sin egen historie. Her er jeg-fortelleren en guttunge på ti-elleve år, men han tenker og formulerer seg som en voksen mann. Og det blir i litt for mange passasjer både kleint og dårlig. Men et solid stykke bok, det er det.
elefantfabrikken: Og hva er dommen?
olajostein: Fin bok, absolutt, men et sleipt og unødvendig salgstriks å kalle den en "oppfølger". Har fint lite med Seierherrene å gjøre, annet en at miljøet er det samme, og at et par bikarakterer fra den ene boka dukker opp i denne. Oppvekstshistorie med en faktisk historie, et plot, og det er jo faktisk en litt interessant vri.
elefantfabrikken: Men det kommer altid et men...
olajostein: Ja, den martres av det samme problemet som Seierherrene lider under, nemlig det at fortelleren insisterer i alt for stor grad på å være fortolker av sin egen historie. Her er jeg-fortelleren en guttunge på ti-elleve år, men han tenker og formulerer seg som en voksen mann. Og det blir i litt for mange passasjer både kleint og dårlig. Men et solid stykke bok, det er det.
01 august 2009
Seierherrene - Roy Jacobsen
Denne boka er, som den opplyste leser antagelig vet, en av de nominerte i Aftenpostens lett underlige ”Beste Oslo-roman etter krigen”-kåring. Tidligere har jeg bare lest en del noveller av Jacbosen, nok til å kunne slå bombastisk fatt at han er en av de beste nålevende novelleforfatterne vi har her i landet (sjekk for eksempel Fugler og Soldater).
Igjen en bok som setter seg store mål (det er vel det man kaller bredt anlagt*) (i likhet med tidligere omtalte Underworld) – denne gangen er det nyere norsk historie som får gjennomgå, sosialdemokratiets fremvekst, klassereiser og overgangen fra jordbruk/fiske til industri og deretter tertiærnæring av ymse slag. Godt tenkt, stort sett velskrevet, ofte medrivende og med enkeltscener av mesterlig kaliber (ordet idealtid har fått en litt ny klang i mine ører, blant annet). Boka er i to deler, og det er den første delen som er aller best, del to har et tidvis stort og irriterende problem – fortelleren (som jeg mistenker er mer eller mindre identisk lik med forfatteren) glemmer tidvis at han skal fortelle og går i stedet over til å fortolke det som skjer, han insisterer på å vise leseren hva som er meningen med hans egen beretning, og det merker jeg at jeg irriterer meg over. Det er så jeg får lyst til å ringe Roy og brøle ”Show, don’t tell” i telefonrøret.
Men, noen skjønnhetflekker til tross, dette er ei jævlig god bok, og jeg gleder meg til å ta fatt på flere bøker av Roy Jacobsen i nær fremtid – nå i høst kommer oppvekstskildringen Vidunderbarn som visstnok har noen løse linker til Seirherrene, og som ryktene sier er svinaktig bra.
* et begrep jeg alltid har sett på som litt suspekt når det dukker opp i anmeldelser, om en ikke like suspekt som adjektivet frodig som aldri noensinne har gitt meg lyst til å åpne en bok.
Igjen en bok som setter seg store mål (det er vel det man kaller bredt anlagt*) (i likhet med tidligere omtalte Underworld) – denne gangen er det nyere norsk historie som får gjennomgå, sosialdemokratiets fremvekst, klassereiser og overgangen fra jordbruk/fiske til industri og deretter tertiærnæring av ymse slag. Godt tenkt, stort sett velskrevet, ofte medrivende og med enkeltscener av mesterlig kaliber (ordet idealtid har fått en litt ny klang i mine ører, blant annet). Boka er i to deler, og det er den første delen som er aller best, del to har et tidvis stort og irriterende problem – fortelleren (som jeg mistenker er mer eller mindre identisk lik med forfatteren) glemmer tidvis at han skal fortelle og går i stedet over til å fortolke det som skjer, han insisterer på å vise leseren hva som er meningen med hans egen beretning, og det merker jeg at jeg irriterer meg over. Det er så jeg får lyst til å ringe Roy og brøle ”Show, don’t tell” i telefonrøret.
Men, noen skjønnhetflekker til tross, dette er ei jævlig god bok, og jeg gleder meg til å ta fatt på flere bøker av Roy Jacobsen i nær fremtid – nå i høst kommer oppvekstskildringen Vidunderbarn som visstnok har noen løse linker til Seirherrene, og som ryktene sier er svinaktig bra.
* et begrep jeg alltid har sett på som litt suspekt når det dukker opp i anmeldelser, om en ikke like suspekt som adjektivet frodig som aldri noensinne har gitt meg lyst til å åpne en bok.
27 juli 2009
Elefantfabrikken på twitter
Nå kan man følge elefantfabrikken på twitter og få beskjed om oppdateringer (noe som skjer opptil flere ganger i året!) - klikk på tittelen for link.
Oppdatering: denne twitterkontoen eksisterer ikke lenger.
Oppdatering: denne twitterkontoen eksisterer ikke lenger.
26 juli 2009
Underworld - Don DeLillo
Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene.
DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik stålkontroll på det han skriver.
Anbefales på det varmeste, og er for øyeblikket inne på min topp ti liste over de aller beste romanene jeg har lest noensinne (så får vi se om den fortsatt er der om et par års tid). Det eneste jeg ville endret med denne boka er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.
14 mars 2009
Watchmen
Jeg var på kino for noen dager siden og så Watchmen, filmen basert på tegneserieromanen til Alan Moore og David Gibbons. Alan Moore har jeg skrevet om før på siden her, og det er ingen hemmelighet at jeg setter han svært høyt. Watchmen har jeg lest en fire-fem ganger opp igjennom, og det er ingen tvil at den fortjener sin plass som en av de beste noensinne. Maken til tetpakket, gjennomarbeidet verk ser man ikke hver dag. Det skal dog sies at jeg synes den første halvdelen er adskillig bedre en den første, det er noe med Alan Moore og de super-intelligente overmenneskene han er så fascinert av som jeg rett og slett synes blir litt kjedelig. Eller kanskje pretensiøst er ordet. I dette tilfellet tenker jeg på to lange monologer med henholdsvis Dr. Manhattan og Ozymyndias som blir litt overkill. Vel, nok om det.
Filmen er bra, overraskende bra. Den er flatere enn tegneserien, noe som ikke er unaturlig med tanke på de svært forskjellige produksjonsforholdene de to mediene skapes under, men de har klart å holde på overraskende mye av den kompleksiteten som ligger i bunn. Rorsach er en vidunderlig karakter, og scenene med ham fungerer som bare fy. Det er tatt vare på, synes jeg, den grunnleggende tonen i serien, det moalsk ambivalente som gjør at man kan gå i dagevis og tenke over det man har lest/sett. Det er kanskje der det mest originale ved begge verkene ligger: superheltserier er kjent for sin svart/hvite moral (eller var i det i hvert fall på den tiden Watchmen ble skrevet) og det samme kan man si om superheltfilmer.
Alt i alt en svært sebar film og en fint addendum til serien. Slutten er på mange måter bedre en den originale.
Elefantfabrikken kaster terning:
Tegneserien: terningkast seks
Filmen: terningkast fire
Filmen er bra, overraskende bra. Den er flatere enn tegneserien, noe som ikke er unaturlig med tanke på de svært forskjellige produksjonsforholdene de to mediene skapes under, men de har klart å holde på overraskende mye av den kompleksiteten som ligger i bunn. Rorsach er en vidunderlig karakter, og scenene med ham fungerer som bare fy. Det er tatt vare på, synes jeg, den grunnleggende tonen i serien, det moalsk ambivalente som gjør at man kan gå i dagevis og tenke over det man har lest/sett. Det er kanskje der det mest originale ved begge verkene ligger: superheltserier er kjent for sin svart/hvite moral (eller var i det i hvert fall på den tiden Watchmen ble skrevet) og det samme kan man si om superheltfilmer.
Alt i alt en svært sebar film og en fint addendum til serien. Slutten er på mange måter bedre en den originale.
Elefantfabrikken kaster terning:
Tegneserien: terningkast seks
Filmen: terningkast fire
02 oktober 2008
David Foster Wallaces topp ti-liste
Fra en bok hvor forskjellige forfattere gir til beste sine topp ti favoritt-bøker*:
1.The Screwtape Letters - C.S. Lewis
2. The Stand - Stephen King
3. Red Dragon - Thomas Harris
4. The Thin Red Line - James Jones
5. Fear of Flying - Erica Jong
6. The Silence of the Lambs - Thomas Harris
7. Stranger in a Strange Land - Robert A. Heinlein
8. Fuzz - Ed McBain
9. Alligator - Shelley Katz
10. The Sum of All Fears - Tom Clancy
Denne lista var vanskelig å svelge for mange. Hvorfor skulle en fyr som DFW, en seriøs, respektert, høyst intelligent og ikke minst ekstremt belest mann som han velge genrelitteratur som dette? Han burde jo velge Dostojevskij, Shakespeare, Kant, Kafka, etc.
Var han ironisk, lurte folk på, og noen trodde at det måtte være det. Andre var sikre på at han var dønn alvorlig. Det de færreste påpekte var at det selvfølgelig er mulig å være begge deler samtidig.
Der har du DFW for meg, i et nøtteskall. Både dypt ironisk og dypt inderlig - på en gang.
*herfra
1.The Screwtape Letters - C.S. Lewis
2. The Stand - Stephen King
3. Red Dragon - Thomas Harris
4. The Thin Red Line - James Jones
5. Fear of Flying - Erica Jong
6. The Silence of the Lambs - Thomas Harris
7. Stranger in a Strange Land - Robert A. Heinlein
8. Fuzz - Ed McBain
9. Alligator - Shelley Katz
10. The Sum of All Fears - Tom Clancy
Denne lista var vanskelig å svelge for mange. Hvorfor skulle en fyr som DFW, en seriøs, respektert, høyst intelligent og ikke minst ekstremt belest mann som han velge genrelitteratur som dette? Han burde jo velge Dostojevskij, Shakespeare, Kant, Kafka, etc.
Var han ironisk, lurte folk på, og noen trodde at det måtte være det. Andre var sikre på at han var dønn alvorlig. Det de færreste påpekte var at det selvfølgelig er mulig å være begge deler samtidig.
Der har du DFW for meg, i et nøtteskall. Både dypt ironisk og dypt inderlig - på en gang.
*herfra
15 september 2008
DFW
Jeg fikk nettopp vite at David Foster Wallace tok livet av seg fredag 12. september. Akkurat nå er jeg veldig, veldig trist.
Et sitat fra et intervju han gjorde med salon magazine i 1996:
What do you think is uniquely magical about fiction?
Oh, Lordy, that could take a whole day! Well, the first line of attack for that question is that there is this existential loneliness in the real world. I don't know what you're thinking or what it's like inside you and you don't know what it's like inside me. In fiction I think we can leap over that wall itself in a certain way. But that's just the first level, because the idea of mental or emotional intimacy with a character is a delusion or a contrivance that's set up through art by the writer. There's another level that a piece of fiction is a conversation. There's a relationship set up between the reader and the writer that's very strange and very complicated and hard to talk about. A really great piece of fiction for me may or may not take me away and make me forget that I'm sitting in a chair. There's real commercial stuff can do that, and a riveting plot can do that, but it doesn't make me feel less lonely.
There's a kind of Ah-ha! Somebody at least for a moment feels about something or sees something the way that I do. It doesn't happen all the time. It's these brief flashes or flames, but I get that sometimes. I feel unalone -- intellectually, emotionally, spiritually. I feel human and unalone and that I'm in a deep, significant conversation with another consciousness in fiction and poetry in a way that I don't with other art.
31 august 2008
Mer Murakami
Når* jeg startet Elefantfabrikken hadde jeg ikke egentlig lest så veldig mye av Haruki Murakami, og jeg ville neppe nevnt ham hvis jeg hadde blitt spurt om yndlingsforfatter. Om navnevalget var profetisk på et eller annet nivå, muligens også av det selvoppfyllende slaget, det vet jeg ikke, men det er nå i hvert fall engang blitt slik at jeg har lest en hel del av ham etter at jeg begynte med Elefantfabrikken.
Nå sist, Kafka på stranden.
Og den er vanvittig bra, helt der oppe sammen med Trekkoppfuglen og de beste novellene.
Historien kan du lese om et annet sted på nettet, Elefantfabrikken er ikke stedet for handlingsreferater, så dette får duge: To parallelle historier. Ung gutt rømmer/leter etter noe. Eldre mann rømmer/leter etter noe. Mystiske, uforklarlige hendelser. Ukonvensjonell men allikevel tilfredsstillende avslutning.
Det Murakami gjør som er, for meg i hvert fall, uhyre originalt, er kombinasjonen av det veldig dempede, hverdagslige preget som hele fortellingen har, og de absurde, overnaturlige, mystiske tingene som skjer innimellom. Stilen er hele tiden det jeg vil kalle jevn, nedpå, så å kalle det for "magisk-realistisk" blir lite dekkende - det føles naturlig og organisk hele veien, uansett hvor bisart det som skjer er. Det er på sett og vis noe hypnotisk over det, og selv om man kanskje kan si at ikke alle elementene i historien går helt opp, og man kan også mistenke forfatteren for ikke selv å vite hva som til syvende og sist foregår, så er det slett ikke kritiske innvendinger, fordi det uansett er så riktig, det som skjer. Selv om det åpenbart er løgn og påfunn så føles det helt og fullstendig sant. Og det er muligens en slags definisjon på virkelig god litteratur, tror jeg.
En annen ting jeg lurer på er om Murakami virker så original på meg fordi han står med ett ben i en fortellertradisjon jeg kjenner svært dårlig til (den Japanske), dvs. at han ville virke mindre mystisk og mer forståelig dersom jeg kunne mer om Japansk litteratur og tradisjon, eller om han virkelig er det unikummet jeg akkurat nå sitter og tenker at han er.
* På Nannestad, der jeg er oppvokst, bruker man aldri da og alltid når. Det er altså ikke en skrivefeil, men dialekt.
Nå sist, Kafka på stranden.
Og den er vanvittig bra, helt der oppe sammen med Trekkoppfuglen og de beste novellene.
Historien kan du lese om et annet sted på nettet, Elefantfabrikken er ikke stedet for handlingsreferater, så dette får duge: To parallelle historier. Ung gutt rømmer/leter etter noe. Eldre mann rømmer/leter etter noe. Mystiske, uforklarlige hendelser. Ukonvensjonell men allikevel tilfredsstillende avslutning.
Det Murakami gjør som er, for meg i hvert fall, uhyre originalt, er kombinasjonen av det veldig dempede, hverdagslige preget som hele fortellingen har, og de absurde, overnaturlige, mystiske tingene som skjer innimellom. Stilen er hele tiden det jeg vil kalle jevn, nedpå, så å kalle det for "magisk-realistisk" blir lite dekkende - det føles naturlig og organisk hele veien, uansett hvor bisart det som skjer er. Det er på sett og vis noe hypnotisk over det, og selv om man kanskje kan si at ikke alle elementene i historien går helt opp, og man kan også mistenke forfatteren for ikke selv å vite hva som til syvende og sist foregår, så er det slett ikke kritiske innvendinger, fordi det uansett er så riktig, det som skjer. Selv om det åpenbart er løgn og påfunn så føles det helt og fullstendig sant. Og det er muligens en slags definisjon på virkelig god litteratur, tror jeg.
En annen ting jeg lurer på er om Murakami virker så original på meg fordi han står med ett ben i en fortellertradisjon jeg kjenner svært dårlig til (den Japanske), dvs. at han ville virke mindre mystisk og mer forståelig dersom jeg kunne mer om Japansk litteratur og tradisjon, eller om han virkelig er det unikummet jeg akkurat nå sitter og tenker at han er.
* På Nannestad, der jeg er oppvokst, bruker man aldri da og alltid når. Det er altså ikke en skrivefeil, men dialekt.
16 august 2008
Noen ofte stilte spørsmål om lesing og litteratur del I
Når elefantfabrikken er ute og går, sitter i Studenterlunden og spiser en iskrem, leser tabloidaviser på en kaffebar, ligger på stranden og soler seg eller på annet vis befinner seg ute i det offentlige rom, kommer det ofte folk bort og stiller spørsmål om lesing og litteratur. Som en tjeneste til alle nyskjerrige og usikre mennesker der ute skal vi denne gangen gi til beste en liste over noen av de vanligste spørsmålene, selvfølgelig komplett med fyllestgjørende og, forhåpentligvis, beroligende svar.
person på gaten: Er det sånn at man er et dårlig menneske om man ikke leser mange bøker? Er det riktig av meg å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke leser nok?
elefantfabrikken: Nei, du skal slettes ikke ha dårlig samvittighet for det. Man er ikke et bedre menneske bare fordi man leser masse, ei heller nødvendigvis noe klokere eller mer kunnskapsrik. Les hvis du har lyst, eller la vær.
person på fortauskafé: En gang jeg leste Dostojevskij begynte jeg å le høyt. Men så tenkte jeg at det var helt feil, Dostojevskij skrev jo klassikere, og det er jo alvorlige bøker. Er det noe jeg har misforstått?
elefantfabrikken: Den eneste feilen du gjør deg skyldig i her er ideen om at klassikere ikke kan være morsomme. Dostojevskij skrev ofte svært morsomme ting. Det samme gjorde forfattere som Kafka, Flaubert og Thomas Mann, for å nevne noen. Det er de som ikke ler av klassikere som har misforstått.
person på stranden: Er det viktig å følge med på ny litteratur? Bør man ha oversikt over hva som skjer i det norske litterære landskapet?
elefantfabrikken: Nei. Med mindre du selv synes det spennende og interessant.
person på lanseringsfest: Jeg blir ofte anklaget for å være snobbete og elitistisk når jeg sier at jeg ikke orker å lese forfattere som Paulo Coelho eller Dan Brown. Har folk rett i det? Bør man ikke lese det som er populært?
elefantfabrikken: I like liten grad som man bør lese klassikere bare fordi de er klassikere eller sære bøker bare fordi de er sære bør man lese det som er populært bare fordi det er populært. Man bør lese det man vil lese. Forfattere som Coelho og Brown er heller ikke, helt objektivt sett, spesielt gode. Elefantfabrikken har noen ganger forsøkt å diskutere dette med tilhengere av ovennevnte skribenter, men all erfaring tilsier at det ikke fører noe godt med seg. Det er, for å benytte en sammenligning, som å diskutere god mat med noen som insisterer på at hamburger fra McDonalds er det beste i verden. Hvis man så nevner at det jo også finnes slike ting som for eksempel pinnekjøtt, scampi i grønn curry eller helstekt ørrett med nypoteter får man bare vantro blikk og beskyldninger om elitisme tilbake. Elefantfabrikken kan godt spise hamburger fra McDonalds og sette pris på det, men forbeholder seg retten til en mer variert diett, og også til å mene at det definitivt finnes bedre matretter i verden. Rådet er derfor, de gangene man havner i en situasjon hvor noen begynner å snakke om hvor utrolig god hamburger de nylig har spist på McDonalds, å nikke, smile, og deretter skifte samtaleemne så snart som mulig på en taktfull måte.
person i matvarebutikk: Hvorfor er så mange forfattere og litteraturmennesker så pretensiøse og fulle av tåkeprat og tullball?
elefantfabrikken: Dette er et godt spørsmål, og vi har ingen sikker konklusjon. En arbeidshypotese er at mange såkalt litteraturinteresserte var mobbeofre som barn og nå kompenserer for et eller annet.
person i matvarebutikk: Er ikke det et veldig overfladisk og barnslig svar? Sånt psykologiserende visvas trodde jeg elefantfabrikken holdt seg for god til?
elefantfabrikken: Alle har gode og mindre gode dager.
person på bar: Hva synes elefantfabrikken om mennesker som sier ting som ”en bokelsker går aldri alene til sengs” eller ”uten bøker ville livet vært en feiltagelse”?
elefantfabrikken: elefantfabrikken synes sånne folk kan fucke off til helvete og holde kjeft.
02 mai 2008
Tegneserier
Alan More - mest kjent for V for Vendetta og Watchmen, men han har virkelig skrevet mye gull. For ikke lenge siden leste jeg League of Extraordinary Gentlemen, som er finfine greier, men kanskje ikke spesielt dypt, og nå holder jeg på med Promethea, og en stund lurte jeg sannelig på om det ikke er dette som er hans virkelige mesterverk. Den holder desverre ikke helt til mål, men er et finfint stykke tegneseriekunst som det er merkelig at ikke har fått mer oppmerksomhet.
11 mars 2008
Er det farlig å lese?
I høst leste jeg Thomas Pynchon - debutromanen hans Katalognummer 49 - (The Crying of Lot 49 på engelsk). Som alle hans bøker er det temmelig snodige saker, men merkelig besettende også, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. De er velskrevne, selvfølgelig, og svært morsomme, men de mangler en del andre ting som tradisjonelt regnes som litterært høyverdig, så som troverdige karakterer og spennende plot. Eller - det er mulig plottene er spennende, de er bare så forbanna uforståelige. Konspirasjoner, hallusinasjoner, absurde og groteske opptrinn - når jeg tenker på det er det ikke helt ulikt en David Lynch-film.
Men særlig konspirasjonsteoriene er fremtredende. Og mens jeg leste i Katalognummer 49, hvor hovedpersonen Oedpia Maas blir viklet inn i et surrealistisk nettverk hvor det Amerikanske Postevesenet, frimerkesamlerer, anarkister og beinrester etter amerikanske soldater utgjør noen av ingrediensene - hun lurer på om hun er blitt sinnsyk, eller om hun har avdekket en konspirasjon som strekker seg 800 år tilbake, eller om hun blir utsatt for verdens største og sykeste practical joke - og altså, mens jeg satt og leste det, så merket jeg at jeg også ble litt småparanoid. Jeg begynte å tenke over sånne små tilsynelatende tilfedige hendelser jeg har opplevd som kanskje, kanskje kan ha en eller annen sammenheng, og hva den sammenhengen eventuelt skulle være, og hva det skulle bety.
I det jeg merket at jeg gjorde det lo jeg selvfølgelig av meg selv, men det var et mentalt virus som det tok omtrent en uke å bli helt kvitt. Og det er morsomt og interessant, synes jeg. Hva om jeg hadde vært et hakk mer mentalt ustabil, kunne Pynchon ha dyttet meg over kanten til vaskeekte galskap? Jeg spør også fordi aller første gangen jeg hørte om Thomas Pynchon var i en artikkel i Arr (idéhistorisk tidsskrift) hvor artikkelforfatteren forteller om hvordan han fikk boka Gravitys Rainbow fra en åpenbart mentalt ustabil dame som trodde det fiksjonen beskrev var høyst virkelig.
Så bøker kan være farlige?* Ikke bare sånn festtale-farlige som pompøse folk kan tale om under høytidelige tilstelninger, men faktisk, genuint skadelige for enkeltlesere, at det helt konkret påvirker tankemønstrene dine. Det er en utrolig besnærende tanke, og får meg til å bli enda mer glad i bøker, merker jeg.
*Eller det er mulig at det bare er meg som er usedvanlig lettpåvirkelig. Jeg har f.eks aldri vært spesielt god til å motstå gruppepress. På barneskolen, hvis noen jeg oppfattet som kulere en meg (det var nesten alle) foreslo noe ugang var det ca. umulig for meg å ikke være med, selv om jeg visste at det var dumt og ville gi oss trøbbel.
Men særlig konspirasjonsteoriene er fremtredende. Og mens jeg leste i Katalognummer 49, hvor hovedpersonen Oedpia Maas blir viklet inn i et surrealistisk nettverk hvor det Amerikanske Postevesenet, frimerkesamlerer, anarkister og beinrester etter amerikanske soldater utgjør noen av ingrediensene - hun lurer på om hun er blitt sinnsyk, eller om hun har avdekket en konspirasjon som strekker seg 800 år tilbake, eller om hun blir utsatt for verdens største og sykeste practical joke - og altså, mens jeg satt og leste det, så merket jeg at jeg også ble litt småparanoid. Jeg begynte å tenke over sånne små tilsynelatende tilfedige hendelser jeg har opplevd som kanskje, kanskje kan ha en eller annen sammenheng, og hva den sammenhengen eventuelt skulle være, og hva det skulle bety.
I det jeg merket at jeg gjorde det lo jeg selvfølgelig av meg selv, men det var et mentalt virus som det tok omtrent en uke å bli helt kvitt. Og det er morsomt og interessant, synes jeg. Hva om jeg hadde vært et hakk mer mentalt ustabil, kunne Pynchon ha dyttet meg over kanten til vaskeekte galskap? Jeg spør også fordi aller første gangen jeg hørte om Thomas Pynchon var i en artikkel i Arr (idéhistorisk tidsskrift) hvor artikkelforfatteren forteller om hvordan han fikk boka Gravitys Rainbow fra en åpenbart mentalt ustabil dame som trodde det fiksjonen beskrev var høyst virkelig.
Så bøker kan være farlige?* Ikke bare sånn festtale-farlige som pompøse folk kan tale om under høytidelige tilstelninger, men faktisk, genuint skadelige for enkeltlesere, at det helt konkret påvirker tankemønstrene dine. Det er en utrolig besnærende tanke, og får meg til å bli enda mer glad i bøker, merker jeg.
*Eller det er mulig at det bare er meg som er usedvanlig lettpåvirkelig. Jeg har f.eks aldri vært spesielt god til å motstå gruppepress. På barneskolen, hvis noen jeg oppfattet som kulere en meg (det var nesten alle) foreslo noe ugang var det ca. umulig for meg å ikke være med, selv om jeg visste at det var dumt og ville gi oss trøbbel.
05 februar 2008
The Dirt
olajostein: The Dirt er boka hvor Mötley Crüe forteller, dvs. alle bandmedlemene og folka rundt dem forteller, og de forteller virkelig alt, åpenhjertige og selvutleverende inntil det idiotiske.
elefantfabrikken: Mötley Crüe? Bryr du deg om dem?
olajostein: Nei, jeg har overhodet ikke noe forhold til det bandet, kan vel knapt nok nevne navnet på en eneste låt, kan ikke nynne en eneste strofe, men jeg har hørt i årevis at boka er festlig, og det er den. Dette er Spinal Tap i bokform, bare råere, og så er det virkelig og ikke oppspinn.
elefantfabrikken: Så det er gøy å lese om et band man driter i?
olajostein: Når de er så vanvittig drøye og så vanvittig dumme som Crüe-gutta: Ja.
elefantfabrikken: Høydepunkter?
olajostein: Too many to mention, som dem sier over dammen. Det er den akkumulerte effekten av den ene drøye dop/alkohol/slossing/puling-historien etter den andre og den totale, absolutte mangelen på selvinnsikt og evne til å lære av egne feil som gutta utviser som gjør det hele veldig fascinerende og morsomt (og tragisk).
09 januar 2008
Innsirkling
Nå var det lenge siden sist, gitt. Men elefantfabrikken er ikke død!
I jula leste jeg Carl Frode Tillers nye bok, Innsirkling.
Boka handler om David som har mistet hukommelsen, og i en avisannonse ber folk som kjenner ham om å skrive og fortelle ham hvem han er. I denne boka får vi tre varianter. To ungdommsvenner/kjærester og stefaren. I tillegg, selvfølgelig, til at de som skriver ender opp med å skrive minst like mye om seg selv som om David.
Noen har ment at premisset er litt for fiffig og oppkonstruert (at noen skal kjenne hele tre så til de grader skriveføre mennesker, f.eks.) - men dette er skjønnlitteratur, og folk som er altfor opphengt i at ting skal være strengt "realistisk" har ikke skjønt hva skjønnlitteratur handler om, så sånne innvendinger ler vi her i elefantfabrikken høyt og lenge av.*
Det boka derimot har er psykologisk realisme i bøtter og spann. Tiller er usannsynlig god til å beskrive hvordan vi snakker sammen og forholder oss til hverandre, alle de små løgnene, forstillelsene, hvordan vi stadig vekk prøver å fremstille oss i et bedre lys. Det er både morsomt og pinlig å lese. Tiller skriver frem situasjoner som er veldig gjennkjennelige, jeg er fristet til å si ultra-realistiske, det minner meg tidvis både om Trude Marstein og om David Foster Wallace, men helt uten den (noen ganger) overfladiske tekniske briljeringen til sistnevnte.
Boka er del en i en trilogi, og Carl Frode Tiller har nå blitt en av de få norske forfatterne jeg virkelig gleder meg til at skal gi ut neste bok.
*Har du forresten hørt historien om han som så Ringenes Herre-filmene og syntes det var urealistisk at Frodo var så mye kortere en Gandalf?
24 august 2007
Å skrive om å lese
Nick Hornby - The Complete Polysyllabic Spree
Nick Hornby er en godt under gjenomsnittlig god forfatter som har hatt godt over gjenomsnittlig god suksess og som virker som en veldig trivelig og fin fyr som jeg godt kunne tenke meg å ta en øl eller tre sammen med. Han skriver (skreiv?) en spalte i The Believer (et blad jeg aldri har lest) med tittelen Polysyllabic Spree - en spalte som handlet om hva han hadde lest i det siste (og hva han hadde kjøpt) og ellers løst og fast om det å lese og det å kjøpe bøker.
For eksempel:
Books are, let's face it, better than everything else. If we played cultural Fantasy Boxing League, and made books go 15 rounds in the ring against the best that any other art form had to offer, then books would win pretty much every time. Go on, try it. The Magic Flute v. Middlemarch? Middlemarch in six. The Last Supper v. Crime and Punishment? Fyodor on point And every now and again you'd get a shock, because that happens in sport, so Back to the Future III might land a lucky punch on Rabbit, Run; but I'm still backing literature 29 times out of 30 ...
Det er ei ganske ålreit bok, synes jeg, og Nick er både morsom og tidvis ganske smart. Det fineste han sier er i forordet, hvor han sier at han vil lese bøker fordi han har lyst til å lese dem og fordi han tror han vil få noe ut av det, ikke fordi det er noe man "bør" ha lest (fordi det er en klassiker, fordi alle andre har lest den osv).Føkk all lesing som er plikt.
19 mai 2007
Røff guide til samtidslitteraturen
1. Skrevet for vanlige lesere, et sveip gjennom norske utgivelser fra 1990 frem til i dag.
2. Skjemmes av en overpedagogisk tone.
2a. Marha Nordheim tror tydeligvis at "vanlige lesere" er ganske enkle og ikke spesielt oppvakte. Hadde jeg vært en "vanlig leser" hadde jeg blitt provosert over dette.
3. Minte meg på bøker jeg hadde glemt og forfattere jeg har lyst til å lese.
4. Hvorfor skal litteraturvitere på død og liv finne "tendenser" i samtidslitteraturen? Folk som vil si noe om tendenser i samfunnet burde bli sosiologer eller trendforskere.
.
.
5. Helt ok bok.
16 april 2007
Bob Dylan - en stor forfatter?
Hvor god tekstforfatter er egentlig Bob? For noen år siden var det en gjeng skrotnisser som maste om at han burde få Nobelprisen i litteratur. Det fikk han ikke, og han kommer selvfølgelig aldri til å få den, fordi han skriver ikke litteratur, han skriver låter. Og det er han, etter min oppfatning, fryktelig god til. Hvis jeg måtte velge 100 favorittlåter tipper jeg 15-20 av dem ville blitt Dylan-komposisjoner. Men ikke alt han er skrevet er like bra, mye av tekstene er ærlig talt reint og skjært sludder. Noen eksempler:
Well a childish dream is a deathless need
And a noble truth is a sacred creed
My pretty baby, she's lookin' around
She's wearin' a multi-thousand dollar gown
Meningsløst sludder og døve nødrim, fra Tweedle Dee & Tweedle Dum (Love And Theft, 2001)
Wiggle, wiggle, wiggle like a bowl of soup,
Wiggle, wiggle, wiggle like a rolling hoop,
Wiggle, wiggle, wiggle like a ton of lead,
Wiggle - you can raise the dead.
Ett vers fra Wiggle Wiggle (Under The Red Sky, 1990) - hele låta er sånn.
All your seasick sailors, they are rowing home.
All your reindeer armies, are all going home.
The lover who just walked out your door
Has taken all his blankets from the floor.
En av mine favorittlåter, It's All Over Now, Baby Blue (Bringing It All Back Home, 1965) - nydelig sang, men teksten er jo, i hvert fall i dette verset, totalt meningsløs. Hva pokker er en reinsdyrhær? Hvorfor skal den hjem? Sammen med fulle seilere? Og å rime "home" på "home" er uansett slapt. Og hvorfor har elskeren masse pledd på gulvet som han tar med seg?
Like Judas of old
You lie and deceive
A world war can be won
You want me to believe
But I see through your eyes
And I see through your brain
Like I see through the water
That runs down my drain
Et vers fra Masters of War (The Freewhelin' Bob Dylan, 1963) - igjen ei låt jeg synes er veldig bra, men når man leser det ser man at det ikke holder mål. Nødrim, meningsløse similer, snodig grammatikk for å få linjene til å gå opp - som tekst er dette ganske skralt - det som gjør låta bra har med Dylans fremføring å gjøre.
Dette er forøvrig temmelig tilfeldig valgte eksempler, jeg kunne ha funnet hauegvis med lignende - og verre - linjer fra Dylans katalog.
elefantfabrikken: Så hva er poenget ditt?
olajostein: At Dylan ikke fortjener noen Nobelpris i litteratur. At det han gjør er bra på en annen måte og etter andre kriterier enn de man bedømmer litteratur etter. At selv om man liker Dylan (noe jeg i aller høyeste grad gjør) trenger man ikke å bedrive nesegrus genidyrking.
Well a childish dream is a deathless need
And a noble truth is a sacred creed
My pretty baby, she's lookin' around
She's wearin' a multi-thousand dollar gown
Meningsløst sludder og døve nødrim, fra Tweedle Dee & Tweedle Dum (Love And Theft, 2001)
Wiggle, wiggle, wiggle like a bowl of soup,
Wiggle, wiggle, wiggle like a rolling hoop,
Wiggle, wiggle, wiggle like a ton of lead,
Wiggle - you can raise the dead.
Ett vers fra Wiggle Wiggle (Under The Red Sky, 1990) - hele låta er sånn.
All your seasick sailors, they are rowing home.
All your reindeer armies, are all going home.
The lover who just walked out your door
Has taken all his blankets from the floor.
En av mine favorittlåter, It's All Over Now, Baby Blue (Bringing It All Back Home, 1965) - nydelig sang, men teksten er jo, i hvert fall i dette verset, totalt meningsløs. Hva pokker er en reinsdyrhær? Hvorfor skal den hjem? Sammen med fulle seilere? Og å rime "home" på "home" er uansett slapt. Og hvorfor har elskeren masse pledd på gulvet som han tar med seg?
Like Judas of old
You lie and deceive
A world war can be won
You want me to believe
But I see through your eyes
And I see through your brain
Like I see through the water
That runs down my drain
Et vers fra Masters of War (The Freewhelin' Bob Dylan, 1963) - igjen ei låt jeg synes er veldig bra, men når man leser det ser man at det ikke holder mål. Nødrim, meningsløse similer, snodig grammatikk for å få linjene til å gå opp - som tekst er dette ganske skralt - det som gjør låta bra har med Dylans fremføring å gjøre.
Dette er forøvrig temmelig tilfeldig valgte eksempler, jeg kunne ha funnet hauegvis med lignende - og verre - linjer fra Dylans katalog.
elefantfabrikken: Så hva er poenget ditt?
olajostein: At Dylan ikke fortjener noen Nobelpris i litteratur. At det han gjør er bra på en annen måte og etter andre kriterier enn de man bedømmer litteratur etter. At selv om man liker Dylan (noe jeg i aller høyeste grad gjør) trenger man ikke å bedrive nesegrus genidyrking.
10 april 2007
Strøtanker om noen bøker jeg har lest i det siste
Fast Food Nation - Eric Schlosser
Non-fiction bok om fastfoodindustrien og hvordan den har påvirket og forandret det amerikanske samfunnet, sosialt, politisk og ernæringsmessig. Veldig bra bok, velskrevet, full av artige historier og skumle fakta. Og etter å ha lest om hvor mye bæsj, involler og annen drit som havner i hamburgeren kommer jeg definitivt ikke til å spise på McDonalds på lenge, lenge, lenge.
Hvis jeg må være meg - Geir Gulliksen
Pocketutgave som inneholder hele fire diktsamlinger av Gulliksen. Særlig Om tyngde og letthet er utrolig fin, uten at jeg helt klarer å si hvorfor - men det er noe i disse diktene som snakker til meg, som sier et eller annet som jeg oppfatter som ... sant?
Buddy does Seattle - Peter Bagge
Tegneseriebok som samler sammen de første utgavene av Bagges blad Hate. Historier om slackeren (eller hva man skal kalle ham) Buddy og vennene hans, som drikker, driver hor, bruker dop og prøver å finne en eller annen mening med livene sine. Minner litt om Cristopher Nielsen, eller omvendt. Morsomt og bra, men kanskje litt repetetivt i lengden? Eller er det bare jeg som har lest for mye litteratur i det siste hvor alt går i dass?
VM i fotball 1986 - Solstad/Michelet
Jeg bryr meg fint lite om fotball, men jeg liker Solstad. Derfor skummer jeg gjennom en del statistikk og lagoppstillinger og sånt for å få med meg Solstadske gullkorn om ... både det ene og det andre. Han er antagelig verdensmester i digresjoner. Igjen - morsom bok. Har ikke bestemt meg ennå for om jeg kommer til å lese den delen som Jon Michelet har skrevet.
Fire bøker altså, to av dem leser jeg fordi de er morsomme, en av dem (nei, faktisk to) leser jeg fordi den snakker til meg og sier meg noe jeg oppfatter som [sant][virkelig][ekte], og en leser jeg fordi den er interessant og ... morsom. Morsom er åpenbart hovedkriteriet mitt for å bruke tid på en bok. I dag begynte jeg på Brødrene Karamasov - den virker utrolig morsom så langt.
Non-fiction bok om fastfoodindustrien og hvordan den har påvirket og forandret det amerikanske samfunnet, sosialt, politisk og ernæringsmessig. Veldig bra bok, velskrevet, full av artige historier og skumle fakta. Og etter å ha lest om hvor mye bæsj, involler og annen drit som havner i hamburgeren kommer jeg definitivt ikke til å spise på McDonalds på lenge, lenge, lenge.
Hvis jeg må være meg - Geir Gulliksen
Pocketutgave som inneholder hele fire diktsamlinger av Gulliksen. Særlig Om tyngde og letthet er utrolig fin, uten at jeg helt klarer å si hvorfor - men det er noe i disse diktene som snakker til meg, som sier et eller annet som jeg oppfatter som ... sant?
Buddy does Seattle - Peter Bagge
Tegneseriebok som samler sammen de første utgavene av Bagges blad Hate. Historier om slackeren (eller hva man skal kalle ham) Buddy og vennene hans, som drikker, driver hor, bruker dop og prøver å finne en eller annen mening med livene sine. Minner litt om Cristopher Nielsen, eller omvendt. Morsomt og bra, men kanskje litt repetetivt i lengden? Eller er det bare jeg som har lest for mye litteratur i det siste hvor alt går i dass?
VM i fotball 1986 - Solstad/Michelet
Jeg bryr meg fint lite om fotball, men jeg liker Solstad. Derfor skummer jeg gjennom en del statistikk og lagoppstillinger og sånt for å få med meg Solstadske gullkorn om ... både det ene og det andre. Han er antagelig verdensmester i digresjoner. Igjen - morsom bok. Har ikke bestemt meg ennå for om jeg kommer til å lese den delen som Jon Michelet har skrevet.
Fire bøker altså, to av dem leser jeg fordi de er morsomme, en av dem (nei, faktisk to) leser jeg fordi den snakker til meg og sier meg noe jeg oppfatter som [sant][virkelig][ekte], og en leser jeg fordi den er interessant og ... morsom. Morsom er åpenbart hovedkriteriet mitt for å bruke tid på en bok. I dag begynte jeg på Brødrene Karamasov - den virker utrolig morsom så langt.
03 april 2007
Plattform
Jeg leser Michel Houellebecq om dagen, romanen Plattform. Og den er utrolig morsom, det morsomste jeg har lest på lenge. Hovedpersonen er en ensom og temmelig kynisk fyr (han minner ganske mye om hovedpersonen i Den Fremmede, en person som er helt løsrevet fra alt rundt seg og prøver å forholde seg til en verden og et samfunn han ikke forstår). Hele tonen i boka er ekstremt desillusjonert på menneskehetens vegne, det eneste som kan gjøre noen lykkelige synes å være sex, og siden dype, meningsfylte mellomenneskelige relasjoner er umulige eller uoppnåelige for de aller fleste er prostitusjon og sexturisme den eneste muligheten man har til å føle noe som helst. Eller noe sånt.
Og jeg synes som sagt det er ordentlig morsomt. Nå har jeg nok over gjennomsnittlig sans for menneskeforakt, hat, desillusjonerthet og lignende i litteraturen, men Houellebecq skriver veldig morsomt på en understated, lakonisk måte. Men så snakker jeg med folk som sier at de ble så provosert over boka, at de ble skikkelig sinte, at de fikk lyst til å slenge den i veggen - og det kan jeg rett og slett ikke forstå. Provosert over en roman? Det er helt fremmed for meg.
Men Houellebecq har satt sinnene i kok flere steder, og særlig i Frankrike. Og da lurer jeg på om det er noe galt med meg eller noe galt med verden. For helt ærlig - det er mangt og mye som kan gjøre meg sint og opprørt, men å hisse seg opp over noe som en eller annen forfatter finner på? Det er jo bare løgn og forbannet dikt!
28 februar 2007
Elefantfabrikken anbefaler novellesamlinger, del 1
elefantfabrikken: Åkei, nå skal det anbefales novellesamlinger. Hva har du til oss i dag, olajostein, hva er planen?
olajostein: Vel, jeg tar bare det første og beste som faller meg inn, anbefaler på reint instinkt, så og si. Men! Jeg har tenkt å styre unna de åpenbare klassikerene, Hemingway og Kafka og Carver og sånne folk, heller prøve å anbefale ting som ikke alle kjenner til fra før.
elefantfabrikken: Det høres bra ut. Fyr løs.
olajostein: Første mann ut er Quim Monzo, Guadaljara, katalansk forfatter, utgitt på Solum forlag - veldig morsomme, fine noveller, blant annet en om sønnen til Wilhelm Tell, og hva slags forhold han fikk til faren sin etter som han blei eldre.
elefantfabrikken: Ja, den har jeg lest! Bra bok.
olajostein: Og så vil jeg bare nevne Arthur Bradford, Dogwalker en gang til - den aller første boka jeg skreiv om på bloggen her.
elefantfabrikken: Han duger fortsatt. Flere?
olajostein: Skavise, jo, jeg må selvfølgelig nevne David Foster Wallace, han har skrevet flere gode samlinger, Oblivion, The Girl with curious hair og den jeg synes er aller best, Brief interviews with hideous men. Postmoderne, eksperimentelt, men allikevel veldig tilgjengelig og menneskelig. Ofte morsomt, ofte trist, nesten alltid bra.
elefantfabrikken: Generelt kan vi vel kanskje si at du har et lite oppheng på amerikanske forfattere?
olajostein: Tja, oppheng og oppheng, jeg har lest og leser mye amerikanere i hvert fall. De er ofte ikke så jævla pretensiøse og kunstneriske som europeere, inbiller jeg meg.
elefantfabrikken: Ooohhh... dissing av europeiske forfattere, veldig tøft! Flere navn?
olajostein: Joa, jeg har flere inne. De kommer i neste del.
olajostein: Vel, jeg tar bare det første og beste som faller meg inn, anbefaler på reint instinkt, så og si. Men! Jeg har tenkt å styre unna de åpenbare klassikerene, Hemingway og Kafka og Carver og sånne folk, heller prøve å anbefale ting som ikke alle kjenner til fra før.
elefantfabrikken: Det høres bra ut. Fyr løs.
olajostein: Første mann ut er Quim Monzo, Guadaljara, katalansk forfatter, utgitt på Solum forlag - veldig morsomme, fine noveller, blant annet en om sønnen til Wilhelm Tell, og hva slags forhold han fikk til faren sin etter som han blei eldre.
elefantfabrikken: Ja, den har jeg lest! Bra bok.
olajostein: Og så vil jeg bare nevne Arthur Bradford, Dogwalker en gang til - den aller første boka jeg skreiv om på bloggen her.
elefantfabrikken: Han duger fortsatt. Flere?
olajostein: Skavise, jo, jeg må selvfølgelig nevne David Foster Wallace, han har skrevet flere gode samlinger, Oblivion, The Girl with curious hair og den jeg synes er aller best, Brief interviews with hideous men. Postmoderne, eksperimentelt, men allikevel veldig tilgjengelig og menneskelig. Ofte morsomt, ofte trist, nesten alltid bra.
elefantfabrikken: Generelt kan vi vel kanskje si at du har et lite oppheng på amerikanske forfattere?
olajostein: Tja, oppheng og oppheng, jeg har lest og leser mye amerikanere i hvert fall. De er ofte ikke så jævla pretensiøse og kunstneriske som europeere, inbiller jeg meg.
elefantfabrikken: Ooohhh... dissing av europeiske forfattere, veldig tøft! Flere navn?
olajostein: Joa, jeg har flere inne. De kommer i neste del.
03 februar 2007
Reklame i bøker
Jeg leste et intervju med Terry Pratchett nylig hvor han fortalte om hvorfor han brøt med foreleggeren sin i Tyskland - de puttet reklame inn i bøkene hans. Og ikke bare sånn på siste side eller noe, men direkte inn i teksten! Midt inne i et avsnitt brøt de teksten, forandret skrifttype og skrev sånne ting som "og nå er sikkert våre venner sultne, og da er det ingen ting som passer bedre en en deilig suppe fra NN!" - og så fortsatte den vanlige løpeteksten igjen.
Man kan si mye rart om norske forlag, men akkurat det er det meg bekjent ingen som har prøvd seg på. Her er det åpenbart et stort marked. Noen forslag:
Man kan si mye rart om norske forlag, men akkurat det er det meg bekjent ingen som har prøvd seg på. Her er det åpenbart et stort marked. Noen forslag:
- Salme ved reisens slutt med reklame for Helly Hansen redningsvester
- Kjell Askildsens samlede noveller med reklame for samlivsterapi og Prozac
- Pan med reklame for kurs i våpenhåndtering
Og så videre og så videre og så videre . . .
31 januar 2007
Fantastisk litteratur
China Mieville - Perdido Street Station
Jeg leste Hobitten og Ringenes Herre da jeg var ung og blei frelst på fantasy. Raskt oppdaget jeg at fantasy er en drittsjanger. Ingen annen sjanger har like lavt snitt som fantasy, det er 99,9% ubrukelig møkk. Heldigvis finnnes det en del fantastisk littaratur som ikke er fantasy. Borges, for eksempel, og eventyr, og gamle helteepos - Gilgamesj, Homer, sånne ting, som jo fantasy-sjangeren er en tilbakestående, undermåls slektning av. Jeg liker sånn litteratur, heltegreier, overnaturlige hendelser, store slag - det er (eller kan i hvert fall være) ei fin pakke.
Men altså, det aller meste som står i butikkhyllene under "fantasy" er for meg helt uinteressant. Derfor er det ekstra deilig når jeg en sjelden gang finner ei fantasybok som faktisk er skikkelig bra.
Perdido Street Station er en sånn. China Mieville er en britisk kommunist som har slått seg opp på å skrive fortellinger fra en alternativ virkelighet hvor magi og teknologi går opp i en høyere enhet. Boka foregår i en by som er en slags barokk, industriell mareritt-versjon av London, og handler om ymse utskudd, kunstnere, kriminelle og revolusjonære som blandes inn i farlige og skumle hendelser. Det er en røverhistorie, som faren min ville sagt, men det er en bra røverhistorie; velskrevet, smart, original. Jeg har definitivt tenkt til å lese mer Mieville; han anbefales alle som har sansen for sjangeren, også for de som er desilusjonerte på dens vegne.
Jeg leste Hobitten og Ringenes Herre da jeg var ung og blei frelst på fantasy. Raskt oppdaget jeg at fantasy er en drittsjanger. Ingen annen sjanger har like lavt snitt som fantasy, det er 99,9% ubrukelig møkk. Heldigvis finnnes det en del fantastisk littaratur som ikke er fantasy. Borges, for eksempel, og eventyr, og gamle helteepos - Gilgamesj, Homer, sånne ting, som jo fantasy-sjangeren er en tilbakestående, undermåls slektning av. Jeg liker sånn litteratur, heltegreier, overnaturlige hendelser, store slag - det er (eller kan i hvert fall være) ei fin pakke.
Men altså, det aller meste som står i butikkhyllene under "fantasy" er for meg helt uinteressant. Derfor er det ekstra deilig når jeg en sjelden gang finner ei fantasybok som faktisk er skikkelig bra.
Perdido Street Station er en sånn. China Mieville er en britisk kommunist som har slått seg opp på å skrive fortellinger fra en alternativ virkelighet hvor magi og teknologi går opp i en høyere enhet. Boka foregår i en by som er en slags barokk, industriell mareritt-versjon av London, og handler om ymse utskudd, kunstnere, kriminelle og revolusjonære som blandes inn i farlige og skumle hendelser. Det er en røverhistorie, som faren min ville sagt, men det er en bra røverhistorie; velskrevet, smart, original. Jeg har definitivt tenkt til å lese mer Mieville; han anbefales alle som har sansen for sjangeren, også for de som er desilusjonerte på dens vegne.
20 januar 2007
Elefantfabrikken ett år!
Heh! Jeg oppdaga plutselig at elefantfabrikken har fyllt et år! Jeg innbilte meg at dagen ikke var før i februar, men sannelig var det 2. januar som var den store dagen.
Gratulerer, elefantfabrikken!
elefantfabrikken: Tusen takk! Og gratulerer til deg og!
olajostein: Takk.
Gratulerer, elefantfabrikken!
elefantfabrikken: Tusen takk! Og gratulerer til deg og!
olajostein: Takk.
Lille Eyolf
Nå har verden, samfunnet og tilfeldighetene konspirert mot meg og gjort det slik at jeg har endt opp med å lese et stykke av Henrik Ibsen;
Lille Eyolf.
Det tok ikke lang tid, en drøy time eller så, og det var vel ikke akkurat den helt store leseropplevelsen (som forventet). Det var ikke fullstendig avskyelig heller, det var det ikke. Hvis jeg skal gi en karakter så blir det fem av ti - helt midt på treet.
Stykket er sikkert ment å være tragisk, men jeg må innrømme at jeg lo godt flere ganger. Mye småborgerlig angst for både dette og hint, og en del følelsesmessige uttrykk som overhodet ikke gir mening. Mye kinky bror-søster-ting som sikkert var fryktelig sjokkerende på Ibsens egen tid, men som nå bare fremstår som litt latterlige.
Første akt var nok den beste, særlig scenen med Rottejomfruen - den har litt skarpe kanter, er litt vass. Siste akt har er en av de tynneste "oppløftende" slutter jeg kan huske å ha vært borti. Mente Ibsen dette alvorlig, eller gjør han narr av hvor naive karakterene hans er?
elefantfabrikken: Blir det lenge til du leser mer Ibsen?
olajostein: Det tror jeg. Eller vent - jeg har vel en idé om at jeg skal lese Peer Gynt om ikke så alt for lenge. Eller nei, pokker heller, jeg tror ikke jeg gidder.
Lille Eyolf.
Det tok ikke lang tid, en drøy time eller så, og det var vel ikke akkurat den helt store leseropplevelsen (som forventet). Det var ikke fullstendig avskyelig heller, det var det ikke. Hvis jeg skal gi en karakter så blir det fem av ti - helt midt på treet.
Stykket er sikkert ment å være tragisk, men jeg må innrømme at jeg lo godt flere ganger. Mye småborgerlig angst for både dette og hint, og en del følelsesmessige uttrykk som overhodet ikke gir mening. Mye kinky bror-søster-ting som sikkert var fryktelig sjokkerende på Ibsens egen tid, men som nå bare fremstår som litt latterlige.
Første akt var nok den beste, særlig scenen med Rottejomfruen - den har litt skarpe kanter, er litt vass. Siste akt har er en av de tynneste "oppløftende" slutter jeg kan huske å ha vært borti. Mente Ibsen dette alvorlig, eller gjør han narr av hvor naive karakterene hans er?
elefantfabrikken: Blir det lenge til du leser mer Ibsen?
olajostein: Det tror jeg. Eller vent - jeg har vel en idé om at jeg skal lese Peer Gynt om ikke så alt for lenge. Eller nei, pokker heller, jeg tror ikke jeg gidder.
25 desember 2006
Armand V.
Fikk ikke sove i natt og endte med å lese hele Armand V. av Dag Solstad. Fin bok, men ikke på høyde med 16.07.41
Problemet med Ibsen er at det ikke er noen som elsker ham
Når Ibsen-entusiaster snakker om Ibsen snakker de om at han er verdens nest mest spilte dramatiker*, om at han er så utrolig relevant* for vår egen tid, og til sist snakker de om tekniske detaljer ved dramaene, som f.eks. den retrospektive teknikken*.
*som om kjøttvekta har en tøddel med kvalitet å gjøre. Norges mest leste forfatter etter krigen - Margit Sandemo - vil noen finne på å si at hun også er av de beste? Men i teaterverdenen tillegges tydeligvis antall oppsetninger en eller annen kvalitetsmessig betydning. Det at Ibsen settes opp så jævla mye handler vel helst om at både teaterinstitusjonene og teaterpublikum er en gjeng tradisjonalistiske, reaksjonære, dritkjedlige besteborgere som helst vil se ting de allerede vet hva er. Ibsen er teaterverdenens nest safeste kort for de som vil ha kulturell kredibilitet, intet annet.
*personlig finner jeg større relevans for min egen hverdag i en hvilken som helst episode av americas next top model.
*og det er jo fint det, men det er bare form.
Men i motsetning til William S. er det ingen som elsker, virkelig elsker, Henrik. Han blir lovprist på vikarierende og irelevant vis. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen; på høy tid å begrave hele fyren.
*som om kjøttvekta har en tøddel med kvalitet å gjøre. Norges mest leste forfatter etter krigen - Margit Sandemo - vil noen finne på å si at hun også er av de beste? Men i teaterverdenen tillegges tydeligvis antall oppsetninger en eller annen kvalitetsmessig betydning. Det at Ibsen settes opp så jævla mye handler vel helst om at både teaterinstitusjonene og teaterpublikum er en gjeng tradisjonalistiske, reaksjonære, dritkjedlige besteborgere som helst vil se ting de allerede vet hva er. Ibsen er teaterverdenens nest safeste kort for de som vil ha kulturell kredibilitet, intet annet.
*personlig finner jeg større relevans for min egen hverdag i en hvilken som helst episode av americas next top model.
*og det er jo fint det, men det er bare form.
Men i motsetning til William S. er det ingen som elsker, virkelig elsker, Henrik. Han blir lovprist på vikarierende og irelevant vis. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen; på høy tid å begrave hele fyren.
06 desember 2006
Trude Marsteins Pupper
Jeg leste Trude Marsteins Gjøre Godt, ei veldig god bok, tidligere i høst.
Roland Barthes skriver et eller annet sted om det man i mangel av et bedre ord på norsk kan kalle virkelighetseffekter, det vil si biter av teksten som har som fremste litterære funksjon å skape en illusjon eller følelse hos leseren av at det han leser om virkelig har skjedd, eller i det minste virkelig kunne ha skjedd. Barthes bruker som eksempel Madame Bovary og en passasje hvor Flaubert gir en utrolig inngående beskrivelse av et barometers virkemåte.
Trude Marstein er forfatter som tydelig vil at bøkene hennes skal ha høy virkelighetsfaktor. Språket hennes er ribbet for metaforer og andre blomstrete typer litterær språkføring. Hun skriver i nåtid, i en stil som ligger temmelig nærme stream-of-conciousness. Det at hun tar med vestenlig og uvesentlig av karakterenes handlinger og tanker er også en type virkelighetseffekt.
Og hun gjør det utrolig bra. Trude Marstein på sitt beste fremstiller norsk hverdag anno 2006 mer troverdig og mer levende enn noen annen forfatter jeg vet om. Hun skaper karakterer som er helt like meg selv eller noen jeg kjenner, og klarer samtidig å gjøre dem spennende og interessante.
Boka inneholder 118 fortellerstemmer, og det funker veldig bra, stort sett, med en håndfull unntak. Masse gode passasjer.
Roland Barthes skriver et eller annet sted om det man i mangel av et bedre ord på norsk kan kalle virkelighetseffekter, det vil si biter av teksten som har som fremste litterære funksjon å skape en illusjon eller følelse hos leseren av at det han leser om virkelig har skjedd, eller i det minste virkelig kunne ha skjedd. Barthes bruker som eksempel Madame Bovary og en passasje hvor Flaubert gir en utrolig inngående beskrivelse av et barometers virkemåte.
Trude Marstein er forfatter som tydelig vil at bøkene hennes skal ha høy virkelighetsfaktor. Språket hennes er ribbet for metaforer og andre blomstrete typer litterær språkføring. Hun skriver i nåtid, i en stil som ligger temmelig nærme stream-of-conciousness. Det at hun tar med vestenlig og uvesentlig av karakterenes handlinger og tanker er også en type virkelighetseffekt.
Og hun gjør det utrolig bra. Trude Marstein på sitt beste fremstiller norsk hverdag anno 2006 mer troverdig og mer levende enn noen annen forfatter jeg vet om. Hun skaper karakterer som er helt like meg selv eller noen jeg kjenner, og klarer samtidig å gjøre dem spennende og interessante.
Boka inneholder 118 fortellerstemmer, og det funker veldig bra, stort sett, med en håndfull unntak. Masse gode passasjer.
Men! Pupper! Det nevnes stadig vekk hva slags pupper en eller annen karakter har eller liker eller tenker på. Og det er jo greit, tenker jeg først, folk tenker jo mye på pupp i løpet av en dag, mange gjør nok det. Men etterhvert blir det for mye, jeg sitter der som leser og tenker som så at kanskje noen av karakterene burde tenke på rumper, eller på lår, eller på ansikter, eller på legger, eller på overgangen mellom ryggen og rumpe, eller noe annet fysisk, hvis de nå først skal gå der og objektivisere folk rundt seg. Men det skjer knapt nok, i hvert fall ikke like ofte som puppetenkingen.
Og da faller virkelighetseffekten sammen. For mye pupp peker på forfatteren, på Marsteins eget oppheng i bryster, og illusjonen om 118 distinkte personligheter desintegrerer, delvis, desverre, og gjør boka dårligere. For ellers, altså, veldig god bok.
elefantfabrikken: Ellers sier det vel mest om deg at du henger deg så jævla opp i de puppegreiene?
olajostein: Hæ? Nå snakker vi om boka, ikke om meg.
Og da faller virkelighetseffekten sammen. For mye pupp peker på forfatteren, på Marsteins eget oppheng i bryster, og illusjonen om 118 distinkte personligheter desintegrerer, delvis, desverre, og gjør boka dårligere. For ellers, altså, veldig god bok.
elefantfabrikken: Ellers sier det vel mest om deg at du henger deg så jævla opp i de puppegreiene?
olajostein: Hæ? Nå snakker vi om boka, ikke om meg.
05 desember 2006
De ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg
Listetid!
Dette er en liste over de ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg. Det betyr a) ikke nødvendigvis de ti bøkene jeg mener er aller best, b) ikke nødvendigvis bøker som ville gjort noe videre inntrykk på meg nå og c) ikke nødvendigivs bøker jeg gjerne vil anbefale folk å lese*.
*Men en del av dem er i en eller flere av disse tre kategoriene også.
Her er det altså, ti bøker som gjorde voldsomt inntrykk på meg den gangen jeg leste dem:
Den fremmede - Albert Camus
Breakfast of Champions - Kurt Vonnegut
Udødeligheten - Milan Kundera
Ringenes Herre - J. R. R. Tolkien
Where I'm calling from - Raymond Carver
Den gamle mannen og havet - Ernest Hemmingway
Labyrinter - Jorge Luis Borges
Paradis - Julio Cortazar
Girl with curious hair - David Foster Wallace
V - Thomas Pynchon
Leserutfordring: Trykk på "comments" rett under her og gi meg dine to (eller åtte, eller fem, eller tretten) sterkeste leseropplevelser. Ikke bruk for lang tid - hvis du ikke kommer på dem ganske fort var de ikke sterke nok.
Dette er en liste over de ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg. Det betyr a) ikke nødvendigvis de ti bøkene jeg mener er aller best, b) ikke nødvendigvis bøker som ville gjort noe videre inntrykk på meg nå og c) ikke nødvendigivs bøker jeg gjerne vil anbefale folk å lese*.
*Men en del av dem er i en eller flere av disse tre kategoriene også.
Her er det altså, ti bøker som gjorde voldsomt inntrykk på meg den gangen jeg leste dem:
Den fremmede - Albert Camus
Breakfast of Champions - Kurt Vonnegut
Udødeligheten - Milan Kundera
Ringenes Herre - J. R. R. Tolkien
Where I'm calling from - Raymond Carver
Den gamle mannen og havet - Ernest Hemmingway
Labyrinter - Jorge Luis Borges
Paradis - Julio Cortazar
Girl with curious hair - David Foster Wallace
V - Thomas Pynchon
Leserutfordring: Trykk på "comments" rett under her og gi meg dine to (eller åtte, eller fem, eller tretten) sterkeste leseropplevelser. Ikke bruk for lang tid - hvis du ikke kommer på dem ganske fort var de ikke sterke nok.
17 november 2006
Brageprisen til Dag Solstad
Dag Solstad har vunnet Brageprisen.
Brageprisen har aldri brydd meg noe særlig. Etter at de sluttet å overføre Brageprisen på TV merker jeg at jeg ikke bryr meg om den i det hele tatt. Betyr det at jeg er ødelagt som menneske når jeg ikke bryr meg om ting som ikke er på TV? Eller betyr det bare at Brageprisen er en utrolig døll og intetsigende pris?
.
.
Gratulerer, Dag Solstad!
16 november 2006
Nye greier i Elefantfabrikken
Elefantfabrikken er oppdatert! Nye fantastiske funksjoner! Se i venstremargen for følgende nye greier:
- En liste over ting jeg leser om dagen (om noen skulle finne det interessant)
- En liste med linker til nettsteder som handler om bøker ol. Her skal det komme flere etter hvert, ettersom jeg husker og gidder å legge de inn.
- En liste med merkelapper jeg har lagt inn for alle postene. Ved å klikke på f.eks. "Anna Karenina" får du opp alle blogposter som handler om den boka. Hvis du derimot trykker på merkelappen "Sludder" får du opp de postene som inneholder sludder. Og så videre, jeg tipper du er intelligent nok til å skjønne tegninga uten flere eksempler.*
En markedsundersøkelse jeg selv har funnet opp viser nemlig at leserne av elefantfabrikken er omtrent 604% smartere enn gjenomsnittet av nordmenn over 15 år.
Jeg har en ambisjon om å legge ut nye poster litt oftere fremover, men vi får se hva det blir til. Minst to av de jeg har planlagt kommer for øvrig til å handle om Anna K.
07 november 2006
Anna Karenina del 2
Anna Karenina er ei bok som fortjener mer seriøs behandling fra min side en det den fikk i forrige blogpost.
En ting som ofte sies om Tolstoj er at han skreiv bøker som var ment å vise frem et bestemt moralsk synspunkt, at han skreiv bøker nærmest for å misjonere. Det er jo i utgangspunktet en dårlig greie, ingen liker en moralist. Men når folk sier sånt om T. kommer de umidelbart med et tillegg: han var en så stor forfatter, han skapte karakterer og situasjoner så komplekse at de overskrider hans egne intensjoner og blir noe langt mer enn enkle illustrasjoner av et eller annet banalt poeng. I stor grad har de som sier dette rett, men ikke helt.
Anna Karenina handler f.eks. om hvor fælt utroskap er, og hvor fattig menneskelivet blir hvis man snur seg vekk fra Gud. Man merker det absolutt som underliggende temaer i boka, men det er ikke påtrengende, problematikken fremstilles aboslutt ikke i svart/hvitt. Ektemannen til Anna er for øvrig en tulling, og fortjener ikke annet en at hun går fra ham.
Men moralisten Tolstoj dukker opp som troll i eske i de siste par kapitlene. Frem til da har historien vært tight og fin som en nylonstrømpe, og karakterene har handlet ut i fra en egne indre logikk som er fullt ut troverdig. Men plutselig er det som om det sprekker for forfatteren. Han skjønner at boka snart er over, og hvis han skal få tømt seg for det han har på hjertet må han gjøre det nå, og brått forvandles Levin fra å være et menneske til å bli et Talerør For Forfatteren. Så virrer da den stakkars mannen rundt en tyve siders tid og tenker tanker som overhodet ikke gir mening ut i fra noe av det som har foregått før i boka. Det er litt trist. Ikke trist nok til at romanen blir ødelagt, men ganske mye mer trist en om det ikke hadde skjedd. Jeg tror boka hadde vært sterkere om den hadde sluttet med Annas selvmord.
Hvorfor er det for øvrig så viktig for mange å insistere på at Tolstojs didaktiske anliggender ikke påvirker teksten hans i negativ retning (selv om det altså ikke er helt sant)?
18 oktober 2006
Anna Karenina
Anna Karenina er en science-fiction bok som foregår 2000 år etter at atomakopalypsen* har rammet tsarriket. Det russiske aristokratiet har overlevd ved å spise kjøttet fra de muterte russiske bøndene. Anna og Levin prøver å vinne seg en plass i det underlige, kannibalistiske samfunnet som har oppstått, men de har en defekt i hjernen som gjør at de ikke forstår de underlige skikkene som styrer all sosial omgang, og de ender opp med å bli fordrevet ut i ødemarken. Der adopterer de en foreldreløs, snakkende hund som gir dem kloke råd. Når Anna blir gravid spør alle seg; Hvem er faren? Levin eller Hunden Vronskij? Hva med den mystiske elskerinnen til Levin, som kaller seg Kitty og antagelig er et spøkelse? På veien tilbake mot ruinene av Moskva samler de fire et arsenal av flamespyttende våpen. Når de returnerer til samfunnet er det Payback Time.
*¨Tolstoy hadde en lang rekke særegenheter som forfatter, bl.a. den at han insisterte på å stave Apokalypse slik: Akopalypse.
Slik slutter boken. Den er veldig, veldig bra.
Det aller beste med Tolstoj er at alle personene hans er tvers igjennom troverdige, de fremstår som hele mennesker av kjøtt og blod, selv om de tenker og handler på måter som for en nordmann av i dag er fullstendig fremmede. Jeg merker nå (mens jeg skriver om dem) at jeg er oppriktig glad i både Levin og Anna.
elefantfabrikken: Seriøst? Oppriktig glad i romanpersoner?
olajostein: Ja faktisk, det høres litt svett ut når jeg sier det sånn, men for eksempel den scenen hvor Levin frir til Kitty inne i skolehuset er helt fantastisk rørende. Jeg kjenner voksne menn som har grått når de har lest det kapitlet. Selv tenkte jeg at "endelig ordner det seg for de to", og jeg var glad på deres vegne, sånn som man kan være det når en god venn som har hatt det tøft endelig opplever noe fint, skjønner du?
elefantfabrikken: Det høres unektelig litt spesielt ut.
olajostein: Ja, det er ikke mange forfattere som klarer å skape karakterer som vekker en så voldsom empati hos meg som leser. Tolstoj R00lZ!!!one!1!
*¨Tolstoy hadde en lang rekke særegenheter som forfatter, bl.a. den at han insisterte på å stave Apokalypse slik: Akopalypse.
Slik slutter boken. Den er veldig, veldig bra.
Det aller beste med Tolstoj er at alle personene hans er tvers igjennom troverdige, de fremstår som hele mennesker av kjøtt og blod, selv om de tenker og handler på måter som for en nordmann av i dag er fullstendig fremmede. Jeg merker nå (mens jeg skriver om dem) at jeg er oppriktig glad i både Levin og Anna.
elefantfabrikken: Seriøst? Oppriktig glad i romanpersoner?
olajostein: Ja faktisk, det høres litt svett ut når jeg sier det sånn, men for eksempel den scenen hvor Levin frir til Kitty inne i skolehuset er helt fantastisk rørende. Jeg kjenner voksne menn som har grått når de har lest det kapitlet. Selv tenkte jeg at "endelig ordner det seg for de to", og jeg var glad på deres vegne, sånn som man kan være det når en god venn som har hatt det tøft endelig opplever noe fint, skjønner du?
elefantfabrikken: Det høres unektelig litt spesielt ut.
olajostein: Ja, det er ikke mange forfattere som klarer å skape karakterer som vekker en så voldsom empati hos meg som leser. Tolstoj R00lZ!!!one!1!
28 september 2006
Henrik Ibsen er død
Jeg foreslår at vi har et Ibsen-ikke-år i 2007, hvor ingen setter opp Ibsenstykker* eller gir ut bøker om "tidenes største dramatiker nest etter Shakespeare". Det hadde vært utrolig deilig.
*Uansett hvor vill og crazy oppsetningen måtte være.
*Uansett hvor vill og crazy oppsetningen måtte være.
16 september 2006
Bla bla bla
elefantfabrikken: Nå begynner det å bli lenge siden du oppdaterte her, Ola.
olajostein: Ja, du veit, mye å gjøre på jobben om dagen og så videre ...
elefantfabrikken: Og hva er dommen over Dagbladetkåringa?
olajostein: Grei nok den. Fortjent førsteplass til Askildsen.
elefantfabrikken: Bla bla bla. Lest noe bra i det siste?
olajostein: Holder på med Anna Karenina. Tjukk bok, men bra.
elefantfabrikken: Men du må skrive noe ordentlig her på bloggen snart også.
olajostein: Klabert. Vent og se.
olajostein: Ja, du veit, mye å gjøre på jobben om dagen og så videre ...
elefantfabrikken: Og hva er dommen over Dagbladetkåringa?
olajostein: Grei nok den. Fortjent førsteplass til Askildsen.
elefantfabrikken: Bla bla bla. Lest noe bra i det siste?
olajostein: Holder på med Anna Karenina. Tjukk bok, men bra.
elefantfabrikken: Men du må skrive noe ordentlig her på bloggen snart også.
olajostein: Klabert. Vent og se.
Abonner på:
Innlegg (Atom)