China Mieville - Perdido Street Station
Jeg leste Hobitten og Ringenes Herre da jeg var ung og blei frelst på fantasy. Raskt oppdaget jeg at fantasy er en drittsjanger. Ingen annen sjanger har like lavt snitt som fantasy, det er 99,9% ubrukelig møkk. Heldigvis finnnes det en del fantastisk littaratur som ikke er fantasy. Borges, for eksempel, og eventyr, og gamle helteepos - Gilgamesj, Homer, sånne ting, som jo fantasy-sjangeren er en tilbakestående, undermåls slektning av. Jeg liker sånn litteratur, heltegreier, overnaturlige hendelser, store slag - det er (eller kan i hvert fall være) ei fin pakke.
Men altså, det aller meste som står i butikkhyllene under "fantasy" er for meg helt uinteressant. Derfor er det ekstra deilig når jeg en sjelden gang finner ei fantasybok som faktisk er skikkelig bra.
Perdido Street Station er en sånn. China Mieville er en britisk kommunist som har slått seg opp på å skrive fortellinger fra en alternativ virkelighet hvor magi og teknologi går opp i en høyere enhet. Boka foregår i en by som er en slags barokk, industriell mareritt-versjon av London, og handler om ymse utskudd, kunstnere, kriminelle og revolusjonære som blandes inn i farlige og skumle hendelser. Det er en røverhistorie, som faren min ville sagt, men det er en bra røverhistorie; velskrevet, smart, original. Jeg har definitivt tenkt til å lese mer Mieville; han anbefales alle som har sansen for sjangeren, også for de som er desilusjonerte på dens vegne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar