Anna Karenina del 2

Anna Karenina er ei bok som fortjener mer seriøs behandling fra min side en det den fikk i forrige blogpost.

En ting som ofte sies om Tolstoj er at han skreiv bøker som var ment å vise frem et bestemt moralsk synspunkt, at han skreiv bøker nærmest for å misjonere. Det er jo i utgangspunktet en dårlig greie, ingen liker en moralist. Men når folk sier sånt om T. kommer de umidelbart med et tillegg: han var en så stor forfatter, han skapte karakterer og situasjoner så komplekse at de overskrider hans egne intensjoner og blir noe langt mer enn enkle illustrasjoner av et eller annet banalt poeng. I stor grad har de som sier dette rett, men ikke helt.

Anna Karenina handler f.eks. om hvor fælt utroskap er, og hvor fattig menneskelivet blir hvis man snur seg vekk fra Gud. Man merker det absolutt som underliggende temaer i boka, men det er ikke påtrengende, problematikken fremstilles aboslutt ikke i svart/hvitt. Ektemannen til Anna er for øvrig en tulling, og fortjener ikke annet en at hun går fra ham.

Men moralisten Tolstoj dukker opp som troll i eske i de siste par kapitlene. Frem til da har historien vært tight og fin som en nylonstrømpe, og karakterene har handlet ut i fra en egne indre logikk som er fullt ut troverdig. Men plutselig er det som om det sprekker for forfatteren. Han skjønner at boka snart er over, og hvis han skal få tømt seg for det han har på hjertet må han gjøre det nå, og brått forvandles Levin fra å være et menneske til å bli et Talerør For Forfatteren. Så virrer da den stakkars mannen rundt en tyve siders tid og tenker tanker som overhodet ikke gir mening ut i fra noe av det som har foregått før i boka. Det er litt trist. Ikke trist nok til at romanen blir ødelagt, men ganske mye mer trist en om det ikke hadde skjedd. Jeg tror boka hadde vært sterkere om den hadde sluttet med Annas selvmord.

Hvorfor er det for øvrig så viktig for mange å insistere på at Tolstojs didaktiske anliggender ikke påvirker teksten hans i negativ retning (selv om det altså ikke er helt sant)?