Jeg leser Michel Houellebecq om dagen, romanen Plattform. Og den er utrolig morsom, det morsomste jeg har lest på lenge. Hovedpersonen er en ensom og temmelig kynisk fyr (han minner ganske mye om hovedpersonen i Den Fremmede, en person som er helt løsrevet fra alt rundt seg og prøver å forholde seg til en verden og et samfunn han ikke forstår). Hele tonen i boka er ekstremt desillusjonert på menneskehetens vegne, det eneste som kan gjøre noen lykkelige synes å være sex, og siden dype, meningsfylte mellomenneskelige relasjoner er umulige eller uoppnåelige for de aller fleste er prostitusjon og sexturisme den eneste muligheten man har til å føle noe som helst. Eller noe sånt.
Og jeg synes som sagt det er ordentlig morsomt. Nå har jeg nok over gjennomsnittlig sans for menneskeforakt, hat, desillusjonerthet og lignende i litteraturen, men Houellebecq skriver veldig morsomt på en understated, lakonisk måte. Men så snakker jeg med folk som sier at de ble så provosert over boka, at de ble skikkelig sinte, at de fikk lyst til å slenge den i veggen - og det kan jeg rett og slett ikke forstå. Provosert over en roman? Det er helt fremmed for meg.
Men Houellebecq har satt sinnene i kok flere steder, og særlig i Frankrike. Og da lurer jeg på om det er noe galt med meg eller noe galt med verden. For helt ærlig - det er mangt og mye som kan gjøre meg sint og opprørt, men å hisse seg opp over noe som en eller annen forfatter finner på? Det er jo bare løgn og forbannet dikt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar