Armand V.

Fikk ikke sove i natt og endte med å lese hele Armand V. av Dag Solstad. Fin bok, men ikke på høyde med 16.07.41

Problemet med Ibsen er at det ikke er noen som elsker ham

Når Ibsen-entusiaster snakker om Ibsen snakker de om at han er verdens nest mest spilte dramatiker*, om at han er så utrolig relevant* for vår egen tid, og til sist snakker de om tekniske detaljer ved dramaene, som f.eks. den retrospektive teknikken*.

*som om kjøttvekta har en tøddel med kvalitet å gjøre. Norges mest leste forfatter etter krigen - Margit Sandemo - vil noen finne på å si at hun også er av de beste? Men i teaterverdenen tillegges tydeligvis antall oppsetninger en eller annen kvalitetsmessig betydning. Det at Ibsen settes opp så jævla mye handler vel helst om at både teaterinstitusjonene og teaterpublikum er en gjeng tradisjonalistiske, reaksjonære, dritkjedlige besteborgere som helst vil se ting de allerede vet hva er. Ibsen er teaterverdenens nest safeste kort for de som vil ha kulturell kredibilitet, intet annet.
*personlig finner jeg større relevans for min egen hverdag i en hvilken som helst episode av americas next top model.
*og det er jo fint det, men det er bare form.

Men i motsetning til William S. er det ingen som elsker, virkelig elsker, Henrik. Han blir lovprist på vikarierende og irelevant vis. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen; på høy tid å begrave hele fyren.

Trude Marsteins Pupper

Jeg leste Trude Marsteins Gjøre Godt, ei veldig god bok, tidligere i høst.

Roland Barthes skriver et eller annet sted om det man i mangel av et bedre ord på norsk kan kalle virkelighetseffekter, det vil si biter av teksten som har som fremste litterære funksjon å skape en illusjon eller følelse hos leseren av at det han leser om virkelig har skjedd, eller i det minste virkelig kunne ha skjedd. Barthes bruker som eksempel Madame Bovary og en passasje hvor Flaubert gir en utrolig inngående beskrivelse av et barometers virkemåte.

Trude Marstein er forfatter som tydelig vil at bøkene hennes skal ha høy virkelighetsfaktor. Språket hennes er ribbet for metaforer og andre blomstrete typer litterær språkføring. Hun skriver i nåtid, i en stil som ligger temmelig nærme stream-of-conciousness. Det at hun tar med vestenlig og uvesentlig av karakterenes handlinger og tanker er også en type virkelighetseffekt.

Og hun gjør det utrolig bra. Trude Marstein på sitt beste fremstiller norsk hverdag anno 2006 mer troverdig og mer levende enn noen annen forfatter jeg vet om. Hun skaper karakterer som er helt like meg selv eller noen jeg kjenner, og klarer samtidig å gjøre dem spennende og interessante.

Boka inneholder 118 fortellerstemmer, og det funker veldig bra, stort sett, med en håndfull unntak. Masse gode passasjer.

Men! Pupper! Det nevnes stadig vekk hva slags pupper en eller annen karakter har eller liker eller tenker på. Og det er jo greit, tenker jeg først, folk tenker jo mye på pupp i løpet av en dag, mange gjør nok det. Men etterhvert blir det for mye, jeg sitter der som leser og tenker som så at kanskje noen av karakterene burde tenke på rumper, eller på lår, eller på ansikter, eller på legger, eller på overgangen mellom ryggen og rumpe, eller noe annet fysisk, hvis de nå først skal gå der og objektivisere folk rundt seg. Men det skjer knapt nok, i hvert fall ikke like ofte som puppetenkingen.

Og da faller virkelighetseffekten sammen. For mye pupp peker på forfatteren, på Marsteins eget oppheng i bryster, og illusjonen om 118 distinkte personligheter desintegrerer, delvis, desverre, og gjør boka dårligere. For ellers, altså, veldig god bok.

elefantfabrikken: Ellers sier det vel mest om deg at du henger deg så jævla opp i de puppegreiene?
olajostein: Hæ? Nå snakker vi om boka, ikke om meg.

De ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg

Listetid!

Dette er en liste over de ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg. Det betyr a) ikke nødvendigvis de ti bøkene jeg mener er aller best, b) ikke nødvendigvis bøker som ville gjort noe videre inntrykk på meg nå og c) ikke nødvendigivs bøker jeg gjerne vil anbefale folk å lese*.

*Men en del av dem er i en eller flere av disse tre kategoriene også.

Her er det altså, ti bøker som gjorde voldsomt inntrykk på meg den gangen jeg leste dem:

Den fremmede - Albert Camus
Breakfast of Champions - Kurt Vonnegut
Udødeligheten - Milan Kundera
Ringenes Herre - J. R. R. Tolkien
Where I'm calling from - Raymond Carver
Den gamle mannen og havet - Ernest Hemmingway
Labyrinter - Jorge Luis Borges
Paradis - Julio Cortazar
Girl with curious hair - David Foster Wallace
V - Thomas Pynchon

Leserutfordring: Trykk på "comments" rett under her og gi meg dine to (eller åtte, eller fem, eller tretten) sterkeste leseropplevelser. Ikke bruk for lang tid - hvis du ikke kommer på dem ganske fort var de ikke sterke nok.

Brageprisen til Dag Solstad

Dag Solstad har vunnet Brageprisen.

Brageprisen har aldri brydd meg noe særlig. Etter at de sluttet å overføre Brageprisen på TV merker jeg at jeg ikke bryr meg om den i det hele tatt. Betyr det at jeg er ødelagt som menneske når jeg ikke bryr meg om ting som ikke er på TV? Eller betyr det bare at Brageprisen er en utrolig døll og intetsigende pris?

.

.

Gratulerer, Dag Solstad!

Nye greier i Elefantfabrikken

Elefantfabrikken er oppdatert! Nye fantastiske funksjoner! Se i venstremargen for følgende nye greier:

• En liste over ting jeg leser om dagen (om noen skulle finne det interessant)
• En liste med linker til nettsteder som handler om bøker ol. Her skal det komme flere etter hvert, ettersom jeg husker og gidder å legge de inn.
• En liste med merkelapper jeg har lagt inn for alle postene. Ved å klikke på f.eks. "Anna Karenina" får du opp alle blogposter som handler om den boka. Hvis du derimot trykker på merkelappen "Sludder" får du opp de postene som inneholder sludder. Og så videre, jeg tipper du er intelligent nok til å skjønne tegninga uten flere eksempler.*

En markedsundersøkelse jeg selv har funnet opp viser nemlig at leserne av elefantfabrikken er omtrent 604% smartere enn gjenomsnittet av nordmenn over 15 år.

Jeg har en ambisjon om å legge ut nye poster litt oftere fremover, men vi får se hva det blir til. Minst to av de jeg har planlagt kommer for øvrig til å handle om Anna K.

Anna Karenina del 2

Anna Karenina er ei bok som fortjener mer seriøs behandling fra min side en det den fikk i forrige blogpost.

En ting som ofte sies om Tolstoj er at han skreiv bøker som var ment å vise frem et bestemt moralsk synspunkt, at han skreiv bøker nærmest for å misjonere. Det er jo i utgangspunktet en dårlig greie, ingen liker en moralist. Men når folk sier sånt om T. kommer de umidelbart med et tillegg: han var en så stor forfatter, han skapte karakterer og situasjoner så komplekse at de overskrider hans egne intensjoner og blir noe langt mer enn enkle illustrasjoner av et eller annet banalt poeng. I stor grad har de som sier dette rett, men ikke helt.

Anna Karenina handler f.eks. om hvor fælt utroskap er, og hvor fattig menneskelivet blir hvis man snur seg vekk fra Gud. Man merker det absolutt som underliggende temaer i boka, men det er ikke påtrengende, problematikken fremstilles aboslutt ikke i svart/hvitt. Ektemannen til Anna er for øvrig en tulling, og fortjener ikke annet en at hun går fra ham.

Men moralisten Tolstoj dukker opp som troll i eske i de siste par kapitlene. Frem til da har historien vært tight og fin som en nylonstrømpe, og karakterene har handlet ut i fra en egne indre logikk som er fullt ut troverdig. Men plutselig er det som om det sprekker for forfatteren. Han skjønner at boka snart er over, og hvis han skal få tømt seg for det han har på hjertet må han gjøre det nå, og brått forvandles Levin fra å være et menneske til å bli et Talerør For Forfatteren. Så virrer da den stakkars mannen rundt en tyve siders tid og tenker tanker som overhodet ikke gir mening ut i fra noe av det som har foregått før i boka. Det er litt trist. Ikke trist nok til at romanen blir ødelagt, men ganske mye mer trist en om det ikke hadde skjedd. Jeg tror boka hadde vært sterkere om den hadde sluttet med Annas selvmord.

Hvorfor er det for øvrig så viktig for mange å insistere på at Tolstojs didaktiske anliggender ikke påvirker teksten hans i negativ retning (selv om det altså ikke er helt sant)?

Anna Karenina

Anna Karenina er en science-fiction bok som foregår 2000 år etter at atomakopalypsen* har rammet tsarriket. Det russiske aristokratiet har overlevd ved å spise kjøttet fra de muterte russiske bøndene. Anna og Levin prøver å vinne seg en plass i det underlige, kannibalistiske samfunnet som har oppstått, men de har en defekt i hjernen som gjør at de ikke forstår de underlige skikkene som styrer all sosial omgang, og de ender opp med å bli fordrevet ut i ødemarken. Der adopterer de en foreldreløs, snakkende hund som gir dem kloke råd. Når Anna blir gravid spør alle seg; Hvem er faren? Levin eller Hunden Vronskij? Hva med den mystiske elskerinnen til Levin, som kaller seg Kitty og antagelig er et spøkelse? På veien tilbake mot ruinene av Moskva samler de fire et arsenal av flamespyttende våpen. Når de returnerer til samfunnet er det Payback Time.

*¨Tolstoy hadde en lang rekke særegenheter som forfatter, bl.a. den at han insisterte på å stave Apokalypse slik: Akopalypse.

Slik slutter boken. Den er veldig, veldig bra.

Det aller beste med Tolstoj er at alle personene hans er tvers igjennom troverdige, de fremstår som hele mennesker av kjøtt og blod, selv om de tenker og handler på måter som for en nordmann av i dag er fullstendig fremmede. Jeg merker nå (mens jeg skriver om dem) at jeg er oppriktig glad i både Levin og Anna.

elefantfabrikken: Seriøst? Oppriktig glad i romanpersoner?
olajostein: Ja faktisk, det høres litt svett ut når jeg sier det sånn, men for eksempel den scenen hvor Levin frir til Kitty inne i skolehuset er helt fantastisk rørende. Jeg kjenner voksne menn som har grått når de har lest det kapitlet. Selv tenkte jeg at "endelig ordner det seg for de to", og jeg var glad på deres vegne, sånn som man kan være det når en god venn som har hatt det tøft endelig opplever noe fint, skjønner du?
elefantfabrikken: Det høres unektelig litt spesielt ut.
olajostein: Ja, det er ikke mange forfattere som klarer å skape karakterer som vekker en så voldsom empati hos meg som leser. Tolstoj R00lZ!!!one!1!

Henrik Ibsen er død

Jeg foreslår at vi har et Ibsen-ikke-år i 2007, hvor ingen setter opp Ibsenstykker* eller gir ut bøker om "tidenes største dramatiker nest etter Shakespeare". Det hadde vært utrolig deilig.

*Uansett hvor vill og crazy oppsetningen måtte være.

Bla bla bla

elefantfabrikken: Nå begynner det å bli lenge siden du oppdaterte her, Ola.
olajostein: Ja, du veit, mye å gjøre på jobben om dagen og så videre ...
elefantfabrikken: Og hva er dommen over Dagbladetkåringa?
olajostein: Grei nok den. Fortjent førsteplass til Askildsen.
elefantfabrikken: Bla bla bla. Lest noe bra i det siste?
olajostein: Holder på med Anna Karenina. Tjukk bok, men bra.
elefantfabrikken: Men du må skrive noe ordentlig her på bloggen snart også.
olajostein: Klabert. Vent og se.

Fritt og Vilt

Syphilia Morgenstierne har for tiden gående en føljetong hvor hun leser og "anmelder" norske romaner fra 2005 innkjøpt av innkjøpsordningen.

http://www.frittogvilt.no/syphilia/leseroglider/index.html

Bakgrunnen er at romanen, En av de beste, skrevet under pseudonymet Kim Iseki og gitt ut på Syphilias forlag Fritt og Vilt, ble nullet av samme innkjøpsordning. Syphilia mener at En av de beste er av internasjonalt format, og at det meste som utgis i norge ikke er det, ergo er det en konspirasjon på gang mellom innkjøpsordningen og de store forlagene, en konspirasjon hvor alle småforlag skal stenges ute og pengepotten som bevilges fra Kulturdepartementet i praksis behandles som om den eies av de store forlagene.

Det høres kanskje far-fetched ut, men det er slett ikke umulig at hun har i hvert fall delvis rett.

Uansett, i raseri og bitterhet over å ha fått sin kunstneriske selvfølelse krenket* har hun altså begynt å lese 2005-romaner med et, skal vi si, kritisk blikk. Hun er så fiendtlig innstilt til bøkene at det nesten ikke er morsomt en gang. Og hun velger tekstpøver som fanden leser bibelen. Derfor tenkte jeg at jeg skulle gi til beste en mini-kritikk av hennes egen bok, skrevet etter samme mal og med samme ubarmhjertige sinnelag som hun selv inntar.

*Jeg har for øvrig hørt et rykte om at Kim Iseki er Syphilia Morgenstierne selv. Jeg er ikke sikker, men for å være helt ærlig høres det ganske så sannsynlig ut. Syphilia Morgenstierne er igjen et pseudonym for Mari Toft. En dame som liker sine pseudonymer, mao.


En av de beste

Kim Iseki
Fritt og Vilt, 2005

Boka handler om en fiktiv afrikansk stat, hvor folkeslaget vandalene vender tilbake og utøver vold og overgrep mot de innfødte. Grepet som tydelig er ment å gjøre boka helt spesiell er at det brukes norske navn på folk og steder. Et sånt fremedgjøringsgrep kan fungere ganske godt, men her virker det som om forfatter og forlag tror at det grepet alene er nok til å bære hele boka. Det er det ikke.

Ellers skal det vistnok være en "usedvanlig besk og klar kritikk av vesten" i følge baksideteksten*, og det er jo en fin og ærbar sjanger, men det er vel ikke en tøddel i denne boka som man ikke har hørt ganske mange ganger før. Jeg mener ikke at man derfor skal slutte å si det, kritikk av vestens framferd i Afrika er både berettiget og nødvendig, men for en skjønnlitterær bok holder det ikke å bare å ha rett eller si sannheten eller ha et viktig tema.

*Hvor det også står et sitat fra Sissel Benneche Osvold, "Denne boka har du ikke lest før!". Sannelig min hatt!

Språket er på sitt beste helt adekvat normalprosa, på sitt dårligste klisjefylt og urytmisk, og det er et overforbruk av tre punktum som skilletegn som bokverdenen ikke har sett maken til siden Nikolaj Gogol herjet som verst.

Burde dette vært kjøpt inn av innkjøpsordningen? Tja. Det er jo ikke talentløst dette, det finnes gode takter og interessante ideer her. Jeg synes vel man bør la tvilen komme en debutant til gode.

Tekstutdrag:
"Det fantes et visittkort et sted ... De lå i en bunke i et lite skrin på kontoret. Det skrinet hadde han fått av meg. Så flaut å innrømme at jeg ikke engang visste adressen hans ... Men det var jo bare å stikke bort og forsyne seg med et visittkort. Så kunne jeg dra hjem til ham ... Hilse på, bare." s. 93

"Så snart rektor Skule ble opptatt med noen andre, foreslo jeg for frua at vi stakk bort til hotellet og fikk oss noe søtt å drikke istedenfor alt det fæle ølet som formelig rant i gatene ... Det var ikke nei i hennes munn. Og nå skal jeg si hun kviknet til." s. 7

"De hadde falt slik at ordføreren ble liggende over Jafet ... som lå på ryggen og liksom holdt ham halvveis oppe. Fra begge piplet blod ... nesten overalt ... men bare i små mengder. Blodet fra de to blandet seg og dannet en liten dam rundt dem." s. 325

10

De ti beste norske bøkene fra åttitallet og fram til i dag, ifølge meg:

16.07.41
En australiareise
Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten
Bikubesong
Kjærlighet
Ellevte roman, bok atten
Hva skal vi gjøre i dag og andre noveller
Ei vinterreise
Sterk sult, plutselig kvalme
Blind

Semi-prioritert rekkefølge. Versjon 1.0 - 17/7-06.

Dagbladets 25 beste

Dagbladet presenterer i disse dager en kåring av de 25 beste norske bøkene (romaner og noveller) fra de 25 siste åra.

Link: http://www.dagbladet.no/litteratur/25beste.html

I dag er de kommet til Ragnar Hovlands Ei vinterreise.

Dagbladet anslår at det er rundt 5000 bøker innenfor de aktuelle sjangrene som er kommet ut de siste 25 årene. Jeg har vel neppe lest mer enn et par hundre av dem, tenker jeg. Uansett, her er noen titler jeg mener bør dukke opp på Dagbladets liste:

Dag Solstad: 16.07.41 og Ellevte roman, bok atten (her er det mye å ta i, så jeg plukket disse to ene og alene fordi de er mine personlige favoritter)

Frode Grytten: Bikubesong

Kjell Askildsen: Thomas F.s siste nedtegnelser og Hundene i Tessaloniki

Øystein Lønn: Hva skal vi gjøre i morgen og andre noveller

Hanne Ørstavik: Kjærlighet

Svein Jarvoll: En australiareise

Det er i hvert fall de titlene som faller meg inn sånn helt umidelbart. Jeg vedder 100 kroner på at juryen ikke har fått med seg Jarvoll.

Dessuten bør Hans Herbjørnsrud, Karl Ove Knausgård og Thure Erik Lund dukke opp på lista. Kjenner jeg Dagbladet rett har de tatt med Olaug Nilsen, Johan Harstad og Abo Rasul også.

elefantfabrikken: Sånne lister er morsomt, synes du ikke?
olajostein: Jo, jeg liker lister. Men det er vanskelig, utrolig vanskelig faktisk.
elefantfabrikken: Pøh, det er det vel ikke. Det er bare å gå etter magefølelsen og ikke ta det så forbanna seriøst.
olajostein: Åkei. Greit. Jeg skal komme tilbake med min helt egen liste seinere.
elefantfabrikken: Oj, så fantastisk spennende. Jeg klarer nesten ikke å vente.

Hva jeg leser for øyeblikket

Jeg pleier å lese flere bøker samtidig. Hvis jeg ikke føler for å lese den ene så plukker jeg bare opp en annen. Det er et bra system som jeg anbefaler alle å prøve. Det betyr at jeg leser mye mer nå en den gangen jeg hadde en tåpelig idé om å gjøre ferdig en bok av gangen. Det betyr også at jeg ikke leser ferdig alle bøkene jeg begynner på. En hel del legger jeg fra meg for godt helt bevisst, andre bare faller fra ettersom andre og mer interessante bøker dukker opp. Hvis jeg skal gjette vil jeg si at jeg leser ferdig noe under halvparten av alle bøkene jeg begynner på. Det er forøvrig også å anbefale - det finnes så mye bra å lese at det ikke er noen grunn til å kaste bort tid på ting som ikke gir deg noe.

For øyeblikket leser jeg følgende bøker:

Medici Money av Tim Parks, historien om Medici-familien i Firenze. Ganske spennende greier. Non-Fiction.

The Island of the Day Before av Umberto Eco, som også handler mye om Italia i forna tider, men i fiction-form. Det er egentlig litt dust å lese en italiensk forfatter på engelsk, men sånn ble det denne gangen.

Battle av Sara Villius, svensk forfatter, boka er og på svensk trass i tittelen. Kortprosa. Noe av det er veldig bra synes jeg.

Ville Veier av Annie Proulx, den nyeste novellesamlinga hennes på norsk. De novellene jeg har lest så langt er knallbra.

Dessuten har jeg Gilgamesh og Borges (Collected Non-Fictions) liggende på nattbordet, de blar jeg litt i innimellom.

Norsk film

Denne uka har jeg sett to norske filmer på kino.
1. Gymnaslærer Pedersen (basert på Dag Solstads temmelig gode roman).
2. Slipp Jimmy Fri (av Cristopher Nielsen, med gjenbruk av div. tegneseriefigurer av samme)

Litt bakgrunn: jeg synes at Dag Solstad er Norges kanskje aller beste forfatter, og at Cristopher Nielsen er Norges klart beste tegneseriemaker. Jeg hadde ikke spesielt store forhåpninger til Gymnaslærer Pedersen, fordi jeg hadde lest en del temmelig lunkne anmeldelser. På den andre siden er den regissert av Hans Petter Moland som også lagde Aberdeen, som er en av de beste filmene laget av en nordmann noensinne. Slipp Jimmy Fri var jeg veldig, veldig spent på, siden jeg liker Nielsen sine tegneserier men ikke akkurat var veldig imponert over 3D-animasjonen i To Trøtte Typer TV-spessial som gikk på NRK for en del år siden.

Gymnaslærer Pedersen er en møkkafilm. Hovedpersonen er redusert til en klønete tulling, og det er i grunn resten av AKP-erne også. Masse tåpelige surrealistiske sekvenser i første halvdel av filmen som ikke fungerer. Slutten er utrolig lang og kjedelig. Historien henger ikke på greip. Total mangel på psykologisk realisme hos personene. Jeg driter i hvordan det går med Pedersen og Nina Skåtøy og hele gjengen.

Slipp Jimmy Fri er en meget god film. Man kan pirke på en del småting, at animasjonen kanskje ikke er like patent hele tiden, at historien er litt rotete, sånne ting, men greia er at Jimmy, tittelfiguren, den narkomane elefanten, er en utrolig bra figur, man får sånn sympati for stakkaren der han kjemper med abstinensen sin, det gjør nesten vondt å se på. Dette er en film med hjerte (og, for så vidt, hjerne), og er den beste norske filmen jeg har sett siden før nevnte Aberdeen.

Det er jo morsomt at Jimmy er en mer interessant og troverdig karakter en samtlige av folka i Gymnaslærer Pedersen til sammen. Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner blir fullstendig parkert som skuespillere av en CGI-elefant som bare kan uttrykke seg ved å lage lyder med snabelen. Hurra for Cristopher Nielsen.

Alan Moore

Jeg leste V for Vendetta om igjen forrige dagen. Jeg tror det må være sju år siden jeg leste den første gangen. Og endelig skjønte jeg hva det er som plager meg med Alan Moore, som gjør at jeg verken synes V for Vendetta eller Watchmen er så fantastisk bra som en del folk synes:

Superintelligente über-karakterer som gjennomskuer alt og planlegger alt og som går rundt og er pretensiøse og arrogante.

Veidt (Ozymandias) i Watchmen, V selv i V for Vendetta.

Selv om jeg liker veldig mye annet ved begge seriene så faller de sammen for meg på akkurat det punktet. Hvordan kan V vite nøyaktig hva som vil skje? Hvordan kan han planlegge alt som foregår til minste detalj? Hvordan hele samfunnet vil reagere? Hvordan hvert enkelt menneske vil oppføre seg? Det er jo umulig, det blir bare tull, han blir bare en gudeaktig figur (en åpenbar stand-in for forfatteren selv) som går rundt og er allvitende. Siden V er hovedpersonen i V for Vendetta er det serien som lider mest under dette. I Watchmen er Veidt ikke en like fremtredende karakter, men slutten ender jo opp som tullball og vissvass på grunn av ham allikevel.

Moore er veldig mye bedre når han ikke prøver riktig så hardt å være intelligent. Som i Top 10 eller Tomorrow Stories.

Nei, jeg har ikke sett filmen. Veit ikke om jeg orker heller. Vi får se.

Haunted

Chuck Palahnuik - mest kjent for boka Fight Club.

Tidligere har jeg bare lest boka non-fiction, essays og reportasjer, og i den er det mye løyerlig. Haunted er en samling av historier fortalt av en gjeng wannabe-forfattere innelåst i et gammelt teater - på mange måter en novellesamling med en løs (og ikke særlig god) rammehistorie rundt.

Palahnuik er en typisk amerikansk forteller*, det er plott og ideer som er driver boka, ikke det språklige eller andre litterære ting. Han er en underholder, først og fremst.

* Sånn som John Irving, eller Stephen King, eller gode gamle Mark Twain for den saks skyld. Palahniuk plasserer seg for øvrig under Twain men over Irving og King hvis man skal rangere de fire.

Noen av historiene er ordentlig gode. En del er temmelig svake. Rammefortellingen er rett og slett vassen. Hadde P. spart de åtte-ti beste og ventet noen år til han hadde ti til av samme kaliber kunne han hatt en knallgod novellesamling på hånda. Jeg tipper at han* har tenkt at romaner er lettere å selge en noveller, og så har ting blitt som de har blitt.

* Eller redaktøren hans.

Men for all del, jeg leste boka på to dager og ble både småkvalm og lo flere ganger underveis, så jeg skal ikke klage. Jeg kommer definitivt til å lese mer av Chuck, for han er på mange måter en forfatter helt etter min smak.

Memo - norges dårligste magasin

I går kjøpte jeg andre utgave av Dagbladets nye "aktualitetsmagsin" memo (www.memo.no).

Det er det dårligste journalistiske produktet jeg har vært borti i mitt liv, muligens bortsett fra enkelte russeaviser fra tidlig 90-tall (jeg har ikke leste russeaviser siden den gang).

Utdatert småstoff, tåpelige vitser, kjedelige saker. Full av sånn bråkjekk liksom-tøff journalistikk som er den forvrengte og kommersialiserte arven etter Hunter S. Thompson og ny-journalistikken. Totalt verdiløst både som informasjon og underholdning. Og, selvfølgelig, alt for mye annonser.

Elefantfabrikken del 2

elefantfabrikken: Hvorfor heter bloggen din elefantfabrikken, Ola?
olajostein: Murakami.
elefantfabrikken: Haruki Murakami, den japanske forfatteren?
olajostein: Stemmer. Han har en novelle som handler om en mann som jobber på elefantfabrikken. Den finnes på norsk i en bokklubb-bok som heter Japan Forteller. Hele novellesamlingen finnes på svensk som Elefanten som gick upp i rök, og på engelsk under tittelen The Elephant Vanishes.
elefantfabrikken: Er det bra?
olajostein: Jeg leste samlingen på svensk for mange år siden, og likte det sånn passe. Så leste jeg den ene novellen på norsk i fjor en gang, og syntes den var fryktelig bra. En sånn novelle som henger igjen, om du skjønner hva jeg mener, som man blir gående og tenke på lenge etterpå. Nå har jeg kjøpt den engelske oversettelsen og leser den. Det er en av de beste novellesamlingene jeg har lest. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skjønte det den gangen jeg leste den på svensk.
elefantfabrikken: Så du er skikkelig Murakami-fan, altså?
olajostein: Ja, jeg er vel blitt det i det siste. Men jeg var ikke overbevist Murakami-tilhenger da jeg fant på navnet til bloggen, da var det kun den ene novellen jeg likte. Men nå har jeg nettopp lest Trekkoppfuglen, og det er med hånda på hjertet en av de beste romanene jeg har lest på lenge.
elefantfabrikken: Ingen kritiske bemerkninger?
olajostein: Nei, jeg klarer ikke å komme på noe negativt å si.
elefantfabrikken: Hæ? Noe negativt må du vel ha å komme med?
olajostein: Ja! Jeg kom nettopp på en negativ ting: hvorfor i all verden har ikke Pax oversatt hele denne novellesamlingen til norsk? Kjenner de ikke sin besøkelsestid? Få ut fingern, Pax!

Tarjei Vesaas Debutantpris - igjen.

Fra nrk.no:

Den ukjente forfatterspiren Mette Karlsvik er vinneren av Tarjei Vesaas´ debutantpris for 2005.
"Vindauga i matsalen vender mot fjorden" er tittelen på Mette Karlsvik debutroman.

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/5506996.html

elefantfabrikken: Ha! Du tippet helt feil!
olajostein: Jeg gjorde vist det, ja [mumle mumle].
elefantfabrikken: Jeg vedder på at du ikke har hørt om Mette Karlsvik en gang!
olajostein: Jo, det har jeg det så! Men jeg har ikke lest boka, nei.
elefantfabrikken: Haha! Lite du er driti ut, a!

Dag Solstad

Veldig bra program om Dag Solstad på TV2 i går.

Høydepunkt: Dag Solstad forklarer hvor lite interessert han er i de tingene Proust skriver om og hvor lite sans han har for Proust som person og hvor glad han er for at han ikke snakker fransk så han ikke kunne ha snakket med Proust og dessuten er han død. Og så ler han.

Et annet høydepunkt: Klaus Hagerup og Dag Solstad prøver bok-trikstet fra T. Singer - å holde en bok i en hånd slik at den danner en vifte. Først får de det ikke til og ler masse av det, så får de til og ler masse av det. De ler sånne rustne gammelmannslattere HØ HØ HØ og har det veldig morsomt.

Er Dag Solstad Norges største nålevende forfatter? Det er sikkert et spørsmål man kan diskutere i det lange og det brede, men svaret er enkelt:

Ja.

Den gamle norsklæreren min

I første klasse på videregående hadde jeg en norsklærer som het Torleif Hamre. Han var en lærer av den typen man husker - en av de fire-fem lærerne jeg har hatt opp igjennom årene som har gjort en positiv forskjell for meg helt personlig.

For et par uker siden oppdaget jeg at Torleif debuterte som forfatter i fjor høst! Boka heter Norgeshistorier og er en samling noveller.


Elefantfabrikken: Men er det ei bra bok, Ola?
Ola Jostein: Altså, ikke for å være kjip, men den er nok ikke mer en halvbra. To gode noveller - den første og den siste i boka, og så en del ikke helt vellykkede historier som faller sammen på et eller annet tidspunkt. En av dem, som jeg ikke husker tittelen på i farta, er bra helt frem til siste setningen, som faktisk klarer å redusere hele historien til middelmådig møl.
Elefantfabrikken: Au da!
Ola Jostein: Ja det kan du si.
Elefantfabrikken: Men det er vel uansett morsomt å kjenne noen som har gitt ut bok?
Ola Jostein: Ja nettopp! Det var liksom det som var poenget her, ja.

Frode Grytten - god bok/dårlige passasjer

Flytande Bjørn av Frode Grytten.

Veldig god bok. God historie, morsom dialog, veldig fin bruk av fotografi-metaforer.
Men!

De passasjene hvor hovedpersonen er "kritisk til forbrukersamfunnet"* er så ynkelig klisjeaktige og patetiske at særlig midtpartiet i boka er veldig mye svakere en det kunne ha vært. Noen greier om kjøpesenterert hvor Oddingene drar for å kjøpe ting de ikke trenger med penger de ikke har og de går der med handlevogner stappfulle av ting men ser triste og ulykkelige ut og det hele er så billig og så overfladisk at jeg som leser krymper meg, jeg begynner faktisk å skjemmes på forfatterens vegne. Det er som å høre de dummeste av flinkisjentene på videregående lire av seg noen fraser de hørte på siste Natur og Ungdom-møte.

* Stemmen til hovedpersonen er det dessuten umulig ikke å identifisere med Grytten selv, ut i fra hvordan han har uttalt seg i intervjuer i forbindelse med boklanseringen. Det er Frode selv som mener disse tinga.

Hvordan kan det ha seg at en forfatter som skriver så godt og understated om så mange temaer bare plumper uti som en amatør på akkurat det feltet? Jeg fatter det ikke. Også fordi det samtidig ligger en langt bedre samfunnskritikk innbakt i selve plottet i Flytande Bjørn, en kritikk som riktignok er litt forslitt men som i det minste er såpass subtil at den ikke blir stående i veien for leseropplevelsen. Frode kan altså fint få til å skrive politisk uten å virke som en dust.

Men ellers: noe av det beste på norsk på lenge. Grytten er en av norges beste og mest interessante forfattere.

Norton Critical Editions - verdens beste bokserie?

I dag fikk jeg Gilgamesj-eposet (på engelsk, The Epic of Gilgamesh) i den vidunderlige bra bokserien fra Norton. Disse er bokverdenens Special Editions, (som vi alle kjenner og elsker på DVD) hvor orignaltekstene ikke bare er så originale som overhodet mulig*, i tillegg har redaktørene plussa på med masse essays og kritikker og annen relevant morro.

* Altså, i Gilgamesj tilfelle er oversettelsen så nær originalen som mulig, i de bøkene hvor originalteksten er på engelsk har man gått tilbake til førsteutgavene el.

I Gilgamesj-boka (som jeg ennå ikke har lest men som jeg merker at jeg allerede er fryktelig glad i) er det for eksempel med oversettelser av Gilgamesj-diktene som dannet grunnlaget for eposet, og også de brokene som er kjent fra den Hittitiske versjonen av Gilgamesj*. Og så en liten bunke med essays fra nyere tid om G. og gutta (og damene).

* Original-Gilgamesj er sumerisk, må vite.

Tidligere har jeg hatt glede av NCE-utgaven av Heart of Darkness, hvor man annet får Achebes rasist-esssay og hele den debatten der med på kjøpet. Jeg planlegger å skaffe meg flere NCE- utgaver. Har du en favorittklassiker er det vel verdt å sjekke ut om folka på Norton har laget en Critical Edition.

Jeg tror også det finnes andre forlag som lager lignende ting - har noen tips?

Ola tipper på Tarjei Vesaas debutantpris *

* Ikke for å skryte (ja, særlig), men jeg gjettet riktig på TVD-prisen i fjor, Det Er Natt av Ole Asbjørn Ness.

Agnar Lirhus Skogen er Grønn (Oktober forlag)

Handler om Philip Randén som slutter med filosofi på universitetet og blir bussjåfør.

Boka er bra, tidvis veldig bra. Morsom og ... øh, ordentlig fin også, i partier. Sart og tøff på en gang, han hovedpersonen, og tonen i boka også.*

* Og på forfatterbildet ser sannelig Agnar Lirhus ut som en typisk sånn sart fyr som prøver å være tøff han også.

Det er mulig at jeg liker Skogen er Grønn ekstra godt fordi jeg er dropout fra Blindern selv, at den har ekstra resonans for meg personlig på grunn av det, kanskje? Sikkert. Men det er neppe et avgjørende punkt for å ha glede av boka. Nå har jeg ikke lest alle debutanter fra 2005, langt der i fra, men jeg har bladd i ganske mange av dem, og jeg er temmelig sikker på at dette er den beste. Og det tror jeg Svein Jarvoll og resten av gjengen i Det Litterære Råd også kommer til å synes.*

* Er fortsatt Svein Jarvoll leder i Det Litterære Råd, forresten? Han var i hvert fall det i fjor.

Usynlige byer

Jeg oppdaget akkurat at Aschehoug endelig (endelig!) har klart å utgi Italo Calvinos enormt gode bok (roman? noveller? kortprosa?) Usynlige Byer i pocketutgave. Den har vært utsolgt på norsk siden jeg oppdaget den for åtte år siden, og jeg har ventet siden den gang på at jeg skal kunne få kjøpt min egen. 99 kroner hos nærmeste bokhandel - det er antagelig et av de beste kjøpene man kan gjøre i 2006.

Hvordan lese og hvorfor?

Jeg leste forrige uke ei bok av Harold Bloom (amerikansk kritiker kjent for boka The Western Canon) med tittelen How to Read and Why. Harold er en helt vanvittig belest fyr, og han er det amerikanerne kaller opinionated - han har en eller annen mening om det meste og han er ikke redd for å uttrykke den. How to Read and Why inneholder for eksempel minst et halvt dusin påstander om at det å lese er en utdøende kunst og at både kulturen og litteraturen høyst sannsynlig kommer til å gå nord og ned om kort tid. Dessuten gjentar han (og gjentar og gjentar og gjentar) at Shakespeare er den aller største forfatteren vi har hatt eller noensinne kommer til å få.

De delene av boka er ganske kjedelige. De er heldigvis relativt korte.

Harold er imidlertid også en utrolig entusiastisk leser. De bøkene han liker elsker han. Og det er det han bruker mest plass på. Shakespeare (selvfølgelig), Cervantes, Ibsen, Pynchon, Calvino (en av mine personlige favoritter) og en hel del andre. Han skriver smart og innsiktsfull og medrivende om bøkene og skuespillene til disse forfatterne, og ikke minst om personene de skaper. Hamlet. Don Quijote. Hedda Gabler. Og etter å ha lest Bloom merker jeg at jeg får skikkelig lyst til å lese de bøkene han omtaler.

Jeg har for eksempel aldri lest hele Don Quijote - bare utdrag, og det er jo en sånn bok som man kanskje føler at man burde ha lest og den er en klassiker og den har vunnet både den ene og den andre kåringen av tidenes beste bøker og bla bla bla.
Harold Bloom snakker ikke om de tingene der. Han snakker om hvor morsomt og givende det er å tilbringe tid sammen med Don Q. og Sancho Pancha og hvor glad man blir i dem. Man kan godt lese for å være dannet og for å utvikle seg som menneske* osv. osv. sier Bloom (tror jeg), men først og fremst skal man lese fordi det er morsomt.

* Altså, han tar et oppgjør med idéen om at man blir er bedre menneske av å lese, at man utvikler empati og moral ol. Men han snakker altså allikevel en del om at man kan lære noe som menneske av å lese. Hvordan han mener at de to henger sammen skjønner jeg ikke helt, og ikke bryr jeg meg om det heller når jeg tenker meg om.

Morsomt. Å lese. Derfor.

Et pussig funn

Arthur Bradford er en amerikansk forfatter som foreløpig bare har gitt ut en bok. Den kom i 2001 og heter Dogwalker. Den er på under 150 sider og inneholder tolv noveller. Den (antagelig) beste av de tolv heter ”Mollusks” og handler om to kompiser som finner en kjempesnegle i hanskerommet på en gammel forlatt Peugot. Her er et avsnitt fra historien, jeg-personen har akkurat blitt kommandert av kompisen, Kenneth, til å komme å se på noe:

”So I made my way around to the passenger-side door where I could see Kenneth gazing at something he’d found in the glove compartment. I peered inside too and what a sight it was. Right there in that glove box sat a quivering yellow slug about the size of a large loaf of bread.
Kenneth and I watched it for a while, just to see it move. Its skin was all glistening, covered with slime.
‘Jesus Christ,’ said Kenneth.
So we decided to take the giant slug home with us. Actually, it was Kenneth’s idea. He said, ‘I know what we’re gonna do. We’re taking this puppy home.’”

Hvis du synes dette er et morsomt og godt utgangspunkt for en historie så vil du like Bradford.

Jeg tror Bradford er kompis med McSweeneys-gjengen, Dave Eggers og de folka der. ”Mollusks” er i hvert fall også trykt i antologien The Better of McSweeney’s vol. 1, (noe som vel betyr at den på et eller annet tidspunkt også var på trykk i McSweeney’s). Der innbiller jeg meg forresten at den er har tittelen ”The Slug” men jeg veit ikke hvor jeg har gjort av den boka så jeg får ikke sjekket. Det er i hvert fall samme historien, kanskje med noen ørsmå forandringer, siden (hvis jeg altså husker riktig) tittelen er en annen. Samme det. Jeg leste i hvert fall Dogwalker for omtrent to år siden, og da tenkte jeg at det var en artig samling men kanskje ikke så mye mer en det, men så leste jeg Mollusks/The Slug igjen i McSweeney’s-antologien omtrent et år seinere, kanskje litt mer, og da gikk det opp for meg hvor bra den var, at den var både mer velskrevet og mer gjennomtenkt og morsommere en det jeg hadde oppdaget ved første gangs lesing. Det gjelder for så vidt hele Dogwalker, det er rett og slett en skikkelig god samling noveller.

Poenget med dette er at a) Arthur Bradford er en forfatter som skriver på en temmelig enkel og naivistisk måte mens tekstene hans (i hvert fall de beste) også er både komplekse og dype, og b) jeg er en leser som ofte ikke skjønner før lenge etterpå om det jeg har lest egentlig var bra eller dårlig.

Det er alltid artig å oppdage at man har tatt feil, enten det nå er den ene eller den andre veien, og jeg er så heldig at jeg gjør det ganske ofte. Rett etter å ha lest en bok kan jeg mene en ting, etter å ha tenkt meg om en uke eller så kan jeg mene noe helt annet, og etter ennå lenger tid kan jeg gå tilbake til den første meningen eller over til å mene noe tredje. Det samme kan skje hvis jeg leser noe om igjen. På et vis er selvfølgelig dette helt selvsagte ting: man forandrer mening over tid ettersom ens egne forutsetninger forandrer seg; det som snakket direkte til deg når du var seksten er bare barnslig pjatt når du er seksogtjue og så videre og så videre, men jeg synes det er verdt å nevne, siden det virker som noe mange fort overser eller glemmer. Så har jeg også lagd meg selv en utvei, hvis noen noen gang leser denne bloggen og sier ”ha, du skriver på et sted at den forfatteren er skikkelig bra men så sier du tre måneder seinere at han er oppskrytt – hva pokker mener du egentlig?”, og da kan jeg peke på dette og si som sant er at det jeg skriver om er hva jeg, Ola Jostein, helt subjektivt tenker her, nå, i skriveøyeblikket, om den eller den boka og den eller den forfatteren, verken mer eller mindre. *

* Og her må jeg bare skyte inn at jeg tror dette til syvende og sist er den eneste måten det er mulig å snakke eller skrive om litteratur på; fra synspunktet til en bestemt person på et bestemt tidspunkt i en bestemt kontekst. Kanskje finnes det varierende grader av objektive eller i hvert fall semi-objektive synsvinkler som det er teoretisk mulig å innta for en som skriver om litteratur, en kritiker, for eksempel (jeg tror strengt tatt ikke det) − det er uansett ikke av interesse for Elefantfabrikken − her er det ingen falske masker. Det er jeg som skriver om bøker, og hvis det jeg skriver innimellom er skikkelig dustete så er det fordi jeg innimellom er en skikkelig dust.)

Jeg har planer om å skrive mer om Arthur Bradford seinere en gang, han fortjener det. Dogwalker er et prima eksempel på den typen litteratur jeg kanskje liker aller best: velskrevet, veltenkt, morsom og kort. Kenneth og kompisen tar med seg snegla hjem i en plastpose, noe kona til Kenneth ikke akkurat blir spesielt imponert over. Hilarity ensues.

Elefantfabrikken del 1

Her skal jeg skrive om bøker.
Bøker jeg har lest som jeg mener det er verdt å si noe om.
Og om litteratur generelt, hvis jeg en dag føler at jeg har noe å si om den saken.

Dessuten også innimellom om for eksempel musikk, film og tv.

Det skal bli bra greier, serru!