08 januar 2006

Et pussig funn

Arthur Bradford er en amerikansk forfatter som foreløpig bare har gitt ut en bok. Den kom i 2001 og heter Dogwalker. Den er på under 150 sider og inneholder tolv noveller. Den (antagelig) beste av de tolv heter ”Mollusks” og handler om to kompiser som finner en kjempesnegle i hanskerommet på en gammel forlatt Peugot. Her er et avsnitt fra historien, jeg-personen har akkurat blitt kommandert av kompisen, Kenneth, til å komme å se på noe:

”So I made my way around to the passenger-side door where I could see Kenneth gazing at something he’d found in the glove compartment. I peered inside too and what a sight it was. Right there in that glove box sat a quivering yellow slug about the size of a large loaf of bread.
Kenneth and I watched it for a while, just to see it move. Its skin was all glistening, covered with slime.
‘Jesus Christ,’ said Kenneth.
So we decided to take the giant slug home with us. Actually, it was Kenneth’s idea. He said, ‘I know what we’re gonna do. We’re taking this puppy home.’”

Hvis du synes dette er et morsomt og godt utgangspunkt for en historie så vil du like Bradford.

Jeg tror Bradford er kompis med McSweeneys-gjengen, Dave Eggers og de folka der. ”Mollusks” er i hvert fall også trykt i antologien The Better of McSweeney’s vol. 1, (noe som vel betyr at den på et eller annet tidspunkt også var på trykk i McSweeney’s). Der innbiller jeg meg forresten at den er har tittelen ”The Slug” men jeg veit ikke hvor jeg har gjort av den boka så jeg får ikke sjekket. Det er i hvert fall samme historien, kanskje med noen ørsmå forandringer, siden (hvis jeg altså husker riktig) tittelen er en annen. Samme det. Jeg leste i hvert fall Dogwalker for omtrent to år siden, og da tenkte jeg at det var en artig samling men kanskje ikke så mye mer en det, men så leste jeg Mollusks/The Slug igjen i McSweeney’s-antologien omtrent et år seinere, kanskje litt mer, og da gikk det opp for meg hvor bra den var, at den var både mer velskrevet og mer gjennomtenkt og morsommere en det jeg hadde oppdaget ved første gangs lesing. Det gjelder for så vidt hele Dogwalker, det er rett og slett en skikkelig god samling noveller.

Poenget med dette er at a) Arthur Bradford er en forfatter som skriver på en temmelig enkel og naivistisk måte mens tekstene hans (i hvert fall de beste) også er både komplekse og dype, og b) jeg er en leser som ofte ikke skjønner før lenge etterpå om det jeg har lest egentlig var bra eller dårlig.

Det er alltid artig å oppdage at man har tatt feil, enten det nå er den ene eller den andre veien, og jeg er så heldig at jeg gjør det ganske ofte. Rett etter å ha lest en bok kan jeg mene en ting, etter å ha tenkt meg om en uke eller så kan jeg mene noe helt annet, og etter ennå lenger tid kan jeg gå tilbake til den første meningen eller over til å mene noe tredje. Det samme kan skje hvis jeg leser noe om igjen. På et vis er selvfølgelig dette helt selvsagte ting: man forandrer mening over tid ettersom ens egne forutsetninger forandrer seg; det som snakket direkte til deg når du var seksten er bare barnslig pjatt når du er seksogtjue og så videre og så videre, men jeg synes det er verdt å nevne, siden det virker som noe mange fort overser eller glemmer. Så har jeg også lagd meg selv en utvei, hvis noen noen gang leser denne bloggen og sier ”ha, du skriver på et sted at den forfatteren er skikkelig bra men så sier du tre måneder seinere at han er oppskrytt – hva pokker mener du egentlig?”, og da kan jeg peke på dette og si som sant er at det jeg skriver om er hva jeg, Ola Jostein, helt subjektivt tenker her, nå, i skriveøyeblikket, om den eller den boka og den eller den forfatteren, verken mer eller mindre. *

* Og her må jeg bare skyte inn at jeg tror dette til syvende og sist er den eneste måten det er mulig å snakke eller skrive om litteratur på; fra synspunktet til en bestemt person på et bestemt tidspunkt i en bestemt kontekst. Kanskje finnes det varierende grader av objektive eller i hvert fall semi-objektive synsvinkler som det er teoretisk mulig å innta for en som skriver om litteratur, en kritiker, for eksempel (jeg tror strengt tatt ikke det) − det er uansett ikke av interesse for Elefantfabrikken − her er det ingen falske masker. Det er jeg som skriver om bøker, og hvis det jeg skriver innimellom er skikkelig dustete så er det fordi jeg innimellom er en skikkelig dust.)

Jeg har planer om å skrive mer om Arthur Bradford seinere en gang, han fortjener det. Dogwalker er et prima eksempel på den typen litteratur jeg kanskje liker aller best: velskrevet, veltenkt, morsom og kort. Kenneth og kompisen tar med seg snegla hjem i en plastpose, noe kona til Kenneth ikke akkurat blir spesielt imponert over. Hilarity ensues.

2 kommentarer:

Inge UNDERDOG Haugane sa...

Hei Ola! Hvorfor skriver du ikke på bloggen din lenger? Du har jo produsert så mye bra her! Særlig denne likte jeg ekstra godt :-) Du lover å ta opp igjen driften ved fabrikken snart, hæ?

olajostein sa...

Takk skal du ha, Inge!
Produksjonen ved fabrikken har vært litt laber, det skal innrømmes, men det kommer til å ta seg opp igjen, garantert. Og det er hyggelig å vite at det er noen der ute som liker det som skjer her.