Hva jeg leser for øyeblikket

Jeg pleier å lese flere bøker samtidig. Hvis jeg ikke føler for å lese den ene så plukker jeg bare opp en annen. Det er et bra system som jeg anbefaler alle å prøve. Det betyr at jeg leser mye mer nå en den gangen jeg hadde en tåpelig idé om å gjøre ferdig en bok av gangen. Det betyr også at jeg ikke leser ferdig alle bøkene jeg begynner på. En hel del legger jeg fra meg for godt helt bevisst, andre bare faller fra ettersom andre og mer interessante bøker dukker opp. Hvis jeg skal gjette vil jeg si at jeg leser ferdig noe under halvparten av alle bøkene jeg begynner på. Det er forøvrig også å anbefale - det finnes så mye bra å lese at det ikke er noen grunn til å kaste bort tid på ting som ikke gir deg noe.

For øyeblikket leser jeg følgende bøker:

Medici Money av Tim Parks, historien om Medici-familien i Firenze. Ganske spennende greier. Non-Fiction.

The Island of the Day Before av Umberto Eco, som også handler mye om Italia i forna tider, men i fiction-form. Det er egentlig litt dust å lese en italiensk forfatter på engelsk, men sånn ble det denne gangen.

Battle av Sara Villius, svensk forfatter, boka er og på svensk trass i tittelen. Kortprosa. Noe av det er veldig bra synes jeg.

Ville Veier av Annie Proulx, den nyeste novellesamlinga hennes på norsk. De novellene jeg har lest så langt er knallbra.

Dessuten har jeg Gilgamesh og Borges (Collected Non-Fictions) liggende på nattbordet, de blar jeg litt i innimellom.

Norsk film

Denne uka har jeg sett to norske filmer på kino.
1. Gymnaslærer Pedersen (basert på Dag Solstads temmelig gode roman).
2. Slipp Jimmy Fri (av Cristopher Nielsen, med gjenbruk av div. tegneseriefigurer av samme)

Litt bakgrunn: jeg synes at Dag Solstad er Norges kanskje aller beste forfatter, og at Cristopher Nielsen er Norges klart beste tegneseriemaker. Jeg hadde ikke spesielt store forhåpninger til Gymnaslærer Pedersen, fordi jeg hadde lest en del temmelig lunkne anmeldelser. På den andre siden er den regissert av Hans Petter Moland som også lagde Aberdeen, som er en av de beste filmene laget av en nordmann noensinne. Slipp Jimmy Fri var jeg veldig, veldig spent på, siden jeg liker Nielsen sine tegneserier men ikke akkurat var veldig imponert over 3D-animasjonen i To Trøtte Typer TV-spessial som gikk på NRK for en del år siden.

Gymnaslærer Pedersen er en møkkafilm. Hovedpersonen er redusert til en klønete tulling, og det er i grunn resten av AKP-erne også. Masse tåpelige surrealistiske sekvenser i første halvdel av filmen som ikke fungerer. Slutten er utrolig lang og kjedelig. Historien henger ikke på greip. Total mangel på psykologisk realisme hos personene. Jeg driter i hvordan det går med Pedersen og Nina Skåtøy og hele gjengen.

Slipp Jimmy Fri er en meget god film. Man kan pirke på en del småting, at animasjonen kanskje ikke er like patent hele tiden, at historien er litt rotete, sånne ting, men greia er at Jimmy, tittelfiguren, den narkomane elefanten, er en utrolig bra figur, man får sånn sympati for stakkaren der han kjemper med abstinensen sin, det gjør nesten vondt å se på. Dette er en film med hjerte (og, for så vidt, hjerne), og er den beste norske filmen jeg har sett siden før nevnte Aberdeen.

Det er jo morsomt at Jimmy er en mer interessant og troverdig karakter en samtlige av folka i Gymnaslærer Pedersen til sammen. Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner blir fullstendig parkert som skuespillere av en CGI-elefant som bare kan uttrykke seg ved å lage lyder med snabelen. Hurra for Cristopher Nielsen.

Alan Moore

Jeg leste V for Vendetta om igjen forrige dagen. Jeg tror det må være sju år siden jeg leste den første gangen. Og endelig skjønte jeg hva det er som plager meg med Alan Moore, som gjør at jeg verken synes V for Vendetta eller Watchmen er så fantastisk bra som en del folk synes:

Superintelligente über-karakterer som gjennomskuer alt og planlegger alt og som går rundt og er pretensiøse og arrogante.

Veidt (Ozymandias) i Watchmen, V selv i V for Vendetta.

Selv om jeg liker veldig mye annet ved begge seriene så faller de sammen for meg på akkurat det punktet. Hvordan kan V vite nøyaktig hva som vil skje? Hvordan kan han planlegge alt som foregår til minste detalj? Hvordan hele samfunnet vil reagere? Hvordan hvert enkelt menneske vil oppføre seg? Det er jo umulig, det blir bare tull, han blir bare en gudeaktig figur (en åpenbar stand-in for forfatteren selv) som går rundt og er allvitende. Siden V er hovedpersonen i V for Vendetta er det serien som lider mest under dette. I Watchmen er Veidt ikke en like fremtredende karakter, men slutten ender jo opp som tullball og vissvass på grunn av ham allikevel.

Moore er veldig mye bedre når han ikke prøver riktig så hardt å være intelligent. Som i Top 10 eller Tomorrow Stories.

Nei, jeg har ikke sett filmen. Veit ikke om jeg orker heller. Vi får se.

Haunted

Chuck Palahnuik - mest kjent for boka Fight Club.

Tidligere har jeg bare lest boka non-fiction, essays og reportasjer, og i den er det mye løyerlig. Haunted er en samling av historier fortalt av en gjeng wannabe-forfattere innelåst i et gammelt teater - på mange måter en novellesamling med en løs (og ikke særlig god) rammehistorie rundt.

Palahnuik er en typisk amerikansk forteller*, det er plott og ideer som er driver boka, ikke det språklige eller andre litterære ting. Han er en underholder, først og fremst.

* Sånn som John Irving, eller Stephen King, eller gode gamle Mark Twain for den saks skyld. Palahniuk plasserer seg for øvrig under Twain men over Irving og King hvis man skal rangere de fire.

Noen av historiene er ordentlig gode. En del er temmelig svake. Rammefortellingen er rett og slett vassen. Hadde P. spart de åtte-ti beste og ventet noen år til han hadde ti til av samme kaliber kunne han hatt en knallgod novellesamling på hånda. Jeg tipper at han* har tenkt at romaner er lettere å selge en noveller, og så har ting blitt som de har blitt.

* Eller redaktøren hans.

Men for all del, jeg leste boka på to dager og ble både småkvalm og lo flere ganger underveis, så jeg skal ikke klage. Jeg kommer definitivt til å lese mer av Chuck, for han er på mange måter en forfatter helt etter min smak.

Memo - norges dårligste magasin

I går kjøpte jeg andre utgave av Dagbladets nye "aktualitetsmagsin" memo (www.memo.no).

Det er det dårligste journalistiske produktet jeg har vært borti i mitt liv, muligens bortsett fra enkelte russeaviser fra tidlig 90-tall (jeg har ikke leste russeaviser siden den gang).

Utdatert småstoff, tåpelige vitser, kjedelige saker. Full av sånn bråkjekk liksom-tøff journalistikk som er den forvrengte og kommersialiserte arven etter Hunter S. Thompson og ny-journalistikken. Totalt verdiløst både som informasjon og underholdning. Og, selvfølgelig, alt for mye annonser.

Elefantfabrikken del 2

elefantfabrikken: Hvorfor heter bloggen din elefantfabrikken, Ola?
olajostein: Murakami.
elefantfabrikken: Haruki Murakami, den japanske forfatteren?
olajostein: Stemmer. Han har en novelle som handler om en mann som jobber på elefantfabrikken. Den finnes på norsk i en bokklubb-bok som heter Japan Forteller. Hele novellesamlingen finnes på svensk som Elefanten som gick upp i rök, og på engelsk under tittelen The Elephant Vanishes.
elefantfabrikken: Er det bra?
olajostein: Jeg leste samlingen på svensk for mange år siden, og likte det sånn passe. Så leste jeg den ene novellen på norsk i fjor en gang, og syntes den var fryktelig bra. En sånn novelle som henger igjen, om du skjønner hva jeg mener, som man blir gående og tenke på lenge etterpå. Nå har jeg kjøpt den engelske oversettelsen og leser den. Det er en av de beste novellesamlingene jeg har lest. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skjønte det den gangen jeg leste den på svensk.
elefantfabrikken: Så du er skikkelig Murakami-fan, altså?
olajostein: Ja, jeg er vel blitt det i det siste. Men jeg var ikke overbevist Murakami-tilhenger da jeg fant på navnet til bloggen, da var det kun den ene novellen jeg likte. Men nå har jeg nettopp lest Trekkoppfuglen, og det er med hånda på hjertet en av de beste romanene jeg har lest på lenge.
elefantfabrikken: Ingen kritiske bemerkninger?
olajostein: Nei, jeg klarer ikke å komme på noe negativt å si.
elefantfabrikken: Hæ? Noe negativt må du vel ha å komme med?
olajostein: Ja! Jeg kom nettopp på en negativ ting: hvorfor i all verden har ikke Pax oversatt hele denne novellesamlingen til norsk? Kjenner de ikke sin besøkelsestid? Få ut fingern, Pax!

Tarjei Vesaas Debutantpris - igjen.

Fra nrk.no:

Den ukjente forfatterspiren Mette Karlsvik er vinneren av Tarjei Vesaas´ debutantpris for 2005.
"Vindauga i matsalen vender mot fjorden" er tittelen på Mette Karlsvik debutroman.

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/5506996.html

elefantfabrikken: Ha! Du tippet helt feil!
olajostein: Jeg gjorde vist det, ja [mumle mumle].
elefantfabrikken: Jeg vedder på at du ikke har hørt om Mette Karlsvik en gang!
olajostein: Jo, det har jeg det så! Men jeg har ikke lest boka, nei.
elefantfabrikken: Haha! Lite du er driti ut, a!

Dag Solstad

Veldig bra program om Dag Solstad på TV2 i går.

Høydepunkt: Dag Solstad forklarer hvor lite interessert han er i de tingene Proust skriver om og hvor lite sans han har for Proust som person og hvor glad han er for at han ikke snakker fransk så han ikke kunne ha snakket med Proust og dessuten er han død. Og så ler han.

Et annet høydepunkt: Klaus Hagerup og Dag Solstad prøver bok-trikstet fra T. Singer - å holde en bok i en hånd slik at den danner en vifte. Først får de det ikke til og ler masse av det, så får de til og ler masse av det. De ler sånne rustne gammelmannslattere HØ HØ HØ og har det veldig morsomt.

Er Dag Solstad Norges største nålevende forfatter? Det er sikkert et spørsmål man kan diskutere i det lange og det brede, men svaret er enkelt:

Ja.

Den gamle norsklæreren min

I første klasse på videregående hadde jeg en norsklærer som het Torleif Hamre. Han var en lærer av den typen man husker - en av de fire-fem lærerne jeg har hatt opp igjennom årene som har gjort en positiv forskjell for meg helt personlig.

For et par uker siden oppdaget jeg at Torleif debuterte som forfatter i fjor høst! Boka heter Norgeshistorier og er en samling noveller.


Elefantfabrikken: Men er det ei bra bok, Ola?
Ola Jostein: Altså, ikke for å være kjip, men den er nok ikke mer en halvbra. To gode noveller - den første og den siste i boka, og så en del ikke helt vellykkede historier som faller sammen på et eller annet tidspunkt. En av dem, som jeg ikke husker tittelen på i farta, er bra helt frem til siste setningen, som faktisk klarer å redusere hele historien til middelmådig møl.
Elefantfabrikken: Au da!
Ola Jostein: Ja det kan du si.
Elefantfabrikken: Men det er vel uansett morsomt å kjenne noen som har gitt ut bok?
Ola Jostein: Ja nettopp! Det var liksom det som var poenget her, ja.

Frode Grytten - god bok/dårlige passasjer

Flytande Bjørn av Frode Grytten.

Veldig god bok. God historie, morsom dialog, veldig fin bruk av fotografi-metaforer.
Men!

De passasjene hvor hovedpersonen er "kritisk til forbrukersamfunnet"* er så ynkelig klisjeaktige og patetiske at særlig midtpartiet i boka er veldig mye svakere en det kunne ha vært. Noen greier om kjøpesenterert hvor Oddingene drar for å kjøpe ting de ikke trenger med penger de ikke har og de går der med handlevogner stappfulle av ting men ser triste og ulykkelige ut og det hele er så billig og så overfladisk at jeg som leser krymper meg, jeg begynner faktisk å skjemmes på forfatterens vegne. Det er som å høre de dummeste av flinkisjentene på videregående lire av seg noen fraser de hørte på siste Natur og Ungdom-møte.

* Stemmen til hovedpersonen er det dessuten umulig ikke å identifisere med Grytten selv, ut i fra hvordan han har uttalt seg i intervjuer i forbindelse med boklanseringen. Det er Frode selv som mener disse tinga.

Hvordan kan det ha seg at en forfatter som skriver så godt og understated om så mange temaer bare plumper uti som en amatør på akkurat det feltet? Jeg fatter det ikke. Også fordi det samtidig ligger en langt bedre samfunnskritikk innbakt i selve plottet i Flytande Bjørn, en kritikk som riktignok er litt forslitt men som i det minste er såpass subtil at den ikke blir stående i veien for leseropplevelsen. Frode kan altså fint få til å skrive politisk uten å virke som en dust.

Men ellers: noe av det beste på norsk på lenge. Grytten er en av norges beste og mest interessante forfattere.

Norton Critical Editions - verdens beste bokserie?

I dag fikk jeg Gilgamesj-eposet (på engelsk, The Epic of Gilgamesh) i den vidunderlige bra bokserien fra Norton. Disse er bokverdenens Special Editions, (som vi alle kjenner og elsker på DVD) hvor orignaltekstene ikke bare er så originale som overhodet mulig*, i tillegg har redaktørene plussa på med masse essays og kritikker og annen relevant morro.

* Altså, i Gilgamesj tilfelle er oversettelsen så nær originalen som mulig, i de bøkene hvor originalteksten er på engelsk har man gått tilbake til førsteutgavene el.

I Gilgamesj-boka (som jeg ennå ikke har lest men som jeg merker at jeg allerede er fryktelig glad i) er det for eksempel med oversettelser av Gilgamesj-diktene som dannet grunnlaget for eposet, og også de brokene som er kjent fra den Hittitiske versjonen av Gilgamesj*. Og så en liten bunke med essays fra nyere tid om G. og gutta (og damene).

* Original-Gilgamesj er sumerisk, må vite.

Tidligere har jeg hatt glede av NCE-utgaven av Heart of Darkness, hvor man annet får Achebes rasist-esssay og hele den debatten der med på kjøpet. Jeg planlegger å skaffe meg flere NCE- utgaver. Har du en favorittklassiker er det vel verdt å sjekke ut om folka på Norton har laget en Critical Edition.

Jeg tror også det finnes andre forlag som lager lignende ting - har noen tips?

Ola tipper på Tarjei Vesaas debutantpris *

* Ikke for å skryte (ja, særlig), men jeg gjettet riktig på TVD-prisen i fjor, Det Er Natt av Ole Asbjørn Ness.

Agnar Lirhus Skogen er Grønn (Oktober forlag)

Handler om Philip Randén som slutter med filosofi på universitetet og blir bussjåfør.

Boka er bra, tidvis veldig bra. Morsom og ... øh, ordentlig fin også, i partier. Sart og tøff på en gang, han hovedpersonen, og tonen i boka også.*

* Og på forfatterbildet ser sannelig Agnar Lirhus ut som en typisk sånn sart fyr som prøver å være tøff han også.

Det er mulig at jeg liker Skogen er Grønn ekstra godt fordi jeg er dropout fra Blindern selv, at den har ekstra resonans for meg personlig på grunn av det, kanskje? Sikkert. Men det er neppe et avgjørende punkt for å ha glede av boka. Nå har jeg ikke lest alle debutanter fra 2005, langt der i fra, men jeg har bladd i ganske mange av dem, og jeg er temmelig sikker på at dette er den beste. Og det tror jeg Svein Jarvoll og resten av gjengen i Det Litterære Råd også kommer til å synes.*

* Er fortsatt Svein Jarvoll leder i Det Litterære Råd, forresten? Han var i hvert fall det i fjor.

Usynlige byer

Jeg oppdaget akkurat at Aschehoug endelig (endelig!) har klart å utgi Italo Calvinos enormt gode bok (roman? noveller? kortprosa?) Usynlige Byer i pocketutgave. Den har vært utsolgt på norsk siden jeg oppdaget den for åtte år siden, og jeg har ventet siden den gang på at jeg skal kunne få kjøpt min egen. 99 kroner hos nærmeste bokhandel - det er antagelig et av de beste kjøpene man kan gjøre i 2006.

Hvordan lese og hvorfor?

Jeg leste forrige uke ei bok av Harold Bloom (amerikansk kritiker kjent for boka The Western Canon) med tittelen How to Read and Why. Harold er en helt vanvittig belest fyr, og han er det amerikanerne kaller opinionated - han har en eller annen mening om det meste og han er ikke redd for å uttrykke den. How to Read and Why inneholder for eksempel minst et halvt dusin påstander om at det å lese er en utdøende kunst og at både kulturen og litteraturen høyst sannsynlig kommer til å gå nord og ned om kort tid. Dessuten gjentar han (og gjentar og gjentar og gjentar) at Shakespeare er den aller største forfatteren vi har hatt eller noensinne kommer til å få.

De delene av boka er ganske kjedelige. De er heldigvis relativt korte.

Harold er imidlertid også en utrolig entusiastisk leser. De bøkene han liker elsker han. Og det er det han bruker mest plass på. Shakespeare (selvfølgelig), Cervantes, Ibsen, Pynchon, Calvino (en av mine personlige favoritter) og en hel del andre. Han skriver smart og innsiktsfull og medrivende om bøkene og skuespillene til disse forfatterne, og ikke minst om personene de skaper. Hamlet. Don Quijote. Hedda Gabler. Og etter å ha lest Bloom merker jeg at jeg får skikkelig lyst til å lese de bøkene han omtaler.

Jeg har for eksempel aldri lest hele Don Quijote - bare utdrag, og det er jo en sånn bok som man kanskje føler at man burde ha lest og den er en klassiker og den har vunnet både den ene og den andre kåringen av tidenes beste bøker og bla bla bla.
Harold Bloom snakker ikke om de tingene der. Han snakker om hvor morsomt og givende det er å tilbringe tid sammen med Don Q. og Sancho Pancha og hvor glad man blir i dem. Man kan godt lese for å være dannet og for å utvikle seg som menneske* osv. osv. sier Bloom (tror jeg), men først og fremst skal man lese fordi det er morsomt.

* Altså, han tar et oppgjør med idéen om at man blir er bedre menneske av å lese, at man utvikler empati og moral ol. Men han snakker altså allikevel en del om at man kan lære noe som menneske av å lese. Hvordan han mener at de to henger sammen skjønner jeg ikke helt, og ikke bryr jeg meg om det heller når jeg tenker meg om.

Morsomt. Å lese. Derfor.

Et pussig funn

Arthur Bradford er en amerikansk forfatter som foreløpig bare har gitt ut en bok. Den kom i 2001 og heter Dogwalker. Den er på under 150 sider og inneholder tolv noveller. Den (antagelig) beste av de tolv heter ”Mollusks” og handler om to kompiser som finner en kjempesnegle i hanskerommet på en gammel forlatt Peugot. Her er et avsnitt fra historien, jeg-personen har akkurat blitt kommandert av kompisen, Kenneth, til å komme å se på noe:

”So I made my way around to the passenger-side door where I could see Kenneth gazing at something he’d found in the glove compartment. I peered inside too and what a sight it was. Right there in that glove box sat a quivering yellow slug about the size of a large loaf of bread.
Kenneth and I watched it for a while, just to see it move. Its skin was all glistening, covered with slime.
‘Jesus Christ,’ said Kenneth.
So we decided to take the giant slug home with us. Actually, it was Kenneth’s idea. He said, ‘I know what we’re gonna do. We’re taking this puppy home.’”

Hvis du synes dette er et morsomt og godt utgangspunkt for en historie så vil du like Bradford.

Jeg tror Bradford er kompis med McSweeneys-gjengen, Dave Eggers og de folka der. ”Mollusks” er i hvert fall også trykt i antologien The Better of McSweeney’s vol. 1, (noe som vel betyr at den på et eller annet tidspunkt også var på trykk i McSweeney’s). Der innbiller jeg meg forresten at den er har tittelen ”The Slug” men jeg veit ikke hvor jeg har gjort av den boka så jeg får ikke sjekket. Det er i hvert fall samme historien, kanskje med noen ørsmå forandringer, siden (hvis jeg altså husker riktig) tittelen er en annen. Samme det. Jeg leste i hvert fall Dogwalker for omtrent to år siden, og da tenkte jeg at det var en artig samling men kanskje ikke så mye mer en det, men så leste jeg Mollusks/The Slug igjen i McSweeney’s-antologien omtrent et år seinere, kanskje litt mer, og da gikk det opp for meg hvor bra den var, at den var både mer velskrevet og mer gjennomtenkt og morsommere en det jeg hadde oppdaget ved første gangs lesing. Det gjelder for så vidt hele Dogwalker, det er rett og slett en skikkelig god samling noveller.

Poenget med dette er at a) Arthur Bradford er en forfatter som skriver på en temmelig enkel og naivistisk måte mens tekstene hans (i hvert fall de beste) også er både komplekse og dype, og b) jeg er en leser som ofte ikke skjønner før lenge etterpå om det jeg har lest egentlig var bra eller dårlig.

Det er alltid artig å oppdage at man har tatt feil, enten det nå er den ene eller den andre veien, og jeg er så heldig at jeg gjør det ganske ofte. Rett etter å ha lest en bok kan jeg mene en ting, etter å ha tenkt meg om en uke eller så kan jeg mene noe helt annet, og etter ennå lenger tid kan jeg gå tilbake til den første meningen eller over til å mene noe tredje. Det samme kan skje hvis jeg leser noe om igjen. På et vis er selvfølgelig dette helt selvsagte ting: man forandrer mening over tid ettersom ens egne forutsetninger forandrer seg; det som snakket direkte til deg når du var seksten er bare barnslig pjatt når du er seksogtjue og så videre og så videre, men jeg synes det er verdt å nevne, siden det virker som noe mange fort overser eller glemmer. Så har jeg også lagd meg selv en utvei, hvis noen noen gang leser denne bloggen og sier ”ha, du skriver på et sted at den forfatteren er skikkelig bra men så sier du tre måneder seinere at han er oppskrytt – hva pokker mener du egentlig?”, og da kan jeg peke på dette og si som sant er at det jeg skriver om er hva jeg, Ola Jostein, helt subjektivt tenker her, nå, i skriveøyeblikket, om den eller den boka og den eller den forfatteren, verken mer eller mindre. *

* Og her må jeg bare skyte inn at jeg tror dette til syvende og sist er den eneste måten det er mulig å snakke eller skrive om litteratur på; fra synspunktet til en bestemt person på et bestemt tidspunkt i en bestemt kontekst. Kanskje finnes det varierende grader av objektive eller i hvert fall semi-objektive synsvinkler som det er teoretisk mulig å innta for en som skriver om litteratur, en kritiker, for eksempel (jeg tror strengt tatt ikke det) − det er uansett ikke av interesse for Elefantfabrikken − her er det ingen falske masker. Det er jeg som skriver om bøker, og hvis det jeg skriver innimellom er skikkelig dustete så er det fordi jeg innimellom er en skikkelig dust.)

Jeg har planer om å skrive mer om Arthur Bradford seinere en gang, han fortjener det. Dogwalker er et prima eksempel på den typen litteratur jeg kanskje liker aller best: velskrevet, veltenkt, morsom og kort. Kenneth og kompisen tar med seg snegla hjem i en plastpose, noe kona til Kenneth ikke akkurat blir spesielt imponert over. Hilarity ensues.

Elefantfabrikken del 1

Her skal jeg skrive om bøker.
Bøker jeg har lest som jeg mener det er verdt å si noe om.
Og om litteratur generelt, hvis jeg en dag føler at jeg har noe å si om den saken.

Dessuten også innimellom om for eksempel musikk, film og tv.

Det skal bli bra greier, serru!