Svetlana Aleksijevitsj - Krigen har intet kvinnelig ansikt

I dag ble det offentliggjort at Svetlana Aleksijevitsj får Nobelprisen i litteratur. Krigen har intet kvinnelig ansikt og flere av de andre bøkene hennes har kommet på norsk de siste to årene, tre på Kagge og én på Solum forlag. Denne teksten ble opprinnelig trykket i Bokvennen Litterært Magasin #3/2013, og ble skrevet på bakgrunn av den svenske oversettelsen, noe man kan se på hvordan navnet hennes er transkribert i originalteksten.

Svetlana Aleksijevitsj

Krigen har intet kvinnelig ansikt. (Originaltittel: У войны — не женское лицо, 1985/2004)
Omtrent én million kvinner var en del av Den røde armé under andre verdenskrig. De deltok på alle nivåer, som sykepleiere, snikskyttere, infanterister, tankførere, piloter og så videre. Etter som krigen skred frem og behovet for soldater økte var det etter hvert intet felt som var forbeholdt mennene. Kvinnene kjempet og blødde, drepte og ble drept på lik linje med sine mannlige kolleger. Men etter krigen ble de i stor grad glemt. Der mennene ble feiret og bedt om å fortelle var det få som var interessert i å høre kvinnenes beretninger.

Svetlana Aleksijevitsj er en Hviterussisk journalist og forfatter (f. 1948 i Ukraina) som har gjort det til sin livsoppgave å snakke med mennesker hvis stemmer ikke vanligvis blir hørt. Hun har skrevet en suite med dokumentar-romaner under fellestittelen «Utopiens røster», der Krigen har intet kvinnelig ansikt inngår. De andre bøkene handler bl.a. om Sovjetunionens oppløsning og ofrene for Tsjernobyl-ulykken. Bøkene hennes er oversatt til et titalls språk, og hun har mottatt en lang rekke priser, bl. a. Tucholskyprisen fra svenske PEN i 1996, den polske Kapuściński-prisen i 2011 og den Tyske bokhandelens fredspris i 2013. Hun holder foredrag for fulle hus, både i hjemlandet og rundt om i verden, men da Aleksijevitsj besøkte Norge under Kapittelfestivalen i 2012 var det i følge ryktene bare en håndfull mennesker som møtte opp.

Krigen har intet kvinnelig ansikt består av muntlige fortellinger, gjengitt fra de hundrevis av opptakene Aleksijevitsj har gjort, ispedd hennes egne refleksjoner og beskrivelser av hvordan hun har arbeidet. Et gjennomgående tema er vanskene med å få kvinnene til å fortelle – det har gått så lang tid, de er blitt så vant til at ingen er interessert i å høre hvordan det egentlig var, og hun må bruke mye tid på å vinne deres fortrolighet, få dem til å fortelle om de tingene de har forsøkt å fortrenge. En av kvinnene har sittet oppe sammen med ektemannen sin natten før hun får besøk av Aleksijevitsj, de har gått gjennom historien slik at hun «ikke skal fortelle den feil». Først når mannen etter hvert forlater rommet og de to kvinnene får være alene, tør hun fortelle fritt om djevelskapen hun har vært vitne til, mens hun stadig unnskylder seg og lurer på om dette virkelig kan være av interesse for noen.

Tålmodigheten fører frem. Kvinnene forteller om grusomheter, gleder, om hvorfor de (ofte som svært unge) regelrett maser seg frem til fronten for å kjempe, om blodet, gjørmen, fornedrelsene og sulten. Om hatet mot tyskerne, om gleden ved å overleve. Og om livet etter krigen. Aleksijevitsj er ikke opptatt av våpenteknologi eller troppedisposisjoner, hun er opptatt av det nære, av soldatenes hverdag. Det er sterke, ofte rystende fortellinger. 

Olga Jakovlevna Omeltjenko, Sykepleierinstruktør i et geværkompani forteller:

Utenfor Sevsk angrep tyskerne oss syv eller åtte ganger hver dag. Resten av den dagen jobbet jeg med å slepe sårede og deres våpen. Den siste krøp jeg frem til, og den ene armen hans var fullstendig knust. Den hang i noen slintrer … i senene … Blodet bare rant … Den måtte amputeres umiddelbart for å kunne forbinde ham. Ellers ville det ikke gå. Men jeg hadde verken kniv eller saks – de hadde ramlet ut av vesken der den dunket mot hoften. Hva skulle jeg gjøre? Jeg gnagde over de der slintrene med tennene. Da jeg hadde gnagd dem av forbandt jeg ham … Mens jeg gjorde det sa den sårede: «Skynd deg, søster. Jeg skal fortsette å slåss.» Han var i feberrus …

Fortellerteknisk er boken en liten genistrek – det muntlige uttrykket gjør at man kommer svært nærme hendelsene, og de ulike personlighetene kommer fint frem. Aleksijevitsj er tydelig til stede i mellompartiene, men holder sine synspunkter unna enkeltkvinnenes fortellinger. Selv om en del av historiene naturlig nok har likhetstrekk blir det aldri blir kjedelig å lese – men det er allikevel nødvendig å ta pauser underveis fordi det man leser tidvis er så grusomt at det er vanskelig å ta inn over seg. 

Boken utkom i 1985, da i en sensurert versjon. Etter Sovjetunionens fall fikk Aleksijevitsj henvendelser fra flere av de intervjuede kvinnene om at det var mer, de hadde ikke turt å fortelle alt, og i 2004 ferdigstilte hun en revidert utgave av boken. Boken finnes oversatt til bl.a. svensk (Kriget har inget kvinnligt ansikte, Ersatz 2012) og fransk (La guerre n'a pas un visage de femme, Edition 84 2005).

3 ting, uke 34 (Jan Grue - Jenny Offil - BoJack Horseman)

1. NOVELLER: Jan Grue har gitt ut fire novellesamlinger så langt, den nyeste av dem heter Normalia og kom tidligere i år, de tre første finnes samlet i en pocketutgave med tittelen Det kunne vært annerledes (alle på Gyldendal forlag). Han skriver godt utafor det som er det normale norske novelleparadigmet, som på den ene siden defineres av Kjell Askildsen og på den andre siden av begrepet «dirty realism», sånn grovt sett. Noen har nevnt Hans Herbjørnsrud som en referanse for Grue, men det er svært mye mer naturlig å se til andre land for å finne inspirasjonskildene hans, nærmere bestemt USA: Donald Barthelme og George Saunders, samt selvfølgelig argentineren Jorge Luis Borges. Har forresten noen noen gang spurt Herbjørnsrud hva han synes om Barthelme? Jeg minnes å ha lest en gang at han ikke har noen sans for Pynchon, men det er jo en annen sak.

2. ROMAN: Jenny Offil, Dept. of Speculation (Knopf, 2014). En tynn flis av en roman, tar bare et par timer å lese, rost av kritikere så som James Wood, som mente den tidvis kunne minne om Lydia Davis' korttekster. Romanen handler om et ekteskap, hovedpersonen er en forfatter, de får et barn, ting er bra, de er vanskelige, det blir ikke som man hadde tenkt, det holder på å gå riktig galt, hun må ta jobber hun ikke egentlig har lyst på for å få det til å gå rundt økonomisk, mannen er snill og han er slem. Det kanskje mest interessante med boka er hvordan den er bygget opp, bestående av korte kapitler som igjen er delt inn i korte, enkeltstående avsnitt. Det kan minne litt om Kurt Vonneguts Brekafast of Champions, som er bygget opp på en lignende måte, men her er avsnittene ennå kortere, fortellerens fokus ennå mer spredt; men samtidig som mye virker malapropos og i overkant scatterbrained henger helheten allikvel godt i hop. Det er en måte å skrive på som virker som om den er engstelig for å kjede leseren, og som også virker nærmest spesialdesignet for å holde på hen som er vant til å mulittaske og gjøre fjorten ulike ting på én gang. Jeg tipper vi kommer til å se langt mer av denne måten å skrive på i årene som kommer. Begrepet punktroman er nærliggende, og selvfølgelig ingen ny oppfinnelse, men dette henger tettere sammen, og stiller nok en del lavere krav til leserens meddiktende evne.

3. TV-SERIE: BoJack Horseman (Netflix). En animasjonsserie om en hest/mann som var en stor stjerne i en bred sitcom på nittitallet og som nå er rik, alkoholisert og bitter. Full av slapstick og billige ordspill, men samtidig også veldig, veldig mørk og menneskelig. Enkelte av episodene er nesten deprimerende, faktisk, samtidig som de får meg til å le høyt. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det set ut som ni av ti komiserier jeg liker er animerte.

Romanen som assimileringsmaskin

The novel does not vanquish its rivals. It incorporates them, like an amoeba — diminishing and neutralizing its competition by a strategy of inclusion. Many novels therefore contain a spectral double, another book trapped within their pages.

Ben Parker, «The Past Is Useless», anmeldelse av Karl Ove Knausgårds My Struggle Book Four i Los Angeles Review of Books.

Mandagslenker

• Litteratur på Blå kjører på med nok en sesong, og har lagt ut høstens fem første arrangementer. Dybdeintervjuer med Ida Hegazi Høyer og Anne Helene Guddal, en kveld om Thomas Pynchon, Nietzsche og litteraturen, samt en debatt om det høyaktuelle temaet «trigger warnings» på litteratur. Flinke, de LpB-folka.
• Et stort og usedavnlig godt intervju med Olaug Nilssen i Morgenbladet handler først og fremst om regressiv autisme, men er også innom skriving og det som høres ut som et veldig interessant romanprosjekt. Olaug Nilssen har ikke gitt ut noen roman siden den bejublede (og gode) Få meg på, for faen i 2005 (men har skrevet sakprosa og dramatikk). Elefantfabrikken krysser fingrene for at det kommer en ny roman fra hennes hånd etter hvert, og for at det går så bra som mulig med sønnen.
• En enquette fra lithub.com der folk fra rundt i verden forteller hva de ser på som den kvintessensielle amerikanske romanen.
• Et interessant intervju med Therese Bjørneboe, gjort av Ane Nydal, fra Dagsavisen.

3 ting, uke 29 (The Force Awakens - Wilco - Dag & Tid)

1. STAR WARS: Da The Phantom Menace kom i 1997 fikk en venn av meg tak i en piratkopiert VHS med filmen noen uker før den hadde premiere i Norge. Det var for øvrig første gang i mitt liv jeg så en piratkopi av en film, det som i dag har blitt en så daglidags foreteelse at folk kan komme til å gjøre det nærmest i vanvare (jmf. debatten om lovligheten av PopcornTime). Det var elendig kvalitet både på lyd og bilde, jeg tipper at den kanskje var tatt opp med et håndholdt videokamera i USA og deretter kopert flere ganger, det var i hvert fall ikke alltid helt enkelt å forstå hva som foregikk på skjermen. Jeg hadde den gangen investert så mye i ideen om at Star Wars var kult at jeg slettes ikke klarte å innrømme det åpenbare, men inne i hjertet mitt visste jeg én ting med sikkerhet etter endt gjennomsyn: det var en utrolig dårlig film, en skikkelig kalkun. Siden den gang har jeg vært temmelig skeptisk til nye tilskudd til Star Wars-universet. Selv om jeg skal innrømme å ha hatt en viss glede av de første sesongene av den animerte tv-serien The Clone Wars, i hvert fall noen av episodene. Nå driver J. J. Abrams og lager en ny film, Episode VII: The Force Awakens, og han er i det minste en kompetent filmskaper, så det er gode sjanser for at det blir ganske mye bedre enn de makkverkene George Lucas presterte fra 1997 til 2003. De to trailerne og bakomklippene som ble vist på GenCon nylig lover i hvert fall ganske bra. I trailer nummer to får man se selveste Han Solo og Chewbacca mot slutten, og selv om det er et øyeblikk som på en helt åpenbart kynisk måte spiller på nostalgien hos en generasjon som vokste opp med ham som sin store helt, så er det uungåelig at ikke hjertet gjør et lite ekstra hopp i brystkassa.

2.WILCO: I går morges (fredag 17. juli 2015) våknet jeg opp til nyheten om at Wilco hadde sluppet et nytt album, med den fengende tittelen Star Wars. Den ligger ute til gratis nedlasting i en måneds tid. Et kort og punchy album med elleve låter som stort sett bare er på 2-3 minutter hver, med unntak av det som antagelig er platas beste spor, «You Satellite» som strekker seg helt opp i noe over 5 minutter. Førstelåta «EKG» er et drøyt minutt med vokalløs og atonal skrangling, og gir meg vel i grunnen null og niks, annet enn en tanke om at man ønsker å riste av seg en del folk med å være litt vrange og vanskelige i starten slik at man ikke blir for populær. Og det er jo en ærlig sak. Resten av skiva er mer låtorientert, men det er for tidlig etter bare et par-tre gjennomlyttinger å felle noen dom over hvor god den egentlig er og hvor den plasserer seg i Wilco-katalogen. Kritikerne har begynt å mene ting undt på internet, og trekker paralleller til bl.a. Lou Reed, David Bowie, Captain Beefheart og sein Beatles. Så store er Wilco nå, at den typen sammenligninger ikke virker overdrevne. Coveret er for øvrig en instant klassiker.

3. AVIS: Hvorfor abonnerer jeg ikke på Dag & Tid? Den nynorske ukeavisa er veldig god der de skriver om politikk, samfunn og kultur på smarte, men ikke pretensiøse måter, og er, mistenker jeg, egentlig en bedre avis enn Morgenbladet, som jeg har hatt i mange, mange år. Det tenker jeg hver gang jeg leser Dag & Tid, som i snitt kanskje skjer én gang i måneden. Nå skal jeg pokker ta meg se å skaffe meg et abonnement, tenker jeg, mens jeg blar. Straks jeg er ferdig med å lese skal jeg bestille, tenker jeg. Denne gangen skal jeg virkelig gjøre det, bestemmer jeg meg for. Og så kommer jeg til den nest siste siden, som er avisas HUMORSIDE, der Arne Hjeltnes eller andre driver med avskyelige lune nynorskHUMORen sin, og generelt er så grønnjævlig lite morsomme at jeg kaster avisa fra meg i avsky. Ragnar Hovland, til og med, den hedersmannen, har de lokka inn i de greiene der, og selv han faller fullstendig gjennom i det formatet. Det er altså grunnen til at jeg ikke abonnerer på Dag & Tid; jeg blir så trist og lei meg av de patetiske, krampaktige forsøkene på å være morsomme. Morgenbladet driver for øvrig også mer og mer med HUMOR, heldigvis ikke samla på én side, men spredt rundt i avisa som småstoff og notiser, og det er så jeg lurer på om jeg ikke blir nødt til å si opp den avisa også etterhvert, om de derre greiene der skal fortsette å spre seg.

Onsdagslenker

• John Arne Riise skriver på bloggen sin om den fine kvelden han hadde da han var på VG-lista topp 20-showet på Rådhusplasssen. Dette burde det skrives masteroppgaver om, men jeg er usikker på innenfor hvilken fagdisiplin.
• For litt siden kom Harold Bloom med en ny bok, The Daemon Knows (som jeg neppe noen gang kommer til å lese), og Michael Robbins har skrevet en temmelig syrlig kritikk av den i Chicago Tribune.
• Den jævla smarte og beleste unge svenske kritikeren Victor Malm skriver i Sydsvenskan om den nye oversettelsen (til svensk) av et utvalg av Olav H. Hauges dagbøker.
• En link for de spesielt interesserte: En liste over de 321 bøkene fra David Foster Wallaces personlige bibliotek (hvorfor kaller man det personal library, egentlig? Pleier forfattere å ha upersonlige biblioteker? Virker vagt pleonastisk, det uttrykket).

3 ting, uke 27 (Forlaget Kadaver - AFV Press - Anne Helene Guddal)

1.SMÅPRESSE: Tirsdag for en drøy uke siden var det slippfest for FORLAGET KADAVER sine tre første bøker; det skjedde på Last Train i Oslo. De tre bøkene ser slik ut:

Adrian G. Waldenstrøm: Die Hard 2 Die Harder
Levi Ekberg: Fame
Øyvind Egeland: Makkverk

Adrian er også den som har starta og driver forlaget. Han har bakgrunn fra bl.a. Oslo Poesisentrum og tidsskriftet La Granada, mao. en driftig type som får til ting. Hyggelig er han og. Det var en hel del mennesker som leste på slippfesten (bare menn) som ble ledet av Hilde Susan Jægtnes, som hadde kledd seg i en hvit kjole (jeg tror hun selv sa at hun hadde kledd seg ut som en enhjørning, men det er mulig jeg husker feil) i et forsøk på å veie litt opp for den maskuline dominansen. Bertrand Besigye, Sternberg, Bård Torgersen og Fredrik Høyer leste før pausa. Det regna som et helvete ute, men det var bra med folk allikevel. En (antagelig) rusa fyr som ikke helt skjønte hva han var på la en ekstra lokal koloritt på showet, der han prata til de på scena og løp inn og ut mens han snakka i telefonen. Så langt har jeg bare lest Die Hard 2 Die Harder, og den er veldig, veldig artig og hardstlående og fin. Finnes på Cappelens Forslag og på Audiatur.

2. SMÅPRESSE: I et hjørne på slippfesten nevnt over (1) satt Kenneth Pettersen fra AFV Press og delte ut/solgte sine fire nyeste utgivelser. De ser sånn ut:

Anna Axfors: Veckan innan
Ingvild Lothe: Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø
Elis Burrau: Romantisk eftertext
Hanna Rajs Lundström: Om jag dör ung

Tre av disse er svenske (Lothe er eneste norske innslag), og disse utgivelsene hadde slippfest i Stockholm for noen uker siden. AFV Press har jeg skrevet om her på elefantfabrikken før, nå har de endret format (det har blitt større, tilnærmet A4) og fått en ny designer. Stadig utvikling der, altså. Her har jeg også bare lest én av dem foreløpig, og jeg starter tydeligvis alltid med utgivelsene med den mest spektakulære tittelen. Lothes chapbook er trist og morsom, og plasserer seg fint inn i rekka av AFV-utgivelser; kanskje det chapbookforlaget i Oslo nå som har en klarest rød tråd i sine utgivelser. Finnes på Audiatur.

3. BOK: Anne Helene Guddal, Også det uforsonlige finnes, Kolon forlag 2014.

Unisont hyllet, på nominasjonslista til Vesaas debutantpris, utpekt til en av Norges viktigste forfattere under 35, medlem av redaksjonen i Vagant og får mye skryt for sine essays der. Det er noe med bøker man går inn i med høye forventninger. På innbretten står det trykt sitater som: «Antageligvis årets beste diktdebut» (Cathrine Strøm), «Boken er en av disse sjeldne som får deg til å føle at alt betyr oe, at eksistensen selv står på spill i hver eneste linje.» (F. Helmich Pedersen), «... årest kanskje beste diktsamling.» (Kristian W. Wiese), «Dette er poesi av et slag vi ikkje heilt har lese maken til, på norsk.» (J. E. Vold).

Og en sånn batalje med skryt (det er også mer, men det får holde med disse fire eksemplene) kan vel ingen bok egentlig forventes å leve opp til. Den foreløpige konklusjonen er: En del svake dikt, og en del virkelig sterke. En over snittet god debut, men ikke i nærheten av sjelsettende, som jeg tror jeg, sikkert urettferdig, forventet meg, etter de panegyriske anmeldelsene og omtalene. Særlig sliter jeg litt med de mer aforistiske diktene - men det henger kanskje mest sammen med min egen aversjon for visdomsdikting. Uansett, jeg har som leser en vegg av forventninger som står foran teksten og hindrer meg i å lese den uhildet; det er en irriterende situasjon, men også, dessverre, ganske vanlig, uansett hvor klar man måtte være over mekanismen. Lyrikk trenger noen ganger (ofte) å leses om igjen for å vise hvor gode de egentlig er. Jeg skal gi denne boka flere sjanser, om en stund, og da skal jeg lese den med lave eller ingen forventniger, så får vi se om den åpner seg for meg. Eller jeg åpner meg for den, eller hvordan man nå helst bør uttrykke det.

3 ting, uke 26 (Lena Andersson - BokPod - Archer)

1. BØKER: Lena Andersson, Egenmäktig förfarande og Utan personligt ansvar (på norsk: Rettsstridig forføyelse og Uten personlig ansvar) - to romaner om den intellektuelle kvinnen Ester Nilsson og hennes forhold til mennene Hugo Rask (i den første boken) og Olof Sten (i den andre), forhold som er preget av feilkommuniseringer og ulikhet i forventningene. Det er mye som kan sies om disse, blant annet at de et ualminnelig gode. De avføder også usedavnlig mange givende diskusjoner som dreier seg om Ester og mennenes oppførsel: hvem handler rett, hvem burde handlet annerledes, hvordan bør man håndtere slike situasjoner, og svarene er slettes ikke gitt. Alle som har vært forelsket i noen som ikke har vært forelsket tilbake, eller har hatt noen rundt seg som har vært forelsket uten at man selv føler det samme, vil kunne finne punkter i disse bøkene som minner om sitt eget liv, tror jeg. Ikke at identifikasjon er ensbetydende med kvalitet, men her er det følelsesmessige også koblet opp til et betydelig intellektuelt apparat som analyserer og filtrerer handlingen, og en språklig presisjon og også en humor, som gjør dette til stor romankunst. Virkelig stor.

2. PODCAST: Jeg er ikke så glad i radio, fordi det alltid går raskere å lese noe enn å høre noen si det, og dermed er lyttetid < lesetid, sånn at jeg tenker at jeg ville rukket mer dersom jeg hadde lest i steden for å lytte; nå snakker jeg om å høre på ting som er verdt å høre på, typ samtaler mellom mennesker som vet hva de snakker om, sånn som man innimellom kan oppleve på P2, ikke om den åndsvake prateradioen der noen idioter sitter i studio og snakker forsøksvis «humoristisk» om ting de ikke har greie på, sånn som de driver på med på alle andre radiokanaler enn P2, så vidt jeg kan skjønne, de få gangene jeg blir utsatt for P4 og Petre og annen djevelskap, det er helt på siden, det er ikke det jeg snakker om, det regner jeg med at alle skjønner. Men altså, nå finnes det noe som heter BokPod, der Hallgeir Opedal snakker med norske forfattere, og det har jeg ikke hørt på, men de har fått en del skryt, og nå har jeg hørt på én av dem, intervjuet med Tomas Espedal, og han er en god forfatter, tror jeg, kanskje ikke riktig så god som han selv tror (men hvem er vel det), men god, riktig så god, og et strålende intervjuobjekt, ett av de aller beste, i Norge er det antagelig bare Dag Solstad og muligens Vigdis Hjort av kjente forfattere som er like gode intervjuobjekter som ham. De snakker om hvordan han skriver og om livet og om kjærligheten, blant annet. Hallgeir Opedal virker som en ganske god intervjuer, ikke fordi han stiller så veldig gode spørsmål, for det gjør han ikke, men fordi han stort sett holder kjeft og lar Espedal snakke selv. «Kulturkuk». «Gode ideer er for folk i reklamebransjen.»

3. TV-SERIE: TV-seriens gullalder er over, hvis den da noen gang har vært, vi lever i den tiden der TV-serien er blitt den hegemoniske kunstformen, og dermed har den også naturlig nok i stor grad gjort seg uinteressant; det er rett og slett for mye penger i det å lage TV-serier, antagelig, hva vet jeg, faktum er i hvert fall at det nesten bare lages og snakkes om dårlige TV-serier. Men innimellom liker man jo å se på TV, jeg gjør i hvert fall det, jeg elsker egentlig TV, det er ikke det, av den ene eller den andre grunnen, og da trenger man noe å se på som gir i hvert fall en viss glede. Og en av de TV-seriene som jeg har en viss glede av om dagen heter Archer, det er en tegnefilmserie om en gjeng med spioner, en humorserie, og er idiotisk og genialt idiotisk og usmakelig i en blanding som det er, for meg, veldig lett å le både høyt og mye av. Ligger på Netflix, bl.a.

Lydia Davis om å slutte å skrive

INTERVIEWER

In the recent story “Writing,” the narrator says, “Life is too serious for me to go on writing.” Do you feel that way? Could you ever stop writing?

DAVIS

I do stop for periods. But I can’t see stopping altogether, just because I enjoy it so much. I have posed myself that question. If you were alone on a desert island and there were no more world and no more people, would you go on writing? Supposing I had the pen and paper, I probably would. 
Like a lot of my stories, that one just followed one momentary thought—What am I doing here, putting odd sentences together and creating some little piece of nonsense, when people are dying on the other side of the world and our government’s going to damnation? It’s something that a lot of ­artists, I’m sure, feel at one time or another, that they’re wasting time or doing something frivolous. So instead of answering myself and ignoring it, I wrote it out as a little thought. I didn’t know how much value to give to that story, but I showed it to a very severe critic and she liked it, so I decided it passed.

Fra The Paris Review, The Art of Fiction no 227

Onsdagslenker

• Trenger verden flere tekster om Bob Dylan? Det er spørsmålet jeg stiller meg selv før jeg begynner å lese Gisle Selnes essay om mannen, publisert på Vagant.no - del 1, del 2 (del 3 kommer snart). Jeg leser sakte, noen avsnitt av gangen, for det er langt, og jeg blir fort utålmodig av lange tekster på nettet; spesielt hvis de handler om Dylan. Men det er godt, og interessant, og sannelig klarer han ikke å si ting om R. Z. som føles nytt og friskt, og det er ingen liten bragd.
• Det finnes forfattere (egentlig ganske mange) som det er mer interessant å lese om enn det er å lese. Mark Z. Danielewski er en slik, for meg; jeg kan ikke forestille meg at jeg kommer til å ta meg tid til å lese noen av bøkene hans, men det er fint at de finnes, og det er fint at noen snakker med ham om dem, så som i dette intervjuet fra Literary Hub, av Jonathan Russell Clark.
• De gode folka i N+1 har skrevet veldig godt om generasjoner, særlig de såkalte Millennialistene (som det vel må bli på norsk?). Konklusjonen er overraskende, men ved nærmere ettertanke helt åpenbart riktig: det handler ikke om alder, det handler om klasse, og om penger.

3 ting, uke 21 (Pål Norheim - CRPG Addict - søkehistorikk)

1. BOK: Pål Norheim, Oppdateringer, Kolon forlag 2014. En samling korttekster hentet fra Norheims egen Facebookside. En blanding av øyeblikksbilder fra ulike reiser, refleksjoner/mikro-essays om små og store fenomener og aforistiske korttekster. Pål Norheim er en av de som virkelig har bidratt til å gjøre Facebook til et mer interessant sted, en slags pioner i Norge på å bruke mediet til noe mer enn å dele bilder av middager og hjerteemojis. Nesten alle anmeldelser og omtaler av boka handlet dermed mest om det, og om sosiale medier generelt. Men vurderingen av tekstene bør jo ikke være avhengig av deres opprinnelse, selv om det er en smått interessant historie. Det er en fin bok. Ujevn, men overveiende god. Springende av natur, og passer dermed godt til å leses i små doser, et par tre sider i slengen. Samtidig føles den ikke som et helstøpt verk; sluttsummen er dessverre noe mindre enn addendene skulle tilsi. Det er i denne sammenheng ikke noe større ankepunkt. Langt viktigere er det å slå fast at mange av tekstene tåler svært godt å leses flere ganger. Norheim er lærd og klok på en presis og sympatisk måte. Vi spanderer på oss et litt uskarpt mobilbilde av en av tekstene, gjør vi ikke?

2. DATASPILL/BLOGG: The CRPG Addict. Jeg har brukt mange timer på dataspill. Men jeg har ikke lenger tid, og har ikke hatt det på mange år. De spillene jeg liker krever vanligvis ganske mange timers innsats, og på et tidspunkt begynte de å føles meningsløst å sette av 50+ timer for å spille et spill. Derimot leser jeg fortsatt en del om dataspill, både nye og gamle, og favorittbloggen min for tida heter CRPG Addict, og er skrevet av en kar som har bestemt seg for å spille gjennom rubb og stubb av det som er laget av datarollespill, fra de dukket opp på 70-tallet og frem til i dag. Det er et ambisiøst prosjekt, og gudene vet om han noensinne kommer til å fullføre, men han holder stødig på, og har etterhvert utviklet seg til noe av en spesialist på feltet. Resultatet er en interessant blanding av nostalgi, og en type semi-akademisk virksomhet som kartlegger et felt det ikke er skrevet særlig mye om fra før. Han setter spillene inn i sin historiske kontekst, sporer originale ideer og påvirkning spillene i mellom, graver i resepsjonshistorien deres, og snakker også tidvis med utviklerne av spillene, når han får tak i dem. Resultatet er en svært original blogg som både er ganske underholdende (hvis man har noe forhold til datarollespill, vel og merke) og som også har en verdi som historisk kartlegging av et kulturuttrykk som det antagelig er ganske lenge til kommer til å bli tatt på alvor. Lenke: CRPG Addict.

3. NYLIGE GOOGLESØK: «We are the world NATO». «True Detective Season 2 trailer». «How dude are you». «Æ Å Festival». «Eksteriørbedømming av gris bygdeungdommslaget». «Never go against the family». «Baby som ikke vil sove». «Baby med jetlag». «Mamutten i rommet».

3 ting, uke 20 (Sondre Justad - Inger Wold Lund - butikker)

1. MUSIKK: Stadig flere norske musikere synger på norsk. Det krever antagelig fortsatt et visst monn av mot, for ens svakheter som rimsmed som kanskje ikke synes så godt på engelsk (for et norsk publikum, vel og merke) blir veldig tydelige så fort teksten er på norsk. F.eks. har både Bjella og Gunnufsen så mange nødrim at jeg bare klarer å høre på dem i ganske små doser. En som foreløpig bare har sluppet to låter er Sondre Justad («Nu har du mæ» og «Det e over»), begge skikkelig fine poplåter med langt over gjenomsnittlig gode og gjennomarbeida tekster. Dersom han etter hvert slipper et helt album med låter som holder samme nivået fortjener han å bli ganske svær, rett og slett. Vistnok holdt han en veldig god konsert (eller to) på ByLarm i år; jeg håper jeg snart får sjansen til å høre ham live selv. Spotify-link.

2. BOK: Ingenting skjedde av Inger Wold Lund (Flamme forlag, 2015). Kortprosa. To eksempler:

I går. I leiligheten min.

Da jeg satt på verandaen og drakk saft, fant jeg en druknet mygg i glasset mitt. Istedenfor å fjerne den med en finger, fant jeg et sugerør som jeg manøvrerte fra side til side mens jeg drakk opp saften. Jeg passet nøye på at myggen ikke kom inn i sugerøret.

***

I går. På et galleri.

Jeg sto ved siden av M og en venn av ham som jeg ikke hadde møtt før. Begge er mer enn et hode høyere enn meg. Mens vi snakket, ble lokalet fylt opp, og vi flyttet oss nærmere hverandre. Da lydnivået ble høyere, kommenterte M at han ikke lenger kunne høre hva jeg sa. Så fortsatte de samtalen uten meg.

Tekstene er fra én linje lange og opp til litt over én side. Alle har «titler» som består av en tids- og stedsangivelse, og alle sammen gir inntrykk av å være en slags nedskrevne minner eller dagboksnotater, bortsett fra at de ikke beskriver følelser eller tanker, men bare det som skjedde og det som eventuelt ble sagt. Det er ofte situasjoner der det tilsynelatende er slik, som i tittelen, at ingenting skjedde, men det er selvfølgelig ikke så enkelt. Det ligger, i hvert fall i de beste av dem, så mye fortettet undertekst at man kan gå og tygge på dem ganske lenge. Mange av tekstene er også ordentlig morsomme, på sitt skeive vis. Anbefales. Slik ser boka ut:

3. EN SMÅTT IRRITERENDE TEKSTSNUTT: Man tråkker rundt i de samme gatene som man alltid tråkker i, og mesteparten av tiden tenker man på noe annet, slik at man slettes ikke ser det som foregår rundt seg, men innimellom er det som om man våkner opp og tar omgivelsene inn over seg. «Denne butikken må da være helt ny», sier man til seg selv, og senere på dagen spør man en venn som man vet at tråkker i de samme gatene like ofte som en selv – kanskje oftere. Han blir forundret, og lurer på om du spøker, for den aktuelle butikken har da vitterlig ligget på det samme gatehjørnet i minst fem år, antagelig lenger. Du har gått forbi den hundrevis av ganger. Slik var det for meg med en viss butikk av en viss interesse i denne byen; jeg hadde planlagt å drive en smule reklame for den her, nå, men ombestemte meg. Den er antagelig mer interessant dersom du oppdager den på egenhånd.

3 ting, uke 19 (Sandberg - Guardians of the Galaxy - Jon Øystein Flink)

1. Kunne en forfatter funnet på en karakter som Per Sandberg? Ja, det kunne man selvfølgelig, men det ville blitt sett på som overdrevent, en parodi; rett og slett ikke troverdig.

2. Film: Guardians of the Galaxy. Marvel, superhelter. Jeg liker i prinsippet superhelter, tror jeg, uten at jeg noensinne har lest så veldig mange tegneserier om dem. Batman er favoritten. Denne filmen er basert på en temmelig obskur serie, og er vel mer en science-fiction-film enn egentlig en superheltfilm, så vidt jeg kan skjønne. Minner litt om både Star Wars og (den brilliante) tv-serien Firefly. Dessverre er det mye bråk og lite ull. Og total mangel på plot – men det er kanskje blitt et sjangertrekk? Tror ikke jeg er i stand til å gjenfortelle plottet i en eneste superheltfilm jeg har sett de siste fem årene. Ofte noen som jager etter en eller annen magisk kube, har jeg følelsen av? Kjedelig og intetsigende var det okkesom, mesteparten av tida. Så også her. Et pluss for den vaskebjørnen og treet hans, de er ganske morsomme. Terningkast 3.

3. Bok: Jon Øystein Flinks «krimroman» med tittelen Mord i oppgangen som kom i fjor. Fornøyelig lesning, som alle Flinks bøker. I begynnelsen later romanen som om den er en krim; det skjer et drap, og hovedpersonen (som er krimforfatter) blir blandet inn og forsøker temmelig halvhjertet å løse saken. Det kan se ut som om forfatteren har hatt som utgangspunkt å faktisk skrive en krimroman, men så gått lei på halvveien og i stedet skrevet omtrent det som falt ham inn. Og det skal vi være takknemlige for. Verden trenger ikke flere krimromaner som er skrevet etter mal, men den trenger flere romaner av Jon Øystein Flink. Hadde jeg vært en krimelsker som hadde kjøpt denne boka uten å vite noe om forfatteren hadde jeg nok blitt ganske forbanna, tror jeg. Den setningen er ment som en anbefaling. Fint omslag har den også:

Literary Hub

En kjapp anbefaling: Literary Hub har på kort tid etablert seg som den klart beste samlesiden for å holde seg oppdatert på (anglo-amerikanske) litteraturnyheter. Bra nyhetsbrev har dem og.

Tronsmo

Igjen står Tronsmo i fare for å forsvinne, denne gangen fordi Entra vil rive bygget der de holder til. Det ville vært et tap for Oslo og for Norge, for bokhandler av Tronsmos kaliber finnes det ikke mange av. Det er ikke sikkert det vil hjelpe, men det kan i hvert fall ikke skade, om man skriver under på underskriftskampanjen og melder seg inn i Facebookgruppa som protesterer mot disse planene. Jeg skrev litt om Tronsmos jubileumsboks her på Elefantfabrikken for et par år siden, der jeg også så vidt sveiper innom hva den butikken har betydd for meg. Fredrik Wandrup skrev i går kveld et lite stykke i Dagbladet om utkastelsesordren fra Entra; han virker ganske rasende.

Onsdagslenker

• Et «video-essay» om Cohen-brødrenes filmer – trekker noen interessante koblinger som fremhever temaer de stadig kretser rundt, og gir meg lyst til å se flere av filmene om igjen.
• Ursula K. Le Guin lekser opp om fantasy-sjangeren etter at Kazuo Ishiguro har vært sleivkjefta. 
• Ingunn Økland har skrevet om tendensen hos unge kvinnelige debutanter til å skrive om psykiske problemer og selvskading.
• Erle Marie Sørheim har i Prosa skrevet en lang og god anmeldelse av den  nyoversatte utgivelsen av Walter Benjamin, en anmeldelse som også tjener som en fin liten innføring i Benjamin.

Onsdagslenker

• Dagbladet slår til med en relativt bisarr sak om en fyr som har to peniser – og som har skrevet en selvpublisert e-bok om hvordan det er. Og dermed legges den i «litteratur»-seksjonen av avisa. Skikkelig tabloid litteraturdekning der, altså.
• En noen år gammel, men fortsatt interessant, artikkel om en (da) ny utgave av Finnegans Wake – en av de bøkene det er langt morsomere å lese om enn å lese. Fra London Review of Books, skrevet av Michael Wood.
• Den italienske journalisten Livia Manera Sambuyskriver om sitt vennskap med Philip Roth i The Believer.
• Alle utgavene av Litteraturtidsskriftet Kamilla ligger nå ute på nettet. Tidsskrifter gjør seg helt klart best på papir, men det er fint at de nå også finnes tilgjengelig elektronisk. [ Jeg bidro i #2/14 - Kamilla og eksplosjonen, med diktet Gjennomslagskraft, s. 62.]

En morsom bok fra Drammen

1. Den morsomste boka jeg leste i 2014 – og den morsomste debutboka jeg har lest noensinne – var Ingvild Schades Drammens rekordbok (Oktober forlag). Den handler om Jan Beige, Drammens høyeste mann med navneskilt, og hans aparte familie i Drammen, inkludert svogeren Reidar som har skrevet romanen Fravær i rom, en tung og kjedelig bok som handler mest om forfatterens knehase, og en sønn (eller er han stesønn?) ved navn Glenn, som er utvist fra skolen for å ha skrevet langdikt som henger ut navngitte personer.

2. Et utdrag (fra Reidars tid på Drammens beste skriveskole):
Mandagsforeleseren spytter bly på et linjeark, får brått en idé: – Hva om du skriver at leiligheten er tapetsert med svaler? Svaler som flyter eller svever i presens?
– God idé, sier Reidar. – Men den ideen må jeg nok spare til romanen jeg skal skrive en gang i framtida. En roman som skal utvikle seg til et storarta sosialt prosjekt. Dessuten er leiligheten til familien Beige tapetsert med hester i virkeligheten. Jeg kan ikke skrive at jeg ser en fugl når alt jeg ser, er hest.
– Du kan ikke skrive en roman før du har skrevet en perfekt novelle, sier mandagsforeleseren.
– Hva er ei perfekt novelle? spør Reidar og gleder seg til å skrive den.
– En perfekt novelle, sier mandagsforeleseren og smiler ømt, – en perfekt novelle er et ytterst intimt og luftig portrett av en innadvendt ung dame. Hun bør se på ting og tenke på hva ting ligner, og så kan hun for eksempel ha et identitetsproblem. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?
Reidar kjenner til en spesped i hovedstaden med inverterte brystvorter.
– Men jeg skal heller skrive om hjertet, sier han. En HB8-blyant triller over bordet.  

3. Boka er rundt 300 sider lang (rettelse: 258 sider), og jeg tenkte først at det er alt for langt for en bok som er såpass tøysete. Humoristiske bøker gjør seg vanligvis best dersom de er korte, kanskje 150 sider eller så. Men Schade klarer to kunststykker: for det første fornyer og videreutvikler hun humoren hele veien, slik at romanen påkaller like mye humring og latter mot slutten som det den gjør i starten – hun klarer altså å unngå fellen det er å finne en type vitser som fungerer og så gjenta dem (med variasjoner) inntil de er brukt opp. Det andre som skjer, og som jeg nesten ikke skjønner at er mulig, er at jeg som leser på et tidspunkt virkelig begynner å bry meg om Jan Beige – jeg vil at det skal gå bra med ham.

4. Boka er utstyrt med tegninger laget av forfatteren selv; jeg har særlig og spesielt sansen for de små fluene som kravler rundt på noen av sidene.

5.  Et annet element som holder utmattelsen fra livet er de mange ulike teksttypene vi er innom i løpet av boka: chattelogger, notater fra skrivekurs, monologer, brev, utdrag fra romanen-i-romanen etc.

6. Det går dårlig med Jan Beige. Heldigvis for romanen, holdt jeg på å si. Dermed er dette teknisk sett ikke en komedie, men en tragedie, i følge de aristoteliske kategoriene. Og det gjør boka ennå morsommere.

7. Mange ville forresten påstå at det er Reidar Larsen som er hovedpersonen i boka, siden det er han som tar mest plass (både bokstavelig og figurativt), men det er feil. Den viktigste personen i boka, den som holder det hele sammen, det er ingen annen enn Jan Beige, og det er derfor vi er nødt til å identifisere ham som hovedpersonen. (Oppgave til fremmelige skoleelever: grei ut og redegjør for det foregående utsagnet, referer gjerne til Bakhtin og Rabelais, og, om du absolutt må, Fløgstad.)

8. Det er muligens den samme teknikken man benytter i amerikanske komedier: hovedpersonen må være en mer eller mindre straight guy, en relativt kjedelig og normal person, som fungerer som identifikasjonsobjekt for publikum. Så kan man øke graden av eksentrisitet og merkverdighet jo mer perifere personene er. De nærmeste er litt rare, de som bare har gjesteroller en gang eller to per sesong kan være så outrerte som helst. Den normale forankrer galskapen på et vis, og fremstår som ennå mer normal og likandes i kontrast til de andres galskap. Kanskje.

9. [Fordi jeg er et rotehue har denne bloggposten blitt publisert i uferdig tilstand minst to ganger tidligere, og så har jeg fjernet den igjen. Til de som har lest den før og nå leser den igjen kan jeg bare si beklager.]

10. Noen ganger leser man en bok og tenker at det hadde vært gøy å ta en øl med forfatteren. Dette er en av de gangene. Jeg er usikker på hvilke kvaliteter ved en bok som gjør at jeg tenker det, men det har antagelig noe med følgende tre faktorer å gjøre: a) humor b) intelligens og sist men ikke minst c) en medfølelse for det tragiske og patetiske mennesket. Kurt Vonnegut, sier jeg. Ragnar Hovland sier jeg. Ingvild Schade sier jeg.

11. Drammens rekordbok av Ingvild Schade. Oktober forlag 2014. 258 sider. Trykket på Munken print cream 80 gram. Omslag av Rob Mientjes, illustrasjoner av forfatteren. Satt med Sabon next og Akzidenz grotesk.

7 ting, uke 7 (Astrid Lindgren - Alan Moore - Lengde på romaner - Ariel Pink (igjen) - Star Wars Kid - Øyvind Holen - Innrømmelser)

1. Dokumentar: NRK har de siste ukene sendt en svensk dokumentar om Astrid Lindgren i tre timeslange bolker. Alle kjenner til Lindgrens univers, men livet hennes visste i hvert fall ikke jeg noe som helst om fra før, og for et liv! For en dame! Særlig de to første delene, som handler om livet før hun blir den verdensberømte «Astrid Lindgren», er interessante, og dokumentarskaperene har gravd frem masse spennende materiale som antyder hvor hun har hentet inspirasjon og elementer til sine bøker. Definitivt verdt å bruke noen timer på, nesten uansett hvor sterkt forhold man måtte ha til Lindgren fra før – men hvem har ikke i hvert fall ett gyldent barndomsminne fra en av hennes bøker eller de tilhørende tv-seriene?

2. Tegneserie: Alan Moore er en mann jeg stadig vender tilbake til, og her om dagen ramlet jeg over en kort liten biografi om ham i tegneserieform, som fåes gratis digitalt om man har Sequential-appen (en digital platform for distibusjon og lesing av tegneserier – funker bra). Den er laget av Gary Spencer Millidge og er på korte (men tettpakkede) 20 sider, så det tar bare en halvtimes tid eller så å lese. Verdt det for overblikkets del, samt at det minner meg på at det fortsatt finnes mye av Moore jeg ikke har lest, særlig fra den første delen av karrieren hans.

3. Hvor lang er en roman? Det er kanskje vanligst å snakke om sidetall, men som alle som har tenkt litt over det innser, er antall sider en ekstremt lite presis indikasjon på en teksts lengde. En ganske mye bedre målestokk er antall ord. En «typisk» roman på 350-500 sider er på et sted mellom 80 000 og 110 000 ord. John Steinbecks Om mus og menn og Hemingways Den gamle mannen og havet ligger begge rundt 20 000 ord, har jeg lest en gang. Prousts På sporet av den tapte tid befinner seg i andre enden, et sted rundt 1,2 millioner ord. Knausgård er ikke veldig mye dårligere: Min kamp 1-6 består av omtren 1 million ord, mens David Foster Wallaces Infinte Jest litt overraskende ligger på en drøy halv million, selv om hele boka er i ett bind – men der snakker vi jo også om en seriøst liten font.

4. Musikk: Jeg skrev for et par uker siden at Ariels Pinks album pom pom bare er skvip, og det fikk en venn av meg til å reagere. På hans oppfordring har jeg hørt litt på albumet Before Today med Ariel Pink's Haunted Grafiti, og det er ganske mye bedre, helt på grensa til bra. Påstanden min om at han har melodisk teft står seg, og på Before Today er det veldig mye mindre tull og tøys – selv om det også er mye der som høres ut som humor, og som alle vet: Humor doesn't belong in music.

5. I en verden av mer eller mindre morsomme YouTube-videoer kom jeg plutselig på denne, den aller første morsomme videoen jeg kan huske å ha sett på internett. Star Wars Kid, fra 2003. Den begynner litt tregt, men tar seg opp etterhvert; uansett er det vanskelig i dag å forstå hvor hysterisk morsomt det var å se denne den gangen for tolv år siden. Hadde den kommet i dag ville den ikke fått noen til å lee på øyenbrynene en gang. En liten bit internetthistorie. Ganske interessant Wikipediartikkel også.

6. Bok: Øyvind Holens bok Groruddalen - en reiseskildring er fra 2005 og utsolgt fra forlaget, men jeg kjøpte den før jul på den fine lille sjappa Ila Bok & Bokstav som holder til på nedsiden av St. Hanshaugsenteret i Oslo (verdt et besøk, men sjekk åpningstidene før du legger turen dit). Velskrevet og stappfull av informasjon og synspunkter på den dalen i Norge der det bor flest mennesker, og selv om den er ti år gammel i år føles mesteparten av den fortsatt helt relevant.

7. Innrømmelse: Jeg har aldri lest ferdig følgende bøker: Brødrene Karamasov, Ulysses, Don Quijote, To the Lighthouse, Uroens bok og På sporet av den tapte tid, pluss en hel haug med andre. Vet ikke om jeg noensinne kommer til å lese dem i sin helhet heller? Sånt virket viktigere før.

7 ting, uke 5 (Norge - Dylan - New Narrative - Howard Jacobson - Litterære arrangementer - Henrik Nor-Hansen - Morten Abel)

1. De siste ukene har store deler av det norske nyhetsbildet vært som en sammenhengende vitsetegning. Mullah Krekar skal tvangsflyttes til Kyrksæterøra? Erna Solberg kommenterer regjeringens flytting av iskanten med «iskanten har flyttet seg selv»? Vebjørn Selbekk har TGI Fridays som favorittrestaurant? Siv Jensen er for menneskerettigheter som minister, men åpen for å bryte dem som partileder? Robert Eriksen analyserer seg frem til at en politisk streik må være «politisk motivert»? Vitsemakerne har boltret seg over hele fjøla, men ingen av vitsene er i nærheten av å være så morsomme som nyhetene i seg selv. Og det er jo rett og slett ganske trist.

2. Bob Dylan kommer straks med en ny plate, og det medfører alltid et snev av forventning, selv om han vel ikke har laget en virkelig god plate på ganske mange år. Love and theft fra 2001 er ganske god, men ikke akkurat noen klassiker, så man må vel tilbake til Time out of mind fra 1997 for å finne sist gang han virkelig var i storslag. Uansett, denne gangen dreier det seg om en plate med tittelen Shadows in the night, og den inneholder ingen originale komposisjoner, bare covere av mer eller mindre gode, gamle låter som først og fremst er kjent i Frank Sinatras tolkninger. Bob gjør Frank, med andre ord. Sporet «Stay with me» kan høres via YouTube allerede:

3. Via den svært ofte interessante bokbloggen biblioklept ramlet jeg inn i en Wikipediaartikkel om en litterær bevegelse jeg ikke kjente til fra før, New Narrative, som umiddelbart høres ut som om den driver med/drev med ting som er for meg interessante. Bortsett fra Dennis Cooper kan jeg ikke huske å ha hørt om noen av navnene som ramses opp. Men hvor skal man begynne? Her har jeg tydeligvis en liten researchjobb å gjøre.

4. En ny favoritt (har jeg nevnt ham før?): Howard Jacobson. Britisk forfatter av jødisk herkomst. På norsk finnes bare boka Finklerspørsmålet (Cappelen Damm 2011) som vant Man Booker-prisen i 2010. Å nevne at Jacobson er jøde er strengt relevant, for det er et av hans viktigste temaer, sammen med sex. Leif Ekle har en god anmeldelse av Finklerspørsmålet, der han bl.a. skriver: «Det er altså gjennom denne trekanten av venner og dens nære omland at Howard Jacobson skaper det spenningsrommet som gir ham plass til å vasse fryktløst inn nesten alle tenkelige forestillinger om det jødiske – sett innenfra så vel som utenfra. Positivt som negativ; jødisk selvhat og selvforakt, skam over Israel, skam over å tilhøre et forfulgt folk, ambivalens og stolthet. Ikke minst gjelder det forholdet til andre og andres forhold til det jødiske. Hva gjør man når jøder igjen angripes? Jacobson viker ikke for noe spørsmål.» Så har jeg nylig brukt lang tid på å lese Kalooki nights, en temmelig tykk roman fra 2006, som Jacobson selv har kalt noe sånt som «Den mest jødiske av alle jødiske romaner noensinne» – en sann svir å lese. Nå er jeg i gang med min Jacobson-roman #3, The Act of Love, fra 2008. Det alle disse har felles er at de er svært morsomme, i tillegg til å være både tankevekkende og velskrevne; Jacobson er en lesevennlig og intelligent forfatter, og, om jeg ikke tar veldig mye feil, en av vår tids store.

5. Hva skjer med interessen for litterære arrangementer om dagen, a? For halvannen uke siden var det lansering av den nye platformen for lydbøker, Ferdigsnakka.no, på Internasjonalen, og det var lang kø, stappfult, og endte med at ganske mange rett og slett ikke fikk plass. Og denne uka hadde Litteratur på Blå en kveld om Simone de Beauvoir, hvor det i følge rapportene var 150 mennesker som ble avvist i døra pga. plassmangel. Sånt har jeg knapt nok hørt om før, bortsett fra når det kommer virkelig store utenlandske forfattere til Litteraturhuset eller lignende.

6. Roman: En kort evaluering om psykososialt stress er en kort, svært kort, liten bok av Henrik Nor-Hansen, og må vel regnes med blant de mer originale bidragene i norsk bokflora de siste årene. Den er drøye 60 sider lang, og er skrevet i et tørt, rapport-aktig språk – faktisk gir hele romanteksten seg ut for å være en rapport om en mann som har gjort en merkelig forbrytelse, og et forsøk på å forstå eller forklare hvordan denne mannen har endt opp slik. Det er en veldig morsom og veldig trist bok, som leses på kanskje halvannen time. På kjøpet får man noen interessante og originale beraktninger om det norske samfunnet de siste 20-30 årene, særlig boligpolitisk. Anbefales.

7. Musikk: Morten Abel synger på norsk i den nye singelen «Anabelle», som balanserer, eller kanskje snarere vakler, sjangler, som en full sjømann, på grensa mellom ganske smart og skikkelig teit. Kudos for å synge på norsk (de engelske tekstene til Abel har alltid vært ... ehh), og spesiell ekstrakudos for tekstlinja og rimet: «Hun hadde veldig fine knær ... der». Verdt å høre på mellom tre og sju ganger.

Konversasjonsleksikonet, fjerde runde

Elefantfabrikken har tidligere omtalt folkefinansieringskampanjen, noen førsteinntrykk om innholdet og slippfesten. Men jeg er ikke ferdig ennå. Det gjenstår ennå å si noe både om de fysiske og de metafysiske aspektene ved denne nesten usannsynlig flotte boka.

Jeg har eid tre (3) eksemplarer av den håndinnbundne førsteutgaven. Et av dem (til venstre) er forfattereksemplaret som jeg fikk som bidragsyter, de to andre er kjøpt og betalt til full pris, ett under folkefinansieringskampanjen (hard innbinding, i midten) og en forrige uke (myk innbinding, til høyre), for hhv. 1000,- og 600,- kroner. Aldri før har jeg brukt så mye penger på en bok. (Jeg har senere solgt ett av eksemplarene, men utsagnet står seg forstsatt.)

Magebåndene, som dere ser på de to eksemplarene til venstre, er fine, men de dekker også til den fantastisk flotte forsideillustrasjonen (som er laget av Johannes Høie). Her er et bilde av den myke utgaven uten båndet på.

Alle bøkene (bortsett fra forfattereksemplarene, som har preget navn på forsiden, og dermed er lette å skille ut på den måten) har et preg med «Denne boken ble IKKE STJÅLET fre 24. okt 2014». Finner du den ene boken som ikke har dette (og som heller ikke har et forfatteravn på forsiden), så har du  gjøre med tyvegods. Bøkene er også nummererte.

(Kjenner du ikke historien om det stjålne førsteeksemplaret? Det er en historie som inneholder mye: grådighet, raseri, forsikringspoliser, menneskelig godhet. En god historie. Spør på Forslaget en gang du er innom for å handle.)

Papiret er tjukt og fint, skarpheten i trykken er upåklagelig, innbindingen er bunnsolid – dette er en bok som bare kommer til å se finere ut jo eldre den blir. Alt det fysiske ved boka er, så vidt jeg er i stand til å bedømme, helt top notch.


Men så, til innholdet!

Det er fristende å sitere i det uendelige fra denne boka. Den er siterings- og høytlesningsvennlig som bare juling. Men jeg skal nøye meg med noen få, utvalgte eksempler.

Verket innheholder en hel del illustrasjoner. Blant annet har den ekstremt dyktige Sverre Malling noen tegninger i boka, som denne, på oppslagsordet Gud.

Mikkel Cappelen Smith, som har designet boka, har også laget en håndfull illustrasjoner, blant annet til mitt oppslagsord Kharms, Daniil. Denne tegninga får meg til å trekke på smilebåndet hver eneste gang.

Jeg tenker at Daniil Kharms ville likt tegninga skikkelig godt, om han hadde kunnet se den. (Det kan han ikke, for han døde i 1942.) Og hei, om du ikke kjenner til Kharms bør du skaffe deg boka Knakk! om fenomener og eksistenser umiddelbart. Bedre russisk mellomkrigabsurdisme finnes ikke på norsk, så vidt meg bekjent.

TS - Det er vel Thomas Seltzer, regner jeg med (alle forfatterinitialene er listet opp bakerst i boka, men det er morsommere å forsøke å gjette dem snarere enn å slå opp), har denne briljante onelineren på oppslagsordet Tinnitus.

Det er jo ikke sånn at jeg liker alle oppslagsordene, absolutt ikke. Men så langt har jeg heller ikke funnet én eneste side i boka som ikke inneholder ett eller annet jeg liker. Det er ikke en bok man leser fra perm til perm. Man leser den i stykker og biter, blar litt frem og tilbake, leser litt her og der. Den har lang holdbarhet på det viset. De beste tekstene tåler å leses mange ganger også; det er en hel del kortprosa av virkelig høy kvalitet og slitestyrke her, i tillegg til det morsomme og det fjasete.

Folk viser seg også å like helt forskjellige ting. Én anmelder påpekte at han likte best de artiklene som lå nærmest opp mot «ordentlige» leksikonartikler, for eksempel. Man kan forestille seg leksikonet brukt som en slags variant av Rorsach-testen: Si meg hvilke leksikonartikler du synes er best, og jeg skal si deg hvem du er. En selskapslek kan man også forestille seg med utgangspunkt i leksikonet: man leser en artikkel, og deretter skal de andre gjette hvem som har skrevet den. Det høres kjedelig ut, men kanskje det kan funke som en drikkelek. 

Men det er ei bok som er mer enn og større enn verdien av sine enkeltdeler. Noe skjer når man alfabetisk ramser opp oppslagsord på denne måten, av så mange forskjellige forfattere. Det oppstår noen krysskoblinger og sammenfall som umulig kan være intenderte, men som allikevel virker fullstendig villede; en slags tilfeldighetenes synkronisitet. Det er vakkert. Og det er en effekt som bare kan eksistere i et verk som finnes på papiret, og som aldri ville kunne reproduseres i elektronisk form. Det står på kolofonsiden i Leksikonet at denne aldri kommer som ebok, for øvrig, og der har redaktøren (igjen) tatt det eneste mulige valget: en epub-fil med identisk tekst ville bare vært en blek og stakkarslig skygge av det egentlige verket; en hånd uten fingre, en ruin overgrodd av slimete mose, en skabbete rev som humper avgårde på tre bein – eller en annen fritt valgt metafor for noe som bare vekker avskyblandet medynk hos iakttageren.

Førsteopplaget av Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon er utsolgt. Andreopplaget er ikke håndinnbundet, i hvert fall ikke hele, men er fortsatt av høy trykk- og innbindingskvalitet.

Var det alt jeg hadde å si? Jeg tror det, i denne omgang.

Jo, én ting til: Pil og Hilde Østby (en av forfatterne) var på Brenner og bøkene på NRK oppunder jul 2014. Her en screenshot, der en av publikum sitter og filmer med sitt mobilkamera, mens hun selv blir filmet. Meta.

Mandagslenker

• Maggie Doherty skriver om Lydia Davis i n+1.
• Artig sak fra The Guardian om hvor gamle forfattere var da de fikk sitt gjennombrudd.
• Olaf Haagensen gir Tor Eystein Øverås' nyeste essaysamling motstand, på Vagant.no.
• På Vagant finner vi også en noen år gammel, men fortsatt fornøyelig omtale av radarparet Bernard Henri-Lévy og Michel Houellebec, begått av Sandra Lillebø.

7 Ting, uke 3 (Greil Marcus - Bård Torgersen - Gunnhild Øyehaug - Ariel Pink - Twin Peaks - Sia - Ytringsfrihet 2.0)

1. Greil Marcus, en god skribent (som tidvis går i den fellen å tro at han er brilliant), skriver i The Believer en spalte som heter «Real life rock top ten», der han i korte avsnitt tar opp ulike ting som har opptatt ham i det siste. Det er en blanding av interessante observasjoner og banaliteter, men alt i alt en spalte som er verdt å lese; ganske ofte nevner han bøker eller musikk jeg ikke kjente til, for eksempel, og som det virker verdt å gjøre seg kjent med. Fragmentert og malaroposaktig, som en slags velredigert blog i papirformat. The Believer er først og fremst et papirmagasin, men noen eksempler finner du f.eks. her og her.

2. Bård Torgersensroman av fjoråret, Vær så snill, har ikke fått så voldsomt mye oppmerksomhet, i hvert fall ikke som jeg har registrert, og det henger nok sammen med at den, i likhet med hans forrige roman, Voksne og barn, føles som noe av en lettvekter. Slik jeg skrev om den forrige boka er jeg skuffet over mangelen på utvikling i forfatterskapet hans – selv om det er mye fint i Vær så snill er det en bok det er vanskelig å virkelig glede seg over, fordi den også har så mange åpenbare mangler og svakheter. Boka består av ulike deler, som bare har en veldig løs, om noen, tilknytning, og jeg stoler etter hvert så lite på autoriteten til forfatteren qua forfatter at jeg rett og slett begynner å mistenke at det er deler som er skrevet helt uavhengig av hverandre og så presset inn i samme roman litt tilfeldig. Denne følelsen understøttes av at språket denne gangen er adskillig slappere enn det pleier å være fra Torgersens hånd – tidvis er det så pludrete og automatisert at det kunne vært hentet ut av en gjennomsnittlig norsk krimroman (og det er ikke et kompliment). Etter endt lesning sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest et tidlig utkast til en roman, et lovende utkast, men også et utkast som hadde trengt mer arbeid og redaksjonell motstand for å bli virkelig godt. (Tillegg: Det ovenstående er en meget urettferdig ting å si om en bok uten å underbygge det noe videre, og jeg tenkte først at jeg skulle sette meg ned og analysere nøyaktig hva det er som mangler i denne boka, men tiden strekker ikke til. Dette er tross alt bare en blog. Dersom det er et tidsskrift el. som er interessert kan jeg skrive et essay om boka, evt. også om Torgersens forfatterskap som helhet – han er, sine svakheter og mangler til tross, en genuint interessant forfatter. Og morsom, ikke minst.)

3. En annen bok jeg er ambivalent til, men som for meg lander på den andre siden av streken, er Gunnhild Øyehaugs nye roman, Undis Brekke. En litterær metaroman, som antagelig først og fremst vil appellere til litteraturvitere og forfattere (?).

4. Ny-ish musikk: Jeg har prøvd å høre på Ariel Pink, nærmere bestemt plata pom pom. Det er mulig å høre at et finnes et poptalent et sted der inne, for noen av melodilinjene er ganske catchy, men det er begravet under et hav av gimick-aktige påfunn som bare er irriterende. Jeg mistenker at jeg ville ha prøvd hardere å like dette for 10-15 år siden, men nå merker jeg at jeg rett og slett ikke gidder. Høy score på Pitchfork, men helt jævlig å høre på.

5. Twin Peaks, ny sesong 25 år etter: Selv om originalskaperne David Lynch og Mark Frost er involvert, og det nå vistnok er bekreftet at Kyle McLahan skal gjenta rollen som Dale Cooper, så er det vanskelig å se for seg at historien kan føres videre på noen måte som ikke bare vil devaluere det som har kommet før. Men der er selvfølgelig lov å håpe. Jeg vedder en tusenlapp på at dette blir en gigantisk skuffelse, noen som vil vedde i mot?

6. Sia - Elastic Heart video, regissert av Sia og Daniel Askill, med Maddie Ziegler og Shia LaBeouf. Koreografert av Ryan Heffington. Fin. Men er det kunst?

 

7. Ytringsfrihetens grunnleggende prinsipper, versjon 2.0: 1. Ingen ytring er virkelig fri dersom den ikke KRENKER noen, aller helst en muslim. 2. Den som gir sin støtte til ytringsfriheten på litt andre måter eller med litt andre ord enn DE ENESTE RETTE skal settes i gapestokken. 3. Alle som motsier oss på noen som helst måte forsøker seg på KNEBLING og er dermed motstandere av ytringsfriheten. 4. DEN VESTLIGE SIVILISASJON står umiddelbart for fall dersom vi ikke bruker ytringsfriheten vår til å KRENKE så mye vi kan hver eneste dag.

Charlie Hebdo

Birger Emanuelsen «Gir du terroristene lillefingeren, skyter de deg i ansiktet».
Håvard Rem i Aftenposten: Åtte grunner til å trykke tegningene.
Et utvalg avisforsider fra i dag, 8.1.15 (Dagbladet)

Tirsdagslenker

• Steven Pinker og Andrew Mack tar et overbevisende og tungt belagt oppgjør med ideen om at verden stadig blir farligere og farligere. Tvert i mot er den langt fredeligere og mindre voldelig enn for både 20 og 50 år siden. God lesning for den som måtte være pessimistisk på verdens vegne nå i starten av et nytt år. Fra Salon.
• Intervjuet med Lars Frost i Vagant, av Idskov og Wogensen, er meeeeget fornøyelig. Han har noen gode poenger. 
• Bob Dylan ringer duden som gikk gjennom søpla hans i 1971. Via UbuWeb.
• En artikkel av Louis Menand i The New Yorker om fremveksten av paperback-bøker og hva det betydde for (det amerikanske) samfunnet.