Plutselig, på side 32, i den delen som heter "Øret" i Ole Robert Sundes bok Støvets applaus, finner jeg opptil flere avsnitt etter hverandre som er virkelig gode - så som disse:
Der hanken er koblet til kroppen, oppdager jeg et grønt skjær. Er det lim? Fortykkelsen rundt koblingspunktet (eller hankefestet) og de ørsmå boblene fjerner ikke tvilen.
Lyset fra vinduet speiles i hanken. Vinduet og den lyseblå himmelen er der også. Hvorfor denne beskjedne gjengivelsen? Er det pga hankens format og fasong eller er det avstanden som er utslagsgivende?
*
De blanke gjenstandenes optikk siterer sine omgivelser konstant, og våre aktiviteter tidobles flere ganger uten vår oppmerksomhet. Vi er omringet av våre egne miniatyrer.
Og spørsmålet jeg må stille meg er: er det noen vesensforskjell på disse avsnittene, eller er det jeg som har vendt meg til Sundes stil gjennom å streve meg gjennom de foregående sidene? Det er jo ikke et ukjent fenomen at det er visse forfattere som har en stil det tar en viss tid å komme inn i, så og si. Og Harold Bloom sier et eller annet sted, kommer jeg pluteslig på, at virkelig store forfattere selv skaper den stilen de bedømmes etter, og det er jo mange som påstår at Sunde tilhører de store forfattere, ikke minst har han selv hintet om det ved flere anledninger. Men så leser jeg videre, og allerede på side 35 mister teksten meg igjen, eller jeg mister den, eller hvordan man nå best skal uttrykke det.
Men jeg skal lese mer Sunde, det skal jeg.
*
Denne posten er en slags oppfølger til en tidligere post hvor jeg forsøker å si noe om min manglende Sunde-begeistring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar