Inauguration poet

Barack Obamas edsavleggelse her om dagen har blitt behørig dekket i  norsk presse (særlig to ting har blitt snakket mye om -  at han nevnte homofiles rettigheter og klimakrisen), men en ting jeg ikke har sett rapportert er at han hadde en egen "inauguration poet", Richard Blanco, som leste et nyskrevet dikt for anledningen. Man kan bare forsøke å forestille seg noe lignende ved åpningen av et Storting eller presentasjonen av en ny regjering - det virker som en umulighet. På den andre siden er amerikanerne bedre enn oss på pomp og prakt og seremoni, og det er kanskje ikke et sunnhetstegn for poesien at den oppfattes som noe veldig høytsvevende som passer ved slike anledninger. Diktet er uansett slettes ikke verst, det starter slik:

One Day

One sun rose on us today, kindled over our shores,
peeking over the Smokies, greeting the faces
of the Great Lakes, spreading a simple truth
across the Great Plains, then charging across the Rockies.
One light, waking up rooftops, under each one, a story
told by our silent gestures moving behind windows.

My face, your face, millions of faces in morning's mirrors,
each one yawning to life, crescendoing into our day:
pencil-yellow school buses, the rhythm of traffic lights,
fruit stands: apples, limes, and oranges arrayed like rainbows
begging our praise. Silver trucks heavy with oil or paper—
bricks or milk, teeming over highways alongside us,
on our way to clean tables, read ledgers, or save lives—
to teach geometry, or ring-up groceries as my mother did
for twenty years, so I could write this poem.

Hele diktet, sammen med et par minianalyser og mer om Richard Blanco finner du på The Daily Beast.