Strøtanker om noen bøker jeg har lest i det siste

Fast Food Nation - Eric Schlosser
Non-fiction bok om fastfoodindustrien og hvordan den har påvirket og forandret det amerikanske samfunnet, sosialt, politisk og ernæringsmessig. Veldig bra bok, velskrevet, full av artige historier og skumle fakta. Og etter å ha lest om hvor mye bæsj, involler og annen drit som havner i hamburgeren kommer jeg definitivt ikke til å spise på McDonalds på lenge, lenge, lenge.

Hvis jeg må være meg - Geir Gulliksen
Pocketutgave som inneholder hele fire diktsamlinger av Gulliksen. Særlig Om tyngde og letthet er utrolig fin, uten at jeg helt klarer å si hvorfor - men det er noe i disse diktene som snakker til meg, som sier et eller annet som jeg oppfatter som ... sant?

Buddy does Seattle - Peter Bagge
Tegneseriebok som samler sammen de første utgavene av Bagges blad Hate. Historier om slackeren (eller hva man skal kalle ham) Buddy og vennene hans, som drikker, driver hor, bruker dop og prøver å finne en eller annen mening med livene sine. Minner litt om Cristopher Nielsen, eller omvendt. Morsomt og bra, men kanskje litt repetetivt i lengden? Eller er det bare jeg som har lest for mye litteratur i det siste hvor alt går i dass?

VM i fotball 1986 - Solstad/Michelet
Jeg bryr meg fint lite om fotball, men jeg liker Solstad. Derfor skummer jeg gjennom en del statistikk og lagoppstillinger og sånt for å få med meg Solstadske gullkorn om ... både det ene og det andre. Han er antagelig verdensmester i digresjoner. Igjen - morsom bok. Har ikke bestemt meg ennå for om jeg kommer til å lese den delen som Jon Michelet har skrevet.

Fire bøker altså, to av dem leser jeg fordi de er morsomme, en av dem (nei, faktisk to) leser jeg fordi den snakker til meg og sier meg noe jeg oppfatter som [sant][virkelig][ekte], og en leser jeg fordi den er interessant og ... morsom. Morsom er åpenbart hovedkriteriet mitt for å bruke tid på en bok. I dag begynte jeg på Brødrene Karamasov - den virker utrolig morsom så langt.

Plattform

Jeg leser Michel Houellebecq om dagen, romanen Plattform. Og den er utrolig morsom, det morsomste jeg har lest på lenge. Hovedpersonen er en ensom og temmelig kynisk fyr (han minner ganske mye om hovedpersonen i Den Fremmede, en person som er helt løsrevet fra alt rundt seg og prøver å forholde seg til en verden og et samfunn han ikke forstår). Hele tonen i boka er ekstremt desillusjonert på menneskehetens vegne, det eneste som kan gjøre noen lykkelige synes å være sex, og siden dype, meningsfylte mellomenneskelige relasjoner er umulige eller uoppnåelige for de aller fleste er prostitusjon og sexturisme den eneste muligheten man har til å føle noe som helst. Eller noe sånt.

Og jeg synes som sagt det er ordentlig morsomt. Nå har jeg nok over gjennomsnittlig sans for menneskeforakt, hat, desillusjonerthet og lignende i litteraturen, men Houellebecq skriver veldig morsomt på en understated, lakonisk måte. Men så snakker jeg med folk som sier at de ble så provosert over boka, at de ble skikkelig sinte, at de fikk lyst til å slenge den i veggen - og det kan jeg rett og slett ikke forstå. Provosert over en roman? Det er helt fremmed for meg.

Men Houellebecq har satt sinnene i kok flere steder, og særlig i Frankrike. Og da lurer jeg på om det er noe galt med meg eller noe galt med verden. For helt ærlig - det er mangt og mye som kan gjøre meg sint og opprørt, men å hisse seg opp over noe som en eller annen forfatter finner på? Det er jo bare løgn og forbannet dikt!

Elefantfabrikken anbefaler novellesamlinger, del 1

elefantfabrikken: Åkei, nå skal det anbefales novellesamlinger. Hva har du til oss i dag, olajostein, hva er planen?
olajostein: Vel, jeg tar bare det første og beste som faller meg inn, anbefaler på reint instinkt, så og si. Men! Jeg har tenkt å styre unna de åpenbare klassikerene, Hemingway og Kafka og Carver og sånne folk, heller prøve å anbefale ting som ikke alle kjenner til fra før.
elefantfabrikken: Det høres bra ut. Fyr løs.
olajostein: Første mann ut er Quim Monzo, Guadaljara, katalansk forfatter, utgitt på Solum forlag - veldig morsomme, fine noveller, blant annet en om sønnen til Wilhelm Tell, og hva slags forhold han fikk til faren sin etter som han blei eldre.
elefantfabrikken: Ja, den har jeg lest! Bra bok.
olajostein: Og så vil jeg bare nevne Arthur Bradford, Dogwalker en gang til - den aller første boka jeg skreiv om på bloggen her.
elefantfabrikken: Han duger fortsatt. Flere?
olajostein: Skavise, jo, jeg må selvfølgelig nevne David Foster Wallace, han har skrevet flere gode samlinger, Oblivion, The Girl with curious hair og den jeg synes er aller best, Brief interviews with hideous men. Postmoderne, eksperimentelt, men allikevel veldig tilgjengelig og menneskelig. Ofte morsomt, ofte trist, nesten alltid bra.
elefantfabrikken: Generelt kan vi vel kanskje si at du har et lite oppheng på amerikanske forfattere?
olajostein: Tja, oppheng og oppheng, jeg har lest og leser mye amerikanere i hvert fall. De er ofte ikke så jævla pretensiøse og kunstneriske som europeere, inbiller jeg meg.
elefantfabrikken: Ooohhh... dissing av europeiske forfattere, veldig tøft! Flere navn?
olajostein: Joa, jeg har flere inne. De kommer i neste del.

Reklame i bøker

Jeg leste et intervju med Terry Pratchett nylig hvor han fortalte om hvorfor han brøt med foreleggeren sin i Tyskland - de puttet reklame inn i bøkene hans. Og ikke bare sånn på siste side eller noe, men direkte inn i teksten! Midt inne i et avsnitt brøt de teksten, forandret skrifttype og skrev sånne ting som "og nå er sikkert våre venner sultne, og da er det ingen ting som passer bedre en en deilig suppe fra NN!" - og så fortsatte den vanlige løpeteksten igjen.

Man kan si mye rart om norske forlag, men akkurat det er det meg bekjent ingen som har prøvd seg på. Her er det åpenbart et stort marked. Noen forslag:

• Salme ved reisens slutt med reklame for Helly Hansen redningsvester
• Kjell Askildsens samlede noveller med reklame for samlivsterapi og Prozac
• Pan med reklame for kurs i våpenhåndtering

Og så videre og så videre og så videre . . .

Fantastisk litteratur

China Mieville - Perdido Street Station

Jeg leste Hobitten og Ringenes Herre da jeg var ung og blei frelst på fantasy. Raskt oppdaget jeg at fantasy er en drittsjanger. Ingen annen sjanger har like lavt snitt som fantasy, det er 99,9% ubrukelig møkk. Heldigvis finnnes det en del fantastisk littaratur som ikke er fantasy. Borges, for eksempel, og eventyr, og gamle helteepos - Gilgamesj, Homer, sånne ting, som jo fantasy-sjangeren er en tilbakestående, undermåls slektning av. Jeg liker sånn litteratur, heltegreier, overnaturlige hendelser, store slag - det er (eller kan i hvert fall være) ei fin pakke.

Men altså, det aller meste som står i butikkhyllene under "fantasy" er for meg helt uinteressant. Derfor er det ekstra deilig når jeg en sjelden gang finner ei fantasybok som faktisk er skikkelig bra.

Perdido Street Station er en sånn. China Mieville er en britisk kommunist som har slått seg opp på å skrive fortellinger fra en alternativ virkelighet hvor magi og teknologi går opp i en høyere enhet. Boka foregår i en by som er en slags barokk, industriell mareritt-versjon av London, og handler om ymse utskudd, kunstnere, kriminelle og revolusjonære som blandes inn i farlige og skumle hendelser. Det er en røverhistorie, som faren min ville sagt, men det er en bra røverhistorie; velskrevet, smart, original. Jeg har definitivt tenkt til å lese mer Mieville; han anbefales alle som har sansen for sjangeren, også for de som er desilusjonerte på dens vegne.

Elefantfabrikken ett år!

Heh! Jeg oppdaga plutselig at elefantfabrikken har fyllt et år! Jeg innbilte meg at dagen ikke var før i februar, men sannelig var det 2. januar som var den store dagen.

Gratulerer, elefantfabrikken!

elefantfabrikken: Tusen takk! Og gratulerer til deg og!
olajostein: Takk.

Lille Eyolf

Nå har verden, samfunnet og tilfeldighetene konspirert mot meg og gjort det slik at jeg har endt opp med å lese et stykke av Henrik Ibsen;
Lille Eyolf.

Det tok ikke lang tid, en drøy time eller så, og det var vel ikke akkurat den helt store leseropplevelsen (som forventet). Det var ikke fullstendig avskyelig heller, det var det ikke. Hvis jeg skal gi en karakter så blir det fem av ti - helt midt på treet.

Stykket er sikkert ment å være tragisk, men jeg må innrømme at jeg lo godt flere ganger. Mye småborgerlig angst for både dette og hint, og en del følelsesmessige uttrykk som overhodet ikke gir mening. Mye kinky bror-søster-ting som sikkert var fryktelig sjokkerende på Ibsens egen tid, men som nå bare fremstår som litt latterlige.

Første akt var nok den beste, særlig scenen med Rottejomfruen - den har litt skarpe kanter, er litt vass. Siste akt har er en av de tynneste "oppløftende" slutter jeg kan huske å ha vært borti. Mente Ibsen dette alvorlig, eller gjør han narr av hvor naive karakterene hans er?

elefantfabrikken: Blir det lenge til du leser mer Ibsen?
olajostein: Det tror jeg. Eller vent - jeg har vel en idé om at jeg skal lese Peer Gynt om ikke så alt for lenge. Eller nei, pokker heller, jeg tror ikke jeg gidder.

Armand V.

Fikk ikke sove i natt og endte med å lese hele Armand V. av Dag Solstad. Fin bok, men ikke på høyde med 16.07.41

Problemet med Ibsen er at det ikke er noen som elsker ham

Når Ibsen-entusiaster snakker om Ibsen snakker de om at han er verdens nest mest spilte dramatiker*, om at han er så utrolig relevant* for vår egen tid, og til sist snakker de om tekniske detaljer ved dramaene, som f.eks. den retrospektive teknikken*.

*som om kjøttvekta har en tøddel med kvalitet å gjøre. Norges mest leste forfatter etter krigen - Margit Sandemo - vil noen finne på å si at hun også er av de beste? Men i teaterverdenen tillegges tydeligvis antall oppsetninger en eller annen kvalitetsmessig betydning. Det at Ibsen settes opp så jævla mye handler vel helst om at både teaterinstitusjonene og teaterpublikum er en gjeng tradisjonalistiske, reaksjonære, dritkjedlige besteborgere som helst vil se ting de allerede vet hva er. Ibsen er teaterverdenens nest safeste kort for de som vil ha kulturell kredibilitet, intet annet.
*personlig finner jeg større relevans for min egen hverdag i en hvilken som helst episode av americas next top model.
*og det er jo fint det, men det er bare form.

Men i motsetning til William S. er det ingen som elsker, virkelig elsker, Henrik. Han blir lovprist på vikarierende og irelevant vis. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen; på høy tid å begrave hele fyren.

Trude Marsteins Pupper

Jeg leste Trude Marsteins Gjøre Godt, ei veldig god bok, tidligere i høst.

Roland Barthes skriver et eller annet sted om det man i mangel av et bedre ord på norsk kan kalle virkelighetseffekter, det vil si biter av teksten som har som fremste litterære funksjon å skape en illusjon eller følelse hos leseren av at det han leser om virkelig har skjedd, eller i det minste virkelig kunne ha skjedd. Barthes bruker som eksempel Madame Bovary og en passasje hvor Flaubert gir en utrolig inngående beskrivelse av et barometers virkemåte.

Trude Marstein er forfatter som tydelig vil at bøkene hennes skal ha høy virkelighetsfaktor. Språket hennes er ribbet for metaforer og andre blomstrete typer litterær språkføring. Hun skriver i nåtid, i en stil som ligger temmelig nærme stream-of-conciousness. Det at hun tar med vestenlig og uvesentlig av karakterenes handlinger og tanker er også en type virkelighetseffekt.

Og hun gjør det utrolig bra. Trude Marstein på sitt beste fremstiller norsk hverdag anno 2006 mer troverdig og mer levende enn noen annen forfatter jeg vet om. Hun skaper karakterer som er helt like meg selv eller noen jeg kjenner, og klarer samtidig å gjøre dem spennende og interessante.

Boka inneholder 118 fortellerstemmer, og det funker veldig bra, stort sett, med en håndfull unntak. Masse gode passasjer.

Men! Pupper! Det nevnes stadig vekk hva slags pupper en eller annen karakter har eller liker eller tenker på. Og det er jo greit, tenker jeg først, folk tenker jo mye på pupp i løpet av en dag, mange gjør nok det. Men etterhvert blir det for mye, jeg sitter der som leser og tenker som så at kanskje noen av karakterene burde tenke på rumper, eller på lår, eller på ansikter, eller på legger, eller på overgangen mellom ryggen og rumpe, eller noe annet fysisk, hvis de nå først skal gå der og objektivisere folk rundt seg. Men det skjer knapt nok, i hvert fall ikke like ofte som puppetenkingen.

Og da faller virkelighetseffekten sammen. For mye pupp peker på forfatteren, på Marsteins eget oppheng i bryster, og illusjonen om 118 distinkte personligheter desintegrerer, delvis, desverre, og gjør boka dårligere. For ellers, altså, veldig god bok.

elefantfabrikken: Ellers sier det vel mest om deg at du henger deg så jævla opp i de puppegreiene?
olajostein: Hæ? Nå snakker vi om boka, ikke om meg.

De ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg

Listetid!

Dette er en liste over de ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg. Det betyr a) ikke nødvendigvis de ti bøkene jeg mener er aller best, b) ikke nødvendigvis bøker som ville gjort noe videre inntrykk på meg nå og c) ikke nødvendigivs bøker jeg gjerne vil anbefale folk å lese*.

*Men en del av dem er i en eller flere av disse tre kategoriene også.

Her er det altså, ti bøker som gjorde voldsomt inntrykk på meg den gangen jeg leste dem:

Den fremmede - Albert Camus
Breakfast of Champions - Kurt Vonnegut
Udødeligheten - Milan Kundera
Ringenes Herre - J. R. R. Tolkien
Where I'm calling from - Raymond Carver
Den gamle mannen og havet - Ernest Hemmingway
Labyrinter - Jorge Luis Borges
Paradis - Julio Cortazar
Girl with curious hair - David Foster Wallace
V - Thomas Pynchon

Leserutfordring: Trykk på "comments" rett under her og gi meg dine to (eller åtte, eller fem, eller tretten) sterkeste leseropplevelser. Ikke bruk for lang tid - hvis du ikke kommer på dem ganske fort var de ikke sterke nok.

Brageprisen til Dag Solstad

Dag Solstad har vunnet Brageprisen.

Brageprisen har aldri brydd meg noe særlig. Etter at de sluttet å overføre Brageprisen på TV merker jeg at jeg ikke bryr meg om den i det hele tatt. Betyr det at jeg er ødelagt som menneske når jeg ikke bryr meg om ting som ikke er på TV? Eller betyr det bare at Brageprisen er en utrolig døll og intetsigende pris?

.

.

Gratulerer, Dag Solstad!

Nye greier i Elefantfabrikken

Elefantfabrikken er oppdatert! Nye fantastiske funksjoner! Se i venstremargen for følgende nye greier:

• En liste over ting jeg leser om dagen (om noen skulle finne det interessant)
• En liste med linker til nettsteder som handler om bøker ol. Her skal det komme flere etter hvert, ettersom jeg husker og gidder å legge de inn.
• En liste med merkelapper jeg har lagt inn for alle postene. Ved å klikke på f.eks. "Anna Karenina" får du opp alle blogposter som handler om den boka. Hvis du derimot trykker på merkelappen "Sludder" får du opp de postene som inneholder sludder. Og så videre, jeg tipper du er intelligent nok til å skjønne tegninga uten flere eksempler.*

En markedsundersøkelse jeg selv har funnet opp viser nemlig at leserne av elefantfabrikken er omtrent 604% smartere enn gjenomsnittet av nordmenn over 15 år.

Jeg har en ambisjon om å legge ut nye poster litt oftere fremover, men vi får se hva det blir til. Minst to av de jeg har planlagt kommer for øvrig til å handle om Anna K.

Anna Karenina del 2

Anna Karenina er ei bok som fortjener mer seriøs behandling fra min side en det den fikk i forrige blogpost.

En ting som ofte sies om Tolstoj er at han skreiv bøker som var ment å vise frem et bestemt moralsk synspunkt, at han skreiv bøker nærmest for å misjonere. Det er jo i utgangspunktet en dårlig greie, ingen liker en moralist. Men når folk sier sånt om T. kommer de umidelbart med et tillegg: han var en så stor forfatter, han skapte karakterer og situasjoner så komplekse at de overskrider hans egne intensjoner og blir noe langt mer enn enkle illustrasjoner av et eller annet banalt poeng. I stor grad har de som sier dette rett, men ikke helt.

Anna Karenina handler f.eks. om hvor fælt utroskap er, og hvor fattig menneskelivet blir hvis man snur seg vekk fra Gud. Man merker det absolutt som underliggende temaer i boka, men det er ikke påtrengende, problematikken fremstilles aboslutt ikke i svart/hvitt. Ektemannen til Anna er for øvrig en tulling, og fortjener ikke annet en at hun går fra ham.

Men moralisten Tolstoj dukker opp som troll i eske i de siste par kapitlene. Frem til da har historien vært tight og fin som en nylonstrømpe, og karakterene har handlet ut i fra en egne indre logikk som er fullt ut troverdig. Men plutselig er det som om det sprekker for forfatteren. Han skjønner at boka snart er over, og hvis han skal få tømt seg for det han har på hjertet må han gjøre det nå, og brått forvandles Levin fra å være et menneske til å bli et Talerør For Forfatteren. Så virrer da den stakkars mannen rundt en tyve siders tid og tenker tanker som overhodet ikke gir mening ut i fra noe av det som har foregått før i boka. Det er litt trist. Ikke trist nok til at romanen blir ødelagt, men ganske mye mer trist en om det ikke hadde skjedd. Jeg tror boka hadde vært sterkere om den hadde sluttet med Annas selvmord.

Hvorfor er det for øvrig så viktig for mange å insistere på at Tolstojs didaktiske anliggender ikke påvirker teksten hans i negativ retning (selv om det altså ikke er helt sant)?

Anna Karenina

Anna Karenina er en science-fiction bok som foregår 2000 år etter at atomakopalypsen* har rammet tsarriket. Det russiske aristokratiet har overlevd ved å spise kjøttet fra de muterte russiske bøndene. Anna og Levin prøver å vinne seg en plass i det underlige, kannibalistiske samfunnet som har oppstått, men de har en defekt i hjernen som gjør at de ikke forstår de underlige skikkene som styrer all sosial omgang, og de ender opp med å bli fordrevet ut i ødemarken. Der adopterer de en foreldreløs, snakkende hund som gir dem kloke råd. Når Anna blir gravid spør alle seg; Hvem er faren? Levin eller Hunden Vronskij? Hva med den mystiske elskerinnen til Levin, som kaller seg Kitty og antagelig er et spøkelse? På veien tilbake mot ruinene av Moskva samler de fire et arsenal av flamespyttende våpen. Når de returnerer til samfunnet er det Payback Time.

*¨Tolstoy hadde en lang rekke særegenheter som forfatter, bl.a. den at han insisterte på å stave Apokalypse slik: Akopalypse.

Slik slutter boken. Den er veldig, veldig bra.

Det aller beste med Tolstoj er at alle personene hans er tvers igjennom troverdige, de fremstår som hele mennesker av kjøtt og blod, selv om de tenker og handler på måter som for en nordmann av i dag er fullstendig fremmede. Jeg merker nå (mens jeg skriver om dem) at jeg er oppriktig glad i både Levin og Anna.

elefantfabrikken: Seriøst? Oppriktig glad i romanpersoner?
olajostein: Ja faktisk, det høres litt svett ut når jeg sier det sånn, men for eksempel den scenen hvor Levin frir til Kitty inne i skolehuset er helt fantastisk rørende. Jeg kjenner voksne menn som har grått når de har lest det kapitlet. Selv tenkte jeg at "endelig ordner det seg for de to", og jeg var glad på deres vegne, sånn som man kan være det når en god venn som har hatt det tøft endelig opplever noe fint, skjønner du?
elefantfabrikken: Det høres unektelig litt spesielt ut.
olajostein: Ja, det er ikke mange forfattere som klarer å skape karakterer som vekker en så voldsom empati hos meg som leser. Tolstoj R00lZ!!!one!1!

Henrik Ibsen er død

Jeg foreslår at vi har et Ibsen-ikke-år i 2007, hvor ingen setter opp Ibsenstykker* eller gir ut bøker om "tidenes største dramatiker nest etter Shakespeare". Det hadde vært utrolig deilig.

*Uansett hvor vill og crazy oppsetningen måtte være.

Bla bla bla

elefantfabrikken: Nå begynner det å bli lenge siden du oppdaterte her, Ola.
olajostein: Ja, du veit, mye å gjøre på jobben om dagen og så videre ...
elefantfabrikken: Og hva er dommen over Dagbladetkåringa?
olajostein: Grei nok den. Fortjent førsteplass til Askildsen.
elefantfabrikken: Bla bla bla. Lest noe bra i det siste?
olajostein: Holder på med Anna Karenina. Tjukk bok, men bra.
elefantfabrikken: Men du må skrive noe ordentlig her på bloggen snart også.
olajostein: Klabert. Vent og se.

Fritt og Vilt

Syphilia Morgenstierne har for tiden gående en føljetong hvor hun leser og "anmelder" norske romaner fra 2005 innkjøpt av innkjøpsordningen.

http://www.frittogvilt.no/syphilia/leseroglider/index.html

Bakgrunnen er at romanen, En av de beste, skrevet under pseudonymet Kim Iseki og gitt ut på Syphilias forlag Fritt og Vilt, ble nullet av samme innkjøpsordning. Syphilia mener at En av de beste er av internasjonalt format, og at det meste som utgis i norge ikke er det, ergo er det en konspirasjon på gang mellom innkjøpsordningen og de store forlagene, en konspirasjon hvor alle småforlag skal stenges ute og pengepotten som bevilges fra Kulturdepartementet i praksis behandles som om den eies av de store forlagene.

Det høres kanskje far-fetched ut, men det er slett ikke umulig at hun har i hvert fall delvis rett.

Uansett, i raseri og bitterhet over å ha fått sin kunstneriske selvfølelse krenket* har hun altså begynt å lese 2005-romaner med et, skal vi si, kritisk blikk. Hun er så fiendtlig innstilt til bøkene at det nesten ikke er morsomt en gang. Og hun velger tekstpøver som fanden leser bibelen. Derfor tenkte jeg at jeg skulle gi til beste en mini-kritikk av hennes egen bok, skrevet etter samme mal og med samme ubarmhjertige sinnelag som hun selv inntar.

*Jeg har for øvrig hørt et rykte om at Kim Iseki er Syphilia Morgenstierne selv. Jeg er ikke sikker, men for å være helt ærlig høres det ganske så sannsynlig ut. Syphilia Morgenstierne er igjen et pseudonym for Mari Toft. En dame som liker sine pseudonymer, mao.


En av de beste

Kim Iseki
Fritt og Vilt, 2005

Boka handler om en fiktiv afrikansk stat, hvor folkeslaget vandalene vender tilbake og utøver vold og overgrep mot de innfødte. Grepet som tydelig er ment å gjøre boka helt spesiell er at det brukes norske navn på folk og steder. Et sånt fremedgjøringsgrep kan fungere ganske godt, men her virker det som om forfatter og forlag tror at det grepet alene er nok til å bære hele boka. Det er det ikke.

Ellers skal det vistnok være en "usedvanlig besk og klar kritikk av vesten" i følge baksideteksten*, og det er jo en fin og ærbar sjanger, men det er vel ikke en tøddel i denne boka som man ikke har hørt ganske mange ganger før. Jeg mener ikke at man derfor skal slutte å si det, kritikk av vestens framferd i Afrika er både berettiget og nødvendig, men for en skjønnlitterær bok holder det ikke å bare å ha rett eller si sannheten eller ha et viktig tema.

*Hvor det også står et sitat fra Sissel Benneche Osvold, "Denne boka har du ikke lest før!". Sannelig min hatt!

Språket er på sitt beste helt adekvat normalprosa, på sitt dårligste klisjefylt og urytmisk, og det er et overforbruk av tre punktum som skilletegn som bokverdenen ikke har sett maken til siden Nikolaj Gogol herjet som verst.

Burde dette vært kjøpt inn av innkjøpsordningen? Tja. Det er jo ikke talentløst dette, det finnes gode takter og interessante ideer her. Jeg synes vel man bør la tvilen komme en debutant til gode.

Tekstutdrag:
"Det fantes et visittkort et sted ... De lå i en bunke i et lite skrin på kontoret. Det skrinet hadde han fått av meg. Så flaut å innrømme at jeg ikke engang visste adressen hans ... Men det var jo bare å stikke bort og forsyne seg med et visittkort. Så kunne jeg dra hjem til ham ... Hilse på, bare." s. 93

"Så snart rektor Skule ble opptatt med noen andre, foreslo jeg for frua at vi stakk bort til hotellet og fikk oss noe søtt å drikke istedenfor alt det fæle ølet som formelig rant i gatene ... Det var ikke nei i hennes munn. Og nå skal jeg si hun kviknet til." s. 7

"De hadde falt slik at ordføreren ble liggende over Jafet ... som lå på ryggen og liksom holdt ham halvveis oppe. Fra begge piplet blod ... nesten overalt ... men bare i små mengder. Blodet fra de to blandet seg og dannet en liten dam rundt dem." s. 325

10

De ti beste norske bøkene fra åttitallet og fram til i dag, ifølge meg:

16.07.41
En australiareise
Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten
Bikubesong
Kjærlighet
Ellevte roman, bok atten
Hva skal vi gjøre i dag og andre noveller
Ei vinterreise
Sterk sult, plutselig kvalme
Blind

Semi-prioritert rekkefølge. Versjon 1.0 - 17/7-06.

Dagbladets 25 beste

Dagbladet presenterer i disse dager en kåring av de 25 beste norske bøkene (romaner og noveller) fra de 25 siste åra.

Link: http://www.dagbladet.no/litteratur/25beste.html

I dag er de kommet til Ragnar Hovlands Ei vinterreise.

Dagbladet anslår at det er rundt 5000 bøker innenfor de aktuelle sjangrene som er kommet ut de siste 25 årene. Jeg har vel neppe lest mer enn et par hundre av dem, tenker jeg. Uansett, her er noen titler jeg mener bør dukke opp på Dagbladets liste:

Dag Solstad: 16.07.41 og Ellevte roman, bok atten (her er det mye å ta i, så jeg plukket disse to ene og alene fordi de er mine personlige favoritter)

Frode Grytten: Bikubesong

Kjell Askildsen: Thomas F.s siste nedtegnelser og Hundene i Tessaloniki

Øystein Lønn: Hva skal vi gjøre i morgen og andre noveller

Hanne Ørstavik: Kjærlighet

Svein Jarvoll: En australiareise

Det er i hvert fall de titlene som faller meg inn sånn helt umidelbart. Jeg vedder 100 kroner på at juryen ikke har fått med seg Jarvoll.

Dessuten bør Hans Herbjørnsrud, Karl Ove Knausgård og Thure Erik Lund dukke opp på lista. Kjenner jeg Dagbladet rett har de tatt med Olaug Nilsen, Johan Harstad og Abo Rasul også.

elefantfabrikken: Sånne lister er morsomt, synes du ikke?
olajostein: Jo, jeg liker lister. Men det er vanskelig, utrolig vanskelig faktisk.
elefantfabrikken: Pøh, det er det vel ikke. Det er bare å gå etter magefølelsen og ikke ta det så forbanna seriøst.
olajostein: Åkei. Greit. Jeg skal komme tilbake med min helt egen liste seinere.
elefantfabrikken: Oj, så fantastisk spennende. Jeg klarer nesten ikke å vente.