Innsirkling

Nå var det lenge siden sist, gitt. Men elefantfabrikken er ikke død!

I jula leste jeg Carl Frode Tillers nye bok, Innsirkling.

Boka handler om David som har mistet hukommelsen, og i en avisannonse ber folk som kjenner ham om å skrive og fortelle ham hvem han er. I denne boka får vi tre varianter. To ungdommsvenner/kjærester og stefaren. I tillegg, selvfølgelig, til at de som skriver ender opp med å skrive minst like mye om seg selv som om David.

Noen har ment at premisset er litt for fiffig og oppkonstruert (at noen skal kjenne hele tre så til de grader skriveføre mennesker, f.eks.) - men dette er skjønnlitteratur, og folk som er altfor opphengt i at ting skal være strengt "realistisk" har ikke skjønt hva skjønnlitteratur handler om, så sånne innvendinger ler vi her i elefantfabrikken høyt og lenge av.*

Det boka derimot har er psykologisk realisme i bøtter og spann. Tiller er usannsynlig god til å beskrive hvordan vi snakker sammen og forholder oss til hverandre, alle de små løgnene, forstillelsene, hvordan vi stadig vekk prøver å fremstille oss i et bedre lys. Det er både morsomt og pinlig å lese. Tiller skriver frem situasjoner som er veldig gjennkjennelige, jeg er fristet til å si ultra-realistiske, det minner meg tidvis både om Trude Marstein og om David Foster Wallace, men helt uten den (noen ganger) overfladiske tekniske briljeringen til sistnevnte.

Boka er del en i en trilogi, og Carl Frode Tiller har nå blitt en av de få norske forfatterne jeg virkelig gleder meg til at skal gi ut neste bok.

*Har du forresten hørt historien om han som så Ringenes Herre-filmene og syntes det var urealistisk at Frodo var så mye kortere en Gandalf?

Å skrive om å lese

Nick Hornby - The Complete Polysyllabic Spree


Nick Hornby er en godt under gjenomsnittlig god forfatter som har hatt godt over gjenomsnittlig god suksess og som virker som en veldig trivelig og fin fyr som jeg godt kunne tenke meg å ta en øl eller tre sammen med. Han skriver (skreiv?) en spalte i The Believer (et blad jeg aldri har lest) med tittelen Polysyllabic Spree - en spalte som handlet om hva han hadde lest i det siste (og hva han hadde kjøpt) og ellers løst og fast om det å lese og det å kjøpe bøker.

For eksempel:

Books are, let's face it, better than everything else. If we played cultural Fantasy Boxing League, and made books go 15 rounds in the ring against the best that any other art form had to offer, then books would win pretty much every time. Go on, try it. The Magic Flute v. Middlemarch? Middlemarch in six. The Last Supper v. Crime and Punishment? Fyodor on point And every now and again you'd get a shock, because that happens in sport, so Back to the Future III might land a lucky punch on Rabbit, Run; but I'm still backing literature 29 times out of 30 ...

Det er ei ganske ålreit bok, synes jeg, og Nick er både morsom og tidvis ganske smart. Det fineste han sier er i forordet, hvor han sier at han vil lese bøker fordi han har lyst til å lese dem og fordi han tror han vil få noe ut av det, ikke fordi det er noe man "bør" ha lest (fordi det er en klassiker, fordi alle andre har lest den osv).

Føkk all lesing som er plikt.

Røff guide til samtidslitteraturen

1. Skrevet for vanlige lesere, et sveip gjennom norske utgivelser fra 1990 frem til i dag.

2. Skjemmes av en overpedagogisk tone.

2a. Marha Nordheim tror tydeligvis at "vanlige lesere" er ganske enkle og ikke spesielt oppvakte. Hadde jeg vært en "vanlig leser" hadde jeg blitt provosert over dette.

3. Minte meg på bøker jeg hadde glemt og forfattere jeg har lyst til å lese.

4. Hvorfor skal litteraturvitere på død og liv finne "tendenser" i samtidslitteraturen? Folk som vil si noe om tendenser i samfunnet burde bli sosiologer eller trendforskere.

.

.

5. Helt ok bok.

Bob Dylan - en stor forfatter?

Hvor god tekstforfatter er egentlig Bob? For noen år siden var det en gjeng skrotnisser som maste om at han burde få Nobelprisen i litteratur. Det fikk han ikke, og han kommer selvfølgelig aldri til å få den, fordi han skriver ikke litteratur, han skriver låter. Og det er han, etter min oppfatning, fryktelig god til. Hvis jeg måtte velge 100 favorittlåter tipper jeg 15-20 av dem ville blitt Dylan-komposisjoner. Men ikke alt han er skrevet er like bra, mye av tekstene er ærlig talt reint og skjært sludder. Noen eksempler:

Well a childish dream is a deathless need
And a noble truth is a sacred creed
My pretty baby, she's lookin' around
She's wearin' a multi-thousand dollar gown
Meningsløst sludder og døve nødrim, fra Tweedle Dee & Tweedle Dum (Love And Theft, 2001)

Wiggle, wiggle, wiggle like a bowl of soup,
Wiggle, wiggle, wiggle like a rolling hoop,
Wiggle, wiggle, wiggle like a ton of lead,
Wiggle - you can raise the dead.
Ett vers fra Wiggle Wiggle (Under The Red Sky, 1990) - hele låta er sånn.

All your seasick sailors, they are rowing home.
All your reindeer armies, are all going home.
The lover who just walked out your door
Has taken all his blankets from the floor.
En av mine favorittlåter, It's All Over Now, Baby Blue (Bringing It All Back Home, 1965) - nydelig sang, men teksten er jo, i hvert fall i dette verset, totalt meningsløs. Hva pokker er en reinsdyrhær? Hvorfor skal den hjem? Sammen med fulle seilere? Og å rime "home" på "home" er uansett slapt. Og hvorfor har elskeren masse pledd på gulvet som han tar med seg?

Like Judas of old
You lie and deceive
A world war can be won
You want me to believe
But I see through your eyes
And I see through your brain
Like I see through the water
That runs down my drain
Et vers fra Masters of War (The Freewhelin' Bob Dylan, 1963) - igjen ei låt jeg synes er veldig bra, men når man leser det ser man at det ikke holder mål. Nødrim, meningsløse similer, snodig grammatikk for å få linjene til å gå opp - som tekst er dette ganske skralt - det som gjør låta bra har med Dylans fremføring å gjøre.

Dette er forøvrig temmelig tilfeldig valgte eksempler, jeg kunne ha funnet hauegvis med lignende - og verre - linjer fra Dylans katalog.

elefantfabrikken: Så hva er poenget ditt?
olajostein: At Dylan ikke fortjener noen Nobelpris i litteratur. At det han gjør er bra på en annen måte og etter andre kriterier enn de man bedømmer litteratur etter. At selv om man liker Dylan (noe jeg i aller høyeste grad gjør) trenger man ikke å bedrive nesegrus genidyrking.

Strøtanker om noen bøker jeg har lest i det siste

Fast Food Nation - Eric Schlosser
Non-fiction bok om fastfoodindustrien og hvordan den har påvirket og forandret det amerikanske samfunnet, sosialt, politisk og ernæringsmessig. Veldig bra bok, velskrevet, full av artige historier og skumle fakta. Og etter å ha lest om hvor mye bæsj, involler og annen drit som havner i hamburgeren kommer jeg definitivt ikke til å spise på McDonalds på lenge, lenge, lenge.

Hvis jeg må være meg - Geir Gulliksen
Pocketutgave som inneholder hele fire diktsamlinger av Gulliksen. Særlig Om tyngde og letthet er utrolig fin, uten at jeg helt klarer å si hvorfor - men det er noe i disse diktene som snakker til meg, som sier et eller annet som jeg oppfatter som ... sant?

Buddy does Seattle - Peter Bagge
Tegneseriebok som samler sammen de første utgavene av Bagges blad Hate. Historier om slackeren (eller hva man skal kalle ham) Buddy og vennene hans, som drikker, driver hor, bruker dop og prøver å finne en eller annen mening med livene sine. Minner litt om Cristopher Nielsen, eller omvendt. Morsomt og bra, men kanskje litt repetetivt i lengden? Eller er det bare jeg som har lest for mye litteratur i det siste hvor alt går i dass?

VM i fotball 1986 - Solstad/Michelet
Jeg bryr meg fint lite om fotball, men jeg liker Solstad. Derfor skummer jeg gjennom en del statistikk og lagoppstillinger og sånt for å få med meg Solstadske gullkorn om ... både det ene og det andre. Han er antagelig verdensmester i digresjoner. Igjen - morsom bok. Har ikke bestemt meg ennå for om jeg kommer til å lese den delen som Jon Michelet har skrevet.

Fire bøker altså, to av dem leser jeg fordi de er morsomme, en av dem (nei, faktisk to) leser jeg fordi den snakker til meg og sier meg noe jeg oppfatter som [sant][virkelig][ekte], og en leser jeg fordi den er interessant og ... morsom. Morsom er åpenbart hovedkriteriet mitt for å bruke tid på en bok. I dag begynte jeg på Brødrene Karamasov - den virker utrolig morsom så langt.

Plattform

Jeg leser Michel Houellebecq om dagen, romanen Plattform. Og den er utrolig morsom, det morsomste jeg har lest på lenge. Hovedpersonen er en ensom og temmelig kynisk fyr (han minner ganske mye om hovedpersonen i Den Fremmede, en person som er helt løsrevet fra alt rundt seg og prøver å forholde seg til en verden og et samfunn han ikke forstår). Hele tonen i boka er ekstremt desillusjonert på menneskehetens vegne, det eneste som kan gjøre noen lykkelige synes å være sex, og siden dype, meningsfylte mellomenneskelige relasjoner er umulige eller uoppnåelige for de aller fleste er prostitusjon og sexturisme den eneste muligheten man har til å føle noe som helst. Eller noe sånt.

Og jeg synes som sagt det er ordentlig morsomt. Nå har jeg nok over gjennomsnittlig sans for menneskeforakt, hat, desillusjonerthet og lignende i litteraturen, men Houellebecq skriver veldig morsomt på en understated, lakonisk måte. Men så snakker jeg med folk som sier at de ble så provosert over boka, at de ble skikkelig sinte, at de fikk lyst til å slenge den i veggen - og det kan jeg rett og slett ikke forstå. Provosert over en roman? Det er helt fremmed for meg.

Men Houellebecq har satt sinnene i kok flere steder, og særlig i Frankrike. Og da lurer jeg på om det er noe galt med meg eller noe galt med verden. For helt ærlig - det er mangt og mye som kan gjøre meg sint og opprørt, men å hisse seg opp over noe som en eller annen forfatter finner på? Det er jo bare løgn og forbannet dikt!

Elefantfabrikken anbefaler novellesamlinger, del 1

elefantfabrikken: Åkei, nå skal det anbefales novellesamlinger. Hva har du til oss i dag, olajostein, hva er planen?
olajostein: Vel, jeg tar bare det første og beste som faller meg inn, anbefaler på reint instinkt, så og si. Men! Jeg har tenkt å styre unna de åpenbare klassikerene, Hemingway og Kafka og Carver og sånne folk, heller prøve å anbefale ting som ikke alle kjenner til fra før.
elefantfabrikken: Det høres bra ut. Fyr løs.
olajostein: Første mann ut er Quim Monzo, Guadaljara, katalansk forfatter, utgitt på Solum forlag - veldig morsomme, fine noveller, blant annet en om sønnen til Wilhelm Tell, og hva slags forhold han fikk til faren sin etter som han blei eldre.
elefantfabrikken: Ja, den har jeg lest! Bra bok.
olajostein: Og så vil jeg bare nevne Arthur Bradford, Dogwalker en gang til - den aller første boka jeg skreiv om på bloggen her.
elefantfabrikken: Han duger fortsatt. Flere?
olajostein: Skavise, jo, jeg må selvfølgelig nevne David Foster Wallace, han har skrevet flere gode samlinger, Oblivion, The Girl with curious hair og den jeg synes er aller best, Brief interviews with hideous men. Postmoderne, eksperimentelt, men allikevel veldig tilgjengelig og menneskelig. Ofte morsomt, ofte trist, nesten alltid bra.
elefantfabrikken: Generelt kan vi vel kanskje si at du har et lite oppheng på amerikanske forfattere?
olajostein: Tja, oppheng og oppheng, jeg har lest og leser mye amerikanere i hvert fall. De er ofte ikke så jævla pretensiøse og kunstneriske som europeere, inbiller jeg meg.
elefantfabrikken: Ooohhh... dissing av europeiske forfattere, veldig tøft! Flere navn?
olajostein: Joa, jeg har flere inne. De kommer i neste del.

Reklame i bøker

Jeg leste et intervju med Terry Pratchett nylig hvor han fortalte om hvorfor han brøt med foreleggeren sin i Tyskland - de puttet reklame inn i bøkene hans. Og ikke bare sånn på siste side eller noe, men direkte inn i teksten! Midt inne i et avsnitt brøt de teksten, forandret skrifttype og skrev sånne ting som "og nå er sikkert våre venner sultne, og da er det ingen ting som passer bedre en en deilig suppe fra NN!" - og så fortsatte den vanlige løpeteksten igjen.

Man kan si mye rart om norske forlag, men akkurat det er det meg bekjent ingen som har prøvd seg på. Her er det åpenbart et stort marked. Noen forslag:

• Salme ved reisens slutt med reklame for Helly Hansen redningsvester
• Kjell Askildsens samlede noveller med reklame for samlivsterapi og Prozac
• Pan med reklame for kurs i våpenhåndtering

Og så videre og så videre og så videre . . .

Fantastisk litteratur

China Mieville - Perdido Street Station

Jeg leste Hobitten og Ringenes Herre da jeg var ung og blei frelst på fantasy. Raskt oppdaget jeg at fantasy er en drittsjanger. Ingen annen sjanger har like lavt snitt som fantasy, det er 99,9% ubrukelig møkk. Heldigvis finnnes det en del fantastisk littaratur som ikke er fantasy. Borges, for eksempel, og eventyr, og gamle helteepos - Gilgamesj, Homer, sånne ting, som jo fantasy-sjangeren er en tilbakestående, undermåls slektning av. Jeg liker sånn litteratur, heltegreier, overnaturlige hendelser, store slag - det er (eller kan i hvert fall være) ei fin pakke.

Men altså, det aller meste som står i butikkhyllene under "fantasy" er for meg helt uinteressant. Derfor er det ekstra deilig når jeg en sjelden gang finner ei fantasybok som faktisk er skikkelig bra.

Perdido Street Station er en sånn. China Mieville er en britisk kommunist som har slått seg opp på å skrive fortellinger fra en alternativ virkelighet hvor magi og teknologi går opp i en høyere enhet. Boka foregår i en by som er en slags barokk, industriell mareritt-versjon av London, og handler om ymse utskudd, kunstnere, kriminelle og revolusjonære som blandes inn i farlige og skumle hendelser. Det er en røverhistorie, som faren min ville sagt, men det er en bra røverhistorie; velskrevet, smart, original. Jeg har definitivt tenkt til å lese mer Mieville; han anbefales alle som har sansen for sjangeren, også for de som er desilusjonerte på dens vegne.

Elefantfabrikken ett år!

Heh! Jeg oppdaga plutselig at elefantfabrikken har fyllt et år! Jeg innbilte meg at dagen ikke var før i februar, men sannelig var det 2. januar som var den store dagen.

Gratulerer, elefantfabrikken!

elefantfabrikken: Tusen takk! Og gratulerer til deg og!
olajostein: Takk.

Lille Eyolf

Nå har verden, samfunnet og tilfeldighetene konspirert mot meg og gjort det slik at jeg har endt opp med å lese et stykke av Henrik Ibsen;
Lille Eyolf.

Det tok ikke lang tid, en drøy time eller så, og det var vel ikke akkurat den helt store leseropplevelsen (som forventet). Det var ikke fullstendig avskyelig heller, det var det ikke. Hvis jeg skal gi en karakter så blir det fem av ti - helt midt på treet.

Stykket er sikkert ment å være tragisk, men jeg må innrømme at jeg lo godt flere ganger. Mye småborgerlig angst for både dette og hint, og en del følelsesmessige uttrykk som overhodet ikke gir mening. Mye kinky bror-søster-ting som sikkert var fryktelig sjokkerende på Ibsens egen tid, men som nå bare fremstår som litt latterlige.

Første akt var nok den beste, særlig scenen med Rottejomfruen - den har litt skarpe kanter, er litt vass. Siste akt har er en av de tynneste "oppløftende" slutter jeg kan huske å ha vært borti. Mente Ibsen dette alvorlig, eller gjør han narr av hvor naive karakterene hans er?

elefantfabrikken: Blir det lenge til du leser mer Ibsen?
olajostein: Det tror jeg. Eller vent - jeg har vel en idé om at jeg skal lese Peer Gynt om ikke så alt for lenge. Eller nei, pokker heller, jeg tror ikke jeg gidder.

Armand V.

Fikk ikke sove i natt og endte med å lese hele Armand V. av Dag Solstad. Fin bok, men ikke på høyde med 16.07.41

Problemet med Ibsen er at det ikke er noen som elsker ham

Når Ibsen-entusiaster snakker om Ibsen snakker de om at han er verdens nest mest spilte dramatiker*, om at han er så utrolig relevant* for vår egen tid, og til sist snakker de om tekniske detaljer ved dramaene, som f.eks. den retrospektive teknikken*.

*som om kjøttvekta har en tøddel med kvalitet å gjøre. Norges mest leste forfatter etter krigen - Margit Sandemo - vil noen finne på å si at hun også er av de beste? Men i teaterverdenen tillegges tydeligvis antall oppsetninger en eller annen kvalitetsmessig betydning. Det at Ibsen settes opp så jævla mye handler vel helst om at både teaterinstitusjonene og teaterpublikum er en gjeng tradisjonalistiske, reaksjonære, dritkjedlige besteborgere som helst vil se ting de allerede vet hva er. Ibsen er teaterverdenens nest safeste kort for de som vil ha kulturell kredibilitet, intet annet.
*personlig finner jeg større relevans for min egen hverdag i en hvilken som helst episode av americas next top model.
*og det er jo fint det, men det er bare form.

Men i motsetning til William S. er det ingen som elsker, virkelig elsker, Henrik. Han blir lovprist på vikarierende og irelevant vis. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen; på høy tid å begrave hele fyren.

Trude Marsteins Pupper

Jeg leste Trude Marsteins Gjøre Godt, ei veldig god bok, tidligere i høst.

Roland Barthes skriver et eller annet sted om det man i mangel av et bedre ord på norsk kan kalle virkelighetseffekter, det vil si biter av teksten som har som fremste litterære funksjon å skape en illusjon eller følelse hos leseren av at det han leser om virkelig har skjedd, eller i det minste virkelig kunne ha skjedd. Barthes bruker som eksempel Madame Bovary og en passasje hvor Flaubert gir en utrolig inngående beskrivelse av et barometers virkemåte.

Trude Marstein er forfatter som tydelig vil at bøkene hennes skal ha høy virkelighetsfaktor. Språket hennes er ribbet for metaforer og andre blomstrete typer litterær språkføring. Hun skriver i nåtid, i en stil som ligger temmelig nærme stream-of-conciousness. Det at hun tar med vestenlig og uvesentlig av karakterenes handlinger og tanker er også en type virkelighetseffekt.

Og hun gjør det utrolig bra. Trude Marstein på sitt beste fremstiller norsk hverdag anno 2006 mer troverdig og mer levende enn noen annen forfatter jeg vet om. Hun skaper karakterer som er helt like meg selv eller noen jeg kjenner, og klarer samtidig å gjøre dem spennende og interessante.

Boka inneholder 118 fortellerstemmer, og det funker veldig bra, stort sett, med en håndfull unntak. Masse gode passasjer.

Men! Pupper! Det nevnes stadig vekk hva slags pupper en eller annen karakter har eller liker eller tenker på. Og det er jo greit, tenker jeg først, folk tenker jo mye på pupp i løpet av en dag, mange gjør nok det. Men etterhvert blir det for mye, jeg sitter der som leser og tenker som så at kanskje noen av karakterene burde tenke på rumper, eller på lår, eller på ansikter, eller på legger, eller på overgangen mellom ryggen og rumpe, eller noe annet fysisk, hvis de nå først skal gå der og objektivisere folk rundt seg. Men det skjer knapt nok, i hvert fall ikke like ofte som puppetenkingen.

Og da faller virkelighetseffekten sammen. For mye pupp peker på forfatteren, på Marsteins eget oppheng i bryster, og illusjonen om 118 distinkte personligheter desintegrerer, delvis, desverre, og gjør boka dårligere. For ellers, altså, veldig god bok.

elefantfabrikken: Ellers sier det vel mest om deg at du henger deg så jævla opp i de puppegreiene?
olajostein: Hæ? Nå snakker vi om boka, ikke om meg.

De ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg

Listetid!

Dette er en liste over de ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg. Det betyr a) ikke nødvendigvis de ti bøkene jeg mener er aller best, b) ikke nødvendigvis bøker som ville gjort noe videre inntrykk på meg nå og c) ikke nødvendigivs bøker jeg gjerne vil anbefale folk å lese*.

*Men en del av dem er i en eller flere av disse tre kategoriene også.

Her er det altså, ti bøker som gjorde voldsomt inntrykk på meg den gangen jeg leste dem:

Den fremmede - Albert Camus
Breakfast of Champions - Kurt Vonnegut
Udødeligheten - Milan Kundera
Ringenes Herre - J. R. R. Tolkien
Where I'm calling from - Raymond Carver
Den gamle mannen og havet - Ernest Hemmingway
Labyrinter - Jorge Luis Borges
Paradis - Julio Cortazar
Girl with curious hair - David Foster Wallace
V - Thomas Pynchon

Leserutfordring: Trykk på "comments" rett under her og gi meg dine to (eller åtte, eller fem, eller tretten) sterkeste leseropplevelser. Ikke bruk for lang tid - hvis du ikke kommer på dem ganske fort var de ikke sterke nok.

Brageprisen til Dag Solstad

Dag Solstad har vunnet Brageprisen.

Brageprisen har aldri brydd meg noe særlig. Etter at de sluttet å overføre Brageprisen på TV merker jeg at jeg ikke bryr meg om den i det hele tatt. Betyr det at jeg er ødelagt som menneske når jeg ikke bryr meg om ting som ikke er på TV? Eller betyr det bare at Brageprisen er en utrolig døll og intetsigende pris?

.

.

Gratulerer, Dag Solstad!

Nye greier i Elefantfabrikken

Elefantfabrikken er oppdatert! Nye fantastiske funksjoner! Se i venstremargen for følgende nye greier:

• En liste over ting jeg leser om dagen (om noen skulle finne det interessant)
• En liste med linker til nettsteder som handler om bøker ol. Her skal det komme flere etter hvert, ettersom jeg husker og gidder å legge de inn.
• En liste med merkelapper jeg har lagt inn for alle postene. Ved å klikke på f.eks. "Anna Karenina" får du opp alle blogposter som handler om den boka. Hvis du derimot trykker på merkelappen "Sludder" får du opp de postene som inneholder sludder. Og så videre, jeg tipper du er intelligent nok til å skjønne tegninga uten flere eksempler.*

En markedsundersøkelse jeg selv har funnet opp viser nemlig at leserne av elefantfabrikken er omtrent 604% smartere enn gjenomsnittet av nordmenn over 15 år.

Jeg har en ambisjon om å legge ut nye poster litt oftere fremover, men vi får se hva det blir til. Minst to av de jeg har planlagt kommer for øvrig til å handle om Anna K.

Anna Karenina del 2

Anna Karenina er ei bok som fortjener mer seriøs behandling fra min side en det den fikk i forrige blogpost.

En ting som ofte sies om Tolstoj er at han skreiv bøker som var ment å vise frem et bestemt moralsk synspunkt, at han skreiv bøker nærmest for å misjonere. Det er jo i utgangspunktet en dårlig greie, ingen liker en moralist. Men når folk sier sånt om T. kommer de umidelbart med et tillegg: han var en så stor forfatter, han skapte karakterer og situasjoner så komplekse at de overskrider hans egne intensjoner og blir noe langt mer enn enkle illustrasjoner av et eller annet banalt poeng. I stor grad har de som sier dette rett, men ikke helt.

Anna Karenina handler f.eks. om hvor fælt utroskap er, og hvor fattig menneskelivet blir hvis man snur seg vekk fra Gud. Man merker det absolutt som underliggende temaer i boka, men det er ikke påtrengende, problematikken fremstilles aboslutt ikke i svart/hvitt. Ektemannen til Anna er for øvrig en tulling, og fortjener ikke annet en at hun går fra ham.

Men moralisten Tolstoj dukker opp som troll i eske i de siste par kapitlene. Frem til da har historien vært tight og fin som en nylonstrømpe, og karakterene har handlet ut i fra en egne indre logikk som er fullt ut troverdig. Men plutselig er det som om det sprekker for forfatteren. Han skjønner at boka snart er over, og hvis han skal få tømt seg for det han har på hjertet må han gjøre det nå, og brått forvandles Levin fra å være et menneske til å bli et Talerør For Forfatteren. Så virrer da den stakkars mannen rundt en tyve siders tid og tenker tanker som overhodet ikke gir mening ut i fra noe av det som har foregått før i boka. Det er litt trist. Ikke trist nok til at romanen blir ødelagt, men ganske mye mer trist en om det ikke hadde skjedd. Jeg tror boka hadde vært sterkere om den hadde sluttet med Annas selvmord.

Hvorfor er det for øvrig så viktig for mange å insistere på at Tolstojs didaktiske anliggender ikke påvirker teksten hans i negativ retning (selv om det altså ikke er helt sant)?

Anna Karenina

Anna Karenina er en science-fiction bok som foregår 2000 år etter at atomakopalypsen* har rammet tsarriket. Det russiske aristokratiet har overlevd ved å spise kjøttet fra de muterte russiske bøndene. Anna og Levin prøver å vinne seg en plass i det underlige, kannibalistiske samfunnet som har oppstått, men de har en defekt i hjernen som gjør at de ikke forstår de underlige skikkene som styrer all sosial omgang, og de ender opp med å bli fordrevet ut i ødemarken. Der adopterer de en foreldreløs, snakkende hund som gir dem kloke råd. Når Anna blir gravid spør alle seg; Hvem er faren? Levin eller Hunden Vronskij? Hva med den mystiske elskerinnen til Levin, som kaller seg Kitty og antagelig er et spøkelse? På veien tilbake mot ruinene av Moskva samler de fire et arsenal av flamespyttende våpen. Når de returnerer til samfunnet er det Payback Time.

*¨Tolstoy hadde en lang rekke særegenheter som forfatter, bl.a. den at han insisterte på å stave Apokalypse slik: Akopalypse.

Slik slutter boken. Den er veldig, veldig bra.

Det aller beste med Tolstoj er at alle personene hans er tvers igjennom troverdige, de fremstår som hele mennesker av kjøtt og blod, selv om de tenker og handler på måter som for en nordmann av i dag er fullstendig fremmede. Jeg merker nå (mens jeg skriver om dem) at jeg er oppriktig glad i både Levin og Anna.

elefantfabrikken: Seriøst? Oppriktig glad i romanpersoner?
olajostein: Ja faktisk, det høres litt svett ut når jeg sier det sånn, men for eksempel den scenen hvor Levin frir til Kitty inne i skolehuset er helt fantastisk rørende. Jeg kjenner voksne menn som har grått når de har lest det kapitlet. Selv tenkte jeg at "endelig ordner det seg for de to", og jeg var glad på deres vegne, sånn som man kan være det når en god venn som har hatt det tøft endelig opplever noe fint, skjønner du?
elefantfabrikken: Det høres unektelig litt spesielt ut.
olajostein: Ja, det er ikke mange forfattere som klarer å skape karakterer som vekker en så voldsom empati hos meg som leser. Tolstoj R00lZ!!!one!1!

Henrik Ibsen er død

Jeg foreslår at vi har et Ibsen-ikke-år i 2007, hvor ingen setter opp Ibsenstykker* eller gir ut bøker om "tidenes største dramatiker nest etter Shakespeare". Det hadde vært utrolig deilig.

*Uansett hvor vill og crazy oppsetningen måtte være.