Anders det kyniske pinnsvinet #8

Drømmesekvenser

1. I en av de siste episodene i sesong fem av Sopranos er det en ekstremt lang sekvens der Tony drømmer. 10 minutter lang? 15? Uten tvil en av de lengste drømmesekvensene jeg har sett i en tv-serie. Den er utrolig kjedelig.

2. Milan Kundera beskriver ganske mange av Thomas drømmer i Tilværelsens uutholdelige letthet. De er uten unntak de svakeste og minst interessante partiene av boka.

3. Å høre folk fortelle om drømmene sine er nesten uten unntak svært lite underholdende.

4. Jeg tror ikke drømmer gir noen priviligert innsikt i psyken. Drømmer har heller ingen narrativ, ingen utvikling. De er tilfeldige bilder som man senere, i våken tilstand, setter sammen.

5. Den dobbelte fiksjonaliteten som ligger i drømmesekvenser i bøker/film/tv plager meg. Det er en fiktiv person som opplever noe som også er fiktivt innenfor fiksjonens univers. Og det skal liksom si oss ett eller annet dypt om den fiktive personen. Ofte er det koblet opp mot et vendepunkt hos karakteren, en epifani, de oppdager noe om seg selv de ikke har sett før. Det er en teknikk jeg ikke har noe til overs for, et billig forsøk på å skape større dybde hos karakteren.

6. Det er også interessant at slike drømmesekvenser i svært liten grad ligner på en "ekte" drøm. Men det er en annen diskusjon.
 

(uten tittel)

Syngja (hva er det som plager meg med denne romanen?)

Lars Amund Vaages Brageprisnominerte roman av året, Syngja, handler om hans (forfatterens) autistiske datter, og er skrevet om henne/til henne selv om hun ikke kan lese.

Syngja er kritikerrost, f. eks. skrev Sigmund Jensen dette i Stavanger Aftenblad.
Poetisk, lavmælt, vart og undrende ... en rørende og respektfull tilnærming til et vanskelig emne og en klok refleksjon over forholdet mellom ord og liv, språket og verden, og som ved sin åpenhet heller ikke utelukker en allmennmenneskelig lesning av boken, der autismen er en metafor, ikke en diagnose. I et forfatterskap der det er forholdsvis kort mellom høydepunktene, plasserer Syngja seg slik blant Vaages beste.
Boka er i tilegg til Brageprisen også nominert til Ungdommens Kritikerpris, og det vil ikke overraske noen om den dukker opp på flere slike lister etterhvert.

Jeg liker de fortellende delene av boka, der Vaage skriver om foholdet mellom ham og datteren, ham og moren, de konkrete beskrivelsene av hverdagen deres.

Jeg er mindre begeistret for de reflekterende partiene, selv om det er mye interessant stoff også her blir det for mye, for mange gjentagelser. Vaage vender f.eks. stadig tilbake til spørsmålet om hvorvidt han har noen rett til å utlevere datteren i skrift, og hvor vanskelig det er å skrive om henne, om livet deres. Det er et relevant spørsmål, og han skriver fint om det, men den fjerde, femte, sjette gangen han vender tilbake til det spørsmålet får jeg lyst til å si til boka at han har bestemt seg nå, han gjør det.

Side 85:
Orda vil ikkje koma. Orda sitt fast i det rommet der alle ord er eller ikkje er. Orda fell ikkje ut av munnen. Dei flyg ikkje mellom hendene. Eg vil fortelje om det som hende på Odda sjukehus. Eg fødde G, det har eg sagt. Det er noko meir eg vil seia. Eg veit ikkje kva det er. Orda strever med å verte til. Orda gøymer sine retningar.

Side 95
Eg vil ikkje skriva om lukka, det kjenner eg på meg. Fingrane vil ikkje gå den vegen på tastaturet. Kan det være fordi eg ikkje hugsar henne, lukka? Eg hugsar godt dei vonde dagane. Men lukka, kven kan festa henne til papiret?

Side 125:
Vil orda koma? Eg ser ikkje på meg sjølv som ein som kan dikta. Jo, eg gjer det også. Med sjølvmedvit set eg meg ofte ned ved skrivebordet. Eg er diktaren, tenkjer eg. Eg er han som har skrive mange bøker. Eg blir rekna som viktig i norsk litteratur. Derfor får eg vel til noko. Men desse tankane hjelper meg ikkje. Eg gløymer dei så fort. Kan eg koma på nye setningar? spør eg så. Nei, ikkje berre setningar. Det er nok med rekkja av dei.

Det er også noe abstrakt over store deler av fortellingen. I stedet for å trekke frem og beskrive enkelthendelser er store deler av det skrevet i generelle vendinger om hva de pleier å gjøre, hvordan ting vanligvis er, og det er et grep jeg ikke synes er spesielt vellykket. Det er antagelig knyttet opp til problemene forfatteren har med å skrive om datteren overhodet, at avstanden abstraksjonene skaper gjør det lettere. Men boka blir først virkelig god i de partiene hvor han overvinner denne motstanden og forteller konkret.

John Barth om romanen

The novel has its roots, very honorably, in the pop culture. The art novel notwithstanding, I think most of us novelists have a sneaking wish that we could have it both ways, as Charles Dickens did and as Gabriel García Márquez sort of does—to write novels that are both shatteringly beautiful and at the same time popular. Not to make a lot of money, but so that you can reach out and touch the hearts—no, that sounds hokey, doesn’t it? But it is what most novelists wish they could do—reach out a little bit beyond that audience of professional readers, those really devoted followers of contemporary fiction. That’s a navigational star that I confess I steer by. But I am, in fact, an amateur sailor and therefore an amateur navigator; I don’t confuse my navigational stars with my destination. No novel of mine has had that kind of popularity, and I don’t expect any novel of mine ever shall. But it’s a good piece of fortune when it happens. I think of the novel as being an essentially American genre in this way—I’m not talking about American novels, but American in a metaphorical sense: hospitable to immigrants and amateurs. My favorite literature is both of stunning literary quality and democratic of access.

Fra The Paris Review, 1985, intervju av George Plimpton.

Linker (unumerert) (selvopptatt utgave)

Som en tjeneste for eventuelle nye lesere linker jeg her til elefantfabrikkens beste innlegg, basert på hva som har fått flest treff og hvilke jeg selv liker. Fra snart 7 år med særs uregelmessig blogging:

Teologi, om et tidsskrift i ett nummer.

Ole Robert Sunde, et innlegg der jeg forsøker å forklare hvorfor jeg ikke leser ham.

Et av de aller første innleggene jeg skreiv, om Arthur Bradford. Fra januar 2006.

Et anti Ibsen-innlegg som jeg skrev på tampen av det uutholdelige Ibsenåret 2006.

Serien med favoritter fra 0-tallet er ganske bra. Filmer, skiver, TV-serier og konserter. Den lovede femte delen om bøker er fortsatt upublisert.

Av de ulike sitatene jeg har skrevet av og publisert er dette av Borges min egen favoritt.
 
PS!

Mens jeg går gjennom gamle innlegg oppdager jeg plutselig at jeg har skrevet om Platform av Houellebecq hele to ganger, i 2007 og 2012. Innlegget fra 2007 er ganske dårlig, det fra 2012 litt bedre.

PPS!
Den aller mest leste posten på elefantfabrikken noensinne er den hvor jeg klipper skryt fra anmeldelsene av Klassikeren.

Bok, kaffekopp, del av laptop (Monstermenneske)

Så sitter man der da, og koser seg med andre folks ulykke.

Liste #18 (Dag Solstad)

1. 16.07.41
2. Roman 1987
3. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
4. Ellevte roman, bok atten
5. Genanse og verdighet
6. T. Singer
7. Professor Andersens natt
8. Krigstrilogien
9. Gymnaslærer Pedersen

Anders det kyniske pinnsvinet #7

Lars Amund Vaage - Syngja

 Ein kan ikkje fortelja utan håp. Slik er lova som gjeld skrivearbeidet. Ein fortel, altså vil ein leva. Ein formar noko, altså har ein glede i livet, ein skapar, altså ser ein lukka nærme seg, det ein snart skal gjere ferdig. Om det ikkje var håp, kvifor skulle ein skriva? Om det ikkje fanst ei framtid for menneska, og for meg blant dei, kvifor skulle eg bry meg med å forma ord?
 Kvifor ikkje skrive om det lette og morosame? Kvifor ikkje finna det ein kan glede seg over, fortelja om det, halda det fram for folk? Kvifor ikkje prøva å løfta lesarane ut av deira sorger og bekymringar? Ein kunne skriva lystspel og komediar. Ein kunne få folk til å gløyma. Kvifor gi folk meir vanskar enn dei alt har?
 Men om ein skriv om det mørkaste svarte, om ein fortel om dei djupaste sorger, dei smertelege tapa, den kjærleiken som slokna, den venen som er død, det barnet som aldri fekk veksa – det å skriva om det er å dyrka håpet. Alt det vonde kan lysa mot menneska, i skrift, og når det lyser i skrift, gjer det deira liv lettare. For skrift – dersom ho er god – ville ikkje finnast om det ikkje var ein utveg og ein ny morgon.

Lars Amund Vaage, Syngja, s. 14-15. Oktober forlag 2012.

Linker #12 (Spill, DFW, Roth)

Kern it er et lite flashspill der man får forsøke seg på det som heter kerning på typografispråket - kunsten å manuelt justere mellomrommene mellom bokstavene for at trykkbildet skal se best mulig ut. Interessant, dersom man er litt interessert i typografi og bokdesign.

Flamme forlag har publisert en "spillversjon" av en tekst fra MEPÅNO av Ole Petter Arneberg, kalt Life 2.0 - artig i ca. 30 sekunder.

Ron Gilbert, mannen som lagde Monkey Island-spillene og Day of the Tentacle, kommer til neste år med et nytt eventyrspill kallt The Cave. Her er jeg interessert, men skeptisk.

***

Den nye essaysamlinga til DFW blir anmeldt i The New York Times.

Livsråd til en ung forfatter fra selveste Philip Roth. "Really, it’s an awful field. Just torture. Awful. You write and write, and you have to throw almost all of it away because it’s not any good. I would say just stop now."

Motorpsycho

I dagens Morgenbladet er det trykket et utdrag fra Johan Harstads bok om Motorpsychos Blissard, en bok hvis folkefinansieringskampanje ble omtalt av meg her. Det inspirerte meg til å rangere Motorpschoplatene. Harstads artikkel i dag minte meg på at jeg ennå ikke hadde hørt på Motorspychoplata The Death Defying Unicorn som kom ut i februar i år. Så jeg spratt plasten på LPen og satte den på, med svært lave forventninger.

Mitt forhold til Motorpsycho begynte i 1995 eller deromkring, da Morten K. lånte meg Timothys Monster på CD. Jeg kan ikke si at det var kjærlighet ved første lytt, egentlig, men i løpet av de neste årene kjøpte jeg meg de fleste av platene som til da var tilgjengelige. Den første livekonserten så jeg i 1997, må det ha vært, og da var det gjort. Mellom 1997 og 2001 omtalte jeg Motorpsycho temmelig konsekvent som verdens beste band.

Så kom Panerothyme ut, og selv om jeg aldri innrømmet det den gangen så var det en temmelig skuffende plate. Noen ålreite låter er det, men som helhet er det fryktelig middelmådig, og i ikke på noen måte på nivå med bandets tidligere bedrifter. Det var imidlertid ingenting mot It's A Love Cult som kom året etter - en plate det både var og er vanskelig å finne noen som helst glede i. Derfra gikk det bare nedover.

På en konsert rundt den tia Black Hole, Blank Canvas kom ut (med han nederlenderen på trommer) var de så dårlige at jeg gjorde noe som ville vært utenkelig for meg for noen år siden - jeg gikk fra en Motorpsycho-konsert før den var ferdig. Det var på Øyafestivalen, antagelig i 2006. Da plata kom ut ville jeg fryktelig gjerne like den - men det gikk ikke. Little Lucid Moments var den siste Motorpsychoskiva jeg kjøpte samme uke som den kom ut.

I 2010 så jeg dem spill på Øya igjen, hele Timothys Monster, jeg skreiv så vidt om det her. Det var bra, men også trist, som en påminnelse om hvor sykt bra de en gang var, og fortsatt kan være. Jeg skjønner at et band ikke kan reise rundt og spille gamle sanger om igjen, at de ønsker å komme seg videre, gjøre noe nytt, og innser at det kan og vil føre til et og annet feilskjær. Men nå har de vandra i ørkenen og ikke laget noe bra på over ti år, selv om den hardbarkede fansen påstår noe annet - og fortsetter å gi dem gode kritikker.

Deat Defying Unicorn er ferdigspilt, alle fire sidene. Jeg setter på side A igjen. Introen minner om noe Andrew Lloyd Webber kunne laget. Deretter høres de ut omtrent akkurat som de har gjort på de siste platene. Dronete, tungt, lange låter, storslåtte arrangementer, mye dynamikk, men svake melodilinjer. Og det er vel det som er ankepunktet mitt mot alt de har gjort på 2000-tallet: de geniale, catchy låtene er borte, det er bare droningen som er igjen. Bandet som lagde låter som Waiting For The One, Wearing Yr Smell, The Nerve Tattoo, Starmelt/Lovelight osv. osv. er fullstendig borte, og nå høres det ut som om de bare lager variasjoner over The Golden Core - en i og for seg fantastisk låt, men som alle ensporede dietter i lengden blir kjedelig, kjedelig, kjedelig.

Liste #17 (Kunstarter)

1. Litteratur
2. Musikk
3. Bildende kunst
4. Film
5. Teater

Ned i kjellerboden

Bokhyllene hjemme må jevnlig beskjæres. I dagens økt ble følgende bøker dømt til å flytte ned i kjellerboden:

En annen bunke (ikke avbildet) ble dømt til å flytte hjemmefra, og havner på gjennbrukstorget i morgen. Slik går det til at nye bøker kan få plass. Livets sirkel etc. etc.

Olav Angell - Snapshots

New York mai 1982. Jeg har bodd på Chelsea Hotel en ukes tid og får plutselig lyst til å bli i byen et par måneder til. Jeg spør alle jeg møter om det vet om et rimelig sted hvor jeg kan bo, en hybel, hva som helst. En dag treffer jeg en ung poet og gjendikter, Paul Auster og hans norske kone, Siri. Vi har lunch sammen på en café i The Village, og jeg spør likegodt Paul om han vet om noe. Han sier:
 – Siri og jeg drar til North Carolina i morgen. Vi blir borte i to måneder. Du kan låne leiligheten vår.
 Han stikker hånden i lommen og trekker opp noen nøkler.
 – Vær så god. Adressen er 18 Tomkins Place, Brooklyn.


I boka Snapshots - glimt fra livets karusell har Angell skrevet ned en rekke anekdoter fra et langt liv i litteraturens tjeneste. Dette er fra s. 89. Boka finner du på biblioteket og på bokhylla (dersom du har en norsk IP-adresse, vel og merke).

Hvordan George Lucas laget Star Wars. Hvordan begrensninger er bra for kreativiteten/hvorfor full kunstnerisk kontroll ikke nødvendigvis er av det gode.

Nyheten om at Disney har kjøpt opp Lucasfilm og dermed rettighetene til å lage flere Star Wars-filmer minnet meg på en bok jeg leste for et drøyt år siden: The Making of Star Wars av J. W. Rinzler, en tjukk sak fra 2007 som temmelig detaljert tar for seg den lange kampen Lucas kjempet for å få laget den aller første Star Wars-filmen, den som nå kalles Episode IV A New Hope men som egentlig og opprinnelig het rett og slett Star Wars.

Kort oppsummert - nesten ingen hadde tro på filmen, absolutt ingen forstod noe som helst av manuset, det var en lang kamp for å skaffe penger hele veien.

Et av resultatene av denne kampen var at Lucas måtte revidere og forenkle manuset i flere omganger - kutte ut personer, gjenbruke sett, stramme inn historien på alle vis. Og filmen blei veldig mye bedre på grunn av det. Bakerst i boka har Rinzler tatt med synopsis av historien slik den utviklet seg gjennom dette arbeidet, og det er ganske fascinerende lesning - de første utkastene er virkelig ganske uforståelige, med et utall personer, planeter og ting som foregår - det minner ikke så reint lite om The Phantom Menace i så måte. En ustrukturert, ufokusert lapskaus av gode og mindre gode ideer som ikke henger på greip. For hver revisjon blir det litt bedre, mer konsentrert, helt til Lucas kommer frem til den historien vi kjenner i dag. Nødvendigheten av å hente inn mer penger, og dermed flere folk som hadde en mening om hvordan filmen burde være, gjorde den altså bedre, ikke bare litt bedre, men mye, mye bedre.

Star Wars er et eksempel på at begrensninger virker frigjørende på kreativiteten, og hvordan flere øyne og meninger kan gjøre et verk bedre. The Phantom Menace er et eksempel på hva Lucas gjør når han har ubegrensede ressurser og ikke møter motforestillinger. Det leder meg til et Star Wars-spesifikt poeng og til et mer generelt poeng. Det Star Wars-spesifikke er at det ikke er noen katastrofe at det er andre en Lucas selv som skal lage de neste Star Wars-filmene, snarere tvert i mot. Det generelle poenget - det trenger jeg vel ikke å gjenta?

Liste #16 (Hvorfor jeg ikke har lest så veldig mye av det Ole Robert Sunde har skrevet. Også en slags sammenligning av Svein Jarvoll og ORS. Ikke uttømmende. Mer følger, muligens, seinere)

1. Fordi jeg synes det han skriver er kjedelig.


 (1b. Og jeg leser mye kjedelig, men det må være kjedelig på en interessant måte).


2. Fordi jeg opplever språket, de lange setningene, de mange digresjonene, som manierte, jålete, som om forfatteren ikke skriver lange setninger fordi han må, eller fordi det er det som tjener teksten best, eller fordi det er slik det faller seg naturlig for ham å skrive, men fordi han har bestemt seg for at lange setninger er slik han skal skrive, han gjør dem slik selv om de blir dårligere av det, tvinger seg selv til å utsette å sette punktum.

3. Og også, i forlengelsen av det foregående, fordi jeg ikke synes det flyter særlig godt heller, språket altså, det er ofte hakkete, krøkkete.
(3a. Noe som står i motsetning til flyten, eller hva skal man si, den suverene selvsagtheten jeg opplever i de lange setningene hos Proust (i Amadous oversettelse), eller hos Bernhard (også i norsk oversettelse), eller (på norsk) hos Thure Erik Lund og Svein Jarvoll).

4. Fordi jeg oppdaget Svein Jarvoll først, og i mitt personlige mentale hierarki har Sunde blitt klassifisert som en Jarvoll-epigon, stilistisk og intellektuellt svakere, noe jeg innser at sikkert er både urettferdig og upresist, men som allikevel fører til at når jeg plukker opp en tekst av Sunde etter få sider får mer lyst til å hente frem Jarvoll fra bokhylla.

5. Jeg innser at dette ikke duger som forklaring, at jeg ikke er i stand til å forklare det, men her er to eksempler på hvordan jeg mener Jarvoll gjør bra det Sunde bare gjør halvbra.

5a. Svein Jarvoll, "Et hvilket som helst glass vann", essay, fra boken ved samme navn, Gyldendal 2001, s. 7.

Jeg henter et vannglass, et vanlig kjøkkenglass, et duralexglass, fra en av stablene oppe i kjøkkenskapet, de står der, med bunnen i været, oppå hverandre, trædd (ikke uten en viss eleganse) inni hverandre, i flere mindre stabler, ikke ulikt maneter i polyppstadiet, jeg fyller vann i vannglasset under kjøkkenspringen, den fosser, og bærer det bort til bordet, og setter det foran meg på bordet, og ser nøye på det, både på vannglasset, på vannet, og på vannet slik det fortoner seg i glasset. Jeg vet at denne gjenstanden kun er en tilstand, blant andre tilstander: vannet ville fryse, hvis det var kulde; glasset ville smelte, hvis det var nok hete; jeg vet av et besøk på glassmuseet på Murano, Venezia, at det først på 1400-tallet lyktes glassmesteren Barovier å fremstille et klart farveløst glass uten utenheter, såkalt cristallo (et dokument av 24.5.1453 nevner et saltkar i cristallo); jeg vet at ordet krystall kommer av det greske ordet for is, krústallos. Når vannglasset står i ro, går innhold og det inneholdende, vann og vannglass, nesten i ett, det er særlig øverst i glasset at vannet er synlig, i vannhinnen (eller vannskorpen, eller vannspeilet), sett fra siden fortoner denne hinnen eller filmen seg mørkere enn resten av vannet, og rett fra siden synes den å krumme seg, konkavt, eller er dette bare noe jeg innbiller meg på grunn av mitt kjennskap til den såkalte menisken i væsker øverst i pipetter, og tilsvarende fenomener, hva er det nå jeg ser når jeg ser, og straks etter at jeg har fylt vann i vannglasset, oppdager jeg små, lysende, hvite, bobler sittende i hinnen, bobler som brister én for én, boblen brister, lyset brister eller slukner i boblen, bulla caduca, homo bulla, bulla caduca sum, bullae caduca sumus, og blir borte, mens vannet under hinnen hele veien ned til bunnen av glasset er usynlig, skjønt det siste er en sannhet med modifikasjoner, for hvis jeg stiller et make, men tomt, glass ved siden av det fylte vannglasset, får jeg min anelse bestyrket, at vannet i glasset, vannet i glasset er ikke til å skille fra lyset i vannet i glasset, ikke for meg, qua observatør, utgjør et selvstendig og sansbart legeme, i glasset, hvis sansbarhet riktignok er subtil. 

5b. Ole Robert Sunde, fra "Et avrevet ark, kanskje noe fra en konvolutt", prosa, fra samlingen All verdens småting, Gyldendal 1996, side 13.

Jeg tenker på et hvitt løvblad, rynkete, eller med spiler slått ut i selve teksturen, som om det kunne ha vært vasket i klor. Fasongen er som et eikeløv, umåtelig og standhaftig, ettersom det ikke skal gå til grunne, eller allerede har gått til grunne for at det ikke skal gå til grunne en gang til? Kanten er lodden, som flimmerhår, eller styreorganer, det kan gå ut på ett, og jeg undrer på om det ble noen molekyler, svevende ut i luften, som hva da, etter at jeg kunne ha revet av denne biten, og hvor skulle de ha falt og hvordan ville de gå til grunne, hjemløse uten å skulle forføye noe, eller ville de ha forføyet seg, i det øyeblikket de falt, eller ble revet ut av sine forføyinger? Et merke deler papirer i to like deler, som en buksepress, tenker jeg, og av uforståelige grunner tenker jeg på den linjen som skiller det onde fra det gode, og hvem det er som kan skille de to, det kan alle, det kan ingen, det gjør jeg med glede og jeg vet ikke hva jeg gjør, det gjør du vel, hva mener du, som denne bretten, hentet, eller tatt, fra den plassen på konvolutten som er nærmest avsenderens adresse, adressen i seg selv og frimerket, for ikke å glemme den lukkede åpningen: (...).

6. Mens det var en rein nytelse å skrive av Jarvolls ovenstående tekst var det en pine å skrive av Sundes. Jarvolls fløt, den fungerte, det var ikke på noe tidspunkt vanskelig å se hvor i setningen jeg var, hverken i boka eller på papiret, mens Sundes tekst ikke henger sammen, den flyter ikke, den harker og hoster, den er selvopptatt, selvbesatt, jålete, maniert, uelegant, slitsom.

7. For eksempel der Jarvoll i sin meditasjon over vannglasset kommer med det glassklare (haha), brilliante spørsmålet "hva er det nå jeg ser når jeg ser", tilsynelatende tilfeldig innskutt men allikevel fullstendig naturlig i sammenhengen, uten å gjøre noe vesen av det, kommer Sunde med det banale og intetsigende innskuddet om "linjen som skiller det gode fra det onde", tatt ut av det blå med det idiotisk kokette "av uforståelige grunner" som bindeledd.

8. Eller der Jarvoll sammenligner glassene som er stablet i hverandre med maneter i polyppstadiet, et originalt, slående bilde som umiddelbart maner frem synet av stablede glass for mitt indre øye, så kommer Sunde med en sammeligning av det avrevne arkets fasong med fasongen til et eikeløv, noe som i og for seg er greit, selv om det er vanskelig å se for seg en bit av en konvolutt med akkurat den formen, men etter komma dukker det opp "umåtelig og standhaftig", hva nå det skal bety enten vi snakker om eikeløv eller papirark eller deres respektive form, det henger ikke på greip, er det et tankesprang, er det eika selv Sunde tenker på her? Det er ikke godt å si, og ikke bryr jeg meg heller, der jeg fortsetter å lese/skrive av, og ser at resten av setningen glir ut i reint og skjært tullprat om å gå til grunne, gå til grunne, ikke gå til grunne, hva pokker er dette for noe, tenker jeg, og leser setningen tre ganger til, men det er jo bare tåkeprat.

9. Av slike grunner, blant annet, har jeg lest ganske lite Sunde. Ikke kan han tenke og ikke kan han skrive, er det faktisk fristende å si, som en spissformulering, men det sier jeg ikke, for jeg har som nevnt ikke lest så voldsomt mye av det han har skrevet, jeg anslår 150 sider til sammen, her og der, spredt ut over ulike bøker, tidskrifter etc., så kanskje det finnes noe annet et annet sted som er skikkelig bra, hva veit vel jeg.

9 punkter om Gunnstein Bakkes roman Maud og Aud

1. Maud og Aud, ein roman om trafikk. Gunstein Bakke. 209 sider. Oktober forlag 2012.

2. Allerede før jeg begynner å lese ser jeg at det er noe som er annerledes med denne boka: den er satt med en sans serif-font, noe som er svært, svært uvanlig, så uvanlig at jeg ikke kan huske å ha sett noen annen roman som er satt med en slik font tvers igjennom. Fonter uten seriffer brukes sjelden i løpende tekst fordi de sies å senke lesehastigheten, etter det jeg vet. Dermed er det som om designeren av boka sier: Les Maud og Aud sakte!

3. Omslaget signaliserer også alvor, tyngde, smalhet:

4. Det handler om trafikk, bilkjøring, samferdsel, i alle mulige avskygninger. Det starter med en dødsulykke i bil, mor dør, far blir lam, tvillingene Maud og Aud får varierende grad av skader. Aud kan muligens kalles en slags hovedperson i boka, vi følger henne videre gjennom livet, men det er ingen streit fortelling dette. Det er mer en ideroman. En poetisk ideroman.

5. Adjektiver anmelderne i norsk presse brukte for å beskrive boka: "underlig", "rar", "original", "avansert", "sær", "poetisk", "snodig", "språkbegavet", "skarp", "nifs", "rik". "Original" dukker opp veldig mange ganger.

6. Er det en tung bok? Ja, man kan vel ikke si annet. Men mindre tung enn jeg trodde. Den er uvanlig, og det uvanlige kan være vanskelig å komme inn i noen ganger, men den er ikke kryptisk eller vanskelig, i hvert fall ikke veldig kryptisk eller vanskelig, jeg oppfattter det som en åpen bok, en bok som har et ønske om å kommunisere. Språket ligger nærmere det lyriske enn det Jan Erik Vold kalte "den gjengse maratonprosa" en gang, altså det språket som nærmest har som oppgave formidle historien på en mest mulig effektiv måte og ellers tre i bakgrunnen. Her er (nesten) hver setning et kunstverk i seg selv, som fortjener å dveles ved, leses sakte, leses flere ganger.

7. Fra side 90-91, der 18-årige Lovall skal øvelseskjøre med faren:
Farskroppen ventar til sønekroppen rører ved metallet, ved nøklane, før den gir etter og dreg seg attende og over mot passasjersida. Motvillig, skeptisk, med alle teikn på manglande tillit og at noko naturstridig er ved å skulle falde seg ut. Han skal passe på guten, korrigere, unødvendig påpeike slikt som guten har styring over, han skal seie køyr når lyset skifter til grønt, brems når dei nærmar seg eit lyskryss på raudt eller ein fotgjengar skrår ut i gata tjue meter framom. Han skal, for slik å verne guten sin, kle instinkt i språk, for slik å informere og utvikle dei same instinkta. Han skal også, om han får det til, vere tolerant, overhøyre stønninga og frustrasjonen, berre kneppe av seg same frasen så lenge det trengst: heller ein gong for mykje enn ein gong for lite. Og forutan alt dette skal han makte å vende til eit anna hald enn han har for vane å gjere: til venstre, til venstrehanda, som må kunne nå handbrekket i løpet av eit tidels sekund. 
 Det er kan hende den siste sammenhengen kor dei møter verda i fellesskap og parallellt, sjølv om hierarkiet mellom dei framleis er til stades; sittande side ved side bak glaset kor verda viser seg for dei, av og til sakte, av og til kaotisk, av og til stilleståande, ikkje ulikt måten dei har sitte framfor tv-apparatet i så mange år, annakvar helg, berre at det noe er dei sjølve som er i rørsle; dei sjølve som er rørsla. 

8. I tillegg til trafikk, bil, bilkjøring er olje, oljen, det å hente frem og forbrenne oljen, bore og grave etter den, ett av de tilbakevendene temaene eller bildene eller hva man skal kalle det i boka.

9. Jeg liker denne boka svært, svært godt. Det føles som en bok jeg kommer til å lese mer i, at jeg slettes ikke er ferdig med den. Det er også en bok som inspirerer meg, jeg får lyst til å arbeide mer med språket i det jeg selv skriver, til å forsøke å få til ting jeg ikke har fått til før, til å strekke meg lengre, til å gape over større ideer, større temaer. Det er også et slags kompliment, tror jeg. 

Broker fra et utkast til et lesermanifest #5

...senere samme kveld, etter å ha drukket amforaen tom for vin og spist alle druene, tok profeten ordet og sa:

Det å lese er en hellig handling. At ordene vekkes til live og fremstår for den lesende som virkelige er symbol på skapelsen. Den som skriver uten å respektere språket han bruker, uten å legge sin sjel og sitt hjerte i det han skriver, uten å arbiede nitid, flittig for å gjøre teksten så god som mulig, han skal jages fra byen under spott og hån, mens dere kaster kål som har ligget for lenge og blitt råtten etter hodet hans. Men også den som leser skal være bundet av den samme pakten. Sannelig jeg sier dere: den leseren som ikke leser på alvor, han skal være forbannet i syv slektsledd, og hans sønner og døtre skal ha væskende akne i lysken og vedvarende, ukurerbar halitosis i alle sine dager.

Audun Mortensen - New Balance

Fra Klassekampens Poetisk Praksis-spalte, lørdag 3.11.12

Ungdommens kritikerpris

Ungdommens kritikerpris er etterhvert blitt en av de mer interessante litterære prisene i Norge. Det har noe å gjøre med ungdommene, muligens, at det er kult med ikke-profesjonelle lesere som avgjør, men mest tror jeg det har å gjøre med at juryene de ulike årene har vært kompromissløse og ikke undervurdert ungdommene.

Årets liste ble offentliggjort i går og ser slik ut:

Eivind Hofstad Evjemo: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (Cappelen Damm)

Wenche-Britt Hagabakken: Hula Lou (Aschehoug)

Vigdis Hjorth: Leve posthornet! (Cappelen Damm)

Mona Høvring: Venterommet i Atlanteren (Oktober)

Trude Marstein: Hjem til meg (Gyldendal)

Per Petterson: Jeg nekter (Oktober)

Lars Ove Seljestad: Isberg (Aschehoug)

Lars Amund Vaage: Syngja (Oktober)

Foreløpig har jeg bare lest to av disse (Isberg og Jeg nekter), så jeg har ingen sterke meninger om hvem som fortjener å vinne. Ungdommene har foresten vist seg å like mørke ting; i fjor vant Stig Sæterbakken, og for noen år siden fikk Jon Øistein Flink prisen for Sex, død og ekteskap. Sånn sett har kanskje Seljestad en god sjanse til å ta prisen i år? 

Et ankepunkt: ingen novelle- eller diktsamlinger på lista.

Juryens nominasjonsbegrunnelser for de 8 bøkene. 

Roberto Bolaños råd om novelleskriving

 Publisert i World Literature Today, bildene er rappa fra biblioklept.org

Linker #11 (Bokomslag spesial)

The Book Cover Archive er en nettside som utelukkende handler om bokomslag, det vil si: bilder av bokomslag. Fokuset er engelskspråklig, utvalget stort og kanskje ikke alltid like kresent, men veldig mange flotte forsider her.

Blæst designs skryteside for bokomslag er en fiffig sak, og de har laget noen av de flotteste norske bokomslagene de siste årene.

I den andre enden av god/dårlig-spekteret har vi bloggen Good Show, Sir som utelukkende publiserer bilder av de styggeste/rareste/mest uforståelige science-fiction-bokomslagene. De "morsome" kommentarene til bildene kan man godt droppe å lese, for øvrig.

Bloggen Caustic Cover Critic har flere poster om det inkompetente forlaget Tutis' bokomslag til klassikere. Som for eksempel dette uforståelige omslaget til Stevensons Treasure Island.

Franz Kafka. Verdens beste kortprosatekst? (4 varianter). Eller: viktigheten av en god oversettelse. (Brøgger!). Tysk, norsk, norsk, engelsk.

Wunsch, Indianer zu werden


Wenn man doch ein Indianer wäre, gleich bereit, und auf dem rennenden Pferde, schief in der Luft, immer wieder kurz erzitterte über dem zitternden Boden, bis man die Sporen ließ, denn es gab keine Sporen, bis man die Zügel wegwarf, denn es gab keine Zügel, und kaum das Land vor sich als glattgemähte Heide sah, schon ohne Pferdehals und Pferdekopf.

***

Ønsket om å bli indianer

Om man bare var indianer, alltid beredt, og om og om igjen dirret på hesten som løper over den dirrende marken, om man dirret på skrå i luften, til man slapp sporene, for det fantes ingen sporer, og til man kastet vekk tøylene, for det fantes ingen tøyler, og nesten ikke så landet for seg som en snauslått slette, allerede uten hestehals og hestehode.

Waldemar Brøggers oversettelse

***

Ønsket om å bli indianer

Om man bare hadde vært indianer, øyeblikkelig parat, og på den løpende hesten, skjevt i luften, igjen og igjen hadde dirret kort over den dirrende bakken, til man slapp sporene, for det var ingen sporer, til man kastet tøylene, for det var ingen tøyler, og bare såvidt så landet for seg som snauslått gressmark, allerede uten hestehals og hestehode.

Trond Winjes oversettelse

***  

The wish to be a red indian  

If one were only an Indian, instantly alert, and on a racing horse, leaning against the wind, kept on quivering jerkily over the quivering ground, until one shed one’s spurs, for there needed no spurs, threw away the reins, for there needed no reins, and hardly saw that the land before one was smoothly shorn heath when horse’s neck and head would be already gone. 

Willa og Edwin Muirs oversettelse  

America's Funniest Home Videos

Min (så langt) komplette samling av America's Funniest Home Videos utgivelser.

For- og baksider. Jeg skal skrive mer om disse på et seinere tidspunkt.