Halloweenlesning (link til linker)

Edwin Turner på den ofte interessante bokbloggen biblioklept anbefaler et knippe av sine egne blogposter som Halloween-relatert lesning.

Gunnstein Bakke - Maud og Aud

Aud og Maud sit i baksetet når driftssjefen mister grepet, når familien familien blir rykt ut av kvardagen og vegbanen og ei iblant dei, Ruth Bore, frå det eine sekundet til det neste er kommen til endes med alt som har vore henne. Fjellet gjorde ingenting frå eller til, fjellet låg der fjellet låg og stansa det raske kjøtet, det irrande kjøtet, stansa ferda til det dristige kjøtet, og av det som hadde vore Ruth var nesten berre andletet intakt, ei skive skjelvande oppå eit rørleg sjikt av slamser og splintar, med munnen halvt open, som om ho hadde meint å presentere seg for noko altfor ukjent og bratt. For svart til å vere. For hardt.

Fra Gunnstein Bakkes roman Maud og Aud - Ein roman om trafikk. Oktober forlag 2011, s. 17.

Liste #15 (Motorpsycho)

1. Timothy's Monster
2. Angels and Daemons at Play
3. Blissard
4. Demon Box
5. Trust Us
6. Let Them Eat Cake

Kan det stemme at der er gått 12 år siden de sist slapp noe som virkelig er verdt å høre på?

James Wood - Half Against Flaubert

The failings of contemporary writers reveal certain weaknesses in Flaubert's greatness. Flaubert, for better or worse, established for us our idea of realism: a pressure of detail, a poised, deliberate chosenness. In Flaubert, the monstrous chosenness of detail is revealed through reticence. The pressure of the prose is the pressure of the thought that preceded it but wich does not lie on the page. The great descriptions in Flaubert - the great ball at La Vaubyessard in Madame Bovary, or the agricultural show in the same novel, or the Parisian barricades of 1848 in Sentimental Education - are surrounded by the ghost of avoidance, by everything that was rejected to produce this style, by the careful hiatus, by the intelligent starvation. It is the idea of paint, of depiction rather than thought or commentary: the very speck of the real. Contemporary writing - Robert Stone is an obvious example - takes Flaubert's controlled visual sweep, shaves of some of its richness, and merely cinematizes it. How would a town square in Italy or Brazil be described nowadays? I will parody the style: "In the northeast corner, a woman threw out her bucket of water, the contents of wich briefly yellowed the large, red slabs of the town square. On the other side, a priest, who had been reading the excitable morning paper, looked up and smiled, apparently to himself. His paper rustled in the small, hot breeze like fire. A piano could be heard: it was Miss Dupont's first pupil of the day." This kind of thing, or something like it, is the staple not only of realism, but of magic realism and of thriller writing. And there is good reason, because precise, observed detail is the food of any decent fiction. But Flaubert surely institutionalized this way of writing, canonized it into orthodoxy. Flaubert made it into a style: "A breeze from the window ruffled the cloth on the table, and down in the square the peasant women's big bonnets lifted up, fluttering like white butterflies' wings" (Madama Bovary)

Fra Woods essay om Flaubert i The Broken Estate, (Picador 2010) s. 61

Linker #10

En fin liten sak om Neil Youngs sangtekster fra The Paris Review.

Og når vi først snakker om TPR - her er Lorin Stein om novellens plass og funksjon - et veldig fint lite essay.

En interessant artikkel fra N+1 om "teorigenerasjonen."

Debatten om bibliotekets død fortsetter, jeg liker særlig dette personlige og saklige forsvaret fra Sven Egil Omdal.

En anmeldelse av den nye samlingen med essays av DFW som kommer straks (6. november). Av Sean Conner, Anobium.
  
Med liten skrift til slutt: jeg er ikke større som menneske enn at jeg ble litt glad da jeg så at det var en (kort) oppføring om meg på nynorsk wikipedia.

10 punkter om Michel Houellebecqs Plattform

1. Historien er enkel. Den følelsesmessig avstumpede Michel er på gruppeferie i Thailand. Stort sett avskyr han menneskene rundt seg, bortsett fra Valérie, som han får en slags kontakt med. De kommer hjem til Frankrike og innleder et forhold. Valérie jobber for et turselskap, og får så jobb for et firma som driver hoteller. Sammen med hennes sjef lager de en plan for å selge inn sexturisme som svaret på den tomheten alle vestlige mennesker føler. Slemme islamister og dumme venstremoralister ødelegger planen. Michel er alene igjen og forbereder seg på å dø.

2. Det er mye suging, ronking og puling i boka, alt sammen beskrevet i et flatt og uengasjert språk. Orgasme sammenlignes flere steder med å reise ut i verdensrommet eller oppløses i et verdensalt. Det er faktisk noen av de ytterst få stedene det opptrer metaforer eller similer i boka. Det er klisjéaktig og ikke spesielt bra, men føles også, muligens på grunn av alle gjentagelsene, på et eller annet nivå ektefølt. Det er i hvert fall de eneste gangene hovepersonen føler noe særlig - i det han kommer.

3. Utdrag fra boka:
Jeg våknet rett før klokken tolv. Airconditionanlegget ga fra seg en dyp brummelyd; jeg hadde litt mindre vondt i hodet. Jeg lå på tvers av king size-sengen og tenkte over hvordan rundturen skulle foregå og hva som skulle skje underveis. Gruppen, som hittil hadde vært konturløs, ville bli omdannet til et levende lite samfunn. Allerede i ettermiddag burde jeg posisjonere meg, og alt nå velge meg ut et par shorts til spaserturen på de såkalte klongs. Jeg valgte en halvlang modell i jeans-stoff, ikke altfor tettsittende, og kompletterte den med en Radiohead-T-skjorte. Deretter stoppet jeg noen saker i en ryggsekk. Jeg betraktet meg selv med avsky i speilet på badeværelset. Det stramme byråkratfjeset mitt stemte i tragisk høy grad overens med resten, for i det store og hele liknet jeg akkurat det jeg var: en funksjonær i førtiårene som forsøkte å kle seg ut som en ungdom.

4. Språket er som sagt flatt, ofte direkte dårlig, klønete, men jeg er ikke helt sikker på om det skyldes oversettelsen eller originalen. Det merkelige ordet "indiskutabelt" dukker for eksempel opp et par ganger. Det er allikevel såpass gjennomført at det på et eller annet nivå må være bevisst, tenker jeg, men det gjør det ikke noe mindre slitsomt å lese.

5. Det er en del glimt av humor i boka, men kanskje færre i denne enn i andre Houellebecq-bøker jeg har lest. Det er også mulig grunnen til at jeg synes denne er mindre morsom er fordi tonen i bøkene er såpass lik, og nå har den ikke nyhetens interesse (for meg). Lange partier av boka er rett og slett gørrkjedelige. Det gjelder spesielt de essayistiske partiene, der Michel legger ut et eller annet om endringer i samfunnet eller økonomien i turistnæringen, og også sexscenene, som utover i boka mer og mer fremstår som en ensom manns patetiske masturbasjonsfantasier.

6. Houellebecq er omdiskutert, en av vår tids mest omdiskuterte forfattere, muligens. Hovedpersonen i denne boka er utilslørt islamofob, og kommer med en hel del rasistiske konstateringer av hvordan ulike folkeslag og kulturer er. Han er misantropisk, og, kanskje mer diskuterbart, misogyn. Siden hovedpersonen heter Michel er det veldig lett å lese dette som forfatteren selv som taler. Også når man sammenligner med de andre bøkene hans, hvor mye av de samme oppfatningene dukker opp, er det lett å trekke den konklusjonen.

7.  Samtidig er han bejublet, kritikerrost og prisbelønnet. Alan Jenkins, sjefredaktør i The Times Litterary Supplement, sa nylig til Aftenposten i forbindelse med de årlige Nobelprisspekulasjonene: "Til slutt et navn som jeg anser som en av tidenes største, men som trolig ikke vil ville Nobelprisen på en million år: Michel Houellebecq, en av de veldig få forfatterne i verden som faktisk har noe å fortelle." Jeg har sett andre litteraturkritikere si lignende ting før. Det er et utsagn som er helt uforståelig for meg; hverken i denne eller i noen av de tre andre Houellebecq-bøkene jeg har lest ser jeg noen som helst kvaliteter som kan foranledige en sånn påstand. En interessant forfatter, dyktig, morsom - absolutt. Men genial? Vår tids største? Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra.

8. Platform kom ut i 2001 (norsk utgave 2002), altså er den allerede over ti år gammel. Det er mulig, faktisk når jeg tenker meg om ganske sannsynlig, at det har skjedd en endring i kulturen siden da som gjør at det som den gangen opplevdes som friskt og nyskapende nå er blitt så dagligdags at det bare virker som klisjeer. Det er kanskje særlig kritikken av islam som har blitt svært mye vanligere siden den gangen. Den gang kunne det kanskje oppfattes som modig og nytenkende og kritisere islam, i dag er krass islamofobi blitt en ubehagelig men også uopphørlig, nærmest normal, del av samfunnsdebatten. Det endrer uansett ikke det faktumet at Houellebecqs islamkritikk er av det temmelig platte og kunnskapsløse slaget, så også hans kritikk av forbrukersamfunnet, eller påstanden om at seksualitet er blitt en handelsvare, en gjenstand for kapitalistisk logikk, der noen har mer "erotisk kapital" enn andre.


9. Når jeg sier at jeg har lest tre andre Houellebecq-bøker er jeg faktisk ikke helt sikker på antallet. Den forrige jeg leste var Lanzarote, og før det leste jeg Kartet og terrenget. Så har jeg også for ganske lenge siden lest enten Utvidelse av kampsonen eller De grunnleggende bestanddeler, eller begge to. Under store deler av Plattform hadde jeg også følelsen av å ha lest boka før, det er mulig jeg begynte på den en gang og ikke gjorde den ferdig. Det er altså ikke bøker som etterlater noe større inntrykk hos meg.

10. Plattform, Cappelen Forlag 2002, originaltittel Plateforme, Flammarion 2001. Oversatt av Per E. Fosser. 317 sider.

Gamle menn

Jeg har nettopp lest J. M. Coetzees Disgrace, en av de sterkeste romanene jeg har lest på lenge. Den handler om en professor som har en affære med en student, mister jobben og flytter inn hos datteren som driver en liten bondegård. De to utsettes for et brutalt ran, og derfra skjærer ting seg fullstendig. Professoren forsøker å skrive en kammeropera om Byron, men kommer ingen vei. Han og datteren klarer ikke å snakke sammen. Han jobber som fivillig på en dyreklinikk, og hjelper til med å avlive hunder og katter som er syke eller uønsket. Historien er ganske enkel, og har i liten grad noen dramatisk kurve - det er riktignok et fall og et slags forsøk på å reise seg igjen, men det er ingen ting som løser seg, ingen ting som går opp. Det hele er fortalt i et språk som er enkelt, klart. Jeg har foreløpig ingen anelse om hvofor dette er så bra, hva det er som gjør at jeg blir så kraftig berørt at jeg sitter med tårer i øynene etter endt lesing. En annen ting jeg lurer på er hvorfor jeg oftere og oftere faller for fortellinger om gamle menn som gruer seg til å dø.

Hvordan elefantfabrikkens lesere fordeler seg etter hvilken nettleser de bruker

 

Liste #14 (Biblioteker jeg har tilbrakt tid på)

1. Nannestad folkebibliotek
2. Universitetsbiblioteket (Blindern)
3. Bokbussen Akershus
4. Deichmanske Hovedutlånet
5. Deichmanske Bjerke
6. Deichmanske Schous Plass
7. Horten folkebibliotek
8. Jessheim folkebibliotek

Bibliotekdebatten fortsetter

Debatten jeg linket til i går fortsetter. Meisingset gir seg ikke, men fortsetter å argumentere for at bibilotekene bør legges ned i Aftenposten. Det ser ut som om det skal være en radiodebatt også i løpet av dagen, og på twitter og rundt forbi er det mange som har kastet seg inn. Bibliotekenes forsvarere er mange. Forhåpentligvis kan det komme noe godt ut av denne litt tøysete debatten - kanskje det fører til en klargjøring av hva som er prinsippene og beveggrunnene for et åpent, gratis folkebibliotek, og være med på å øke bevisstheten om hva en slik institusjon betyr for samfunnet.

Semantikk

"Jeg ønsker å være personlig uten å bli privat."

"Jeg ønsker å være privat uten å bli personlig."

Er det egentlig noen forskjell på disse to utsagnene?

Linker #9

Kristian Meisingset har spådd bibliotekenes død på Minerva. Ikke overraskende blei mange sinte, minerva sin nettside fikk mange klikk, og jeg gjetter at Meisingset var godt fornøyd og kunne gå til sengs med den gode følelsen av å "generere debatt i andre medier", som er det største en person som mener ting i offentligheten kan oppnå her i livet. Blant tilsvarene til Meisingset er dette fra Aftenposten, av Karianne Bjellås Gilje, lesverdig, men muligens litt for snilt.

D. A. Pennebakers brilliante og legendariske dokumentarfilm Don't Look Back om Bob Dylan finnes på nrk nett-tv, gratis tilgjengelig til 28. desember i år. Halvannen time lang, absolutt verdt å se.

Jenn Shapland, som har organisert papirene David Foster Wallace etterlot seg til sin ufullførte roman The Pale King har skrevet et interessant og personlig essay for The Millions.

John Cheever

INTERVIEWER

What comes first, the plot?

CHEEVER

I don’t work with plots. I work with intuition, apprehension, dreams, concepts. Characters and events come simultaneously to me. Plot implies narrative and a lot of crap. It is a calculated attempt to hold the reader’s interest at the sacrifice of moral conviction. Of course, one doesn’t want to be boring . . . one needs an element of suspense. But a good narrative is a rudimentary structure, rather like a kidney.


Fra The Paris Review - The Art of Fiction No. 62

Bokhylla

Nasjonalbibliotekets tjeneste bokhylla ser virkelig ut til å være gull. Jeg kan ikke så mye om rettighetsprobelamtikken, men som bokleser er dette virkelig et stort skritt i riktig retning for å gjøre den norske bokarven tilgjengelig for alle. Her finner du veldig mye godt, gammelt som ikke er kommersielt forsvarlig å ha på trykk og tilgjengelig i bokhandel, og som du antagelig må dypt inn i arkivene på Deichmanske for å finne et papireksemplar av. For eksempel denne av Rolf Sagen, Morgonmannen held utstilling. Riktig så sjarmerende er det at bokstempler og andre notater også er med i scanningen. Kvaliteten er ikke like god på alt jeg har sett på, men stort sett helt ok, og navigeringen er funksjonabel. Mulighetene for oppgraderinger er naturlig nok legio, og en hel del kommer sikkert etterhvert. Jeg ser for eksempel for meg at det er mulig å gjøre søkeverktøyene betraktelig bedre. Mest av alt ønsker jeg meg en utlånsvariant for epub-filer, og det er forhåpentligvis bare et spørsmål om tid (og rettighetsforhandlinger) før det er på plass.

Crowdfunding + Motorpsycho

Crowdfunding (finnes det noe godt norsk ord for det?) er interessant, men har vel ikke akkurat tatt helt av her i landet foreløpig. NewJelly er en norsk nettside som er satt opp for crowdfunding i norge (amerikanske Kickstarter er ikke tilgjengelig for prosjekter av andre enn amerikanere foreløpig). Det ser ikke ut som om den har vært den helt store suksessen så langt, og det er nærliggende å tenke at norge er et litt for lite land til å få dette til å fungere, og/eller at nordmenn ikke har fått øynene helt opp for crowdfundingen foreløpig.

Nå kommer det imidlertid et prosjekt som kanskje, kanskje kan ta hull på byllen. En bok om Motorpsycho av Johan Harstad bør treffe fan/nerde-demografien midt i snørrfletta, og den er allerede godt på vei til å nå målet.

Hva blir den første norske skjønnlitterære utgivelsen som blir finansiert på slikt vis?

Som norsk ord for crowdfunding lanserer jeg forresten flokkfinansiering.

Oppdatering 21.10 - og da er den allerede 157% funded, etter bare tre dager! Dermed har det blitt bevist at flokkfinansiering også funker i Norge, bare man finner riktig prosjekt. Gratulerer til Falck forlag og Johan Harstad.

Oppdatering 23.10 - Da ligger den på 350% funded. På amerikanske Kickstarter er det rel. vanlig med sk. stretch goals for fundingkampanjer som går over sitt opprinnelige mål. Siden flere bøker trykt = lavere kostnad pr. eksemplar ville det ikke vært unaturlig om Falck & Co. så på mulighetene for å inkludere fargebilder, oppgradere papirkvaliteten etc. Jeg fant for øvrig ut at ordet folkefinansiering allerede er brukt om crowdfunding, så mitt nyord må annses som dødfødt. Vel vel.

Liste #13 (Hva jeg tenker på når jeg tenker på Albert Åberg)

1. Skybert
2. Piperøyking
3. Johan Harstad
4. Duu-dudu-du-du-du-duu-du

Stig Sæterbakken

Cappelen Damm har nettopp kommet med første bind av Stig Sæterbakkens samlede verker, Dikt og fortellinger. Bnd. 1. Denne inneholder de to første diktsamlingene hans, Flytende paraplyer og Sverdet ble til et barn fra hhv. 1984 og 1986, og den første samlingen med prosa, Vandrebok fra 1988.

Et temmelig tilfeldig valgt dikt fra boka:

Linker #8

Slate har denne interessante artikkelen om hvordan Cormac McCarthy skrev Blood Meridian.

D. T. Max skriver om en ufullført DFW-historie på hos The New Yorker.

Absolutt alt på internett handler til syvende og sist om DFW, eller er hans skyld, er mitt bestemte inntrykk om dagen. Redaktørene i N+1 skriver om twitter og blogging.

Mye rart er (som vanlig) skrevet om årets Nobelpris i litteratur, Laura Miller på Salon har skrevet noe av det mer intelligente.

James Wood - The Broken Estate

[...] "realism", by contrast, is a historical term that originated in France in the 1850's (first applied to Courbet's paintings, then to Flaubert's fiction), and designates a certain set of conventions and expectations. Much fictional narrative produced nowadays is rather lazily "realistic" in this sense: people have "normal" names [...], they enter and leave rooms, eat meals, have sex, fall in love, converse with each other, and so on. They belong to the recongizable world [...]. There are rather too many sentences along the familiar lines of: "She toyed with her spaghetti while she spoke," or "He fixed himself a drink, sat down, and started to think furiously about what just happened." A certain level of well-selected detail to keep the balloon of versimilitude afloat ("The ice cubes jostled coldly in his glass"). The narrative action obeys the basic requirements of plausibility. And so on.

Fra introduksjonen, s. xvii

Liste #12 (Anmeldere i norsk presse)

1. Tom Egil Hverven (Klassekampen)
2. Ane Farsethås (Morgenbladet)
3. Susanne Christensen (Klassekampen)
4. Leif Ekle (NRK)
5. Knut Hoem (NRK)

10 + 1 punkter om Christian Valeurs Pusling!!!

1. 252 sider, tok meg ~3 timer å lese, mye dialog, korte kapitler. Jeg lo høyt flere ganger.

2. Handler om Fredrik som aldri blir sint, men som vil bli det.

3. Utdrag: "Mustaphe er kanskje en av de irriterende innvandrerne som snakker meningsløst høyt med andre innvandrere når han sitter på buss eller T-bane. Han innbiller seg at man kan komme til Norge og snakke så høyt man vil på steder hvor folk helst vil være i fred. Og ikke bare høyt, men også på et aggresivt språk som høres ut som gurgling og harking og planlegging."

4. Andre forfattere og bøker jeg tenkte på under lesingen (kronologisk): Dag Solstad, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (spesifikt det første kapitlet hvor forfatteren henvender seg direkte til leseren); Tor Åge Bringsværd, bøkene om Bløtkakemannen; Jon Øystein Flink, Bort med den dagen da Jon ble født; AS Hermansen, Vikariatet. I tillegg tenkte jeg på Donald Barthelme, men han tenker jeg veldig ofte på uansett, så det er ikke sikkert det er relevant.

5. Kapitlene er nummerert av en person som holder shift-tasten nede, slik at f.eks. kapittel 135 skrives slik: !#%. Nummereringen begyner på !=! og går til !/!, altså 70 kapitler.

6. På et tidspunkt i boka oppfordres leseren til å ta ut sinnet sitt på boka, kaste den i veggen og ødelegge den. Jeg fant frem drillen, la boka i utslagsvasken og forsøkte å borre et hull tvers igjennom, men det var vanskelig å borre i papir, så jeg kom ikke lenger en ca. halvveis før jeg ga opp. Kanskje 2/3. Så tok jeg frem hammeren fra verktøyskrinet og slo boka 6-7 ganger, men ga meg fordi jeg tenkte at det var plagsomt for naboene med bankelyder. Til slutt tok jeg en avbitertang og klipte noen hakk i permen. Jeg vurderte å kaste den i veggen også, men gjorde det ikke.

7. Tittelen referer ikke bare til at hovedpersonen er en pusling, men også til pusling av puslespill. Et puslespill har en sentral rolle. Boken er strukturert som et puslespill, eller etter hvordan man pusler et puslespill, forsøksvis.

8. Språket er gjennomarbeidet, gjennomført. Forfatteren har kontroll på det han skriver. Friksjonen mellom den direkte forfatterstemmen som stadig henvender seg til leseren og den impliserte,  "ekte", forfatteren er fruktbar. "Forfatteren" er ikke forfatteren. Eller omformulert: det er en implisitt forfatter utenfor førsteperonsforfatteren i boka. Det er mulig det foregående utsagnet gjelder alle bøker skrevet i førsteperson, men her er det tydeligere enn det vanligvis er.

9. Caveat emptor: jeg har hilst på forfatteren ved et par anledninger og snakket med ham i ~30 minutter tilsammen. Hyggelig fyr. Ut i fra observasjoner jeg har gjort av (særlig unge) kvinners oppførsel i hans nærhet tror jeg vi kan slå fast at Valeur er en av norges peneste unge mannlige forfattere. Om dette påvirker hva jeg synes/skriver om boka? Tror ikke det, men hvem vet.

10. Usikkerhetsmomenter jeg kjenner på som leser: Usikker på hvilken diskurs i samtiden jeg skal plassere boka innafor. Usikker på hvor linja mellom ironi og inderlighet går. Usikker på om denne usikkerheten er tilsiktet eller et resultat av at prosjektet ikke går helt opp. Usikker på om puslespillmetaforikken er vellykket gjennomført. Usikker på om de manglende brikkene mangler på en god måte.

10 + 1. Som sagt: Jeg lo høyt flere ganger under lesingen, >3. Det er det ganske sjelden jeg gjør.

Stig Sæterbaken - Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov

Noe lignende er det som finner sted, tror jeg, under lesningen av bøker. Forente i en felles løsrivelse enes de, verket og leseren, med like deler skrekk og fryd, om diktverkets versjon av virkeligheten, som er noe annet enn virkeligheten, noe utenfor grensene av det vi lever innenfor, noe vesensforskjellig fra det foreliggende, og som i sin ytterste konsekvens er muligheten av en annen verden, en annen ordning, en annen innstilling til verden eller til verdensordenen. Lesningens gyldne øyeblikk: idet man gjenkjenner forfatterens overvinnelse av sin egen angst overfor det han eller hun vet, i og med skrivingen, blir rykket løs fra sin vante sammenheng og satt i drift, og i dette også anerkjenner nødvendigheten av å overskride sine egne begrensninger, rykke seg selv løs fra den sammenhengen man er støpt inn i.
 Liksom hvert enkelt verk sier til leseren: Dette var ikke så fast forankret som vi trodde! Dette var til å rokke ved allikevel!

Fra Dirty Things, Cappelen Damm 2010

Ray Bradbury

INTERVIEWER

One of the most popular stories in the book [The Martian Chronicles] is “There Will Come Soft Rains,” about a mechanized house that continues to operate after the atomic bomb has been dropped. There are no people in that story. Where did you get the idea for that?

BRADBURY

After Hiroshima was bombed I saw a photograph of the side of a house with the shadows of the people who had lived there burned into the wall from the intensity of the bomb. The people were gone, but their shadows remained. That affected me so much, I wrote the story.

Fra intervju i The Paris Review.

Liste #11 (Bøker alle sier er så utrolig morsomme og bra men som kjedet meg og jeg ikke leste ferdig.)

1. O'Toole - Tåpenes sammensvergelse
2. Heller - Catch 22
3. Bulgakov - Mesteren og Margarita

Mesteren og Margarita har jeg en vag plan om å prøve meg på en gang til.

Linker #7 + Nobelprisspekulasjoner

Foran morgendagens offentliggjøring av Nobelprisvinneren i litteratur er det selvfølgelig mange spekulasjoner. Aftenposten har spurt en haug kulturfolk fra rundt forbi om deres tips. Roth og Murakami er navn som går igjen, og som også ligger høyt hos ladbrokes. Det har blitt bemerket at Nadas har klatret høyt på oddslista de siste dagene, og at det muligens, muligens kan være en indikasjon på ett eller annet. Personlig heier jeg på Philip Roth, tror av en eller annen grunn det blir Assia Djebar (som jeg ikke har lest) og ville blitt svært, svært overrasket dersom det ble Murakami - som er en forfatter jeg absolutt liker, men som virker for lett for denne sammenhengen. Torsdag 11. klokken 13 får vi svaret.


Audun Vingers surmagede kritikk av det nye Astrup Fernley Museet er fornøyelig lesning. Skulle egentlig ønske han hadde tatt forakten ennå mer ut og gjort det til en skikkelig Bernhardsk harang, det hadde vært forfriskende

Lorin Stein, redaktør av The Paris Review, anbefaler novellesamlinger.

Kleppo og Pettersen samtaler om Ben Lerners Leaving the Atocha Station, en roman jeg allerede har fått anbefalt sterkt flere ganger og som jeg etterhvert tenker at jeg blir nødt til å ta en kikk på.

Fra HTMLgiant, en ganske vittig takedown av undertitlene i nyere sakprosa.

10 punkter om Édouard Levés Selvportrett

1. Originaltittel Autoportrait, utgitt i Frankrike i 2005. Oversatt av Rune H. Skoe for Flamme Forlag 2011. Forord av Nicolas Bouyssi. Etterord av oversetteren. 108 sider.

2. Ingen narrativ, bare en lang rekke opplysninger om forfatteren, ønsker, preferanser, opplevelser, meninger. Enkelte små anekdoter.

3. Tre mer eller mindre tilfeldig valgte setninger: "Å høre noen spille på sag gjør meg mer deprimert enn å høre trekkspill, men mindre enn synet av klovner.", "Jeg går ikke i trange bukser, det hindrer meg i å skrive."Når jeg trener karate, blir jeg oppstemt av å kjempe mot usynlige fiender."

4. Det høres trettende ut, men det er det ikke, tvert i mot, det er veldig fascinerende.

5. Forfatteren lar seg trekke med i assosiasjonsrekker som gir teksten ett driv, samtidig som han innimellom hopper voldsomt i tema fra setning til setning. Effekten blir at man aldri vet helt hva som kommer samtidig som man har lyst til å lese videre.

6. Boka virker veldig ærlig og veldig kunstig på en gang.

7. Levé tok livet av seg i 2007, 47 år gammel, noen uker etter at han hadde sendt sin forelegger et manus med tittelen Suicide.

8. Tre mer eller mindre tilfeldig valgte setninger til: "En kvinnes bryster kan fange oppmerksomheten min så til de grader at jeg ikke lenger hører hva hun sier.", "Mine beste mannlige venner har alle noe feminint ved seg.", "Jeg har sparket i stykker en maurtue."

9. Den ærlige, lett distanserte men samtidig manikyrerte blotteleggingen av bokas forfatter åpner for leserens refleksjoner rundt sitt eget liv, på en lignende måte en del lesere har rapportert om at Knausgårds verk Min kamp 1-6 kan gjøre.

10. Men altså på ca. 2400 sider mindre.

Blogg blogg blogg

1. Det foregår en slags debatt for tiden om profesjonelt anmelderi vs. bokblogging, og deler av den diskusjonen er interessant nok. Denne NRK-artikkelen inneholder en del ulike synspunkter. Det dreier seg om amatørenes entusiasme vs. den profesjonelles analytiske blikk, eller noe sånt, og redselen for at det første på et eller annet vis skal fortrenge det siste, eller forveksles med det, eller gjøre det overflødig.

1a. Eller også - en bekymring over at salgsavdelingene til forlagene i stadig større grad benytter sitater fra blogger i markedsføringen, fremfor sitater fra profesjonelle anmeldere, og bekymringen for at publikum ikke skal se forskjell. Dessuten en bekymring for at bloggerne har lav integritet og lar seg "kjøpe" av forlagene med gratiseksemplarer ol.

1b. Som bokhandleransatt kan jeg love at de bøkene med sitater fra blogger (og bokhandleransatte) ikke tas på alvor av folk som skal kjøpe bøker - i hvert fall ikke i butikken der jeg jobber, og ikke på samme måte som et velvalgt sitat fra en (kjent og respektert) anmelder.

1c. Jeg tror faktisk ikke de sitatene er så forferdelig salgsutløsende uansett, egentlig, når jeg tenker meg om, uansett fra hvem de måtte komme fra i utgangspunktet. 

2. Nå tror jeg ikke egentlig noen bryr seg, men jeg har allikevel et slags behov for å si noe om hva jeg driver med her på elefantfabrikken: Det som legges ut her er ikke anmeldelser.

2a. Jeg gjentar: elefantfabrikken publiserer ikke anmeldelser.

3. Så hva holder elefantfabrikken på med? Strøtanker, innfall, mikroomtaler, miniessays kan muligens være beskrivende på det som postes her - avhengig av hvor pretensiøs jeg til enhver tid føler meg på egne vegne - men det finnes egentlig ikke noe godt ord for det, annet en kan hende "blogging".

4. Men smak litt på det ordet! Jeg innrømer glatt at jeg har en hel del fordommer mot "blogging" eller å være en "blogger". Det handler selvfølgelig om at det meste som foregår av sk. "blogging" er både kjedelig og amatørmessig.

5. Det finnes for eksempel ikke særlig mange sk. "bokblogger" som jeg føler jeg har noe igjen for å lese. De aller fleste er drevet av entusiasme og leseglede, og sånt kommer det som kjent sjelden noe interessant ut av.

5a. På den andre siden er det ganske mye rart som publiseres som sk. "anmeldelser" i norsk dagspresse også, det er slettes ikke slik at enhver sk. "anmelder" slår meg i bakken med kunnskapsrike og presise lesninger. Heldigvis finnes det et dusin eller så anmeldere rundt om i ulike aviser/medier som både kan lese, tenke og skrive og i tillegg får nok spalteplass til å utfolde seg i en viss dybde.

6. Den enkelte skribents evner og utfoldelsesmuligheter er altså viktigere en mediet, tror jeg. Bloggen mangler en redaksjonell instans som kan ivareta integriteten og bidra til å heve tekstene over det banale (det er det de kan og bør gjøre, men ikke nødvendigvis det de gjør) der bloggen tillater ubegrenset publisering av hva som helst. På den andre siden begrenser ofte den redaksjonelle instansen lengden på det som skrives og styrer hvilke bøker det skal skrives om. Det er altså ingen ting som hindrer en riktig god anmelder/skribent i å bruke en blogg til å lage kritikker/omtaler/essays som kan gå langt utenpå det som finnes i dagspressen.

6a. Bortsett fra at de ikke får betalt, selvfølgelig.

6b.  Og det er jo et ganske stort ankepunkt for de fleste.

7. Jeg kan ikke se for meg at bloggerne skal ta over for de profesjonelle anmelderne/kritikerne. Jeg håper ikke det skjer. De kan helt fint leve side om side. Forhåpentligvis vil det etterhvert også dukke opp flere bokblogger som har hjerne i tillegg til hjerte.Når jeg sier at det ikke finnes veldig mange norske bokblogger jeg synes det er verdt å lese så kan jeg også legge til at det virker som det er en viss kvalitetsheving på gang - både fordi det stadig dukker opp flere, og dermed flere gode, men også kanskje fordi nettopp denne debatten har bidratt til å øke bevisstheten blant en del bloggere.

De tapte bøkene - The Book of Lost Books av Stuart Kelly

Det er noe fascinerende med de bøkene man aldri, aldri kommer til å få lese - fordi de rett og slett ikke eksisterer. I denne boka skriver Stuart Kelly om alle de verkene som har gått tapt opp gjennom historien; Sofokles-dramaene som Aristoteles referer til men som vi aldri får se; amerika-kofferten til Hemingway som forsvant med alt han hadde skrevet over flere år; papirene Kafka brant før han døde. Mange av de fra antikken, men også nyere bøker. Stjålet, brent, forsvunnet - og i noen tilfeller aldri skrevet ferdig. Hver forfatter får sitt eget lille essay, 45 i tallet. Kellys essayistikk er ikke alltid like interessant, men historiene i seg selv er det.

Georges Perec fikk aldri skrevet ferdig 53 Jours, ei heller planlagte verker om all maten han spiste i løpet av ett år eller et verk om alle sengene han noensinne hadde ligget i.

I våre dager hender det jeg tenker at problemet på sett og vis er det motsatte - ikke at ting skal gå tapt, men at alt for mye tas vare på, slik at det vil bli en nær umulig oppgave for fremtiden å finne det som faktisk er verdt noe. Når det er sagt er det en veldig banal lærdom som slår meg hver gang jeg ser denne boka i bokhylla: Husk å ta backup!

Anders det kyniske pinnsvinet #6

Anders treffer den irriterende optimistiske spissmusa Fredrik.

Mine to favorittvitser som tenåring

Det var en sopp som satt i toppen av en heisekran, så kom det en mann forbi og sa "Hei, Sopp!".

Det var to kuer som satt oppe i et tre og strikket syltetøy. Sa kom det en hest flygende forbi. "Se, der flyr det en hest!" sa den ene kua. "Ja, så sannelig", svarte den andre. Så strikket de videre. Etter en stund kom hesten flygende tilbake. "Nei, der er den hesten igjen!" sa den første kua. "Ja", sa den andre kua og tenkte seg om. "Den har kanskje rede her i nærheten?" 

Liste #10 (Nye norske bøker høsten 2012 som jeg med noen grad av forventning ser frem til å lese, basert på hva jeg har hørt om bøkene så langt + tidligere kjennskap til forfatterne)

1. Kjersti Annesdatter Skomsvold - Monstermenneske
2. Lars Amund Vaage - Syngja
3. Lars Ramslie - Liten fugl
4. Dan Alexander Andersen - Krise i jammerdarn
5. Trude Marstein - Hjem til meg

Det kommer/har kommet en hel del andre nye norske bøker jeg har lyst til å lese, men som jeg antagelig kommer til å prioritere vekk. Et evig luksusproblem - det finnes for mange interessante bøker til at jeg rekker å lese alle. Jeg har også litt for lett for å bli litt for opptatt av nyheter og norske bøker - antagelig en bieffekt ved å jobbe i bokhandel og følge mye med på bokstoffet i avisene. Samtidig er jeg jo oppriktig interessert i å følge med på hva som skjer og være i stand til å ha en mening om omtalte og debatterte titler. Det blir kanskje først et problemet dersom det blir primærgrunnen til å lese. Uansett: Jeg føler både at jeg leser for mye ny norsk skjønnlitteratur og at jeg leser for lite ny norsk skjønnlitteratur. Men de fem over kommer jeg ganske sikkert til å gå løs på.

Wallace had said again and again how much he loved the reader. But how much did he really care wether people found what they were looking for in his books? And how much did he write for himself? One test was his willingness to create a satisfactory plot. He had never liked plot, that tidying up of life in wich, as he had written Howard in 1986, "revelations revelationize and things are cleared up." To rely too much on plot risked seducing the reader; it was like selling Tide. Moreover, plots typically involved the gradual maturation of the characters, and that was not how Wallace saw things. Hid default view of life was more mechanistic than organic. Change in character [...] was usually a binary flip. Yet he knew an unplotted book violated the physics of reading.

Fra Every Love Story is a Ghost Story, D. T. Maxs biografi om Davi Foster Wallace.
 

Linker #6 (videoutgave)

Dokumentar om Raymond Carver, del 1 av 5. Lang, verdt å se dersom du er genuint interessert i Carver.

 Werner Herzog snakker om jungelens prehistoriske jævelskap. Død, råttenhet, obskønitet. Et fantastisk filmklipp som er verdt å se for alle. Takk til AS Hermansen som var den første som viste meg dette klippet.

The Universe is expanding. Fra Annie Hall, 45 sekunder.

Dag Solstad i det berømte Bokbadet-intervjuet med Eva Bratholm. 59 sekunder.

Raymond Carver om poesi og noveller

Claude Grimal: Why did you choose to write short stories rather than, say, novels?

Raymond Carver: Life circumstances. I was very young. I got married at eighteen. My wife was seventeen; she was pregnant. I had no money at all and we had to work all the time and bring up our two children. It was also necessary that I go to college to learn how to write, and it was simply impossible to start something that would have taken me two or three years. So I set myself to writing poems and short stories. I could sit down at a table, start and finish in one sitting. 

CG: Do you consider yourself as good a poet as a short story writer? And what relationship do you see between your poetry and your prose? 

RC: My stories are better known, but, myself, I love my poetry. Relationship? My stories and my poems are both short. (Laughs.) I write them the same way, and I'd say the effects are similar. There's a compression of language, of emotion, that isn't to be found in the novel. The short story and the poem, I've often said, are closer to each other than the short story and the novel. 

Intervju, Prose as architecture