Tidsskriftet Teologi, en vag og usammenhengende omtale, blant annet av slippefesten, også litt om Svein Jarvoll, og noen lite innsiktsfulle tanker om marked, popularitet etc.

1. På mandag denne uka var jeg på slippefest for første (og siste) nummer av tidsskriftet Teologi, laget av Jørn H. Sværen og Mazdak Shafieian.

2. Konseptet: en rekke skribenter fra Norge og Sverige ble invitert til å skrive noe om teologi, og resultatet har blitt en variert samling; artikler, skjønnlitteratur, essays, fotografier etc.

3. Du ser det ikke på dette bildet, men det er en tjukk trykksak, rundt 330 sider, med ca. 25 bidragsytere.

4. Slippefesten foregikk på Last Train i Oslo, og jeg var overrasket over hvor få folk det var der - jeg anslår rundt 35-40 mennesker, med så solide navn involvert ville jeg ha trodd det skulle være stappfullt. Det er mulig det sier noe om hvor mye greie jeg har på hva folk egentlig er interessert i.

4a. Det var jo også mandag, det foregår akkurat disse ukene utrolig mange litterære arrangementer, og temaet for tidsskriftet er ganske smalt, i hvert fall i den forstand at det kanskje ikke er så veldig mange mennesker i dette landet som både er interessert i teologi og skjønnlitteratur, så sett i lys av de faktorene var det kanskje ikke så underlig med det (relativt) fåtallige oppmøtet allikevel.

5. Svein Jarvoll, Silje Vethal, Ole Robert Sunde og Gunnar Wærness leste høyt, sistnevnte via telefon fra en park i Sverige. Høydepunktet for undertegnede (og hovedgrunnen til at jeg dro på slippefesten) var Jarvolls lesning. Han leste bra, og essayet hans, "Ved foten av Babels tårn" holder høyt Jarvoll-nivå.

5a. Det er en begivenhet når det kommer en ny tekst av Jarvoll, jeg tror ikke det er veldig mange mennesker i Norge som forstår akkurat det, men slik er det altså.

5b. Det er på sitt vis en veldig typisk Jarvolltekst, det handler om døde språk, om skriving, om detaljer og nærlesing, om døden og om det kroppslige, nærmere bestemt dritt.

5c. Jeg har ikke lest systematisk i tidsskriftet, litt her og der, men jeg kan uansett fastslå med sikkerhet at Jarvolls essay alene er verdt de 150 kronene blekka kostet.

6. Av de andre oppleserne var det først og fremst Vethal som vekket min interesse, hun leste noen riktig fine dikt. Ole Robert Sunde pustet og peste og mumlet så fælt at det var vanskelig å høre hva han sa. Wærness over telefon var ... ikke helt vellykket, det ble veldig hard og metallisk lyd. Diktene han leste var dog slettes ikke verst, og interessant nok leste han dem i litt andre versjoner enn de som har kommet på trykk, jeg lurer på hvorfor.

7. Det kan også nevnes at Espen Grønlie har skrevet en morsom tekst om Dante, finurlig nok på temmelig folkelig mål, og at Gunstein Bakke har et veldig fint dikt om haren.

8. Listen over andre bidragsytere finner du for eksempel her. Det er en sterk liste navn, og jeg fikk inntrykk av at dette har vært et kjærlighetsarbeide for de involverte, både redaktører og skribenter, så jeg har relativt store forventninger til en del av de andre bidragene også.

9. Teologi er trykt i 500 eksemplarer ble det opplyst om, hvorav rundt halvparten er sendt ut allerede, så om det har seg slik at du befinner deg i den (realtivt) smale gruppa mennesker som er interessert i slikt er det antagelig lurt å skaffe seg et eksemplar før det går tomt.

10. Dessuten bør du lese mer Svein Jarvoll.

Georg Johannesen - Om skjønnlitteratur

Fenomenet skjønnlitteratur er berre to hundre år gammalt. Klassisk litteraturteori var ein kunstprosateori ut frå ein enkel kommunikasjonsmodell. I Rosteds norske Rhetorik (1810) fekk såkalla "romaner" eller "digtet fortælling" berre nokre ganske få sider med lita skrift til slutt. I 1990 er skjønnlitteratur i norsk tyding dame- og middelklasseromanar som massesirkulerte bokvarer. Forskarar med eit "utvida" litteraturomgrep tek difor for seg stadig fleire typar tekstar, men har framleis Ibsen og Bjørnson-Hamsun i fokus. Dei lever frå 1884 til 1905 med Hedda Gabler i senga og seg sjølve på kontoret.

(Samtaler på universitetet, 1991, gjengitt i Sitater fra femti års muntlig praksis, s. 87)

Liste #4 (Bøker om å skrive)

1. Stephen King - On Writing
2. Göran Hägg - Nya författarskolan
3. Lawrence Block - Telling lies for fun and profit


Usansynlig dårlig bok: Bill O'Hanlon - Write is a Verb

Forbi sluttpunktet

Forrige helg så jeg Sarah Polleys film Take this waltz. Det ser ut og oppfører seg på mange måter som en romantisk komedie med litt sånn rare karakterer, en filmsjanger jeg vanligvis ikke er så veldig glad i og som det er gått en viss inflasjon i, men den er noe helt, helt annet. På subtilt vis snur den opp ned på de fleste av sjangerens regler, bryter med forventninger og skaper noe som føles som ekte karakterer i veldig vonde situasjoner. Etter som filmen skrur seg til ble jeg sittende lengst fremme på stolsetet med en vond følelse i magen. Smart manus, topp skuespillere med Michelle Williams som den fremste, og med mot til å ikke velge de enkle løsningene.

Det forekommer meg at det ligger en lærdom i dette, det å bruke satte former og sjangere, men så undergrave dem på ett eller annet vis, ikke følge formlene, og på den måten skape noe originalt. Jeg har alltid hatt sansen for verk som slutter før publikum forventer at de skal slutte, det gir, om det blir gjort riktig, en god effekt og aktiverer seeren/leserens meddiktende evner på en interessant måte. Denne filmen lar Polley fortsette en god stund etter det "naturlige" sluttpunktet, noe som paradoksalt nok gir en tilsvarende effekt.

Anders det kyniske pinnsvinet #3

Huller i min dannelse (norsk litteratur)

På wikipedia kom jeg over denne hendige sammenstillingen av ulike forsøk på å sette opp en norsk litterær kanon, og (ikke uventet) har jeg ganske mange huller. Uten å ta stilling til om man "bør" eller "må" ha kjennskap til den norske litteraturhistorien er det en del verker jeg har lyst til å lese. Det følgende er altså å betrakte som en huskeliste til meg selv over bøker jeg har som intensjon å lese i løpet av rimelig tid, la oss si de neste par årene.

* Knut Hamsun - Markens grøde
* Olav Duun - Mennesket og maktene
* Arne Garborg - Bondestudentar
* Aksel Sandemose - En flyktning krysser sitt spor
* Camilla Collett - Amtmannens døtre
* Amalie Skram - Lucie
* Sigurd Hoel - Møte ved milepelen
* Cora Sandel - Alberte og Jakob
* Tarjei Vesaas - Fuglane
* Kjartan Fløgstad - Fyr og flamme

Noen tanker om Bård Torgersens nye bok

 

1. En stramt komponert bok, sentrert rundt mor, (ste)far,barn.

2. Et av Torgersens kjennemerker som forfatter er det voldsomme drivet i språket, det suger deg inn og drar deg med. Det virker enkelt og tilforlatelig, det føles lettlest, nærmest dagligdags, men det er det selvfølgelig ikke, det er gjennomarbeidet, det ser man særlig i overgangene i teksten, som for leseren ofte virker nesten umerkelig, vi glir mellom handlinger, tanker, fortid og nåtid på en sømløs måte.

3. Det er en morsom og trist bok.

4. Den første boka jeg leste av Torgersen var fjorårets Nøytral, en bok som slo meg fullstendig i bakken, eller satt som en knyttneve i magen, eller hvilken fysisk metafor man nå skal velge for å beskrive noe som har gjort sterkt inntrykk på en overraskende måte. Jeg har i ettertid lest mer av Torgersen (mangler fortsatt debuten, Alt skal vekk, og diktboka Hei, horunger). Nøytral er lengre, bredere, større på alle måter. Voksne og barn er et kammerspill.

5. Jeg er usikker på om jeg synes boka sitter som helhet. Det er som om den ikke går opp, som om vi bare er blitt servert første halvdel av historien. I det den virkelig begynner å bli interessant stopper den, brått, plutselig, uten å nøste opp noen av trådene.

5b. Jeg mener ikke at alle tråder må nøstes opp. Tvert i mot. Jeg foretrekker bøker hvor ikke alt forklares, settes pent på plass, bøker som stoler på at jeg som leser er i stand til å pusle noen av bitene på egen hånd, som lar det være igjen noe å undre seg over.

5c. En slik undring krever at jeg stoler på forfatteren, at selv om jeg ikke ser mønsteret så er det der allikevel, at de siste puslespillbitene finnes, om ikke i boka så i hvert fall inne i forfatterens hode et sted.

5d. Men i dette tilfellet er det som om autoriteten i fortellerstemmen ikke bærer - jeg tar meg i å mistenke at fortellingen stopper der den gjør fordi forfatteren heller ikke vet hva som skjer/har skjedd/skal skje.

6. Rune, (ste)faren, er et interessant mannsportrett, og den som fremstår som mest "rund" av karakterene i boka. Evelyn, moren, er ganske irriterende, og hennes overskridelse av sin egen tilstand er kanskje bokas svakeste parti, nettopp fordi hun er temmelig flat karakter.

7. Iver, guttungen som det er noe uspesifisert unormalt med er interessant på en måte som for meg virker litt for kalkulert - vi får vite ganske lite om ham, og det vi får vite er delvis motstridende, som leser blir man sittende og gjette, men det hele er gjort på en slik måte at jeg (igjen) tar meg i å tenke at forfatteren heller ikke vet.

8. De aller beste delene av boka er i samspillet mellom Rune og Iver.

9. Nøytral er en bok som skiller seg ut i Torgersens forfatterskap, den peker i en litt annen retning enn de to foregående romanene (og, har jeg blitt fortalt, debutromanen). Voksne og barn føles som en bok som er mer i tråd med den tidlige delen av forfatterskapet, og dermed også som et aldri så lite tilbakeskritt for Torgersen.

10. For å være helt klar til slutt: boka er god. Den fortjener å bli lest og diskutert.

Et knippe linker #2

Stedet for alt som har med David Foster Wallace å gjøre, The Howling Fantods har publisert et utdrag fra DFW-biografien som utgis i slutten av august. Boka heter for øvrig Every Love Story is a Ghost Story og er skrevet av D. T. Max. Den første kritikken av boka har også kommet.

Med utgangspunkt i den samme biografien skriver Lev Grossman om noe han mener er en trend i amerikansk litteratur. Kortversjon: den "hysteriske realismen" som bl.a DFWs bok Infinite Jest er et av kroneksemplene på er erstattet av mer konvensjonell historiefortelling - og det er bra.

Hvis du liker Italo Calvino er dette ganske kult.

Houellebecq er en forfatter jeg har problemer med å få grepet på - denne anmeldelsen av hans siste bok ser ut til å gi noen nøkler. Fra N+1, skrevet av Ben Jeffrey.

Bår Stenviks artikkel om spillifisering på Vagantbloggen er også interessant lesing.

Liste #3 (Knausgård rangert)

1. En tid for alt
2. Min kamp 2
3. Min kamp 6
4. Min kamp 1
5. Ute av verden
6. Min kamp 4
7. Min kamp 5
8. Min kamp 3

James Wood - How Fiction Works

One way to tell slick genre prose from really interesting writing is to look, in the former case, for the absence of different registers. An efficient thriller will often be written in a style that is locked into place: the musical analogue of this might be a tune, proceeding in unison, the melody separated only by octave intervals, without any harmony in the middle. By contrast, rich and daring prose avails itself of harmony and dissonance by being able to move in and out of place.

(s. 196)

WITNAS

Like før sommeren ble utgave #7 av tidsskriftet WITNAS publisert. Temaet er "chance", og jeg har et bidrag med tittelen A momentous, insignificant event, som er en mikrofiksjonsgenerator. Teksten er på engelsk, siden det er språket i tidsskriftet (dette er altså min aller første fremmedspråklige publisering noensinne). Det er nok i ærlighetens navn en tekst som er mer interessant som eksperiment enn som tekst i seg selv, men her er altså en link om noen skulle ha lyst til å ta en titt. Den befinner seg på side 33-36. Det er verdt å ta en titt på resten av tidsskriftet også, for øvrig.

Anders det kyniske pinnsvinet #2

Om novellesjangeren

Jeg sitter og skriver om dagen, på noe som er tenkt å bli en samling med noveller, og jeg sliter litt med å få formen "novelle" til å fungere. Det er ikke det at tekstene jeg skriver er dårlige, men det er et eller annet element som mangler, som gjør at de ikke føles som en helhet, som ordentlige novelletekster. Jeg har lenge tenkt at det har noe med avslutningene av fortellingene å gjøre, og det er ikke umulig at det er en del av problemet, men jeg tror problemet stikker dypere, at det har noe med mine egne forventinger til hvordan en "ordentlig novelle" skal se ut.

Den klassiske novelledefinisjoen er "en kort fortelling om en uhørt hendelse", som jeg tror stammer fra Goethe. I skoleverket lærte vi at novellen skulle foregå innenfor et kort tidsrom med et begrenset antall karakterer, og at den aller helst skulle ha et overraskende sluttpoeng. Ingen av disse definisjonene er spesielt gode, siden det finnes et utall noveller som ikke kan sier å handle om en uhørt hendelse, ei heller foregå innenfor et begrenset tidsrom eller med få karakterer. Det latterligste er dog ideen om at en novelle bør ha et overraskende sluttpoeng - jeg kan knapt huske sist jeg leste en novelle som kunne sies å ha akkurat det.

I Litteraturvitenskapelig leksikon defineres novellen slik: "Underavdeling av episk diktning, relativt kort fiksjonsfortelling som innenfor sjangeren epikk kan plasseres mellom andre kortformer som eventyr, fabel, anekdote og parabel på den ene side, og epos og roman på den andre side." Den neste artikkelen i leksikonet, om "novelleteori", er for øvrig en interessant lyn-gjennomgang av tenking om novellen gjennom tidene, og konkluderer med at novellen, som romanen, er vanskelig å karakterisere fordi den rommer så store strukturelle og innholdsmessige variasjoner.


Dette siste er noe jeg skulle ønske at var sant, men som jeg ikke opplever at er slik i praksis. Der en roman kan være og gjøre nesten hva som helst - og slippe unna med det - opplever jeg novellen som en trangere og mer begrensende form, og det handler ikke først og fremt om lengden. Det ligger en forventning i meg, både når jeg leser og skriver, om at den skal "gå opp" på ett eller annet vis, en forventning jeg ikke har til romaner, ikke på samme måte. Det er mulig at dette er noe litt særnorskt, det er i hvert fall slik at svært mange novelleforfattere i dette lander velger å bruke sjangerbetegnelsen "fortellinger", muligens fordi det oppfattes som noe friere og mindre begrensende. Jeg har også lest et intervju med Kjell Askildsen hvor han slår fast at det meste av det som skrives av noveller i norge i dag slettes ikke er noveller etter hans oppfatning, snarere fortellinger. (Her burde jeg ha en kildehenvisning, men jeg husker ikke hvor dette intervjuet sto på trykk, og det er derfor en mulighet for at jeg fortegner Askildsens utsagn). Påstand: novellen er (i Norge) en ufri sjanger.

Så er altså spørmsålet: når jeg da har bestemt meg for å skrive noveller, i hvilken grad skal jeg underkaste meg disse (i stor grad uutalte) reglene for hvordan en novelle skal se ut? Dersom jeg gjør det risikerer jeg å skrive uinteressant og formelpreget litteratur, dersom jeg ikke gør det vil det være lett å avskrive meg som en som ikke behersker håndverket. Etthvert forsøk på å utvide sjangeren gjennom å bryte reglene kan lett avskrives som inkompetanse. Og hvordan skal man bryte regler man ikke engang er i stand til å definere?

Liste #2 (DFW rangert)

1. Brief interviews with hideous men
2. Infinite jest
3. A supposedly fun thing I'll never do again
4. Girl with curious hair
5. The pale king
6. Consider the lobster
7. Oblivion
8. The broom of the system

Utenfor rangering: Infinity and beyond

Anders det kyniske pinnsvinet

Et knippe linker #1

Via denne posten om Proust på den relativt interessant bloggen biblioklept fant jeg dette gamle intervjuet med Cormac McCarthy, hvor han blant annet sier at han ikke anser litteratur som ikke handler om døden for å være skikkelig litteratur.

Apropos biblioklept så synes jeg dette sitatet av Roberto Bolaño var ganske morsomt, det minner meg om et sitat fra On the road som jeg ikke helt kommer i hu.

Det er sikkert ingen litteraturinteresserte nordmenn som ikke allerede har lest James Woods anmeldelse av Knausgård, men jeg linker den her så jeg har den lett tilgjengelig selv ved en seinere anledning. Brilliant tittel, for øvrig.

Apropos James Wood, så er han en kritiker som nesten alltid er verdt å lese. I denne anmeldelsen, fra LRB i 1998, skriver han intelligent og interessant om Hamsun - selv om mye av dette stoffet er velkjent for en nordmann er det et av de mer presise forsøkene jeg har sett på å beskrive hva som er så fascinerende med Hr. Pedersen fra Hamarøy.

Susanne Christensens essay om Thurston Moore på Vinduet sine nettsider er verdt å lese.

Olaf Haagensen gjør seg noen refleksjoner om det Europeiske med utgangspunkt i Die Zeits kåring av de 70 beste europeiske etterkrigsbøkene.

Geir Gulliksen - Om tyngde og letthet

Da jeg begynte å skrive trodde jeg at det skulle være som å gå i terapi hos meg selv. Eller hvordan skal jeg si det. Diktene skulle være som korthårete piker med store fregner og hettegensere, de som streifer omkring på de åpne plassene i byen. Og hele tiden var det meg de ville ha tak i. For dem var jeg kanskje bare en slags poetisk pusher: de ville bruke alt jeg har. Men nå vet jeg ikke lenger hvor jeg er. Den elleveåringen som stadig vender tilbake i diktene er i alle fall ikke meg selv. Barndommen jeg forsøker å avsverge var heller aldri min egen. Ingen av de korthårete kjærestene jeg skriver om har noensinne kjent meg. Hun som gikk fra meg i det drivende regnet finnes heller ikke (eller kanskje var det jeg som gikk fra henne, hun husker ikke lenger). Hun jeg skriver diktene til har ikke lært å lese ennå, eller hun har for lengst funnet seg en annen og ulitterær grav. Alt jeg kunne ha fortalt om meg selv har allerede tatt slutt eller har funnet sted i andre liv enn mine egne. Jeg vet ikke om det finnes noe her som kan beskrives med det språket jeg bruker som mitt. Denne våren går voksne kvinner kledd som små ungpiker, med korte hvite kjoler og knestrømper på seg. De små pikene går kledd som modne kvinner, de har tykke kåper og håndvesker, hver gang jeg ser på dem vifter de mot meg med alt for lange sigaretter. Og hun jeg synes høre gå omkring i leiligheten mens jeg skriver dette finnes ikke lenger i huset når jeg reiser meg for å se etter henne, men jeg hører at hun beveger seg så snart jeg setter meg ned for å lese det jeg har skrevet. Kom til meg, sier jeg. Her sitter jeg så stille jeg kan og leser etter deg.

Liste #1 (problematiske ord)

* Skråblikk
* Fortettet
* Stilsikker
* Pregnant
* Glassklar
* Sanselig
* Ladet
* Hudløst
* Følsomt
* Vesentlig
* Finstemt
* Dirrende
* Lekent
* Vitalt
* Subtilt
* Besettende
* Presist
* Sensitivt

Statistikk/konversasjoner med meg selv

Etter seks og et halvt år med særdeles uregelmessig blogging nærmer Elefantfabrikken seg 2000 sidevisninger - totalt. Dersom det skulle være noen tvil er denne siden i bunn og grunn jeg som snakker med meg selv. Og det er i grunnen helt greit.

elefantfabrikken: Hva med meg?
olajostein: Deg hadde jeg nesten glemt. Har du tenkt å dukke opp igjen?
elefantfabrikken: Hvis dette liksom skal være en slags samtale, da trenger du meg.
olajostein: Greit. Velkommen tilbake.

Ane Farsethås - anbefaling og ankepunkter

Boka Herfra til virkeligheten - lesninger av 00-tallets litteratur kom rett før sommeren, skrevet av kritikeren Ane Farsethås. Og det er litt av en bok! Farsethås leser de viktigste (etter hennes mening) norske forfatterskapene fra de siste ti årene grundig og intelligent, og forsøker også å trekke opp noen linjer. Tiller, Marstein, Faldbakken (jr.), Fosse, Ørstavik, Lund og Knausgård får egne kapitler, og hun er også innom folk som Øyehaug og Nilsen i kortere deler (de to siste lese opp mot Faldbakken/Rasuls negative prosjekt).

Det er interessante og gjennomtenkte lesninger, hun både oppsumerer de aktuelle forfatterskapene og deres resepsjon og legger noen nye alen til forståelsen av den nye norske litteraturen. Spesielt gode synes jeg kapitlene om Tiller og Knausgård er, noe fordi det er to favoritter og jeg derfor leser de kapitlene med ekstra oppmerksomhet, men mest fordi Farsethås kommer nærmere en noen annen jeg har sett i å forklare hva det er ved disse forfatternes tekster som er så fascinerende (jeg unngår bevisst å bruke ordet "godt" av en eller annen grunn).  

Dette har jeg lyst til å skrive mer om, men jeg merker at jeg trenger noe tid på å fordøye det. Men en kritiker som er i stand til ikke bare å avsi en dom eller peke på det som er godt, men også forklare hvorfor det er godt er en sjeldenhet, og Farsethås fortjener honør for i det hele tatt å forsøke.


Dette er altså en schtærk anbefaling, dette er ei bok til å bli klok av, men jeg har også tre ankepunkter:

 1. Stilmessig blir det ofte litt for skoleflinkt, det er en del passasjer og avsnitt som minner om en mellomfagsoppgave i litt. vit. eller noe. For eksempel dette fra side 191, i innledningen til Hanne Ørstavik.

Jeg vil lese Ørstaviks romaner etter Uke 43 med særlig henblikk på de sier om hvordan vi gjør ting med ord. Til slutt vil jeg sette Ørstaviks forfatterskap opp mot Jon Fosses. Hvilken rolle spiller egentlig Gud i Fosses og Ørstaviks krav til ordene?

Her er både det papirknitrende grepet å forklare hva man skal gjøre før man gjør det, som muligens er et formalt krav i visse typer universitetsoppgaver, men som jeg ikke kan skjønne at skal ha noe i et mer personlig essay å gjøre. I tillegg har vi det falske retoriske spørsmålet som muligens er ment som en invitasjon til leseren men som for meg bare fremstår som et selvtilfreds professoralt kunstgrep.

2. Den kunne vært dristigere i frasparket; Farsethås tar stadig forbehold, veier for og i mot, har en tendens til å referere også avvikende syn i resepsjonen av verkene, og noen ganger blir det litt for mye falsk objektivitet og litt for lav temeperatur. Boka ville vært morsomere lesning dersom den hadde vært mer påståelig, og Farsethås er så kunnskapsrik og skarp at litt mer arroganse og litt mindre ydmykhet bare hadde vært kledelig.

3. Hvor i all verden er poesien? Dette ankepunktet er både det største og det minste. Poesi er så underkjent og usynlig, selv blant litteraturfolk, at jeg ikke ser noen annen mulighet enn at det er den aller, aller viktigste sjangeren.

Det er ikke veldig ofte jeg tegner utropstegn og understreker passasjer i bøker jeg leser; i denne har jeg gjort begge deler flere ganger. Herfra til virkeligheten føles akkurat nå som en av de viktigste bøkene skrevet om norsk litteratur på lang tid.

Virkeligheten er en løgn

... er arbeidstittelen på novellesamlingen jeg sitter og skriver på for tiden.