Tronsmo

Igjen står Tronsmo i fare for å forsvinne, denne gangen fordi Entra vil rive bygget der de holder til. Det ville vært et tap for Oslo og for Norge, for bokhandler av Tronsmos kaliber finnes det ikke mange av. Det er ikke sikkert det vil hjelpe, men det kan i hvert fall ikke skade, om man skriver under på underskriftskampanjen og melder seg inn i Facebookgruppa som protesterer mot disse planene. Jeg skrev litt om Tronsmos jubileumsboks her på Elefantfabrikken for et par år siden, der jeg også så vidt sveiper innom hva den butikken har betydd for meg. Fredrik Wandrup skrev i går kveld et lite stykke i Dagbladet om utkastelsesordren fra Entra; han virker ganske rasende.

Onsdagslenker

• Et «video-essay» om Cohen-brødrenes filmer – trekker noen interessante koblinger som fremhever temaer de stadig kretser rundt, og gir meg lyst til å se flere av filmene om igjen.
• Ursula K. Le Guin lekser opp om fantasy-sjangeren etter at Kazuo Ishiguro har vært sleivkjefta. 
• Ingunn Økland har skrevet om tendensen hos unge kvinnelige debutanter til å skrive om psykiske problemer og selvskading.
• Erle Marie Sørheim har i Prosa skrevet en lang og god anmeldelse av den  nyoversatte utgivelsen av Walter Benjamin, en anmeldelse som også tjener som en fin liten innføring i Benjamin.

Onsdagslenker

• Dagbladet slår til med en relativt bisarr sak om en fyr som har to peniser – og som har skrevet en selvpublisert e-bok om hvordan det er. Og dermed legges den i «litteratur»-seksjonen av avisa. Skikkelig tabloid litteraturdekning der, altså.
• En noen år gammel, men fortsatt interessant, artikkel om en (da) ny utgave av Finnegans Wake – en av de bøkene det er langt morsomere å lese om enn å lese. Fra London Review of Books, skrevet av Michael Wood.
• Den italienske journalisten Livia Manera Sambuyskriver om sitt vennskap med Philip Roth i The Believer.
• Alle utgavene av Litteraturtidsskriftet Kamilla ligger nå ute på nettet. Tidsskrifter gjør seg helt klart best på papir, men det er fint at de nå også finnes tilgjengelig elektronisk. [ Jeg bidro i #2/14 - Kamilla og eksplosjonen, med diktet Gjennomslagskraft, s. 62.]

En morsom bok fra Drammen

1. Den morsomste boka jeg leste i 2014 – og den morsomste debutboka jeg har lest noensinne – var Ingvild Schades Drammens rekordbok (Oktober forlag). Den handler om Jan Beige, Drammens høyeste mann med navneskilt, og hans aparte familie i Drammen, inkludert svogeren Reidar som har skrevet romanen Fravær i rom, en tung og kjedelig bok som handler mest om forfatterens knehase, og en sønn (eller er han stesønn?) ved navn Glenn, som er utvist fra skolen for å ha skrevet langdikt som henger ut navngitte personer.

2. Et utdrag (fra Reidars tid på Drammens beste skriveskole):
Mandagsforeleseren spytter bly på et linjeark, får brått en idé: – Hva om du skriver at leiligheten er tapetsert med svaler? Svaler som flyter eller svever i presens?
– God idé, sier Reidar. – Men den ideen må jeg nok spare til romanen jeg skal skrive en gang i framtida. En roman som skal utvikle seg til et storarta sosialt prosjekt. Dessuten er leiligheten til familien Beige tapetsert med hester i virkeligheten. Jeg kan ikke skrive at jeg ser en fugl når alt jeg ser, er hest.
– Du kan ikke skrive en roman før du har skrevet en perfekt novelle, sier mandagsforeleseren.
– Hva er ei perfekt novelle? spør Reidar og gleder seg til å skrive den.
– En perfekt novelle, sier mandagsforeleseren og smiler ømt, – en perfekt novelle er et ytterst intimt og luftig portrett av en innadvendt ung dame. Hun bør se på ting og tenke på hva ting ligner, og så kan hun for eksempel ha et identitetsproblem. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?
Reidar kjenner til en spesped i hovedstaden med inverterte brystvorter.
– Men jeg skal heller skrive om hjertet, sier han. En HB8-blyant triller over bordet.  

3. Boka er rundt 300 sider lang (rettelse: 258 sider), og jeg tenkte først at det er alt for langt for en bok som er såpass tøysete. Humoristiske bøker gjør seg vanligvis best dersom de er korte, kanskje 150 sider eller så. Men Schade klarer to kunststykker: for det første fornyer og videreutvikler hun humoren hele veien, slik at romanen påkaller like mye humring og latter mot slutten som det den gjør i starten – hun klarer altså å unngå fellen det er å finne en type vitser som fungerer og så gjenta dem (med variasjoner) inntil de er brukt opp. Det andre som skjer, og som jeg nesten ikke skjønner at er mulig, er at jeg som leser på et tidspunkt virkelig begynner å bry meg om Jan Beige – jeg vil at det skal gå bra med ham.

4. Boka er utstyrt med tegninger laget av forfatteren selv; jeg har særlig og spesielt sansen for de små fluene som kravler rundt på noen av sidene.

5.  Et annet element som holder utmattelsen fra livet er de mange ulike teksttypene vi er innom i løpet av boka: chattelogger, notater fra skrivekurs, monologer, brev, utdrag fra romanen-i-romanen etc.

6. Det går dårlig med Jan Beige. Heldigvis for romanen, holdt jeg på å si. Dermed er dette teknisk sett ikke en komedie, men en tragedie, i følge de aristoteliske kategoriene. Og det gjør boka ennå morsommere.

7. Mange ville forresten påstå at det er Reidar Larsen som er hovedpersonen i boka, siden det er han som tar mest plass (både bokstavelig og figurativt), men det er feil. Den viktigste personen i boka, den som holder det hele sammen, det er ingen annen enn Jan Beige, og det er derfor vi er nødt til å identifisere ham som hovedpersonen. (Oppgave til fremmelige skoleelever: grei ut og redegjør for det foregående utsagnet, referer gjerne til Bakhtin og Rabelais, og, om du absolutt må, Fløgstad.)

8. Det er muligens den samme teknikken man benytter i amerikanske komedier: hovedpersonen må være en mer eller mindre straight guy, en relativt kjedelig og normal person, som fungerer som identifikasjonsobjekt for publikum. Så kan man øke graden av eksentrisitet og merkverdighet jo mer perifere personene er. De nærmeste er litt rare, de som bare har gjesteroller en gang eller to per sesong kan være så outrerte som helst. Den normale forankrer galskapen på et vis, og fremstår som ennå mer normal og likandes i kontrast til de andres galskap. Kanskje.

9. [Fordi jeg er et rotehue har denne bloggposten blitt publisert i uferdig tilstand minst to ganger tidligere, og så har jeg fjernet den igjen. Til de som har lest den før og nå leser den igjen kan jeg bare si beklager.]

10. Noen ganger leser man en bok og tenker at det hadde vært gøy å ta en øl med forfatteren. Dette er en av de gangene. Jeg er usikker på hvilke kvaliteter ved en bok som gjør at jeg tenker det, men det har antagelig noe med følgende tre faktorer å gjøre: a) humor b) intelligens og sist men ikke minst c) en medfølelse for det tragiske og patetiske mennesket. Kurt Vonnegut, sier jeg. Ragnar Hovland sier jeg. Ingvild Schade sier jeg.

11. Drammens rekordbok av Ingvild Schade. Oktober forlag 2014. 258 sider. Trykket på Munken print cream 80 gram. Omslag av Rob Mientjes, illustrasjoner av forfatteren. Satt med Sabon next og Akzidenz grotesk.

7 ting, uke 7 (Astrid Lindgren - Alan Moore - Lengde på romaner - Ariel Pink (igjen) - Star Wars Kid - Øyvind Holen - Innrømmelser)

1. Dokumentar: NRK har de siste ukene sendt en svensk dokumentar om Astrid Lindgren i tre timeslange bolker. Alle kjenner til Lindgrens univers, men livet hennes visste i hvert fall ikke jeg noe som helst om fra før, og for et liv! For en dame! Særlig de to første delene, som handler om livet før hun blir den verdensberømte «Astrid Lindgren», er interessante, og dokumentarskaperene har gravd frem masse spennende materiale som antyder hvor hun har hentet inspirasjon og elementer til sine bøker. Definitivt verdt å bruke noen timer på, nesten uansett hvor sterkt forhold man måtte ha til Lindgren fra før – men hvem har ikke i hvert fall ett gyldent barndomsminne fra en av hennes bøker eller de tilhørende tv-seriene?

2. Tegneserie: Alan Moore er en mann jeg stadig vender tilbake til, og her om dagen ramlet jeg over en kort liten biografi om ham i tegneserieform, som fåes gratis digitalt om man har Sequential-appen (en digital platform for distibusjon og lesing av tegneserier – funker bra). Den er laget av Gary Spencer Millidge og er på korte (men tettpakkede) 20 sider, så det tar bare en halvtimes tid eller så å lese. Verdt det for overblikkets del, samt at det minner meg på at det fortsatt finnes mye av Moore jeg ikke har lest, særlig fra den første delen av karrieren hans.

3. Hvor lang er en roman? Det er kanskje vanligst å snakke om sidetall, men som alle som har tenkt litt over det innser, er antall sider en ekstremt lite presis indikasjon på en teksts lengde. En ganske mye bedre målestokk er antall ord. En «typisk» roman på 350-500 sider er på et sted mellom 80 000 og 110 000 ord. John Steinbecks Om mus og menn og Hemingways Den gamle mannen og havet ligger begge rundt 20 000 ord, har jeg lest en gang. Prousts På sporet av den tapte tid befinner seg i andre enden, et sted rundt 1,2 millioner ord. Knausgård er ikke veldig mye dårligere: Min kamp 1-6 består av omtren 1 million ord, mens David Foster Wallaces Infinte Jest litt overraskende ligger på en drøy halv million, selv om hele boka er i ett bind – men der snakker vi jo også om en seriøst liten font.

4. Musikk: Jeg skrev for et par uker siden at Ariels Pinks album pom pom bare er skvip, og det fikk en venn av meg til å reagere. På hans oppfordring har jeg hørt litt på albumet Before Today med Ariel Pink's Haunted Grafiti, og det er ganske mye bedre, helt på grensa til bra. Påstanden min om at han har melodisk teft står seg, og på Before Today er det veldig mye mindre tull og tøys – selv om det også er mye der som høres ut som humor, og som alle vet: Humor doesn't belong in music.

5. I en verden av mer eller mindre morsomme YouTube-videoer kom jeg plutselig på denne, den aller første morsomme videoen jeg kan huske å ha sett på internett. Star Wars Kid, fra 2003. Den begynner litt tregt, men tar seg opp etterhvert; uansett er det vanskelig i dag å forstå hvor hysterisk morsomt det var å se denne den gangen for tolv år siden. Hadde den kommet i dag ville den ikke fått noen til å lee på øyenbrynene en gang. En liten bit internetthistorie. Ganske interessant Wikipediartikkel også.

6. Bok: Øyvind Holens bok Groruddalen - en reiseskildring er fra 2005 og utsolgt fra forlaget, men jeg kjøpte den før jul på den fine lille sjappa Ila Bok & Bokstav som holder til på nedsiden av St. Hanshaugsenteret i Oslo (verdt et besøk, men sjekk åpningstidene før du legger turen dit). Velskrevet og stappfull av informasjon og synspunkter på den dalen i Norge der det bor flest mennesker, og selv om den er ti år gammel i år føles mesteparten av den fortsatt helt relevant.

7. Innrømmelse: Jeg har aldri lest ferdig følgende bøker: Brødrene Karamasov, Ulysses, Don Quijote, To the Lighthouse, Uroens bok og På sporet av den tapte tid, pluss en hel haug med andre. Vet ikke om jeg noensinne kommer til å lese dem i sin helhet heller? Sånt virket viktigere før.

7 ting, uke 5 (Norge - Dylan - New Narrative - Howard Jacobson - Litterære arrangementer - Henrik Nor-Hansen - Morten Abel)

1. De siste ukene har store deler av det norske nyhetsbildet vært som en sammenhengende vitsetegning. Mullah Krekar skal tvangsflyttes til Kyrksæterøra? Erna Solberg kommenterer regjeringens flytting av iskanten med «iskanten har flyttet seg selv»? Vebjørn Selbekk har TGI Fridays som favorittrestaurant? Siv Jensen er for menneskerettigheter som minister, men åpen for å bryte dem som partileder? Robert Eriksen analyserer seg frem til at en politisk streik må være «politisk motivert»? Vitsemakerne har boltret seg over hele fjøla, men ingen av vitsene er i nærheten av å være så morsomme som nyhetene i seg selv. Og det er jo rett og slett ganske trist.

2. Bob Dylan kommer straks med en ny plate, og det medfører alltid et snev av forventning, selv om han vel ikke har laget en virkelig god plate på ganske mange år. Love and theft fra 2001 er ganske god, men ikke akkurat noen klassiker, så man må vel tilbake til Time out of mind fra 1997 for å finne sist gang han virkelig var i storslag. Uansett, denne gangen dreier det seg om en plate med tittelen Shadows in the night, og den inneholder ingen originale komposisjoner, bare covere av mer eller mindre gode, gamle låter som først og fremst er kjent i Frank Sinatras tolkninger. Bob gjør Frank, med andre ord. Sporet «Stay with me» kan høres via YouTube allerede:

3. Via den svært ofte interessante bokbloggen biblioklept ramlet jeg inn i en Wikipediaartikkel om en litterær bevegelse jeg ikke kjente til fra før, New Narrative, som umiddelbart høres ut som om den driver med/drev med ting som er for meg interessante. Bortsett fra Dennis Cooper kan jeg ikke huske å ha hørt om noen av navnene som ramses opp. Men hvor skal man begynne? Her har jeg tydeligvis en liten researchjobb å gjøre.

4. En ny favoritt (har jeg nevnt ham før?): Howard Jacobson. Britisk forfatter av jødisk herkomst. På norsk finnes bare boka Finklerspørsmålet (Cappelen Damm 2011) som vant Man Booker-prisen i 2010. Å nevne at Jacobson er jøde er strengt relevant, for det er et av hans viktigste temaer, sammen med sex. Leif Ekle har en god anmeldelse av Finklerspørsmålet, der han bl.a. skriver: «Det er altså gjennom denne trekanten av venner og dens nære omland at Howard Jacobson skaper det spenningsrommet som gir ham plass til å vasse fryktløst inn nesten alle tenkelige forestillinger om det jødiske – sett innenfra så vel som utenfra. Positivt som negativ; jødisk selvhat og selvforakt, skam over Israel, skam over å tilhøre et forfulgt folk, ambivalens og stolthet. Ikke minst gjelder det forholdet til andre og andres forhold til det jødiske. Hva gjør man når jøder igjen angripes? Jacobson viker ikke for noe spørsmål.» Så har jeg nylig brukt lang tid på å lese Kalooki nights, en temmelig tykk roman fra 2006, som Jacobson selv har kalt noe sånt som «Den mest jødiske av alle jødiske romaner noensinne» – en sann svir å lese. Nå er jeg i gang med min Jacobson-roman #3, The Act of Love, fra 2008. Det alle disse har felles er at de er svært morsomme, i tillegg til å være både tankevekkende og velskrevne; Jacobson er en lesevennlig og intelligent forfatter, og, om jeg ikke tar veldig mye feil, en av vår tids store.

5. Hva skjer med interessen for litterære arrangementer om dagen, a? For halvannen uke siden var det lansering av den nye platformen for lydbøker, Ferdigsnakka.no, på Internasjonalen, og det var lang kø, stappfult, og endte med at ganske mange rett og slett ikke fikk plass. Og denne uka hadde Litteratur på Blå en kveld om Simone de Beauvoir, hvor det i følge rapportene var 150 mennesker som ble avvist i døra pga. plassmangel. Sånt har jeg knapt nok hørt om før, bortsett fra når det kommer virkelig store utenlandske forfattere til Litteraturhuset eller lignende.

6. Roman: En kort evaluering om psykososialt stress er en kort, svært kort, liten bok av Henrik Nor-Hansen, og må vel regnes med blant de mer originale bidragene i norsk bokflora de siste årene. Den er drøye 60 sider lang, og er skrevet i et tørt, rapport-aktig språk – faktisk gir hele romanteksten seg ut for å være en rapport om en mann som har gjort en merkelig forbrytelse, og et forsøk på å forstå eller forklare hvordan denne mannen har endt opp slik. Det er en veldig morsom og veldig trist bok, som leses på kanskje halvannen time. På kjøpet får man noen interessante og originale beraktninger om det norske samfunnet de siste 20-30 årene, særlig boligpolitisk. Anbefales.

7. Musikk: Morten Abel synger på norsk i den nye singelen «Anabelle», som balanserer, eller kanskje snarere vakler, sjangler, som en full sjømann, på grensa mellom ganske smart og skikkelig teit. Kudos for å synge på norsk (de engelske tekstene til Abel har alltid vært ... ehh), og spesiell ekstrakudos for tekstlinja og rimet: «Hun hadde veldig fine knær ... der». Verdt å høre på mellom tre og sju ganger.

Konversasjonsleksikonet, fjerde runde

Elefantfabrikken har tidligere omtalt folkefinansieringskampanjen, noen førsteinntrykk om innholdet og slippfesten. Men jeg er ikke ferdig ennå. Det gjenstår ennå å si noe både om de fysiske og de metafysiske aspektene ved denne nesten usannsynlig flotte boka.

Jeg har eid tre (3) eksemplarer av den håndinnbundne førsteutgaven. Et av dem (til venstre) er forfattereksemplaret som jeg fikk som bidragsyter, de to andre er kjøpt og betalt til full pris, ett under folkefinansieringskampanjen (hard innbinding, i midten) og en forrige uke (myk innbinding, til høyre), for hhv. 1000,- og 600,- kroner. Aldri før har jeg brukt så mye penger på en bok. (Jeg har senere solgt ett av eksemplarene, men utsagnet står seg forstsatt.)

Magebåndene, som dere ser på de to eksemplarene til venstre, er fine, men de dekker også til den fantastisk flotte forsideillustrasjonen (som er laget av Johannes Høie). Her er et bilde av den myke utgaven uten båndet på.

Alle bøkene (bortsett fra forfattereksemplarene, som har preget navn på forsiden, og dermed er lette å skille ut på den måten) har et preg med «Denne boken ble IKKE STJÅLET fre 24. okt 2014». Finner du den ene boken som ikke har dette (og som heller ikke har et forfatteravn på forsiden), så har du  gjøre med tyvegods. Bøkene er også nummererte.

(Kjenner du ikke historien om det stjålne førsteeksemplaret? Det er en historie som inneholder mye: grådighet, raseri, forsikringspoliser, menneskelig godhet. En god historie. Spør på Forslaget en gang du er innom for å handle.)

Papiret er tjukt og fint, skarpheten i trykken er upåklagelig, innbindingen er bunnsolid – dette er en bok som bare kommer til å se finere ut jo eldre den blir. Alt det fysiske ved boka er, så vidt jeg er i stand til å bedømme, helt top notch.


Men så, til innholdet!

Det er fristende å sitere i det uendelige fra denne boka. Den er siterings- og høytlesningsvennlig som bare juling. Men jeg skal nøye meg med noen få, utvalgte eksempler.

Verket innheholder en hel del illustrasjoner. Blant annet har den ekstremt dyktige Sverre Malling noen tegninger i boka, som denne, på oppslagsordet Gud.

Mikkel Cappelen Smith, som har designet boka, har også laget en håndfull illustrasjoner, blant annet til mitt oppslagsord Kharms, Daniil. Denne tegninga får meg til å trekke på smilebåndet hver eneste gang.

Jeg tenker at Daniil Kharms ville likt tegninga skikkelig godt, om han hadde kunnet se den. (Det kan han ikke, for han døde i 1942.) Og hei, om du ikke kjenner til Kharms bør du skaffe deg boka Knakk! om fenomener og eksistenser umiddelbart. Bedre russisk mellomkrigabsurdisme finnes ikke på norsk, så vidt meg bekjent.

TS - Det er vel Thomas Seltzer, regner jeg med (alle forfatterinitialene er listet opp bakerst i boka, men det er morsommere å forsøke å gjette dem snarere enn å slå opp), har denne briljante onelineren på oppslagsordet Tinnitus.

Det er jo ikke sånn at jeg liker alle oppslagsordene, absolutt ikke. Men så langt har jeg heller ikke funnet én eneste side i boka som ikke inneholder ett eller annet jeg liker. Det er ikke en bok man leser fra perm til perm. Man leser den i stykker og biter, blar litt frem og tilbake, leser litt her og der. Den har lang holdbarhet på det viset. De beste tekstene tåler å leses mange ganger også; det er en hel del kortprosa av virkelig høy kvalitet og slitestyrke her, i tillegg til det morsomme og det fjasete.

Folk viser seg også å like helt forskjellige ting. Én anmelder påpekte at han likte best de artiklene som lå nærmest opp mot «ordentlige» leksikonartikler, for eksempel. Man kan forestille seg leksikonet brukt som en slags variant av Rorsach-testen: Si meg hvilke leksikonartikler du synes er best, og jeg skal si deg hvem du er. En selskapslek kan man også forestille seg med utgangspunkt i leksikonet: man leser en artikkel, og deretter skal de andre gjette hvem som har skrevet den. Det høres kjedelig ut, men kanskje det kan funke som en drikkelek. 

Men det er ei bok som er mer enn og større enn verdien av sine enkeltdeler. Noe skjer når man alfabetisk ramser opp oppslagsord på denne måten, av så mange forskjellige forfattere. Det oppstår noen krysskoblinger og sammenfall som umulig kan være intenderte, men som allikevel virker fullstendig villede; en slags tilfeldighetenes synkronisitet. Det er vakkert. Og det er en effekt som bare kan eksistere i et verk som finnes på papiret, og som aldri ville kunne reproduseres i elektronisk form. Det står på kolofonsiden i Leksikonet at denne aldri kommer som ebok, for øvrig, og der har redaktøren (igjen) tatt det eneste mulige valget: en epub-fil med identisk tekst ville bare vært en blek og stakkarslig skygge av det egentlige verket; en hånd uten fingre, en ruin overgrodd av slimete mose, en skabbete rev som humper avgårde på tre bein – eller en annen fritt valgt metafor for noe som bare vekker avskyblandet medynk hos iakttageren.

Førsteopplaget av Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon er utsolgt. Andreopplaget er ikke håndinnbundet, i hvert fall ikke hele, men er fortsatt av høy trykk- og innbindingskvalitet.

Var det alt jeg hadde å si? Jeg tror det, i denne omgang.

Jo, én ting til: Pil og Hilde Østby (en av forfatterne) var på Brenner og bøkene på NRK oppunder jul 2014. Her en screenshot, der en av publikum sitter og filmer med sitt mobilkamera, mens hun selv blir filmet. Meta.

Mandagslenker

• Maggie Doherty skriver om Lydia Davis i n+1.
• Artig sak fra The Guardian om hvor gamle forfattere var da de fikk sitt gjennombrudd.
• Olaf Haagensen gir Tor Eystein Øverås' nyeste essaysamling motstand, på Vagant.no.
• På Vagant finner vi også en noen år gammel, men fortsatt fornøyelig omtale av radarparet Bernard Henri-Lévy og Michel Houellebec, begått av Sandra Lillebø.

7 Ting, uke 3 (Greil Marcus - Bård Torgersen - Gunnhild Øyehaug - Ariel Pink - Twin Peaks - Sia - Ytringsfrihet 2.0)

1. Greil Marcus, en god skribent (som tidvis går i den fellen å tro at han er brilliant), skriver i The Believer en spalte som heter «Real life rock top ten», der han i korte avsnitt tar opp ulike ting som har opptatt ham i det siste. Det er en blanding av interessante observasjoner og banaliteter, men alt i alt en spalte som er verdt å lese; ganske ofte nevner han bøker eller musikk jeg ikke kjente til, for eksempel, og som det virker verdt å gjøre seg kjent med. Fragmentert og malaroposaktig, som en slags velredigert blog i papirformat. The Believer er først og fremst et papirmagasin, men noen eksempler finner du f.eks. her og her.

2. Bård Torgersensroman av fjoråret, Vær så snill, har ikke fått så voldsomt mye oppmerksomhet, i hvert fall ikke som jeg har registrert, og det henger nok sammen med at den, i likhet med hans forrige roman, Voksne og barn, føles som noe av en lettvekter. Slik jeg skrev om den forrige boka er jeg skuffet over mangelen på utvikling i forfatterskapet hans – selv om det er mye fint i Vær så snill er det en bok det er vanskelig å virkelig glede seg over, fordi den også har så mange åpenbare mangler og svakheter. Boka består av ulike deler, som bare har en veldig løs, om noen, tilknytning, og jeg stoler etter hvert så lite på autoriteten til forfatteren qua forfatter at jeg rett og slett begynner å mistenke at det er deler som er skrevet helt uavhengig av hverandre og så presset inn i samme roman litt tilfeldig. Denne følelsen understøttes av at språket denne gangen er adskillig slappere enn det pleier å være fra Torgersens hånd – tidvis er det så pludrete og automatisert at det kunne vært hentet ut av en gjennomsnittlig norsk krimroman (og det er ikke et kompliment). Etter endt lesning sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest et tidlig utkast til en roman, et lovende utkast, men også et utkast som hadde trengt mer arbeid og redaksjonell motstand for å bli virkelig godt. (Tillegg: Det ovenstående er en meget urettferdig ting å si om en bok uten å underbygge det noe videre, og jeg tenkte først at jeg skulle sette meg ned og analysere nøyaktig hva det er som mangler i denne boka, men tiden strekker ikke til. Dette er tross alt bare en blog. Dersom det er et tidsskrift el. som er interessert kan jeg skrive et essay om boka, evt. også om Torgersens forfatterskap som helhet – han er, sine svakheter og mangler til tross, en genuint interessant forfatter. Og morsom, ikke minst.)

3. En annen bok jeg er ambivalent til, men som for meg lander på den andre siden av streken, er Gunnhild Øyehaugs nye roman, Undis Brekke. En litterær metaroman, som antagelig først og fremst vil appellere til litteraturvitere og forfattere (?).

4. Ny-ish musikk: Jeg har prøvd å høre på Ariel Pink, nærmere bestemt plata pom pom. Det er mulig å høre at et finnes et poptalent et sted der inne, for noen av melodilinjene er ganske catchy, men det er begravet under et hav av gimick-aktige påfunn som bare er irriterende. Jeg mistenker at jeg ville ha prøvd hardere å like dette for 10-15 år siden, men nå merker jeg at jeg rett og slett ikke gidder. Høy score på Pitchfork, men helt jævlig å høre på.

5. Twin Peaks, ny sesong 25 år etter: Selv om originalskaperne David Lynch og Mark Frost er involvert, og det nå vistnok er bekreftet at Kyle McLahan skal gjenta rollen som Dale Cooper, så er det vanskelig å se for seg at historien kan føres videre på noen måte som ikke bare vil devaluere det som har kommet før. Men der er selvfølgelig lov å håpe. Jeg vedder en tusenlapp på at dette blir en gigantisk skuffelse, noen som vil vedde i mot?

6. Sia - Elastic Heart video, regissert av Sia og Daniel Askill, med Maddie Ziegler og Shia LaBeouf. Koreografert av Ryan Heffington. Fin. Men er det kunst?

 

7. Ytringsfrihetens grunnleggende prinsipper, versjon 2.0: 1. Ingen ytring er virkelig fri dersom den ikke KRENKER noen, aller helst en muslim. 2. Den som gir sin støtte til ytringsfriheten på litt andre måter eller med litt andre ord enn DE ENESTE RETTE skal settes i gapestokken. 3. Alle som motsier oss på noen som helst måte forsøker seg på KNEBLING og er dermed motstandere av ytringsfriheten. 4. DEN VESTLIGE SIVILISASJON står umiddelbart for fall dersom vi ikke bruker ytringsfriheten vår til å KRENKE så mye vi kan hver eneste dag.

Charlie Hebdo

Birger Emanuelsen «Gir du terroristene lillefingeren, skyter de deg i ansiktet».
Håvard Rem i Aftenposten: Åtte grunner til å trykke tegningene.
Et utvalg avisforsider fra i dag, 8.1.15 (Dagbladet)

Tirsdagslenker

• Steven Pinker og Andrew Mack tar et overbevisende og tungt belagt oppgjør med ideen om at verden stadig blir farligere og farligere. Tvert i mot er den langt fredeligere og mindre voldelig enn for både 20 og 50 år siden. God lesning for den som måtte være pessimistisk på verdens vegne nå i starten av et nytt år. Fra Salon.
• Intervjuet med Lars Frost i Vagant, av Idskov og Wogensen, er meeeeget fornøyelig. Han har noen gode poenger. 
• Bob Dylan ringer duden som gikk gjennom søpla hans i 1971. Via UbuWeb.
• En artikkel av Louis Menand i The New Yorker om fremveksten av paperback-bøker og hva det betydde for (det amerikanske) samfunnet.

Torsdagslenker

• Et fint intervju med Lars Petter Sveen på Deichmans litteraturblogg, av Thor Arne Sæterholen.
• Jeg har anbefalt bøker på Bok365.no
• Jens M. Johansson har gjort et fint intervju med Rune Christiansen i DN.
• Adam Kirsch har et essay om D. F. Wallace på Salon.
• Lars von Trier sier mye rart i et intervju med Nils Thorsen i Politiken

Nyanskaffet bok

På Forslaget i går kjøpte jeg denne:

John Erik Riley, En spissformulering - forsøk og forslag. Essays. Gyldendal 1996. Riley debuterte året før med romanen Ikoner i et vindu, og var bare 26 år gammel da denne boka kom. Jeg har lest ganske mye av Riley, men denne boka refereres det sjelden eller aldri til, i hvert fall kan jeg ikke huske å ha hørt noe særlig om den. En rask gjennomblading tyder på at dette er essays i den eksperimentelle enden av essayistikken; tekstene er korte, tilsynelatende fragmentariske, og mange steder snakker forfatteren om seg selv i tredjeperson. («Jon Erik tenker at ...» osv.). Jeg kjenner ganske stor glede ved å ha en bok i hende som jeg knapt nok vet noe som helst om, og som virker å være original og eksperimenterende, samtidig som jeg pga. av kjennskap til forfatteren er rimelig sikker på at det her vil være tankestoff som det er verdt å bruke tid på.

Enda mer om Konversasjonsleksikonet (slippfest!)

Torsdag 27. november var det slippfest for Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon!

For de som har ligget under en stein i skogen i det siste og ikke har fått med seg hva dette er, så er kortversjonen slik: Et kontrafaktisk leksikon laget på dugnad og entusiasme, med en haug bidragsytere som har skrevet morsomt/ettertenksomt/absurd/vakkert om hver sine oppslagsord; folkefinansiert utgivelse; håndinnbundet i skinn av en av norges få gjennværende bokbindere; et kunstverk både i form og innhold.

Så, altså, på Ingensteds ved Akerselva, en småhustrig torsdagskveld i november, der skulle leksikonet møte sine forfattere og sitt publikum for første gang. Eller omvendt.

Og for et opplegg Pil & Co. hadde stelt i stand! Maken til slippfest har jeg rett og slett aldri vært på. Som en av de ca. 80 bidragsyterne ble jeg ikke bare tatt vennlig i mot, det var direkte overstrømmende, jeg fikk drikkebonger (på digg øl fra Lervig Aktiebryggeri) og et glass cava i hånda, og på en vegg sto alle forfattereksemplarene av bøkene, utstilt, og som oppbevaring til vi var klare til å ta dem med hjem.

Slik ser mitt ut:

Dette er altså håndinnbundet kalveskinn, med navnet mitt preget inn på forsiden - det eneste eksemplaret med akkurat det på. Alle forfatterne fikk hvert sitt, med sitt navn på.

Som om ikke det var nok, fikk vi også et hendig handlenett til boka, og oppi det handlenettet (eller «tote» som det etter hvert heter på norsk også) lå det en IPA fra CAP brygggeri. Jeg har aldri fått en goodie-bag før i mitt liv, i hvert fall ikke med øl i. Håper det blir mer av det i 2015.

Og ute i bakgården sto det en gjeng samer og stekte reinsdyrkebab til alle som ville ha (gratis).

Jeg sa jo at det var klasse over denne slippfesten? Slippfest skrudd opp til elleve, så og si.

Etter hvert fylte Ingensteds seg opp, både av forfattere, fundere (de som hadde forhåndsbetalt for boka gjennom folkefinansieringskampanjen tidligere i år) og andre nysgjerrige. På et tidspunkt mener jeg bestemt at jeg så at det var kø for å komme inn. Mye folk! En god del ansikter som man ser rundt på litterære arrangementer i denna byen, men også mye folk jeg ikke dro kjensel på. Unge og gamle. Noen dresskledde og feststemte, andre med ryggsekk rett fra skauen (kunne det se ut som). Blanda publikum, definitiv. Dansker! Det er en del danske bidragsytere i Leksikonet, og fem av dem hadde Pil henta over til festen. Relativt høy frekvens av skjegg på mennene, tror jeg? Det er vel bare sånn det er for tida.

I et hjørne sto det to karer og spilte, kontrabass og et eller annet blåseinstrument som jeg har glemt, antagelig saksofon? Litt sånn lounge-jazz-aktig? Trivelig var det, i hvert fall. En hipphopp-fyr med hatt dro noen mer eller mindre imporviserte rhymes på et tidspunkt også. 
 
Programmet, det offisielle, starta rundt åtte.

Pil ønska velkommen. Han holdt en litt stotrende, tydelig stolt, sjarmerende tale. Blant annet takka han sine nærmeste samarbeidspartnere – her Andreas Cappelen, som han driver Forslaget sammen med. Også Mikkel Cappelen Smith, Pils lillebror, som har gjort sats/designet på boka, ble takket, og bokbinder Thomas Støyva, som håndinnbinder alle de 1000 eksemplarerene. Og bidragsytere og fundere, seff. 

Atle Sperre Hermansen leste, som en av de første. Fordi opplesningene skjedde i fornavnsalfabetisk rekkefølge. Atle har skrevet noen av de beste tekstene i boka, for øvrig, slå for eksempel opp på «Solstadsk».

Ambisiøst nok hadde Pil invitert alle forfatterne som ville til å lese. Rundt 35 (?) hadde sagt ja. 35 opplesninger, det høres ærlig talt mer ut som et mareritt enn en fest. Men det funka! De langt fleste av tekstene i Leksikonet er korte, så hver opplesning varte bare ett minutt eller to. Seks-sju opplesninger i slengen, og så en lengre pause. Selv da klokka nærmet seg halv tolv-tolv og de siste gikk på scenen for å lese var publikum oppmerksomme og lydhøre. DET er det ikke ofte man opplever på litterære arrangementer i denna byen, forråsiresånn.

Fin fest for en fin bok. Førsteopplaget, det håndinnbundne, er mer eller mindre tomt, så vidt jeg vet, men det kommer snart et nytt opplag, som riktignok ikke blir håndinnbundet, men som fortsatt skal se ganske fresht ut, og som vel også blir noe billigere. Stikk innom Cappelens Forslag i Bernt Ankers gate og spør.

Noen tanker om Guds Barn av Lars Petter Sveen

1. Akkurat som det finnes mange grunner til å lese, finnes det mange måter å verdsette en bok på. For folk som skriver finnes det to måter som er direkte relatert til skrivingen. Den ene er tanken «Dette skulle jeg ønske jeg hadde skrevet selv» og den andre er når det man leser setter i gang et fyrverkeri av ideer som gir en voldsomt lyst til å skrive selv. 

2. Lars Petter Sveens roman Guds barn er en bok som trigger begge disse impulsene hos meg.

2a. I tillegg setter jeg den høyt av en lang rekke andre årsaker og; det er rett og slett en svært god og original bok vi har med å gjøre, og alle de gode anmeldelsene som den har fått er høyst berettiget. 

3. Slik ser den ut

 

Omslaget er laget av Aud Gloppen i Blæst, og boka bruker den fine skrifttypen Whitman.

4. Guds barn er en roman som foregår på Jesu tid. Den består av en rekke relativt uavhengige fortellinger, men der en del personer går igjen i de ulike fortellingene. Jesus er bare en biperson, og det er de andre kjente bibelske skikkelsene også, Sveen har skapt et eget sett med karakterer som befolker fortellingene. 

5. Dette er et av de originale trekkene ved boka. Det finnes svært mange eksempler på skjønlitteratur som tar utgangspunkt i bibelfortellingene; to av mine favoritter er Thomas Manns langnovelle Loven og Karl Ove Knausgårds roman En tid for alt. Men det disse, og de aller fleste andre eksemplene på bibelinspirert litteratur gjør, er at de tar utgangspunkt i de kjente personene og fortellingene og bygger disse ut; gjenforteller dem, utvider, men alltid med en basis i det vi allerede kjenner. Sveen lager i stedet egne historier, men som foregår i et kjent univers.

6. Jeg kan ikke bedømme hvor troverdig fortellingene er, men jeg vet at Sveen har gjort en del research og at flere teologer har lest gjennom manus. Fremstillingen av livet og omgivelsene virker på meg å være relativt «autentiske», i hvert fall troverdige innenfor fiksjonens rammer. Personenes tanker og følelser er derimot langt mer moderne og nåtidige, slik jeg bedømmer det – dette er strengt tatt nåtidsmennesker som baler med nåtidsproblemer i en historisk setting. Det er, sånn sett, mer av en samtidsroman enn en historisk roman. 

7. Det at det ikke er en historisk roman i noen streng forstand gjør den langt mer interessant. Historiske romaner er som regel dritkjedelige, de stiller i samme bås som krim og fantasy: sjangere som er kreativt og litterært døde på grunn av alle de ikke-litterære kravene som stilles for å oppfylle sjangerkravene. De to ovennevnte eksemplene - Thomas Mann og Karl Ove Knausgårds bibel-inspirerte tekster stiller begge for øvrig i samme kategori - det er fortellinger som handler om vår samtid minst like mye eller mer enn de handler om det bibelske.

8. Sveen har tidligere skrevet den prisvinnende novellesalingen Køyre frå Fræna og romanen Eg kjem tilbake, som begge er gode, delvis meget gode, og absolutt verdt å lese, men med Guds barn har han tatt et langt steg opp og frem som forfatter. 

9. Ikke alle fortellingene i boka er like sterke. De beste av dem er gjerne de som foregår lengst vekk fra det bibelske forelegget – hver gang vi nærmer oss Jesus og hans disipler er det som om forfatteren holder litt igjen, og historiene blir svakere, blekere. Den aller beste av dem, etter mitt skjønn, handler om en gjeng gatebarn som bor i Jerusalem; de har en konflikt gående med en annen gjeng gatebarn som holder til ved tempelet, og handlingen og utfallet er både brutal og hjerteskjærende. Andre fortellinger jeg liker er de om en romersk soldat, som både danner innledning og avslutning på boken – først er han med å drepe alle nyfødte guttebarn på ordre fra Herodes, og i slutten av boka treffer vi ham igjen som pensjonert soldat som filosoferer over livet sitt på en strand. Også fortellingene som dreier seg om en gjeng med leiesoldater/landveisrøvere er sterke.

10. Djevelen dukker opp hele tiden. Han har noen mantraer han bruker om seg selv: «Eg er den som held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad», og «Eg kan ikkje sjå, men eg ser mykje». Særlig den første seningen, om lyset og skyggen, går igjen mange ganger, jeg tror kanskje i samtlige av fortellingene, i hvert fall nesten alle. Det er en god setning, og et av temaene i boka, en av ideene som denne djevelen fremfører, er at ondskap ikke egentlig er en ting i seg selv, det er mer en unnlatelse, et fravær. Litterært sett er gjentagelsen først fruktbar, deretter lett enerverende: poenget hamres liksom inn, det blir for overtydelig, setningen hadde vært sterkere om den hadde blitt brukt færre ganger. 

11. Et lite utdrag, fra starten på den fjerde fortellinga, som deler tittel med boka, «Guds barn»:

 Bror min, Joram, heldt hendene mot meg og sa er det ikkje ein fin farge, og eg nikka og sa ja. Fingrane hans glinsa, han stilte meg alle slags spørsmål. Ruben pesa og sparka i dei vi nettopp hadde drepe. Eg vente meg mot Nadab. Han sto berre og såg på. Joram, raud på armane, raud i ansiktet, vart stille.

 Nadab, sa eg, men Nadab svara ikkje, stirde berre på dei som låg på bakken.

 Nadab, sa eg igjen, og no så Nadab på meg. Han blunka. I det fallande dagslyset lét det til å komme eit svakt skin frå den belike, kvite huda hans. Det raude håret og skjegget fekk han nesten til å gløde. Joram begynte å snakke igjen, det rann sveitte og blod frå dei døde ned panna og kinna hans. Eg bad han vere stille. 

 Nadab, sa eg, kvifor tek du ikkje del.

 Det er ikkje rett, mumla han, eg sa eg ikkje ville drepe meir.

 Rett, sa Ruben, som òg hadde stansa og no stod i ro. Ikkje rett, heldt han fram, kva snakkar du om?

 Eg skulle ikkje ha gjort dette, vi burde ikkje ha gjort dette, sa Nadab, vi lova å følgje dei heilt fram til Jerusalem.

 Ingen fortel oss kva vi skal gjere, sa Ruben, eg er dritlei av å vere leigesoldat for dei rike. Han spytta og prøvde å tørke alt av seg. Han var så høg, han verka som eit framandt, storvakse dyr som ikkje visste korleis det skulle gjere seg reint. 

12. Boka er foreløpig solgt for oversettelse til dansk og engelsk (USA), og jeg tipper at det kommer til å komme flere utenlandssalg; det er i så fall høyst fortjent. 

Torsdagslenker

• Didrik Morits Hallstrøm har skrevet et interessant blogginlegg om forholdet sitt til skrekk- og grøsserlitteatur, på Cappelen Damms Forlagsliv-sider.
• Dag H. Nestegaards grundige gjennomgang av tilstanden i norsk bokhandel, fra Prosa, er obligatorisk lesning for alle som bryr seg om litteraturpolitikk.
• I The Week skriver Willam Gibson kort om sine 6 favorittbøker.
• David Fosters Wallaces pensum fra hans tid som lærer på college. Fra Salon. Inneholder blant annet følgende maksime: «And an axiom of communicative writing is that the reader does not automatically care about you (the writer), nor does she find you fascinating as a person, nor does she feel a deep natural interest in the same things that interest you. The reader, in fact, will feel about you, your subject, and your essay only what your written words themselves induce her to feel.»
• Pensumlisten lenket over er hentet fra nok en Wallace-utgivelse fra det amerikanske forlaget Little Brown & Company, The David Foster Wallace Reader, som får en antagelig velfortjent kritikk fra Lisa Borst på Sketcing the Outlines. 

Lenker, november

• En novelle av Jan Grue har blitt oversatt til engelsk i tidsskriftet Asymptote: The Minotaur
• James Wood skriver i The New Yorker om den ukjente australske forfatteren Elizabeth Harrower; en interessant historie.
• Kristine Kleppo på bloggen Marker i neon har samlet et lite knippe sitater av Athena Farrokzhad, fra en opptreden på Litteratur å Blå tidligere i høst.
• Thomas Lundbo skriver en fin liten introduksjon til Houellebecq som gjesteblogger på Forlagsliv

Det er kommet en ny baby-elefant inn i elefantfamilien, og dermed er produksjonen i selve fabrikken pt. gått noe ned. Men det er ikke snakk om noen nedleggelse, bare en midlertidig senking av aktivitetsnivået.

Tor Ulven #3

Jeg leste nettopp en tysk artikkel om Thomas Bernhard, av en viss Bernard Sorg. Den tar blant annet for seg Bernhards roman Gamle mestere, og dreier seg om kunstverkets utilstrekkelighet. Kunstverket som overlevelsesmiddel. «Når det kommer til døden, er kunstverket maktesløst,» heter det i artikkelen. Jeg vil også si: når man kommer til den vesentlige smerten i livet, er kunstverket dødt og maktesløst. Kunsten kan være som et lite plaster. Men plaster hjelper ikke mot kreft. Derfor blir det noe latterlig og hjelpeløst over kunsten. Jeg tror ikke man bare kan elske litteraturen. Man må samtidig avsky den for å kunne skrive gode bøker. Jeg blir ofte lei av å lese bøker, møkk lei det. På en måte hater jeg også litteraturen, det er ikke kokett sagt, det er faktisk sant. Det er noe komplett latterlig ved å skrive bøker og late som det er noe fryktelig viktig, som om litteraturen betyr noe. Hva forandrer den på saken? Nesten ingen ting.

Fra intervjuet i Vagant.

Bokomslag

Omslaget på en bok er viktig. Et riktig dårlig omslag får folk til å droppe å lese bøker de i utgangspunktet trodde de var interessert i, og et godt omslag kan få deg til å plukke opp (og lese) noe du overhodet ikke kjente til fra før. Men bokomslag generelt er ganske kjedelige, og ganske like. En trend, som også har kommet til Norge, er at flere og flere bøker får omslag som er ment å appelere til kvinnelige bokkjøpere som vanligvis leser bøker av den lettere typen - slik som jeg har påpekt her på elefantfabrikken nylig med Kjell Askildsen. At han er mannlig forfatter er i denne sammenhengen et avvik, for som oftest er det kvinnelige forfattere som har fått denne behandlingen - se for eksempel på omslagene til de norske pocketutgavene av Sofi Oksanens bøker.

Eugenia Williamson i Boston Globe har skrevet en god artikkel om fenomenet, og Maureen Johnson har gjort et småartig eksperiment der hun har bedt folk om å lage nye omslag til mer eller mindre kjente bøker, men med motsatt kjønn.

Det er med andre ord et tydelig kjønnsaspekt ved de intetsigende og likegydlige bokomslagene, men det er også, som Askildsen-eksempelet indikerer, snakk om en trend i bokbransjen der man i jakten etter kjøpere jager etter en slags minste felles multiplum-estetikk som jeg tror ikke tjener noen, hverken bøkene selv eller de leserne som eventuelt måtte lokkes til å plukke med seg en Sofi Oksanen-roman i den tro at det kanskje er en lettlest underholdningsroman.

Fredagslenker

• Horace Engdahl snakker med The Guardian, og gjør seg blant annet til talsmann for den gamle romantiske myten om at forfattere skriver bedre dersom de har dårlig råd. Nå vet jeg ikke så mye om hvordan stipendordningene fungerer i andre land, men i Norge er det ikke på noen måte sånn at gjennomsnittsforfatteren lever fett på arbeidsstipender - de aller aller fleste må i kortere eller lengre perioder også jobbe med andre ting for å tjene penger. Og hvem faen blir gode i jobben de gjør ved å bruke masse tid på andre ting? Blir kirurger bedre til å operere hvis de kjører taxi åtte timer hver dag? Blir skiløpere bedre på ski dersom de i perioder jobber som lærere? Selvfølgelig ikke.
• Som en motvekt til gammel-gubbe-synsinga til Engdahl kan man lese redaktørene i N+1, som har et interessant essay om penger og kulturproduskjon i sitt nyeste nummer.
• Robert Atwan har plukket ut de ti beste amerikanske essayene fra 1950 til i dag, hos Publishers Weekly.
• Stian Johansen feirer Wilcos 20-årsjubileum med å skrive om sine 20 favorittlåter.
• Adam Kirsch har skrevet et interessant essay om litteratur og Holocaust med utgangspunkt i de nye romanene til Howard Jacobson og Martin Amis.