Godt nytt år

Frykt ikke, kjære lesere, elefantfabrikkens oppsumering av 0-tallet er ikke over.

I dag skal jeg imidlertid ikke annet enn å ønske dere myriader av lesere som følger denne bloggen et utrolig og riktig godt nytt år. Måtte 2010 bli året da elefantfabrikken oppdateres mer enn åtte ganger!

Her er mine nyttårsforsetter for tjue ti:

- ikke glemme at bøkene til Kurt Vonnegut finnes
- kjøpe flere cd-bokssett
- lese noen Solstad-bøker jeg ikke har lest før
- være snill og hyggelig mot alle mennesker jeg møter

Neste: favoritter fra 0-tallet vender tilbake: konserter, tegneserier, romaner.

Favoritter fra 0-tallet del 3 - TV-serier

Elefantfabrikken kårer de seks beste tv-seriene fra 0-tallet.


1. The wire
Helt ukontroversiell førsteplass her, det ser ut til å være temmelig bred konsensus om at denne politi-og-røver-serien fra Baltimoore er av det aller ypperste som er produsert for tv noensinne. Har du ennå ikke sett alle fem sesongene med Omar, McNulty, Stringer Bell og de andre er det bare å få ut fingeren. Sesong fire og to er best, med femmeren som den svakeste, men det er verdt å se alle sammen.

2. Uti vår hage
Bård og Harald er de morsomste på tv i norge fortsatt, og de to seriene av Uti vår hage med Atle Antonsen på laget er det mest gjennomarbeidede og proffe de har gjort. Team Antonsen var nok større og mer populært, men dette står seg atskillig bedre for ettertiden.

3. Firefly
Har ikke blitt sendt på tv i norge, ble økset etter en halv sesong, ble bare laget tretten episoder. Cowboyer i verdensrommet. Et fantastisk ensemble i et originalt og samtidig veldig gjenkjennelig miljø, med et oppsett som med letthet kunne gitt oss minst fem-seks sesonger med kvalitetsunderholdning. Det som finnes er i hvert fall reint tv-gull. Anbefales på det varmeste, må kjøpes på import-dvd eller lastes ned.

4. The office
Ricky Gervais og Stephen Merchants geniale tv-serie er kanskje den som har hatt mest å si for tv-humor de siste ti årene. Den kvasi-dokumentariske stilen er kopiert av utallige beundrere, med mer og mindre hell. Så pinlig at at det ofte nesten ikke er morsomt. Jeg må innrømme at jeg overhodet ikke likte dette første gangen jeg så det.

5. Family guy
Det er kanskje unødvendig å skrive om og om igjen at tv-serier er ujevne? Jeg mener, det ligger vel temmelig implisitt i mediets natur, at det er umulig å lage episode etter episode i nøyaktig samme kvalitet? Uansett, jeg sier det igjen – en ujevn serie, men på sitt beste er den fantastisk morsom. De fire første sesongen er klart best, men fortsatt dukker det opp gull innimellom. Sjekk også American dad, laget av de samme folka, den har fått mindre kudos enn den fortjener.

6. The shield
Her har sesong syv ennå ikke kommet ut på dvd i Norge, så den har jeg ikke sett. En velspilt og bekmørk politiserie. Shane er en av de beste karakterene på tv noensinne. Noe ujevn er den, men sesong fem med Forest Whittaker i rollen som tidenes kjipeste internetterforsker et høydepunkt.


Hederlig omtale: Six feet under, Deadwood, Mad men, The extras, Sopranos, Band of brothers, Curb your enthusiasm, Rome.

Favoritter fra 0-tallet del 2 - skiver

Etter den voldsomme suksessen med kåringen av de beste filmene fra 0-tallet (se forrige post) er det tid for å gyve løs på albumutgivelser fra de siste ti åra.

En ydmyk innrømmelse: her har jeg ikke supergod oversikt, uten at jeg lar det stoppe meg fra å synse i vei. Lista mi har en slagside mot begynnelsen av tiåret, noe som enten betyr at det ble laget bedre musikk da eller at jeg ikke er like aktiv lenger på å følge med på nye ting på musikkfronten. Helst det siste, tenker jeg.

Her er de ni beste skivene fra 0-tallet:

1. Yankee hotel foxtrot - Wilco (02)

Plata som antagelig blir stående som Wilcos mesterverk for ettertiden får æren av å toppe lista. Sterke låter i nydelig innpakking, med støyinga til Jim O'Rourke som deilig krydder innimellom. Jeg skjønte ikke en dritt av denne plata de første gangene jeg hørte den, for øvrig. Etter hvert, derimot - oh la la!

2. Time (the revelator) - Gillian Welch (01)

Denne skiva hørte jeg ikke før mange år etter at den kom ut, i 2007 må det ha vært. Da så jeg også dama spille live på Down on the farm-festivalen i Halden, en storveis opplevelse, og det minner meg på at jeg selvfølgelig må lage ei liste med tiårets beste konserter også. De beste låtene her er så gode at det er til å gråte av. Håper det kommer ei ny skive fra Welch & Co snart.

3. Trees outside the academy - Thurston Moore (07)

Fantastisk bra skive fra Mr. Sonic Youth. Hvorfor denne ikke har fått mer oppmerksomhet og skryt er for meg et mysterium. Thurston spilte den inn i stua til J. Mascis, og sistnevnte bidrar med gitarspill på flere spor. For folk som liker lyden av god gitar er denne skiva helt fantastisk. I tillegg er låtene jevnt over ordentlig gode.

4. Source tags & codes - ...and you will know us by the trail of dead (02)

Gutta i Trail of dead er helt utrolig dumme. På en av skivene er det med en dvd-dokumentar om bandet, og det er så kleint at jeg aldri har orket å se hele greia. De gangene jeg har sett dem live har det også vært sånn at jeg har blitt flau på deres vegne når de har åpnet munnen for å snakke. Særlig han fyren som heter Jason. Han er dessuten skikkelig stygg i tillegg. Utrolig flaks for han at han spiller i et bra band, ellers hadde han aldri i livet fått seg dame. Men dumme folk kan lage bra musikk, og dette er det overlegent beste de har gjort.

5. No more shall we part - Nick Cave & the bad seeds (01)

Denne skiva hører jeg ikke på så veldig ofte lenger, men er antagelig den av platene på lista jeg har hørt flest ganger. Surret og gikk på stereoanlegget mitt stadig vekk i 01, 02, 03. Mange mener at Abbatoir blues/lyre of Orpheus er en sterkere skive, men jeg har aldri fått samme foten for den.

6. Sky blue sky - Wilco (07)

Wilco igjen, denne gangen med Nels Clines usannsynlig gode gitarspill. Inneholder det Audun Vinger ett eller annet sted beskrev som dette tiårets viktigste gitarsolo, hva nå det skal bety. Vi snakker om Impossible Germany, en låt som egentlig er ganske middels men som heves til fantastiske høyder på grunn av før nevnte solo. Ellers mange bra låter og nesten ingen kjedelige, som er en god oppskrift å følge dersom man vil lage et bra album.

7. Chutes too narrow - The shins (03)

Det er to plater jeg hører på når jeg har et akutt behov for å komme i bedre humør. Den ene er Velvet undergrounds Loaded og den andre er denne. Skikkelig, skikkelig god popmusikk, rett og slett.

8. "Love & theft" - Bob Dylan (01)

Bob, Bob, Bob, som dem sier i The julekalender. Denne plata er mye bedre enn folk tror, og jeg blir overrasket hver gang jeg hører på den over hvor bra den er. Bobs beste på 0-tallet, helt klart. Apropos Bob, her kommer en brannfakkel: radioprogrammet til Bob er dritkjedelig.

9. Raising sand - Robert Plant & Alison Krauss (07)

Fryktelig fin skive, et samarbeid hvor resultatet er blitt større en summene av enkeltdelene. Veldig voksen skive, egentlig, både pen og pyntelig er den, men har allikevel nerve. Jeg angrer som en hund at jeg ikke så dem live i Spektrum da de var på besøk i fjor.


Boblere: Smile - Jayhawks, Sonic nurse - Sonic Youth, Hot rail - Calexico, Enjoy the melodic sunshine - Cosmic rough riders, For Emma, forever ago - Bon iver, Good news for people who love bad news - Modest mouse, American IV the man comes around - Johnny Cash, Ten new songs - Leonard Cohen, Begin to hope - Regina Spektor, Turn on the bright lights - Interpol, Gold - Ryan Adams, Is this it - The strokes, A moutful - The dø, 69 love songs - Magnetic fields, Soft focus - Euroboys.

Tiårets overlegent største nyhet på musikkfronten: Spotify.

Som en førjulsgave fra elefantfabrikken til alle brasilianere som leser denne bloggen (og dere andre også), her er en spilleliste med utvalgte låter fra topplista (minus Bob Dylan, for "Love & theft" ligger ikke på Spotify, pluss at jeg la til noen låter fra boblerne også) - værsågod!

For en lignende, men lengre og atskillig mer gjennomarbeidet kåring se Stians kåring av de 100 beste skivene fra 2000-tallet (pågående frem til jul)

neste - konserter, bøker, tegneserier

Favoritter fra 0-tallet del 1 - Filmer

Da er tiden inne for å oppsummere 0-tallet, the noughties, eller hva man nå skal kalle det tiåret som vi straks trer ut av. I en serie av på det skrivende tidspunkt uvisst hvilken lengde skal jeg foreta en høytidelig og bunnseriøs kåring av mine personlig favoritter innen ulike sjangere.

Eller kanskje jeg bare skribler ned det første som faller meg inn.

Jeg regner jeg med at elefantfabrikkens ikke ubetydelige leserskare* sitrer av spenning og forventning, så uten flere dikkedarier setter vi i gang med kåringen av tiårets åtte beste filmer:


1. No country for old men (Joel og Ethan Coen, 07)

Knakende god filmatisering av Cormac McCarthys roman, av gutta som jeg nesten hadde mistet troen på etter et par litt slappe filmer tidligere på 0-tallet. Javier Bardem som Chigurh er den skumleste og tøffeste skurken på film noensinne. Også er filmen bekmørk og fullstendig uten håp for menneskeheten, og det er en kvalitet man er nødt til å like og respektere i et kunstverk. Knallbra film.


2. Cidade de Deus (Fernando Meirelles, 02)

Igjen en skikkelig mørk og håpløs film hvor det går til helvete med alle på den ene eller andre måten. Sterkt skuespill av unge og utrenede skuespillere, og en historie som åpenbart bygger på virkeligheten, uten omsvøp og dikkedarer. Knallbra film.


3. Inglourious basterds (Quentin Tarantino, 09)

I Quentin Tarantinos siste mesterverk er det imidlertid lite som har med realisme og virkelighet og gjøre. En helt usannsynlig underholdende film med den nest beste filmskurken fra det siste tiåret, Hans Landa i Christoph Waltz skikkelse. Og igjen en film hvor alt og alle går til hundene på den ene eller den andre måten. Knallbra film.


4. The wrestler (Darren Aronofsky, 08)

Hvem hadde trodd at premiedusten Darren Aronofsky, mannen bak den oppskrytte drittfilmen Requiem for a dream, faktisk kunne lage en skikkelig god film? Ikke jeg, i hvert fall. Men dette er bra, og ikke bare fordi Mickey Rourke er så sinnsykt stygg. Men mye derfor, selvfølgelig. Favorittscenen er den hvor Rourke og Tomey diskuterer 80-tallet versus 90-tallet. 80-tallet vinner, såklabert. Denne filmen er den minst mørke på topplista så langt, men det går ikke spesielt bra med folka i denne filmen heller. De prøver, i det minste. Og så dør de, eller mister sitt livs kjærlighet. Knallbra film.

5. Lost in translation (Sofia Coppola, 03

Søt og stillferdig film som logisk sett ikke burde vært på denne lista, men som er det allikevel av grunner jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Bill Murray er en fantastisk skuespiller (se også Broken Flowers) og Scarlett Johansen er kanskje også en bra skuespiller, det vet jeg ikke, hun er bare så vanvittig pen i denne filmen at alt spørsmål om talent eller ikke talent er fullstendig irrelevant. Slutten er åpen, skikkelig vidåpen, noe som enten er helt genialt eller irriterende pretensiøst, jeg er ikke helt sikker. Knallbra film.

6. The hours (Stephen Daldry, 02)

Igjen en film som jeg egentlig ikke burde like, og som muligens er pretensiøs drit. Men jeg tror ikke det. Nicole Kidman er Virginia Wolf på en overbevisende måte, og dette er filmen som fikk meg til å skjønne at hun faktisk er en bra skuespiller. Sikkert derfor Tom Cruise ikke ville ha henne lenger, han skjønte at hun har mer talent nesetippen enn han har i hele kroppen. Går det galt med alle i denne filmen også? Ja, så vidt jeg kan huske gjør det det. Knallbra film.

7. Control (Anton Corbijn, 07)

Her er en film som jeg i hvert fall ikke trenger lure på om er pretensiøs, for det er den! Så til de grader! Laget i svart-hvitt, til og med! Mer effektivt kan man vel ikke signalisere at man driver med Kunst og Viktige Ting. Mange alvorlige personer som stirrer tankefullt ut i lufta er det også her. Handler om Ian Curtis og Joy Division, og er gripende også for folk som ikke bryr seg spesielt mye om musikken deres. Også her går alt skikkelig til helvete. Knallbra film.

8. Me and you and everyone we know (Miranda July, 05)

En vanvittig søt og morsom film, sukkersøt egentlig, og med massevis av sånne egentlig sykt irriterende "vimsete men sjarmerende" karakterer, a la Amelie om du skjønner hva jeg mener, så jeg burde ikke like denne filmen, overhodet ikke, men den er så bra og så smart at den slipper unna med det og jeg liker den allikevel. En sånn film som late anmeldere kaller "en humørbombe" eller noe lignende. Her går det faktisk ganske bra med ganske mange av folka. Knallbra film.


Boblere: Brokeback mountain, The dark knight, Little miss sunshine, This is England, Eternal sunshine of the spotless mind, The incredibles, Y tu mamá también, High fidelity, Oh brother, where art thou?, Mystic river, Adaptation, Munich, Before sunset, Broken flowers. Det har blitt laget vanvittig mange bra filmer det siste tiåret! Og jeg vet at det finnes masse bra der ute jeg aldri har sett, og som sikkert kanskje muligens burde vært med på denne lista.


Egentlig hadde jeg tenkt å ha Ghost dog av Jim Jarmusch på førsteplass, jeg var helt sikker på at den kom i 00, men så viser det seg at den kom i 99, gitt. Men det er en vanvittig bra film som anbefales alle og enhver.

Mest oppskrytte drittfilmer fra 0-tallet: Amelie, Requiem for a dream, There will be blood.


Neste: 0-tallets beste skiver.


*I oktober måned hele 14 unike treff, hvorav 6 Brasilianere som tilbrakte i snitt 0.34 sekunder på forsiden før de klikket seg videre. Alt ifølge Google Analytics.

Vidunderbarn

Så har man endelig lest "oppfølgeren" til Seierherrene, Roy Jacobsens nyeste roman - Vidunderbarn.

elefantfabrikken: Og hva er dommen?

olajostein: Fin bok, absolutt, men et sleipt og unødvendig salgstriks å kalle den en "oppfølger". Har fint lite med Seierherrene å gjøre, annet en at miljøet er det samme, og at et par bikarakterer fra den ene boka dukker opp i denne. Oppvekstshistorie med en faktisk historie, et plot, og det er jo faktisk en litt interessant vri.

elefantfabrikken: Men det kommer altid et men...

olajostein: Ja, den martres av det samme problemet som Seierherrene lider under, nemlig det at fortelleren insisterer i alt for stor grad på å være fortolker av sin egen historie. Her er jeg-fortelleren en guttunge på ti-elleve år, men han tenker og formulerer seg som en voksen mann. Og det blir i litt for mange passasjer både kleint og dårlig. Men et solid stykke bok, det er det.

Seierherrene - Roy Jacobsen

Denne boka er, som den opplyste leser antagelig vet, en av de nominerte i Aftenpostens lett underlige ”Beste Oslo-roman etter krigen”-kåring. Tidligere har jeg bare lest en del noveller av Jacbosen, nok til å kunne slå bombastisk fatt at han er en av de beste nålevende novelleforfatterne vi har her i landet (sjekk for eksempel Fugler og Soldater).

Igjen en bok som setter seg store mål (det er vel det man kaller bredt anlagt*) (i likhet med tidligere omtalte Underworld) – denne gangen er det nyere norsk historie som får gjennomgå, sosialdemokratiets fremvekst, klassereiser og overgangen fra jordbruk/fiske til industri og deretter tertiærnæring av ymse slag. Godt tenkt, stort sett velskrevet, ofte medrivende og med enkeltscener av mesterlig kaliber (ordet idealtid har fått en litt ny klang i mine ører, blant annet). Boka er i to deler, og det er den første delen som er aller best, del to har et tidvis stort og irriterende problem – fortelleren (som jeg mistenker er mer eller mindre identisk lik med forfatteren) glemmer tidvis at han skal fortelle og går i stedet over til å fortolke det som skjer, han insisterer på å vise leseren hva som er meningen med hans egen beretning, og det merker jeg at jeg irriterer meg over. Det er så jeg får lyst til å ringe Roy og brøle ”Show, don’t tell” i telefonrøret.

Men, noen skjønnhetflekker til tross, dette er ei jævlig god bok, og jeg gleder meg til å ta fatt på flere bøker av Roy Jacobsen i nær fremtid – nå i høst kommer oppvekstskildringen Vidunderbarn som visstnok har noen løse linker til Seirherrene, og som ryktene sier er svinaktig bra.


* et begrep jeg alltid har sett på som litt suspekt når det dukker opp i anmeldelser, om en ikke like suspekt som adjektivet frodig som aldri noensinne har gitt meg lyst til å åpne en bok.

Elefantfabrikken på twitter

Nå kan man følge elefantfabrikken på twitter og få beskjed om oppdateringer (noe som skjer opptil flere ganger i året!) - klikk på tittelen for link.

Oppdatering: denne twitterkontoen eksisterer ikke lenger.

Underworld - Don DeLillo

Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene.

DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik stålkontroll på det han skriver.

Anbefales på det varmeste, og er for øyeblikket inne på min topp ti liste over de aller beste romanene jeg har lest noensinne (så får vi se om den fortsatt er der om et par års tid). Det eneste jeg ville endret med denne boka er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.

Watchmen

Jeg var på kino for noen dager siden og så Watchmen, filmen basert på tegneserieromanen til Alan Moore og David Gibbons. Alan Moore har jeg skrevet om før på siden her, og det er ingen hemmelighet at jeg setter han svært høyt. Watchmen har jeg lest en fire-fem ganger opp igjennom, og det er ingen tvil at den fortjener sin plass som en av de beste noensinne. Maken til tetpakket, gjennomarbeidet verk ser man ikke hver dag. Det skal dog sies at jeg synes den første halvdelen er adskillig bedre en den første, det er noe med Alan Moore og de super-intelligente overmenneskene han er så fascinert av som jeg rett og slett synes blir litt kjedelig. Eller kanskje pretensiøst er ordet. I dette tilfellet tenker jeg på to lange monologer med henholdsvis Dr. Manhattan og Ozymyndias som blir litt overkill. Vel, nok om det.

Filmen er bra, overraskende bra. Den er flatere enn tegneserien, noe som ikke er unaturlig med tanke på de svært forskjellige produksjonsforholdene de to mediene skapes under, men de har klart å holde på overraskende mye av den kompleksiteten som ligger i bunn. Rorsach er en vidunderlig karakter, og scenene med ham fungerer som bare fy. Det er tatt vare på, synes jeg, den grunnleggende tonen i serien, det moalsk ambivalente som gjør at man kan gå i dagevis og tenke over det man har lest/sett. Det er kanskje der det mest originale ved begge verkene ligger: superheltserier er kjent for sin svart/hvite moral (eller var i det i hvert fall på den tiden Watchmen ble skrevet) og det samme kan man si om superheltfilmer.

Alt i alt en svært sebar film og en fint addendum til serien. Slutten er på mange måter bedre en den originale.

Elefantfabrikken kaster terning:
Tegneserien: terningkast seks
Filmen: terningkast fire

David Foster Wallaces topp ti-liste

Fra en bok hvor forskjellige forfattere gir til beste sine topp ti favoritt-bøker*:

1.The Screwtape Letters - C.S. Lewis
2. The Stand - Stephen King
3. Red Dragon - Thomas Harris
4. The Thin Red Line - James Jones
5. Fear of Flying - Erica Jong
6. The Silence of the Lambs - Thomas Harris
7. Stranger in a Strange Land - Robert A. Heinlein
8. Fuzz - Ed McBain
9. Alligator - Shelley Katz
10. The Sum of All Fears - Tom Clancy


Denne lista var vanskelig å svelge for mange. Hvorfor skulle en fyr som DFW, en seriøs, respektert, høyst intelligent og ikke minst ekstremt belest mann som han velge genrelitteratur som dette? Han burde jo velge Dostojevskij, Shakespeare, Kant, Kafka, etc.

Var han ironisk, lurte folk på, og noen trodde at det måtte være det. Andre var sikre på at han var dønn alvorlig. Det de færreste påpekte var at det selvfølgelig er mulig å være begge deler samtidig.

Der har du DFW for meg, i et nøtteskall. Både dypt ironisk og dypt inderlig - på en gang.


*herfra

DFW

Jeg fikk nettopp vite at David Foster Wallace tok livet av seg fredag 12. september. Akkurat nå er jeg veldig, veldig trist.



Et sitat fra et intervju han gjorde med salon magazine i 1996:

What do you think is uniquely magical about fiction?

Oh, Lordy, that could take a whole day! Well, the first line of attack for that question is that there is this existential loneliness in the real world. I don't know what you're thinking or what it's like inside you and you don't know what it's like inside me. In fiction I think we can leap over that wall itself in a certain way. But that's just the first level, because the idea of mental or emotional intimacy with a character is a delusion or a contrivance that's set up through art by the writer. There's another level that a piece of fiction is a conversation. There's a relationship set up between the reader and the writer that's very strange and very complicated and hard to talk about. A really great piece of fiction for me may or may not take me away and make me forget that I'm sitting in a chair. There's real commercial stuff can do that, and a riveting plot can do that, but it doesn't make me feel less lonely.

There's a kind of Ah-ha! Somebody at least for a moment feels about something or sees something the way that I do. It doesn't happen all the time. It's these brief flashes or flames, but I get that sometimes. I feel unalone -- intellectually, emotionally, spiritually. I feel human and unalone and that I'm in a deep, significant conversation with another consciousness in fiction and poetry in a way that I don't with other art.

Mer Murakami

Når* jeg startet Elefantfabrikken hadde jeg ikke egentlig lest så veldig mye av Haruki Murakami, og jeg ville neppe nevnt ham hvis jeg hadde blitt spurt om yndlingsforfatter. Om navnevalget var profetisk på et eller annet nivå, muligens også av det selvoppfyllende slaget, det vet jeg ikke, men det er nå i hvert fall engang blitt slik at jeg har lest en hel del av ham etter at jeg begynte med Elefantfabrikken.

Nå sist, Kafka på stranden.

Og den er vanvittig bra, helt der oppe sammen med Trekkoppfuglen og de beste novellene.

Historien kan du lese om et annet sted på nettet, Elefantfabrikken er ikke stedet for handlingsreferater, så dette får duge: To parallelle historier. Ung gutt rømmer/leter etter noe. Eldre mann rømmer/leter etter noe. Mystiske, uforklarlige hendelser. Ukonvensjonell men allikevel tilfredsstillende avslutning.

Det Murakami gjør som er, for meg i hvert fall, uhyre originalt, er kombinasjonen av det veldig dempede, hverdagslige preget som hele fortellingen har, og de absurde, overnaturlige, mystiske tingene som skjer innimellom. Stilen er hele tiden det jeg vil kalle jevn, nedpå, så å kalle det for "magisk-realistisk" blir lite dekkende - det føles naturlig og organisk hele veien, uansett hvor bisart det som skjer er. Det er på sett og vis noe hypnotisk over det, og selv om man kanskje kan si at ikke alle elementene i historien går helt opp, og man kan også mistenke forfatteren for ikke selv å vite hva som til syvende og sist foregår, så er det slett ikke kritiske innvendinger, fordi det uansett er så riktig, det som skjer. Selv om det åpenbart er løgn og påfunn så føles det helt og fullstendig sant. Og det er muligens en slags definisjon på virkelig god litteratur, tror jeg.

En annen ting jeg lurer på er om Murakami virker så original på meg fordi han står med ett ben i en fortellertradisjon jeg kjenner svært dårlig til (den Japanske), dvs. at han ville virke mindre mystisk og mer forståelig dersom jeg kunne mer om Japansk litteratur og tradisjon, eller om han virkelig er det unikummet jeg akkurat nå sitter og tenker at han er.

* På Nannestad, der jeg er oppvokst, bruker man aldri da og alltid når. Det er altså ikke en skrivefeil, men dialekt.

Noen ofte stilte spørsmål om lesing og litteratur del I

Når elefantfabrikken er ute og går, sitter i Studenterlunden og spiser en iskrem, leser tabloidaviser på en kaffebar, ligger på stranden og soler seg eller på annet vis befinner seg ute i det offentlige rom, kommer det ofte folk bort og stiller spørsmål om lesing og litteratur. Som en tjeneste til alle nyskjerrige og usikre mennesker der ute skal vi denne gangen gi til beste en liste over noen av de vanligste spørsmålene, selvfølgelig komplett med fyllestgjørende og, forhåpentligvis, beroligende svar.

person på gaten: Er det sånn at man er et dårlig menneske om man ikke leser mange bøker? Er det riktig av meg å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke leser nok?

elefantfabrikken: Nei, du skal slettes ikke ha dårlig samvittighet for det. Man er ikke et bedre menneske bare fordi man leser masse, ei heller nødvendigvis noe klokere eller mer kunnskapsrik. Les hvis du har lyst, eller la vær.

person på fortauskafé: En gang jeg leste Dostojevskij begynte jeg å le høyt. Men så tenkte jeg at det var helt feil, Dostojevskij skrev jo klassikere, og det er jo alvorlige bøker. Er det noe jeg har misforstått?

elefantfabrikken: Den eneste feilen du gjør deg skyldig i her er ideen om at klassikere ikke kan være morsomme. Dostojevskij skrev ofte svært morsomme ting. Det samme gjorde forfattere som Kafka, Flaubert og Thomas Mann, for å nevne noen. Det er de som ikke ler av klassikere som har misforstått.

person på stranden: Er det viktig å følge med på ny litteratur? Bør man ha oversikt over hva som skjer i det norske litterære landskapet?

elefantfabrikken: Nei. Med mindre du selv synes det spennende og interessant.

person på lanseringsfest: Jeg blir ofte anklaget for å være snobbete og elitistisk når jeg sier at jeg ikke orker å lese forfattere som Paulo Coelho eller Dan Brown. Har folk rett i det? Bør man ikke lese det som er populært?

elefantfabrikken: I like liten grad som man bør lese klassikere bare fordi de er klassikere eller sære bøker bare fordi de er sære bør man lese det som er populært bare fordi det er populært. Man bør lese det man vil lese. Forfattere som Coelho og Brown er heller ikke, helt objektivt sett, spesielt gode. Elefantfabrikken har noen ganger forsøkt å diskutere dette med tilhengere av ovennevnte skribenter, men all erfaring tilsier at det ikke fører noe godt med seg. Det er, for å benytte en sammenligning, som å diskutere god mat med noen som insisterer på at hamburger fra McDonalds er det beste i verden. Hvis man så nevner at det jo også finnes slike ting som for eksempel pinnekjøtt, scampi i grønn curry eller helstekt ørrett med nypoteter får man bare vantro blikk og beskyldninger om elitisme tilbake. Elefantfabrikken kan godt spise hamburger fra McDonalds og sette pris på det, men forbeholder seg retten til en mer variert diett, og også til å mene at det definitivt finnes bedre matretter i verden. Rådet er derfor, de gangene man havner i en situasjon hvor noen begynner å snakke om hvor utrolig god hamburger de nylig har spist på McDonalds, å nikke, smile, og deretter skifte samtaleemne så snart som mulig på en taktfull måte.

person i matvarebutikk: Hvorfor er så mange forfattere og litteraturmennesker så pretensiøse og fulle av tåkeprat og tullball?

elefantfabrikken: Dette er et godt spørsmål, og vi har ingen sikker konklusjon. En arbeidshypotese er at mange såkalt litteraturinteresserte var mobbeofre som barn og nå kompenserer for et eller annet.

person i matvarebutikk: Er ikke det et veldig overfladisk og barnslig svar? Sånt psykologiserende visvas trodde jeg elefantfabrikken holdt seg for god til?

elefantfabrikken: Alle har gode og mindre gode dager.

person på bar: Hva synes elefantfabrikken om mennesker som sier ting som ”en bokelsker går aldri alene til sengs” eller ”uten bøker ville livet vært en feiltagelse”?

elefantfabrikken: elefantfabrikken synes sånne folk kan fucke off til helvete og holde kjeft.

Tegneserier

Alan More - mest kjent for V for Vendetta og Watchmen, men han har virkelig skrevet mye gull. For ikke lenge siden leste jeg League of Extraordinary Gentlemen, som er finfine greier, men kanskje ikke spesielt dypt, og nå holder jeg på med Promethea, og en stund lurte jeg sannelig på om det ikke er dette som er hans virkelige mesterverk. Den holder desverre ikke helt til mål, men er et finfint stykke tegneseriekunst som det er merkelig at ikke har fått mer oppmerksomhet.

Er det farlig å lese?

I høst leste jeg Thomas Pynchon - debutromanen hans Katalognummer 49 - (The Crying of Lot 49 på engelsk). Som alle hans bøker er det temmelig snodige saker, men merkelig besettende også, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. De er velskrevne, selvfølgelig, og svært morsomme, men de mangler en del andre ting som tradisjonelt regnes som litterært høyverdig, så som troverdige karakterer og spennende plot. Eller - det er mulig plottene er spennende, de er bare så forbanna uforståelige. Konspirasjoner, hallusinasjoner, absurde og groteske opptrinn - når jeg tenker på det er det ikke helt ulikt en David Lynch-film.

Men særlig konspirasjonsteoriene er fremtredende. Og mens jeg leste i Katalognummer 49, hvor hovedpersonen Oedpia Maas blir viklet inn i et surrealistisk nettverk hvor det Amerikanske Postevesenet, frimerkesamlerer, anarkister og beinrester etter amerikanske soldater utgjør noen av ingrediensene - hun lurer på om hun er blitt sinnsyk, eller om hun har avdekket en konspirasjon som strekker seg 800 år tilbake, eller om hun blir utsatt for verdens største og sykeste practical joke - og altså, mens jeg satt og leste det, så merket jeg at jeg også ble litt småparanoid. Jeg begynte å tenke over sånne små tilsynelatende tilfedige hendelser jeg har opplevd som kanskje, kanskje kan ha en eller annen sammenheng, og hva den sammenhengen eventuelt skulle være, og hva det skulle bety.

I det jeg merket at jeg gjorde det lo jeg selvfølgelig av meg selv, men det var et mentalt virus som det tok omtrent en uke å bli helt kvitt. Og det er morsomt og interessant, synes jeg. Hva om jeg hadde vært et hakk mer mentalt ustabil, kunne Pynchon ha dyttet meg over kanten til vaskeekte galskap? Jeg spør også fordi aller første gangen jeg hørte om Thomas Pynchon var i en artikkel i Arr (idéhistorisk tidsskrift) hvor artikkelforfatteren forteller om hvordan han fikk boka Gravitys Rainbow fra en åpenbart mentalt ustabil dame som trodde det fiksjonen beskrev var høyst virkelig.

Så bøker kan være farlige?* Ikke bare sånn festtale-farlige som pompøse folk kan tale om under høytidelige tilstelninger, men faktisk, genuint skadelige for enkeltlesere, at det helt konkret påvirker tankemønstrene dine. Det er en utrolig besnærende tanke, og får meg til å bli enda mer glad i bøker, merker jeg.

*Eller det er mulig at det bare er meg som er usedvanlig lettpåvirkelig. Jeg har f.eks aldri vært spesielt god til å motstå gruppepress. På barneskolen, hvis noen jeg oppfattet som kulere en meg (det var nesten alle) foreslo noe ugang var det ca. umulig for meg å ikke være med, selv om jeg visste at det var dumt og ville gi oss trøbbel.

The Dirt

olajostein: The Dirt er boka hvor Mötley Crüe forteller, dvs. alle bandmedlemene og folka rundt dem forteller, og de forteller virkelig alt, åpenhjertige og selvutleverende inntil det idiotiske.

elefantfabrikken: Mötley Crüe? Bryr du deg om dem?

olajostein: Nei, jeg har overhodet ikke noe forhold til det bandet, kan vel knapt nok nevne navnet på en eneste låt, kan ikke nynne en eneste strofe, men jeg har hørt i årevis at boka er festlig, og det er den. Dette er Spinal Tap i bokform, bare råere, og så er det virkelig og ikke oppspinn.

elefantfabrikken: Så det er gøy å lese om et band man driter i?

olajostein: Når de er så vanvittig drøye og så vanvittig dumme som Crüe-gutta: Ja.

elefantfabrikken: Høydepunkter?

olajostein: Too many to mention, som dem sier over dammen. Det er den akkumulerte effekten av den ene drøye dop/alkohol/slossing/puling-historien etter den andre og den totale, absolutte mangelen på selvinnsikt og evne til å lære av egne feil som gutta utviser som gjør det hele veldig fascinerende og morsomt (og tragisk).

Innsirkling

Nå var det lenge siden sist, gitt. Men elefantfabrikken er ikke død!

I jula leste jeg Carl Frode Tillers nye bok, Innsirkling.

Boka handler om David som har mistet hukommelsen, og i en avisannonse ber folk som kjenner ham om å skrive og fortelle ham hvem han er. I denne boka får vi tre varianter. To ungdommsvenner/kjærester og stefaren. I tillegg, selvfølgelig, til at de som skriver ender opp med å skrive minst like mye om seg selv som om David.

Noen har ment at premisset er litt for fiffig og oppkonstruert (at noen skal kjenne hele tre så til de grader skriveføre mennesker, f.eks.) - men dette er skjønnlitteratur, og folk som er altfor opphengt i at ting skal være strengt "realistisk" har ikke skjønt hva skjønnlitteratur handler om, så sånne innvendinger ler vi her i elefantfabrikken høyt og lenge av.*

Det boka derimot har er psykologisk realisme i bøtter og spann. Tiller er usannsynlig god til å beskrive hvordan vi snakker sammen og forholder oss til hverandre, alle de små løgnene, forstillelsene, hvordan vi stadig vekk prøver å fremstille oss i et bedre lys. Det er både morsomt og pinlig å lese. Tiller skriver frem situasjoner som er veldig gjennkjennelige, jeg er fristet til å si ultra-realistiske, det minner meg tidvis både om Trude Marstein og om David Foster Wallace, men helt uten den (noen ganger) overfladiske tekniske briljeringen til sistnevnte.

Boka er del en i en trilogi, og Carl Frode Tiller har nå blitt en av de få norske forfatterne jeg virkelig gleder meg til at skal gi ut neste bok.

*Har du forresten hørt historien om han som så Ringenes Herre-filmene og syntes det var urealistisk at Frodo var så mye kortere en Gandalf?

Å skrive om å lese

Nick Hornby - The Complete Polysyllabic Spree


Nick Hornby er en godt under gjenomsnittlig god forfatter som har hatt godt over gjenomsnittlig god suksess og som virker som en veldig trivelig og fin fyr som jeg godt kunne tenke meg å ta en øl eller tre sammen med. Han skriver (skreiv?) en spalte i The Believer (et blad jeg aldri har lest) med tittelen Polysyllabic Spree - en spalte som handlet om hva han hadde lest i det siste (og hva han hadde kjøpt) og ellers løst og fast om det å lese og det å kjøpe bøker.

For eksempel:

Books are, let's face it, better than everything else. If we played cultural Fantasy Boxing League, and made books go 15 rounds in the ring against the best that any other art form had to offer, then books would win pretty much every time. Go on, try it. The Magic Flute v. Middlemarch? Middlemarch in six. The Last Supper v. Crime and Punishment? Fyodor on point And every now and again you'd get a shock, because that happens in sport, so Back to the Future III might land a lucky punch on Rabbit, Run; but I'm still backing literature 29 times out of 30 ...

Det er ei ganske ålreit bok, synes jeg, og Nick er både morsom og tidvis ganske smart. Det fineste han sier er i forordet, hvor han sier at han vil lese bøker fordi han har lyst til å lese dem og fordi han tror han vil få noe ut av det, ikke fordi det er noe man "bør" ha lest (fordi det er en klassiker, fordi alle andre har lest den osv).

Føkk all lesing som er plikt.

Røff guide til samtidslitteraturen

1. Skrevet for vanlige lesere, et sveip gjennom norske utgivelser fra 1990 frem til i dag.

2. Skjemmes av en overpedagogisk tone.

2a. Marha Nordheim tror tydeligvis at "vanlige lesere" er ganske enkle og ikke spesielt oppvakte. Hadde jeg vært en "vanlig leser" hadde jeg blitt provosert over dette.

3. Minte meg på bøker jeg hadde glemt og forfattere jeg har lyst til å lese.

4. Hvorfor skal litteraturvitere på død og liv finne "tendenser" i samtidslitteraturen? Folk som vil si noe om tendenser i samfunnet burde bli sosiologer eller trendforskere.

.

.

5. Helt ok bok.

Bob Dylan - en stor forfatter?

Hvor god tekstforfatter er egentlig Bob? For noen år siden var det en gjeng skrotnisser som maste om at han burde få Nobelprisen i litteratur. Det fikk han ikke, og han kommer selvfølgelig aldri til å få den, fordi han skriver ikke litteratur, han skriver låter. Og det er han, etter min oppfatning, fryktelig god til. Hvis jeg måtte velge 100 favorittlåter tipper jeg 15-20 av dem ville blitt Dylan-komposisjoner. Men ikke alt han er skrevet er like bra, mye av tekstene er ærlig talt reint og skjært sludder. Noen eksempler:

Well a childish dream is a deathless need
And a noble truth is a sacred creed
My pretty baby, she's lookin' around
She's wearin' a multi-thousand dollar gown
Meningsløst sludder og døve nødrim, fra Tweedle Dee & Tweedle Dum (Love And Theft, 2001)

Wiggle, wiggle, wiggle like a bowl of soup,
Wiggle, wiggle, wiggle like a rolling hoop,
Wiggle, wiggle, wiggle like a ton of lead,
Wiggle - you can raise the dead.
Ett vers fra Wiggle Wiggle (Under The Red Sky, 1990) - hele låta er sånn.

All your seasick sailors, they are rowing home.
All your reindeer armies, are all going home.
The lover who just walked out your door
Has taken all his blankets from the floor.
En av mine favorittlåter, It's All Over Now, Baby Blue (Bringing It All Back Home, 1965) - nydelig sang, men teksten er jo, i hvert fall i dette verset, totalt meningsløs. Hva pokker er en reinsdyrhær? Hvorfor skal den hjem? Sammen med fulle seilere? Og å rime "home" på "home" er uansett slapt. Og hvorfor har elskeren masse pledd på gulvet som han tar med seg?

Like Judas of old
You lie and deceive
A world war can be won
You want me to believe
But I see through your eyes
And I see through your brain
Like I see through the water
That runs down my drain
Et vers fra Masters of War (The Freewhelin' Bob Dylan, 1963) - igjen ei låt jeg synes er veldig bra, men når man leser det ser man at det ikke holder mål. Nødrim, meningsløse similer, snodig grammatikk for å få linjene til å gå opp - som tekst er dette ganske skralt - det som gjør låta bra har med Dylans fremføring å gjøre.

Dette er forøvrig temmelig tilfeldig valgte eksempler, jeg kunne ha funnet hauegvis med lignende - og verre - linjer fra Dylans katalog.

elefantfabrikken: Så hva er poenget ditt?
olajostein: At Dylan ikke fortjener noen Nobelpris i litteratur. At det han gjør er bra på en annen måte og etter andre kriterier enn de man bedømmer litteratur etter. At selv om man liker Dylan (noe jeg i aller høyeste grad gjør) trenger man ikke å bedrive nesegrus genidyrking.