Knausgård

Et nytt, ganske godt intervju med (Vår alles? Norges store sønn?) Karl Ove Knausgård gjort av The Paris Review.

Knausgård er en større forfatter enn han er tenker, det står stadig klarere for meg, og en svært uheldig side ved den (fortjente) enorme suksessen han har fått med Min Kamp-sekstetten er at pressen etterhvert har fått en eller annen slags underlig respekt for alt han måtte finne på å si - han møtes i svært liten grad med motforestillinger, og tåpelighetene som man normalt ville redigert vekk fordi de ikke er særlig interessante får stå; medielogikken gir dem stor tyngde og vekt fordi de kommer fra en a) genierklært og b) rik person.

Det er den samme mekanismen som gjør at man hører på hva kongen har å si i nyttårstalen, og at Trygve Hegnar stadig vekk bes om å uttale seg i de merkeligste saker. Det ubehagelige, for min del, ligger i å observere at det skjer med en person som jeg i utgangspunktet respekterer og liker.

Også fordi han ikke virker å være klar over det selv, Knausgård, at han etterhvert har begynt å tro på ideen om at det er det intellektuelle som er hans styrke som forfatter. Eller, ved nærmere ettertanke, så har det alltid ligget der, både i debuten Ute av verden og andreboka En tid for alt er de essayistiske partiene de klart minst interessante. Slik er det også i Min Kamp-sekstetten; fra den meningsløse åpningssetningen til det sjukt lange Hitler-essayet, er han mindre interessant jo mer abstrakt han blir; styrken hans ligger i det konkrete, det jordnære, det følte. Men disse kvalitetene er det svært vanskelig å diskutere på en presis og innsiktsfull måte; selv mangler jeg både den språklige og den mentale kapasiteten for å gjøre rede for synspunktene mine på noen god måte, jeg satser i stedet på at bruken av lange setninger, semikolon og fremmedord skal få påstandene mine til å fremstå som gjennomtenkte og intelligente.

Men hovedpoenget, at Knausgårds styrke som forfatter ikke ligger i det essayistiske, det lover jeg å vende tilbake til, og utdype, med eksempler og forklaringer, ved en senere anledning.

(anagrammatiske navn brukt i Klassikeren (utvalg))

Vlad von Hrangar - Ragnar Hovland
Laila Covnito - Italo Calvino
Mel Wassinalt - Stanislaw Lem
Mat Brandhell Doe - Donald Barthelme
Nathan F. Tjowsi - Jonathan Swift

10+1 punkter om Sabbath's Theater av Philip Roth.

0. Om du ikke har lest denne boka har du en stor leseropplevelse i vente.

1. Dette regnes av mange for å være Roths mesterverk, hans aller beste bok - bl.a. i følge en undersøkelse New York Magazine gjorde blant 30 amerikanske forfattere og kritikere, som du finner her. G. R. Hallberg i The Millions forklarer på en fin måte hvorfor den er det her. (Han gir også et kort resymé av plottet i boka, slik at du kan henge med på de neste avsnittene dersom du ikke har lest boka).

2. Mickey Sabbath er den mest egoistiske og usympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha lest om i noen roman noen gang - og samtidig er han veldig menneskelig, en av de mest fullt ut realiserte og troverdige romanpersonene jeg har lest om, og som leser får jeg betydelig sympati og ender opp med å heie på ham, eller i hvert fall ønske at det på ett eller annet vis skal gå bra med ham. Sjelden, svært sjelden, blir jeg sjokkert eller indignert over handlinger romanpersoner foretar seg, men denne gangen skjedde det, og det sier noe om Roths evne til å mane frem personer og situasjoner som fremstår som virkelige.

3. Et eller annet om fiksjonens fylde, alle de nitidig utpenslede detaljene, både ved personene, ved deres gjøremål og omgivelser, fremstår som mer levende, mer troverdig, med høyere versimilitude en kanskje noen annen nålevende forfatter får til.

4. I sammenheng med det over, så fremstår også bokens plot, dens handling, som en serie kausalt plausible hendelser, uansett hvor absurde og overdrevne de kan virke dersom man tar dem ut av sammenhengen og gjenforteller dem.

5. Bortsett fra én enkelt scene - den tredje masturbasjonsscenen ved Drenkas grav, der ikke bare Sabbaths selv, men også finansmannen Lewis og en håndverker velger en temmelig uvanlig metode for å vise sin sorg og hengivenhet. Den første scenen, med Sabbath selv, er brilliant, og den delen av denne boka som oftest nevnes. Når så Lewis dukker opp for å gjøre det samme er det komisk og grotesk på en gang, et brilliant stykke fortellerkunst. Men i det håndverkeren noe senere møter opp for å spille sin sæd på gravens jord blir det for mye - snarere enn å mores over dette påfunnet begynner det å trette meg, og river meg ut av fortellingen, der jeg begynner å analysere hvorfor Roth har valgt å gjenta denne scenen en tredje gang.

6. Grunnen er: Drenkas sønn, politimannen Mathew, kan ikke banke opp Lewis, den styrtrike finansmannen, det ville måtte få følger i fiksjonens univers - den enkle håndverkeren, derimot, kan gis juling uten at det blir noen sak. Og Lewis trengs i historien fordi han danner en motvekt til Sabbath som Drenkas elsker, han befinner seg i den andre enden hva makt, penger og karriere angår, men er like hjelpeløst fortapt som Sabbath allikevel: han lar oss forstå at den sorgen som rammer Sabbath har med henne å gjøre, ikke det at han har skuslet bort sitt liv og talent - eller i hvert fall ikke bare det. Samtidig er det nødvendig at Mathew, den vanligvis så balanserte politimannen, han som aldri lar seg vippe av pinnen, han som alltid opptrer korrekt, viser at han har en impulsiv og voldelig side, for ellers vil ikke bokens avslutningssekvens være på langt nær like nervepirrende effektiv.

7. Akkurat her ser jeg rett og slett for meg Roth i en Catch-22-situasjon -  han evner ikke å drepe sine darlings, eller han tror (kanskje med rette) at å drepe dem vil svekke boken mer enn det svekker den å la den stå slik den er. Og det er en annen av denne bokens kvaliteter - dens ustyrlighet, eruptive kraft, kreativitet, et oppkomme, en naturkraft - den gir inntrykk av (men er helt sikkert ikke) å være skrevet i et veldig ras, rett ut, på kort tid, kanskje litt som Kerouacs On the Road, men den er for godt strukturert til det, den er pusset og gjennomarbeidet til Roths vanlige høye standard, men den innehar altså uansett en veldig kraft, eller et sug - jeg klarer ikke å finne noe mer originalt bilde for å beskrive den medrivende virkningen fortellingen har på leseren.

8. Sabbath's Theater, Philip Roth 1995. 451 sider.

9.Det er en roman som er full av siterbare replikker og avsnitt. Et par eksempler:

***

As for himself, however hateful life was, it was hateful in a home and not in the gutter. Many Americans hated their homes. The number of homeless in America couldn't touch the number of Americans who had homes and families and hated the whole thing. 

***

Yes, yes, yes, he felt uncontrollable tenderness for his own shit-filled life. And a laughable hunger for more. More defeat! More disappointment! More deceit! More loneliness! More arthritis! More missionaries! God willing, more cunt! More disastrous entanglement in everything. For a pure sense of being tumultuously alive, you can’t beat the nasty side of existence. I may not have been a matinee idol, but say what you will about me, it’s been a real human life!

***

(Som alltid når jeg siterer fra bøker jeg liker blir jeg usikker på om tekstenbrokene fungerer løsrevet fra sammenhengen, om man fortsatt kan se deres indre glød eller om den forsvinner og blir borte et sted på veien.)

10. Skitten, ekkel, grenseoverskridende - ikke på den uinteressante sjokk-effekt-måten man innimellom skryter av, kanskje særlig på film, men også i litteraturen, overfladiske trigginger av et eller annet tabubelagt ift. sex og/eller vold (som f.eks. Bret Easton Ellis' American Psycho er et eksempel på), men genuint rystende; ei bok som rokker ved kategoriene for hva som er menneskelig, som utvider leserens horisonter på en grunnleggende måte. Som sagt: har du ikke lest denne boka har du en stor leseropplevelse i vente.

Anagrammer #9 (Ragnar Hovland)

1. Hvordan rangla?
2. Vold. Han angrar.

Stil og språk

Jo mer jeg jobber med og tenker over hva det vil si å «ha et godt språk», «skrive godt», «være en god stilist», er det særlig en ting jeg kan observere om mine egne preferanser på området, og det er at jeg sjeldnere og sjeldnere er enig når folk (og «folk» her betyr alt fra kritikere til bokhandlerkunder til hvem-som-helst) sier at språket er «godt» eller «dårlig» i et spesifikt verk. Svært ofte får forfattere og skribenter skryt for språk som for meg virker jålete, oppsyltet, og i en eller annen forstand falskt eller uekte. På samme måte synes jeg ofte at språk som får kritikk for å være «dårlig» har kvaliteter jeg liker, og som på meg virker fullt ut intenderte fra forfatterens side. Kriteriene for å sette en av disse merkelappene på et verk er mao. uklare, og dersom man skal si det ene eller det andre bør det følges opp med et eksempel, eller en presisering av hva det er med språket man finner godt eller dårlig. Akkurat det er lettere sagt en gjort, men dersom det ikke gjøres er merkelappene «godt språk» og «dårlig språk» ikke annet en kodeord for «jeg liker» eller «jeg liker ikke».

Anders det kyniske pinnsvinet #12

Anagrammer #8 (Trude Marstein)

1. Tander turisme
2. Rimer uant sted
3. Ansett, edru rim.
4. Samt turn-ideer.

Sommermodus

Kjære elefantfabrikken-fans! (Begge to!) Det er sommer, sier kalenderen, og dermed går fabrikken inn i sommermodus. Det er ingen dvale, absolutt ikke, men det betyr at oppdateringsfrekvensen er litt lavere enn resten av året, i hvert fall i perioder. Men det må slettes ikke tolkes som at elefantfabrikken er i ferd med å gi seg, eller legge ned - absolutt ikke. Støtt og stadig vil det, også i sommer, dukke opp poster (bl.a. flere serier med anagrammer, som synes å være en trend om dagen), og fra midten av august eller så vil frekvensen være tilbake til det vante (hvilket vil si ca. annenhver dag, eller litt oftere). Enn så lenge ønskes dere (begge to) en svært, svært god sommer.

Anagrammer #7 (Svein Jarvoll)

1. Slo jevn rival.
2. Var livsoljen.
3. Viljen lar, osv.
4. Vill aversjon.

Dette kom i posten denne uka

For et par dager siden fikk jeg en konvolutt i posten. Den inneholdt to utgivelser fra forlaget Chateaux, nummer 1 og 2 i det de kaller Turkosa-serien. Skrevet av hhv. Jørn H. Sværen og Peter Thörneby. Sværens bidrag heter Det ferdige verkets skjønnhet, og består av 6 linjer, spredt ut over begge sider av et ark som er brettet fire ganger. Thörnbys utgivelse, Grå våg følger i utforming omtrent samme konsept, men har et noe mer politisk innhold (tror jeg). Det er to nesten perverst lekre utgivelser, satt for hånd, med blysats, med bruk av kvalitetsmaterialer i alle ledd. Du finner mer om Chateaux her.

Hvorfor i alle dager jeg også tok med øverste delen av presseskrivet i bildet er jeg sannelig ikke sikker på.

«It's a general»

Linker

Internets veier er uransaklige, og denne interessante artikkelen/anmeldelsen av dataspillet The Last of Us av Tom Bissel kom meg i hende via Twitter, der (av alle mennesker) Janneken Øverland, Gyldendals eminente og snart pensjonerte sjef for oversatt skjønnlitteratur, anbefalte den til en kollega. Artikkelen handler om historiefortelling og realisme i dataspill, og er verdt å lese også for folk som ikke spiller (en kategori jeg noe motvillig må regne meg selv inn i - døgnet har ikke mange nok timer).

Vagant-redaksjonens felles lederartikkel om Facebooks påvirkning på det offentlige norske ordskiftet svinger det litt av.

xkcd har samlet sitater fra 1800-tallet der folk klager over hvor fort alt går og mener ting var bedre før.

I 2009 lagde bloggeren Charles May en bibliografi med noter over novelle-teori.

Stig Sæterbakken, fra Et antall notater (selvbiografiske)

Å lese korrektur er like fryktelig hver gang. For ikke før har man lullet seg inn i fredsommelighet under den lyseblå himmelens innbilning om at man er ferdig, at jobben er gjort, at man har fått det til, at man har prestert over evne, at man har sprengt grensene for sin egen tilkorkommenhet, så eksploderer hele greia midt i fleisen på en og man sitter der, svart i ansiktet, og skjønner hvor uendelig mye som gjenstår. Hvis det da i det hele tatt står til å redde. Siste akt i misnøyens teater er det som utspiller seg. Det krymper seg i meg for hver setning, hvert ord han har valgt, hver avgjørelse han har tatt, han på papiret foran meg, i denne hans største villfarelse: at han kan skrive.

Side 66 i Litteratur, en av bøkene i Tronsmo-boksen.

Anagrammer #6 (Karl Ove Knausgård)

1. Sår Agder-vulkan, ok?
2. Skogkverna raudkål.
3. Avkroker nås uglad.
4. Lå knuga, skrev orda.

Anagrammer #5 (Kjell Askildsen)

1. Slakk liden sjel.
2. Elsk klisjé-land.
3. En ild skall skje.

Anagrammer #4 (Atle Sperre Hermansen)

1. Leser er anspent harem.
2. En Perser samler Athen.
3. Rase-sann tempelherre.
4. Han ser mesteren prale.
5. Sannheter, ampre leser.

Linker #?? (Er det egentlig noe poeng å nummerere disse?)

Sam Moss skriver interessant om William H. Gass tjukke roman The Tunnel (som jeg ikke har lest) på HTMLGiant.

Intervju med (nesten) alltid interessante Alan Moore i The Believer.

Noen sier at bokas fremtid avgjøres av amerikanske selskaper og i amerikanske rettsaler (det er selvfølgelig bare tull, det kommer til å eksistere bøker lenge etter at både Amazon og Apple har forsvunnet), og akkurat nå er det en interessant rettsak på gang, der Apple står mot det amerikanske justisdepartementet, og Amazon blir dratt inn.

Coetzee har vært på Lillehammer, og (som vanlig) ikke vært særlig snakkesalig. Og er det en ting en journalist ikke forstår så er det folk som ikke vil ha trynet sitt i avisa. Det har gitt en del morsomme og patetiske utslag, så som dette fra Dagbladet.

Vagant har fått Jon Fosse til å skrive et minneord over Atle Kittang.

Liste over norske krimtitler med død i (utvalg)

Død i hver dråpe
Død i morgen
Død sjel
Død hånd
Død joker
Død eller levende
Død manns fotspor
Død manns hånd
Døde sjeler
Døde ting
Døde øyne
Dødelig applaus
Dødelig arv
Dødelig bedrag
Dødelig eksponering
Dødelig forelsket
Dødelig fortid
Dødelig hilsen
Dødelig kode
Dødelig last
Dødelig madonna
Dødelig møte
Dødelig piruett
Dødelig spill
Dødelig spøk
Dødelig utbytte
Dødelig utgang
Dødelig varsel
Dødelig velsignelse
Dødelig vind
Dødelige beslutninger
Dødelige dråper
Døden i forkledning
Døden i ishuset
Døden i kirketårnet
Døden i laboratoriet
Døden i rødt
Døden i sakristiet
Døden i skogen
Døden i speilet
Døden på asylet
Døden på Garnethill
Døden på Stortinget
Døden på venteliste
Døden tar buss
Døden tar inn på hotellet
Dødens agenter
Dødens ansikt
Dødens autograf
Dødens codex
Dødens disippel
Dødens drabanter
Dødens engel
Dødens engler
Dødens hage
Dødens investeringer
Dødens kjemi
Dødens konsulent
Dødens kurer
Dødens kyss
Dødens liste
Dødens mesterinne
Dødens metropol
Dødens museum
Dødens seier
Dødens sirkel
Dødens time
Dødens venterom
Døderommet
Dødssynd
Verre enn døden
Bitrere enn døden
Når døde hvisker
Når den døde våkner
De døde

Helvetesmaskinen

Språk. Arild Asnes hadde arbeidet mye med språk i sitt voksne liv, og var det noe han var redd for så var det at språket skulle ta makten fra det underlaget den skulle utsi noe om, at språket skulle bli sin egen maskin som gikk og gikk og gikk uten at virkeligheten overhodet berørte det og fikk innvirkning på det. Helvetesmaskinen kalte han et slikt språk, og han visste at det var lett å skape et slikt språk, og hver gang han skrev visste han at han kunne ende med å skape en helvetesmaskin.

Fra Arild Asnes, 1970 av Dag Solstad.

Anagrammer #3 (David Foster Wallace)

1. Advocated firewalls.
2. Flawed vocal tirades.
3. Wailed fractal doves. 
4. Scared of da tall view.
5. Scrawled fatal video.

Linker #24

A D Jamesons to essays om Susan Sontag er verdt å lese. Del 1. Del 2. Fra HTMLGiant. Jameson er i ferd med å bli en favoritt her i elefantfabrikken, og om dette fortsetter er det mulig jeg blir nødt til å sjekke ut skjønnlitteraturen hans også. (Hvorfor heter det «sjekke ut», egentlig?)

Atle S. H. tipset meg om denne fine lesningen av David Foster Wallace sin novelle Mr. Squishy.

Lydia Davis har vunnet Man Booker International Prize 2013. Hun er bra, og kan definitivt anbefales.

Biblioklept linket for litt siden til denne fantastiske blogposten/essayet, av Darren Anderson - om sitatkulturen på internett, med mer. «Trying to appreciate a writer based on individual sentences is like surveying a Van Gogh painting by examining a chart of the colour palettes he used.»

Liste #29 (Anagrammer av Thure Erik Lund)

1. Herunder ulikt
2. Runker uhildet
3. Luker uhindret
4. Hulken rider ut
5. Lukter hinduer?
6. Hun uler: "Dikter!"

Dag Solstad om fotball

Takk til Marius F. M. for tips.

Liste #28 (anagrammer av Dag Solstad)

1. Glad do-sats
2. Lat, god dass
3. DDT-gass, Ola!
4. "lodd", sa gast.
5. Glad SS-dato
6. Sagd soldat
7. Goldt da, ass.

Kjapp notis om David Cronenbergs filmatisering av Don DeLillos Cosmopolis

1. For en stund siden så jeg Cosmopolis, David Cronenbergs filmatisering av DeLillos roman. Jeg har aldri lest boka. Filmen er ikke mer enn middels god, tror jeg, totalt sett.

2. Jeg hadde en idé om å skrive noe lengre om filmen (og kanskje boka), men det har gått for langt tid, jeg husker ikke filmen godt nok, jeg har ikke lyst til å lese boka akkurat nå. Men det gjenstår to strøtanker som krever å få utløp.

3. Robert Pattinson er en virkelig god skuespiller. Eller han er perfekt typecastet i denne filmen. Det er uansett en bemerkelsesverdig god rolleprestasjon.

4. David Cronenberg burde filmatisere flere romaner av Don DeLillo, det er to kunstnere som kler hverandre.

Pusle med Perec

Fredag denne uka, den 24. mai, skal jeg lede en samtale med Rune Christiansen og Kjerstin Aukrust, der vi skal nærlese Georges Perec. Klokka 1800 på Litteraturhuset i Oslo, det varer cirka en time og er gratis inngang.

Mer info her.

Detaljert kikk inni Tronsmos jubileumsboks

 Forsiden av boksen, dekorert med tegninger av kjendiser, fiktive som reelle. Mannen med skjegget er Allen Ginsberg. Vi ser også bl.a. Lars Fiske, Tintin og Pippi Langstrømpe. Boksene er nummerert, jeg har fått kloa i #96.

 Boksens bakside, også dekorert. Innsiden av boksen har også tegninger, og et sitat av Ole Robert Sunde. Han som sier «gratulerer» på dette bildet antar jeg er selveste Mao.

 Den første og største boka i boksen er rød og heter Historien. Se lenger ned for et bilde av innholdsfortegnelsen.

Den andre boka er grønn og heter Guide. Den inneholder mange bilder av Tronsmos lokaler slik de er i dag, både for- og bakrom. Bildene er tatt av Morten Spaberg.

Den tredje boka heter Litteratur. Se lenger ned for et bilde av innholdsfortegnelsen.

 Den fjerde boka er lilla og heter Foto, den inneholder fotografiske bidrag av ulik art fra mange forskjellige fotografer, samt et kort essay av John Erik Riley. 

Resten av boksens innhold, fra øverst til venstre og med klokka: Et gult hefte som heter Tegneserier, et svart handlenett, en rød fleksisingel som heter Musikk, en rød rakett (her pakket inn i plast), en plakat og en hvit konvolutt med påskriften Tronsmo for de minste.

 Plakaten, foldet ut, samt raketten, pakket ut. Raketten er laget i Kina, for øvrig.

Handlenettet.

 Innholdet i den hvite konvolutten, en serie postkort med illustrasjoner laget ava bl.a. Anna Fiske, Bendik Kaltenborn og Yokoland (som også er de som har designet hele boksen).

Fleksisingelen ser slik ut, den må spilles på 45 rpm og inneholder noen remiksede utvalgte sitater fra et intervju med Terje Thorsen om Dan Browns bok Da Vinci-koden. Funny stuff.

Lars Fiskes bidrag i det gule tegneserie-heftet. Her er også bidrag fra bl.a. Knut Nærum, Chris Ware, Christopher Nielsen (med feilstavet fornavn: Christoffer) og Jason.

 Tre av de fire bøkene er innbundet i stive permer. Litteraturboka er heftet, med klaffer. Tegneserieheftet (ikke på dette bildet) er falset og stiftet.

 Innholdsfortegnelsen i den blå litteraturboka. Bidrag av blant annet Mikkel Øyen, Mona Høvring, Mikkel Bugge og Marte Huke.

Innholdsfortegnelsen i den røde historieboka. Foreløpig har jeg ikke lest nesten noe av den, men jeg kan si dette: Eva Stenlund Thorsens forord er veldig bra. Boka inneholder også mange faksimiler av gamle annonser, avisartikler, gamle bilder etc.

 Den superviktige kolofonsiden, som jeg febrilsk lette meg gjennom alle bøkene før jeg fant - den er lokalisert bakerst i den røde historieboka. Ellen Krystad har redigert utgivelsen, det kan ikke ha vært noen helt liten jobb.

Boksen koster 700 kroner, og er laget i 1 500 eksemplarer. Kjøpes på Tronsmo, selvfølgelig, og jeg tipper at det er lurt å ikke vente for lenge. Kan også bestilles på nettet.

Ingen vet hvor verden er om ti år, men jeg håper og tror følgende to ting a) at Tronsmo fortsatt finnes og b) at det fortsatt lages fysiske bøker (og bokser), slik at ikke 50-årsjubileet blir feiret med å gi ut en .epub-fil (eller lignende) «beriket» med hyperlenker.

Tronsmo er, for meg, blant annet, butikken som solgte meg mine første Bukowski-bøker, en nummerert samlepose med de fire første Weltschmerz-utgivelsene til Christopher Nielsen, Clinton Heylins Dylan-biografi Behind the Shades og det eneste stedet i byen jeg fant Infinte Jest av David Foster Wallace den gangen jeg var på jakt etter den.

Jeg liker Tronsmo veldig, veldig godt.

Linker #23

Danske poeter vurderer og anmelder danske bokhandlers poesiutvalg (ideen er muligens bedre enn gjennomføringen? via @stianj)

Sigmund Løvåsens innlegg i boklovdebatten bør være obligatorisk lesning - tar opp en problemstilling som nærmest har vært fraværende i det offentlige ordskiftet. Knallhard polemikk fra lederen i Forfatterforeningen der.

En temmelig morsom Dan Brown-parodi i The Guardian.

Og i disse Enders Game-tider kan det være greit med en påminnelse om at Orson Scott Card er en skikkelig dust.

Flamme forlag lager drikkelek av elefantfabrikken-innlegg

I februar i år brukte jeg ca. fem minutter på et innlegg der jeg listet opp norske boktitler det kan være sånn mildt morsomt å si «sa brura» etter. 

På fredag gjorde Flamme forlag en drikkelek på forlagsbloggen sin med samme konsept - og de gir da også elefantfabrikken en svært indirekte kreditering. 

Ganske smart med den drikkelekvinklinga, egentlig. Det minner om en historie jeg har hørt om Martin Amis og Salman Rushdie, at de hadde en slags lek der de bytta ut ordet «love» i boktitler med «hysterical fucking», så får du f.eks. Hysterical Fucking in the Time of Cholera.

Bedre titler enn elefantfabrikken har FF finni frem til også, både Vågnes og Hvals er f.eks. temmelig perfekte til «sa brura»-moro.

Thomas Pynchons fødselsdag

I dag blir Thomas Ruggles Pynchon (jr.) 76 år gammel. Han har aldri noensinne gjort et eneste intervju eller annen type opptreden i offentligheten. Det eneste kjente bildet av ham som finnes er fra 50-tallet en gang. Bøkene hans er sære, morsomme, fulle av paranoia, obskure historiske fakta og ordspill - litt som Kjartan Fløgstad, når jeg tenker meg om. Han er muligens også en sk. forfatternes forfatter.

Fra artikkelen om ham på Wikipedia:
Pynchon's work has been cited as an influence and inspiration by many writers and artists, including T. Coraghessan Boyle, David Foster Wallace, Don DeLillo, Ian Rankin, William Gibson, Elfriede Jelinek, Rick Moody, Alan Moore, Arturo Pérez-Reverte, Richard Powers, Salman Rushdie, Neal Stephenson, Bruce Sterling, Jan Wildt, Laurie Anderson, Zak Smith, David Cronenberg, James Murphy (electronic musician), and Adam Rapp.


Thanks to his influence on Gibson and Stephenson in particular, Pynchon became one of the progenitors of cyberpunk fiction; a 1987 essay in Spin magazine by Timothy Leary explicitly named Gravity's Rainbow as the "Old Testament" of cyberpunk, with Gibson's Neuromancer and its sequels as the "New Testament". Though the term "cyberpunk" did not become prevalent until the early 1980s, since Leary's article many readers have retroactively included Gravity's Rainbow in the genre, along with other works — e.g., Samuel R. Delany's Dhalgren and many works of Philip K. Dick — which seem, after the fact, to anticipate cyberpunk styles and themes. The encyclopedic nature of Pynchon's novels also led to some attempts to link his work with the short-lived hypertext fiction movement of the 1990s.

Et bra sted å begynne om du vil lese Pynchon er romanen The Crying of Lot 49 (på norsk Katalognr. 49) - den er, til Pynchon å være, relativt ukomplisert, og heller ikke så tykk som en del av de andre romanene hans.

Hans Herbjørnsrud sa en gang i et intervju at han leste alt mulig, bare ikke Thomas Pynchon.

Terje Thorsen sitter i kjelleren på Tronsmo og forteller en historie om Olav Angell

Takk til Stian J. for tips.

A D Jameson om James Woods reduktive syn på hva som er akseptabel fiksjon

Literary critics are storytellers themselves, and we appraise them by how compelling, and how useful, we find their stories about fiction. Wood’s own account is smug and small. Again and again he dogmatically insists upon fiction that’s written in the third-person limited, that enlists only the most appropriate metaphors and details, that employs a language that’s musical but not over-aestheticized, and whose plot takes a definite backseat to the characters—the all-important characters!—who should “[serve] to illuminate an essential truth or characteristic” (128). By the time that Wood is finished carving away at fiction, little remains of the art form that I know and love. But James Wood, ever the arbiter, ever the tastemaker, desires only a certain fiction: one that’s primarily truthful, stylized but never over-stylized, and never intrusive—like Goldilocks’s chosen bowl of porridge, chair, and bed, it must be exceedingly, prissily just-so. Unsurprisingly, Wood’s preferred fiction is realist, and bourgeois, and 99.9% dead, white, and male.

Throughout How Fiction Works, Wood systematically diminishes fiction’s enormous capacity. The actual art form is vast, and audiences delight in its diversity. It can accomplish a great many things: entertainment, instruction, journalism, shock, experimentation, verisimilitude, confusion. Its forms range from anecdotes to jokes to fables to parables; from morality tales to allegories to tall tales to dirty stories; from pulp genres like horror, sci-fi, fantasy, romance, war, thrillers, and westerns, to surrealism, Dadaism, and absurdism, to genres more enamored with realism: naturalism, regionalism, and minimalism; from comic books to zines to airport paperbacks to the “great books” on Harold Bloom’s canonical lists; from children’s stories to young adult novels to adult literature to adults-only novels; from the picaresque to the baroque to the romantic to the modern to the postmodern and well beyond; from the high to the low and back again; from the experimental to the utterly conventional. It contains room enough for even the quaint, timid stories delivered weekly by the New Yorker!

Fra denne lange, lange artikkelen.

Linker #22

Utdrag fra et intervju med William Gibson på The Awl.

Den mye omtalte bokloven fortsetter å være mye omtalt. Aldri før kan jeg huske å ha lest så mye om en lov som, slik det ser ut for øyeblikket, antagelig kommer til å bli opphevet før den blir iverksatt, om den i det hele tatt blir vedtatt. Sigmund Løvåsen, leder i forfatterforeningen, skriver om hvorfor fastpris er viktig for forfatterne.

Bår Stenvik har skrevet en fin artikkel om den moderne filmklassikeren Groundhog Day.

Hilde Østbys debutroman Leksikon om lengsel seiler opp som en av vårens mest omtalte norske bøker. Ellen Engelstad har gjort et fint intervju med Østby i Vinduet. Jeg har ikke lest boka ennå, men kommer til å gjøre det - Østby nevner Borges som et av sine viktigste forbilder, og selv om det åpenbart ikke er noen garanti for kvalitet er det alene nok til å vekke min nysgjerrighet.

William Gibson om skriving og teknologi

I was a very late adopter, a very late adopter, of the Internet. I’m increasingly not that way. What I find though is that the solitude of the act of seriously writing fiction is such that it comes within the whole loopy shitstorm social media that most of now live in. It comes anyway, and you’re absolutely alone doing this strange, sometimes, sometimes seemingly very hard and other times wildly exhilarating thing and there’s nobody else there, even though you’re Tweeting with the other hand.

Fra et intervju på The Awl.

Meningsløse milepæler

Elefantfabrikken har for første gang vippet 1 000 sidevisninger i løpet av en måned.

Liste #27 (I en brottsjø av kulturprodukter som jeg tilsynelatende er ute av stand til å la meg engasjere av har følgende gitt meg genuin glede på ett eller annet plan den siste uka)

1. The Flaming Lips nyeste album, The Terror.
2. A D Jamesons essay om eksperimentel litteratur som genre og prinsipp på HTMLGiant, muligens minus den lange og ikke helt vellykkede Star Wars-analogien mot slutten.
3. Robert Conleys old-school inspirerte Blackmarsh.
4. Dag Østerbergs bok Arkitektur og sosiologi i Oslo, en sosio-materiell fortolkning, Pax forlag 1998, som byr på slike ting som dette sitatet: "Samfunnsforholdene i Norge er såvidt like overalt at norsk tilhørighet som sådan er viktigere enn bosted når det gjelder å forstå ens sosiale situasjon. Dette gjelder også befolkningen innerst i Oslofjorden; det er viktigere for folk i Oslo at de befinner seg i Norge, enn at de bor i Oslo, dvs. i et tett befolket område."
5. You're all just jealous of my jetpack.

Cormac McCarthy om å skrive romaner

Anything that doesn’t take years of your life and drive you to suicide hardly seems worth doing.

Fra et intervju i The Wall Street Journal.

Liste #26 (fakta om elefanter)

1. Elefanter er det eneste pattedyret som ikke kan hoppe.
2. Støttennene er egentlig elefantens hjørnetenner.
3. Elefanthjernen veier omtrent fire ganger så mye som en menneskehjerne.
4. Elefantflokkene er ledet av en matriark.
5. Den beste elefantrelaterte teksten som finnes er «Shooting An Elephant» av George Orwell.

Linker #21

A D Jameson skriver om Roger Ebert og forskjellen på "good faith" og "bad faith"-kritikk - et poeng som antagelig kan utvides til å gjelde alle felt der man på et eller annet vis kommuniserer med andre mennesker. Fra HTMLGiant.

Også fra HTMLGiant er denne listen Jameson har laget over de beste postene.

Salon har en artikkel om å tjene penger på elektronisk selvpublisering av bøker. En del interessante anekdoter, skulle svært gjerne sett mer data på dette området.

James Woods nådeløse dissekering av Paul Austers svakheter som forfatter er slett ikke ny (den er fra 2009), men står seg som et høydepunkt i den elegante slaktens historie.

Den engelske oversettelsen av Min Kamp 2 har fått en intelligent og god anmeldelse i The Guardian.

Noen strøtanker etter å ha sett Ghost Dog om igjen, tretten år senere.

Det er bøker over alt i denne filmen.

Castingen av de gamle mennene i mafiarollene.

Om Ghost Dog (og Dead Man) på angelfire.

Greil Marcus skrev i 1999 at Dead Man var den beste filmen fra slutten av det 20. århundret.

Jeg liker Neil Young svært mye bedre en RZA. Jeg ser at det er flere som mener at Ghost Dog har et av de beste soundtrackene noensinne laget, men det klarer jeg ikke å høre. Ikke at jeg misliker musikken, slettes ikke, men det blir aldri noe mer enn lydkulisser for meg, den tilfører ingen ting til bildene. Men det har altså antagelig noe med mine musikalse leseferdigheter å gjøre.

Døden, døden, døden - har alle alltid hatt en følelse av å være den siste av sitt slag? Bortsett fra de som dør når de er veldig unge? Er det en eller annen ubevisst strategi for å håndtere dødsvissheten på, at man får seg selv til å tro at det ikke er så ille å dø, siden alt bare blir verre uansett?

Scenen der Ghost Dog treffer to krypskyttere som har skutt en bjørn, og ender med å ta livet av begge to er for meg hjertet i filmen; den kommer ut av det blå, den er ikke på noen måte nødvendig for filmens historie, men den sier også enormt mye om karakteren Ghost Dog, og om hva han mener er feil med verden.

Om du ikke har sett filmen før anbefaler jeg deg å ikke trykke på play, for øvrig - du bør unne deg å se denne filmen i sin helhet, gjerne alene.

 

Sitatene fra samurai-håndboken som stadig vekk kommer opp på skjermen og nærmest deler filmen opp i kapitler er dessverre stort sett svada. De høres ut som gammel visdom, men er stort sett innholdsløst babbel.

Jeg liker denne filmen svært godt, men den har noen skjønnhetsflekker - det er en del steder der Jim Jarmusch inviterer oss som seere til å le av karakterene, hvor han bruker dem som komiske rekvisitter, og det river meg ut av det fiksjonsuniverset han har bygget opp uten å tilføre noe mer enn en billig latter.

Følelsen av at filmen er dypere enn den ser ut til og samtidig mye mindre dyp enn det den later som den er.

Ansiktet til Forrest Whitaker.

En annen ting Wooy Allen er utrolig god på

Å få scener der mange mennesker snakker i munnen på hverandre, og som i utgangspunktet fremstår som kaotiske, til å bli a) oversiktlige og b) troverdige.

Knut Hamsun og panseravdelingen

Stig Sæterbakken om litterær nyskaping

Cortázar ble en nyskapende forfatter. Ikke programmatisk, men i kraft av en nærmest allergisk reaksjon på alt som smakte av konvensjon: en infernalsk kløe for hver genre som omsluttet ham med sitt tette regelverk. Det er derfor det blir noe patetisk, alt maset i vår egen tid om at vi må skrive noe nytt, at vi må fornye romanen, hele dette manifestasjonssyke teoretiske overbudet rundt fornyelsens 'bør' og 'må'. Mitt råd: slutt å mase. Det nye lar seg ikke planlegge, programfeste eller fremdebatteres. Det nye kommer når det kommer. Nærmere bestemt når en kunstner som Cortázar, med sin personlighet bryter ut av det tradisjonelle rammeverket fordi det er for trangt til å romme ham. Og går det tredve år uten at en slik personlighet dukker opp i en nasjonalstat nær deg, vel, så er det ikke verre enn at man får vente disse tredve år: det er uansett bare en bagatell i historisk perspektiv. Til hvilket også hører at den som mest intenst søker å fornye, ofte kan være den som aller sist slumper til å gjøre det.

Fra redaktør Stig Sæterbakkens forord i tidsskriftet Marginal #3, om Julio Cortázar. J. W. Cappelens Forlag 1996.

En ting Woody Allen er utrolig god på

Hvordan folk beveger seg rundt i leiligheter mens de snakker.

George Orwell - Why I Write

All writers are vain, selfish, and lazy, and at the very bottom of their motives there lies a mystery. Writing a book is a horrible, exhausting struggle, like a long bout of some painful illness. One would never undertake such a thing if one were not driven on by some demon whom one can neither resist nor understand. For all one knows that demon is simply the same instinct that makes a baby squall for attention. And yet it is also true that one can write nothing readable unless one constantly struggles to efface one's own personality. Good prose is like a windowpane. I cannot say with certainty which of my motives are the strongest, but I know which of them deserve to be followed. And looking back through my work, I see that it is invariably where I lacked a political purpose that I wrote lifeless books and was betrayed into purple passages, sentences without meaning, decorative adjectives and humbug generally.

Fra essayet «Why I Write», opprinnelig utgitt i 1946, finnes bla. i Penguin-samlingen ved samme navn.

Linker #20

En veldig interessant artikkel om den (for meg) fullstendig ukjente science-fiction-forfatteren Barry N. Malzberg på HTMLGiant.

Forrige uke kom den triste nyheten om Iain Banks har dødelig kreft. Banks har skrevet en del veldig gode science-fiction-romaner under navnet Iain M. Banks, i tillegg til en hel del andre skjønnlitterære bøker. Alt er ikke like bra (uten at jeg på noen måte har lest alt), men på sitt beste har han skrevet intelligent og tankevekkende underholdning på høyt nivå. Romanene The Wasp Factory og Use of Weapons er kanskje de som har gjort størst inntrykk på meg, i tillegg til den lange novellen "The State of the Art".

Jeg var først ganske sikker på at nyheten om at Steven Soderbergh skal lage tv-serie av en John Barth-roman var en aprilspøk, men det kan virke som om det faktisk er sant, siden nyheten i første omgang ble sluppet 30. mars, bl.a her.

Denne omtalen fra 1995 av utgivelsen av Dag Solstads samlede verker på CD-rom er ganske fornøyelig. Bl. a. sier Mads Nygaard som den gangen jobbet i Oktober forlag om CD-rom'en at "mediet er kommet for å bli."

Vagants gjennomgang av kritikkene av Erik Fosnes Hansens Salme ved reisens slutt er meget fornøyelig lesning.

Utsnitt av bokhylla

Eggers til Flatland

10 punkter om Den engelske kanal, en ny antologi for poesi satt sammen av Jørn H. Sværen, med bidrag fra blant annet Svein Jarvoll

1. Egentlig hadde jeg bestemt meg for, i en periode, bare å skrive om gamle bøker på elefantfabrikken. Men så dukker det opp ting som fortjenes å skrives om selv om de er splitter nye. Som jeg har lyst til å skrive om. Og elefantfabrikken ville vært verdiløst for meg om jeg ikke skulle følge lystprinsippet.

2. I forordet til Den engelske kanal skriver Sværen at han savner poesi i norske litteraturtidsskrifter, og at antologien er et forsøk på å bøte på det savnet. Utgivelsen er ment å komme årlig, og bidragene kommer etter invitasjon fra Sværen. Det siste forklarer også at det er med en viss, skal vi si, følelse av gjennkjennelse jeg blar opp og ser på innholdsfortegnelsen.

3. Gunnar Wærness, Silje Vethal, Gunnar Berge, Jenny Tunedal, Svein Jarvoll, Thomas Lundbo - den pene måten å si det på er at det er kontinuitet i Sværens virke som redaktør. Men her er også navn som jeg ikke  umiddelbart drar kjennsel på: Keith Waldrop, Victoria Xardel, Cia Rinne, Caroline Bergvall, Karl Larsson - men/og/eller disse er alle utenlandske. 

3a. Altså: En obligatorisk kritisk bemerkning: Jeg håper at neste års antologi kan få med noen nye norske navn. (se også punkt 5.)

4. Den engelske kanal, Jørn H. Sværen (red.), Kolon forlag 2013.



4a. Dette bildet yter på ingen måte boka rettferdighet. Den er pen, trykt i godt papir, og omslaget er behandlet på en måte som gir det en taktil kvalitet i nærheten av semsket skinn, ikke vet jeg hva det heter, men det er blitt ganske populært de siste årene, blant annet brukes det på en del av pocketutgavene fra Cappelen Damm. Heftet, med innbrettsklaffer. Satt med skrifttypen Sabon, for det er en greie de har på Kolon forlag, at de alltid skal bruke den fonten, men Sværen har, vistnok for første gang i Kolons historie, fått lov til å bruke et større format på boka enn det forlaget vanligvis benytter. Og den er sydd, det er viktig å få med seg, ikke bare limfrest, eller hva det heter.

5. Slippefest for antologien på Last Train onsdag 20. mars. Bjørn Aagenes innleder kort, Jørn H. Sværen snakker om boka, om ideen, og nevner at utfordringen hans til neste års antologi blir å finne navn utenfor den vanlige kretsen (jmf. punkt 3). Han snakker lenge og ordentlig om hvert eneste bidrag, det er tydelig at dette prosjektet betyr mye for redaktøren. Silje Vethal, Svein Jarvoll, Gunnar Berge, Thomas Lundbo og Sværen selv leser, de to siste med bidrag de har oversatt.

5a. Thomas Lundbo har en fysisk fremtoning som minner meg om Thure Erik Lund. Han har oversatt Victoria Xardel fra fransk.

5b. Gunnar Berge har skrevet et av antologiens mest umiddelbare bidrag, «Rapport fra fabrikken». Det er morsomt, smart og litt utmattende, både som høytlesning og på papiret.

5c. Silje Vethals bidrag er, nær sagt som vanlig, av høy kvalitet. Før hun leser uttrykker Sværen et håp om at det kanskje snart kommer en ny bok fra hennes hånd. Han sier det med en slags usikker latter mens han ser bort på henne.

5d. Det er bra med folk på Last Train denne onsdagen, jeg anslår 50-60 stykker, langt flere enn da Sværen og Shafieian hadde slippefest for Teologi i fjor høst.

5e. Sværen har selv oversatt Keith Waldrop, som han leser fra på en muligens litt hakkete og nervøs måte, eller kanskje det bare er min konsentrasjonsevne som har avtatt, dette er i hvert fall kveldens siste opplesning, hele programmet har tatt omtrent en time. 

6. Svein Jarvoll har skrevet et essay, ikke poesi. Akkurat det er litt overraskende, men også egentlig ikke.  Jeg har sagt før at det er en begivenhet hver gang det publiseres noe av Svein Jarvoll. Det er nå 12 år siden han sist ga ut en bok, Et hvilket som helst glass vann i 2001, pamfletten Ustadighet Ustadighet kom i 2004. (Definisjonene bok vs. pamflett er flytende, det er mulig Ustadighet Ustadighet bør klassifiseres som bok, da er det i tilfelle 9 år siden sist Jarvoll ga ut en slik). I fjor kom det, så vidt jeg har fått med meg, to nye Jarvoll-tekster. En i Sværens og Shafieians antologi Teologi, og en i den av Audun Lindholm redigerte boken om Ole Robert Sunde, Som fra mange ulike verdener (som jeg har tenkt å skrive om på et eller annet tidspunkt). Av disse tre essayene er dette, som handler om Heraklit og har den selvinnlysende tittelen Alt flyter, ikke det sterkeste.

6a. Alt flyter kunne muligens stått som moto for hele antologien, for øvrig. Det er mye vann og bevegelse her.

7. Gunnar Wærness har tegnet, klippet, limt, skrevet. Tittel «Søkeord Xipe Totec. Bildet under yter (igjen) ingen som helst rettferdighet.

8. Jørn H. Sværen og Audun Lindholm gjorde et fint intervju i Vinduet for noen år siden, det er mer eller mindre obligatorisk lesning om småforleggeri og tilstøtende emner, et felt der Sværens betydning antagelig ikke kan overvurderes, selvfølgelig på grunn av H Press, men også blant annet fordi han stadig vekk får Jarvoll til å skrive (se også punkt 10). Intervjuet finnes på Gasspedals nettsider (link).

8a. I dette intervjuet sier Lindholm: Mye av den moderne poesien er jo radikalt palimpsestisk og krever kunnskap om andre tekster. Kjenner ikke leseren sammenhengen kan hun sitte ganske hjelpeløs.

8b. Det er bidrag i Den engelske kanal som er (eller oppleves som) lukkede for meg som leser, muligens på grunn av deres radikalt palimpsestiske natur.

9. Elefantfabrikken uttrykker et firedobbelt håp: 1. Håp om at Den engelske kanal får lov til å fortsette å komme ut så mange år som Sværen selv er interessert i å holde på. 2. Håp om at Sværen ikke går lei av å bedrive sin virksomhet som redaktør, forlegger og forfatter. 3. Håp om at Sværen får den anerkjennelsen og, like viktig, det økonomiske albuerommet han fortjener for sin virksomhet. 4. Håp om at Sværen fortsetter å få Jarvoll til å skrive.

10. Om Jørn H. Sværens viktighet som redaktør: Før han på lanseringsfesten leser et utdrag fra sitt essay sier Jarvoll noen rosende ord om Sværen, og kaller ham den beste redaktøren han noensinne har jobbet med. Sitert etter hukommelsen: «En fin blanding av rocka og petimeter».

Call of Cthulhu - 47 minutters svarthvitfilm

Audun Lindholm om redaktører

En poet som Kenneth Goldsmith har tatt til orde for at vi ikke trenger flere «kreative» forfattere, men snarere forfattere som er kompetente kompilatorer og antologister, med den enorme mengden historisk tekst og daglige informasjonsstrømmer vi står overfor. Denne typen forfattere finnes på sett og vis allerede, og kalles redaktører. I kunstverdenen har man allerede for lenge siden omtalt kuratoren som den nye kunstneren. I før-moderne tid var ikke forfatteren en personlig størrelse – selve Mosebøkene er jo verket til et knippe redaktører.

Fra Bøygen #4/2007. Hele intervjuet finnes her.

Tarjei Vesaas (med et lurt smil)