10 punkter om Thomas Bernhards bok Gamle mestere (Døden, døden, døden)

1.De vet jo like godt som jeg at ingen er mer løgnaktige enn de skrivende, så lenge verden har bestått, ingen mer løgnaktige enn de skrivende, ingen mer forfengelige og ingen mer løgnaktige, sa Reger. (s. 91)

2. Utgitt på Gyldendal i 1991, originalen Alte Meiste. Komödie er fra 1985. Oversatt av Sverre Dahl. Utgaven jeg har lest og siterer fra er en pocketutgave fra 2004 med Tintorettos Bildnis eines weissbärtigen Mannes på omslaget (Mann med hvitt skjegg), som er det bildet hovedpersonen i boka, Reger, er så opptatt av.

3. Vi er fascinert av et kunstverk, men til slutt er det bare latterlig. Hvis De tar Dem tid og engang leser Goethe mer inngående enn man vanligvis gjør og med lang større intensitet enn vanlig og mer uforskammet enn normalt, synes De til slutt at det De leser er latterlig, samme hva det er, De behøver bare å lese det oftere enn normalt, det blir uvergelig latterlig og selv det klokeste og forstandigste blir til slutt en dumhet. Om De begynner å lese mer inngående, ødelegger De alt De leser. (s. 35)


4. Utrolig siterbar, negativ, morsom, negativ bok. Barnslig?

5. Noe om språket, det er et repeterende, messende språk, lange setninger, ord som repeteres og repeteres, det har en messende, nærmest sangaktig virkning, elegant, men også, altså, repetetivt, innimellom kjedelig, kanskje, men allikevel ikke. En bok det føles lurt å lese langsomt.

6. Hva skjer i boka, hva handler den om? Det foregår på Wienes Kunsthistoriches Museum der Reger har vært annenhver dag (bortsett fra mandag) i 36 år for å se på bilder og lese bøker. Det skjer ikke så mye, Reger prater og Atzbacher, bokas forteller, gjengir det Regler sier. Irrsigler, museumsvakten som Reger står i et spesielt forhold til, går rundt og vokter. Det hele er et slags mysterium, det store, lille spørsmålet er hvorfor Reger er på museet to dager på rad, det har aldri hendt før. Men egentlig handler det om å leve og å dø, eller hvordan man lever og hvordan man dør, eller kanskje snarere hvordan man forholder seg til at noen man er glad i dør, og hvordan man må fortsette å leve selv om den man er aller mest glad i er død, og hvordan man da fortsetter å leve selv om det virker umulig, utenkelig. Dessuten handler det mye om hva Reger, og i hans forlengelse antagelig Bernhard selv, mener er galt med kulturen og menneskene, i Wien spesielt og Østerrike generelt.

7. Slutten, den siste siden, eller de siste to sidene, der vi får vite hva det er Regler vil spørre Atzbacher om, grunnen til at han er i museet to dager på rad, det hele boka har dreid seg om, hvorfor de befinner seg i museet også i dag, selv om de var der i går, er helt fantastiske. Og den siste setningen er den morsomste siste setningen i en bok jeg har lest på lenge, jeg lo høyt, men den er bare morsom dersom man har lest hele boken og ikke forventer å finne en morsom setning helt til slutt, antagelig, slik at dersom du nå skulle lese boka for å få sjansen til å le høyt av den siste setningen har selve forventningen om at den siste setningen skal være morsom gjort at den siste setningen overhodet ikke er morsom.

8. Lørdag 23.2 åpnet jeg Bokmagasinet og oppdaget til min overraskelse at Tom Egil Hverven hadde skrevet et langt esay om Bernhard. Boka gjennutgis i disse dager i en innbundet utgave sammen med tre andre av Bernhards kortromaner - noe jeg for øvrig ikke ante noe om da jeg begynte å lese boka for et par uker siden. Et av poengene til Hverven er at siden Bernhard opprinnelig skrev og utgav disse bøkene har det skjedd et skille i det offentlige ordskiftet, og at den typen eder og galle som B. utgyter over alt og alle nå er blitt en dagligdags ting (særlig på nettet). Språket i samfunnet har blitt hardere, og noe av det er muligens Bernhards skyld?

9. Hvorfor lar jeg meg fascinere av B.s negativitet, all den tid entydig negativitet er noe jeg vanligvis blir svært fort lei av i litteraturen? Forsøk på svar: B. er a) smartere b) mer velforumlert og c) mer sjarmerende - i hvert fall er hans hovedpersoner det - enn den gjenomsnittlige sinte mann som deltar i offentligheten. Dessuten er det feil å kalle ham entydig negativ, i hvert fall i Gamle mestere.

10. I forlengelsen av punkt 9: Reger, den doserende hovedpersonen, har en viss selvironi, eller det er ikke riktig ord - en viss selvinnsikt? Evnen til å se seg selv utenfra, eller innse sin egen begrensning på et eller annet vis, jeg vet ikke helt, det er ikke veldig eksplisitt, men sinnet virker på en måte tidvis å være rettet innover like mye som utover, i hvert fall slik jeg leser det, eller kanskje slik at forfatteren i det minste vet at vi vet at fortelleren vet at han svinger pisken over egen rygg. Og det er en langt mer tiltalende (og subtil) utsagnsposisjon enn den vi vanligvis blir servert når noen skal fortelle oss "hva som er galt med samfunnet".

Fra Thomas Bernhard - Gamle Mestere

Hjemme har jeg ikke lest en bok på mange år, her i Bordone-salen har jeg lest hundrevis av bøker, men det vil ikke si at jeg har lest ut alle disse bøkene i Bordone-salen, aldri i mitt liv har jeg lest ut en eneste bok, min måte å lese på er et spesielt utviklet talent for å bla i bøker, jeg er altså en mann som heller blar enn leser, som altså blar forbi dusinvis, ja om nødvendig hundrevis av sider før han leser en eneste én; men når denne mannen leser en side, da gjør han det grundigere enn noen annen og med største leselidenskap man kan tenke seg. Jeg er mer en som blar enn leser, må De vite, og jeg elsker å bla like høyt som å lese, i mitt liv har jeg alltid hatt minst like stor glede og virkelig åndslyst av å bla som av å lese. Det er jo når alt kommer til alt bedre bare å lese tre sider av en firehundresiders bok tusen ganger grundigere enn den normale leser, som leser alt, men ikke en eneste side grundig, sa han. Det er bedre å lese tolv linjer i en bok med høyeste intensitet og altså trenge fullt og helt inn i disse linjene, kan man si, enn å lese hele boken som den normale leser, som når han er ferdig kjenner den boken han har lest, like dårlig som en flypassasjer kjenner det landskapet han har fløyet over. Han oppfatter jo ikke engang konturene.


Side 21, Sverre Dahls oversettelse. Gyldendal 2004.

Linker #17

En australier som virkelig avskyr David Foster Wallace og vennene hans. Ganske underholdende.

Fjorårets beste film, et overraskende valg fra The Paris Review.

Et langt intervju Howard Stern har gjort med Quentin Tarantino - 75 minutter langt, og mye pjatt, men morsomt å ha på i bakgrunnen mens man gjør noe annet. Tarantino er en av elefantfabrikkens store helter.

En elegant og skarp slakt av David Shields nye bok, How Literature Saved My Life. Fra NYT.

Fra HTMLGiant, en liste med 50 anbefalinger på filmer som finnes på Netflix (amerikansk versjon).

Antonsen og Christensen på glatta

Dette klippet er, interessant nok, lagt ut på NRKs nettsider beregnet til skolebruk. Lurer på hva man har tenkt at ungene skal lære av dette?

Philip Roth har (fortsatt) ikke så stor tro på litteraturens fremtid.

A serious reader of fiction is an adult who reads, let's say, two or more hours a night, three or four nights a week, and by the end of two or three weeks he has read the book. A serious reader is not someone who reads for half an hour at a time and then picks the book up again on the beach a week later. While reading, serious readers aren't distracted by anything else. They put the kids to bed, and then they read. They don't watch TV intermittently or stop off and on to shop on-line or to talk on the phone. There is, indisputably, a rapidly diminishing number of serious readers, certainly in America. Of course, the cause is something more than just the multitudinous distractions of contemporary life. One must acknowledge the triumph the screen. Reading, whether serious or frivolous, doesn't stand a chance against the screen: first, the movie screen, then the television screen, now the proliferating computer screen, one in your pocket, one on your desk, one in your hand, and soon one imbedded between your eyes.

Why can't serious reading compete? Because the gratifications of the screen are far more immediate, graspable, gigantically gripping. Alas, the screen is not only fantastically useful, it's fun, and what beats fun? There was never a Golden Age of Serious Reading in America but I don't remember ever in my lifetime the situation being as sad for books – with all the steady focus and uninterrupted concentration they require – as it is today. And it will be worse tomorrow and even worse the day after. My prediction is that in thirty years, if not sooner, there will be just as many people reading serious fiction in America as now read Latin poetry. A percentage do. But the number of people who find in literature a highly desirable source of sustaining pleasure and mental stimulation is sadly diminished.


Fra dette intervjuet i Le Monde Diplomatique - verdt å lese i sin helhet.

Usammenhengende om misantropi i litteraturen, og om Bård Torgersen (en blogpost jeg startet på i juni 2012 og har puslet med siden men aldri vært i stand til å fullføre, og som nå legges ut i en ufullstendig form)

1. Det er ingen hemmelighet at de beste bøkene ofte er svært mørke, for å uttrykke det metaforisk. Bøker som ender lykkelig er stort sett sjangerlitteratur og blir avskrevet som underholdning. Den seriøse litteraturen slekter mer på tragedien en komedien. Og det har jeg ingenting i mot, snarere tvert om, jeg syns litteraturen skal strekke seg mot sannheten, og en av sannhetene om livet er at det ender med død og entropi. På den annen side er det nærmest blitt en snarvei til det å bedømmes som "seriøs", det å skrive bøker som er så svarte og misantropiske som mulig.

2. Det er en feilslutning at svart = godt. Misantropi blir i svært mange tilfeller bare en positur. Er det noe den lesende middeklassen elsker så er det å bli pisket. Enfant terrible fyller omtrent samme funksjon som hoffnarren. 

3. På den andre siden er negativitet og skepsis en livsnødvendighet i en kultur hvor positiv tenking og ukvalifisert og uhemmet skryt synes å være idealet. (Hva i all verden skal man si, når voksne folk går rundt og mener i fullt alvor at Torsdag kveld fra Nydalen er skikkelig morsomt?) Positivitet og livsbejaelse finner man over alt, og det er både falskt, dumt og - mest sannsynlig - skadelig. Det er i hvert fall stort sett idioter som driver med det. Hva som er årsakssammenhengen er jeg ikke 100 % sikker på. Negativiteten er med andre ord i en forstand nødvendig som overlevelsesstrategi, men den er ikke tilstrekkelig.

4. Bård Torgersen er en forfatter som på mange måter dyrker det svarte, det negative, en mot-estetikk til all overfladisk positivitet. Men samtidig ligger det noe mer der. Det gjelder særlig romanen Nøytral, som jeg leste rett etter at den kom ut i fjor forrifjor og som jeg ikke har sluttet å tenke på siden.

5. Thomas Pynchon skriver i forordet til novellesamlinga Slow Learner at han ikke liker sine tidlige tekster så godt, og at det har noe å gjøre med at når han gjenleser dem ser han at han den gangen hadde et veldig umodent forhold til døden. E, S og H, for eksempel, slår meg som forfattere som lider av det samme - det er rett og slett noe barnslig, tåpelig, over all misantropien og svartsynet, jeg klarer ikke å ta det på alvor. Torgersen slår meg som en forfatter som ikke faller i den fella, eller kanskje heller som en som har gjort det, men som nå er på vei mot noe annet, noe- jeg vet ikke hva - modnere? mer alvorlig? et eller annet punkt der det mørke møter virkeligheten på en måte som gjør det mulig å leve. Nøytral er en roman som er fæl og vond, men som ikke nøyer seg med å være bare det.

6. Samtidig klarer jeg ikke å bli kvitt følelsen av det jeg setter opp her muligens er et falsk motsetningspar, eller i hvert fall at det er en ufullstendig tanke som jeg ikke klarer å a) uttykke tydelig nok eller b) er i stand til å sluttføre. Skrivingen er et forsøk på å klargjøre for meg selv en tanke som i utgangspunktet bare er en fornemmelse. Det er ikke alltid det lykkes fullt ut - oftest ikke, når jeg tenker meg om, men det betyr ikke nødvendigvis at skrivingen ikke har en verdi allikevel. ("Prosessen" kunne jeg ha skrevet her, om jeg hadde vært fullstendig fanget av tidens rådende språkføring).

7. Sein Raymond Carver er også relevant å nevne - det håpet som dukker opp i noveller som "Cathedral" og "Elephant" er uforståelig, merkelig, men også noe av det mest oppløftende jeg har lest noen sinne. Oppløftende på en måte som ikke føles falsk eller livsfornektende.

Linker #16

HTMLGIANT har denne samlingen med verktøy for den som vil skrive historisk litteratur - riktignok på engelsk. Finnes det tilsvarende verktøy på norsk?

Et fint miniintervju med den kinesiske oversetteren av Finnegans Wake - fra the Guardian.

En jätteskitbra svensk lesning av Dag Solstads Ellevte roman, bok atten og 17. roman.

Liste #22 (Norske boktitler man kan si "sa brura" etter)

1. Jeg nekter
2. Ingenting å angre på
3. En tid for alt
4. Den som er veldig sterk må også være veldig snill
5. Alt skal vekk

DFW om søppel på teve og i litteraturen

Television's greatest appeal is that it is engaging without being at all demanding. One can rest while undergoing stimultaion. Receive without giving. It's the same in all low art that has as [its] goal continued attention and patronage: it's appealing precisely because it's at once fun and easy. And the entrenchment of a culture built on Appeal helps explain a dark and curious thing: at a time when there are more decent and good and very good serious fiction writers at work in America than ever before, an American public enjoying unprecedented literacy and disposable income spends the vast bulk of its reading time and book dollar on fiction that is, by any fair standard, trash. Trash fiction is, by design and appeal, most like televised narrative: engaging without being demanding. 


David Foster Wallace, 1988, fra essayet "Fictional Futures and the Conspicuously Young", trykket i boka Both Flesh and Not (Little, Brown 2012).

Nietzsche - overhørt

Overhørt ibokhandelen her om dagen:

Tre gutter i 20-årene står ved filosofihylla. Den ene holder en Nietzschebok i hånda og holder tydeligvis et lite foredrag for de to andre:

"... men hele de superman-greiene og at han liksom skulle være en slags forløper for nazismen og sånn, det er etter min mening fullstendig overdrevet og misforstått."

De to andre nikket ettertenksomt, det var tydelig at Nietzsche-eksperten blant dem hadde gitt dem noe å tenke på.


*

En av de tingene jeg innimellom savner litt fra da jeg var tenåring og tidlig i tjueåra er den enorme selvtillitten som ikke har noen sammenheng med faktiske evner og kunnskap. Å være sikker på at lærerne på skolen ikke har peiling på hva de snakker om. Å kunne sitte på fest og diskutere Kant med stor skråsikkerhet etter å ha lest halve ex.phil-pensumet. Å kunne slenge ut et hvilket som helst utsagn man leste for ti minutter siden som en evig sannhet som man har kommet frem til gjennom egen innsats. Men bortsett fra folk som blir politiske kommentatorer i aviser og på teve mister de fleste av oss den evnen ett eller annet sted på veien mot voksenlivet.

*


Jeg vet ikke så veldig mye om Nietzsche, men en ting som etter min mening ikke er til å misforstå er at han hadde en fantastisk bart:

Jens Bjørneboe røker en sigarett og samtaler dannet med Haagen Ringnes

America's Funniest Home Videos - en etterlysning av chapbook #9 av Ole Petter Arneberg

For en tid tilbake la jeg ut bilde av min samling av 2012-chapbøkene fra AFV, med en lovnad om at jeg skulle skrive mer om dem ved en senere anledning. Planen min var å vente til hele 2012 serien var ferdig. Men på grunn av somling fra min side har jeg gått glipp av bok #9, Ole Petter Arnebergs IMDb Parents Guide til min forkastede roman Karakterer. 

Jeg har fått bekrefta direkte fra forlagssjefen sjøl, Kenneth Pettersen, at det ikke finnes noen eksemplarer igjen noe sted, det er tomt, utsolgt, borte overalt.

Dermed har jeg et lite problem som jeg håper noen der ute kan hjelpe meg med: dersom du sitter på et ekstra eksemplar av #9, eller av ulike grunner kunne tenke deg å kvitte deg med det ene eksemplaret du har, vær så snill å sende meg en mail på olajostein(at)gmail(dot)com - jeg er villig til å strekke meg et temmelig halvlangt stykke for å komplettere samlingen.

(Dersom en luring har tenkt å påpeke at det er en #9-chapbook på bildet i den tidligere blogposten så kan jeg legge til at det ikke er #9, men #6 som ligger opp-ned).

Jeg kan betale enten kalde harde ståler for boka (som vel kostet 20 kroner i utgangspunktet) - jeg er villig til å gå 3-400 % over utsalgspris, eller vi kan få i stand et bytte.

I bytte kan jeg for eksempel tilby en eller flere av følgende:

Et eksemplar av GORGS PRC,

... ca. fem kilo Dungeons & Dragons-bøker,

... fire DVD-er uten cover - Sykkeltyvene (De Sica), De syv samuraier (Kurosawa), Matador (Almodovar) og En leksjon i kjærlighet (Bergman),

... Foucaults trebindsverk om Seksualitetens historie + Gadamers Sannhet og metode (mer eller mindre ulest),

... og/eller All Music Guide to Rock, 3rd edition.

...og om du ikke har boka selv, så spre gjerne ordet videre, jeg har veldig lyst til å få tak i et eksemplar. Finnerlønn til den som hjelper meg.

Ny meningsløs milepæl

En eller annen gang i løpet av natt til 1. februar har elefantfabrikken rundet 5000 sidevisninger totalt. Det betyr at antall lesere er doblet i løpet av seks måneder, og om den trenden fortsetter kommer alle mennesker på jorda til å ha lest elefantfabrikken i løpet av 2023 en gang. (Dersom vi forutsetter at hver person er inne nøyaktig én gang hver.)

Stylometry

Denne artikkelen, fra The New York Times, om å bruke dataverktøy for å analysere språkbruk og tekst, er noe av det mest interessante jeg har lest om litteraturvitenskap på lenge. Delen som handler om hvorfor filmreplikker og reklameslagord blir husket virker riktig nok ikke akkurat overveldende i sin analyse, men det føles som om dette er et verktøy som kan komme til å lære oss mye om hva som statistisk sett fungerer og ikke fungerer i skriving i årene som kommer. Og siden jeg har et ikke-romantisk forhold til kunstnerisk skapelse er det en god nyhet i mine øyne.