Bilder fra documenta(13)

For et kvart snes uker siden eller så var jeg og Chris i Kassel og glante på kunst i tre dager til ende. Det var gildt, og slitsomt.

Noen fotos. La musepekeren hvile på bildet for å se bildetekstene.

Alle bilder tatt med en HTC Desire, Ola J. Jørgensen 2012

Don DeLillo – Underworld (fra det upubliserte arkivet i elefantfabrikken)

1. Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene/temaene/hva man nå skal kalle det.

2. DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik fingerspitzengefuhl.

3. Det eneste jeg ville endret med er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.

4. De ovenstående tre avsnittene ble skrevet for omtrent tre år siden men aldri postet av en eller annen grunn. Den gangen skrev jeg også at jeg akkurat da tenkte at dette var en topp ti-bok, men at jeg var usikker på om det ville holde seg over tid. Usikkerheten min var velfundert - jeg ville i dag ikke engang vurdert denne boka til en topp 25-liste. 
 

Liste #9 (Fantasyforfattere jeg har hatt glede av)

1. J. R. R. Tolkien
2. China Mieville
3. Robert E. Howard
4. Karl Edward Wagner
5. Jack Yeovil (Kim Newman)

Hva om Raymond Carver er en sjanger?

1. Per Pettersons nye bok Jeg nekter handler om Tommy og Jim som var venner da de var unge men som nå ikke har sett hverandre på over tredve år. Bokas nåtidsplan er 2006, da de møtes tilfeldig igjen, ved brua til Ulvøya en tidlig morgen. Det virvler opp gamle minner, og de påføgende kapitlene hopper frem og tilbake i tid der vi får begges historier punktvis rullet opp, både i jeg-form og av en utenforstående forteller. Vi får også høre historien(e) fra perspektivet til Tommys søster Siri, og andre.

2. Det er en nærmest perfekt komponert roman, det finnes ingen ting overflødig i den, alt har sin plass, alt er gjennomlyst, gjennomarbeidet. Den inneholder mange fantastisk gode avsnitt og enkeltsetninger. De beskrevne episodene er medrivende, ofte vond, lesning.

3. Det er en god bok. Det er en meget god bok. Fra et håndverksmessig synspunkt er den muligens det aller beste og mest gjennomførte jeg har lest av norsk litteratur noensinne.

4. Allikevel er jeg merkelig uberørt etter endt lesning. Jeg spør meg selv hvorfor.

5. Hele tiden mens jeg leser Jeg nekter tenker jeg på Raymond Carver. Det er som om Carvers ånd svever over boksidene, sammen med Richard Ford, kanskje, og, selvfølgelig, Hemingway, som er denne typen litteraturs evige far. Det Hemingwayske isfjellet, alt det usagte, uskrevne, det som ligger der og nærmest vibrerer i underteksten, det er Jeg nekter fullt av. De tause menn som ikke snakker om følelser, de pregnante scenene, de underspillte epifaniene, det trassige håpet som glimter som kråkesølv innimellom den hverdagslige tristessen, alt dette er i rikt monn tilstede, hos Petterson så som hos Carver.

5a. Jeg tar meg i å tenke at Petterson skriver sjangerlittaratur, og at sjangeren er Raymond Carver.

5b. Det er selvfølgelig på mange måter en svært lite generøs lesning, rett og slett urettferdig. Petterson har selvfølgelig ikke ansvar for min leseropplevelse. Kanskje jeg har lest boka for fort, kanskje jeg ble litt forelsket i den formuleringen (5a) tidlig i lesingen slik at den ble liggende som et stykke farget glass foran resten av lesingen min. Kanskje jeg bør lese den om igjen. Kanskje jeg bør lese Carver om igjen.

6. Den håndverksmessige perfeksjonen bidrar til denne følelsen. Alt er så velplassert, alt er så regissert, tråder slippes og plukke opp igjen i en nydelig stafettveksling, de ulike personene kaster lys over hverandre og over hendelsene, det er lakuner og huller i historien som aldri helt blir oppklart, men også disse hvite flekkene er perfekt plasserte. Henrik Langeland bruker Pettersons Ut og stjæle hester som eksemplarisk tekst i boka Fortellekunst; han kan antagelig gjøre akkurat det samme med Jeg nekter.

7. Til syvende og sist er det altså slik: Jeg nekter er for glatt, den glir unna, den mangler mothaker. Gi meg litteratur som er skitten, urein, uforståelig, vakklende, rar, usikker. Harold Bloom sier i The Western Canon at stor litteratur "ads strangeness to beauty" (på norsk, om jeg ikke husker feil, "legger selsomhet til skjønnhet"). Jeg nekter er en bok som mangler strangeness. Selv hullene i historien er så velplasserte at de (for meg) allerede er fulle.

High concept-litteratur

Det mangler et godt norsk uttrykk, tror jeg, for det amerikanerne kaller "high concept". Det brukes mest om film, men de siste årene har det dukket opp flere romaner som faller inn under begrepet. "Pride and prejudice and zombies" var en av de første, "Abraham Lincoln - vampire hunter" er en av nyere dato (nå også som film).

For de som skulle ha lyst til å skape high-concept litteratur med en norsk forankring har jeg satt sammen følgende lister som kan gi den kombinatoriske kreativiteten en starthjelp:


Personer
1. Knut Hamsun
2. Henrik Ibsen
3. Peer Gynt
4. Askeladden
5. Einar Gerhardsen
6. Ole Bull
7. Tarjei Vesaas
8. Sigrid Undset
9. Prillarguri
10. Petter Dass
11. Tordenskiold
12. Kong Haakon
13. Dronning Maud
14. Sonja Hennie
15. Kristin Lavransdatter
16. Knerten
17. 91. Stomperud
18. Dag Solstad
19. Gutta på skauen

Norsk element:
1. Hardingfele
2. Dugnad
3. Borettslag
4. Vigelandsparken
5. Galdhøpiggen
6. Bergen
7. Samer
8. Troll
9. Draugen
10. Fjøsnisser
11. Huldra


Populærkulturelt element
1. Vampyrer
2. Zombier
3. Terrorister
4. Cowboyer
5. Romvesener
6. Slanger
7. Nazister
8. Kjøttetende planter

Velg tilfeldige elementer fra to eller flere av tabellene og sett sammen. Du må antagelig prøve litt ulike kombinasjoner før du kommer frem til noe som virkelig slår. Men en kreativ hjerne kan få nesten enhver kombinasjon til å fungere, tror jeg.

En viktig ting å huske på med konseptlitteratur er at du strengt tatt ikke trenger å skrive boka. Det holder å fortelle folk om konseptet. Da danner de seg sine egne ideer om hva boka inneholder, og uansett hva du måtte finne på å skrive vil det ikke bli like artig som det som perlokerer oppe i hodene til folk.

Min idé:
Min Sult - Karl Ove og Knut kjemper mot de uvaskede hordene av levende døde i Kristiania! (Kombinerer redsel og forakt for massene med splatterhumor og billige ordspill; blodets sang og benpipenes bønn; kommer aldri til å bli skrevet.)

Linker #5

Et artig essay om Philip Roths hemmelige bok.

Edwin Turner på biblioklept.org har skrevet et par interessante miniessays om The Wire som du finner her og her. The Wire beholder, trass i alle sine skjønnhetsfeil, fortsatt tittelen som den aller beste tv-serien noensinne laget.

Bernhard Ellefsens innledning til en samtale om tilstanden i amerikansk litteraturkritikk er verdt å ta en kikk på. Den ble holdt under Norsk-Amerikansk Litteraturfestival som gikk av stabelen for et par uker siden. Ellefsens tekst begynner litt lenger ned på siden det er linket til.

I Cathrine Krøgers anmeldelse av Victoria Hislops nye bok klager hun over dårlig språk - spørsmålet jeg stiller meg er om anmeldelsens dårlige språk (eksempel: "Og forsåvidt også opplegget på storyen.") skyldes at Krøger på et eller annet vis ønsker å speile boka (noe som i så fall er et temmelig fiffig grep).

Obligatoriske DFW-relatert linker: a) Infinite Atlas, et intrikat geografisk verk om steder etc. i IJ. b) Oversikt over anmeldelser av ELSiaGS (via The Howling Fantods. Link inkludert som fremtidig påminner til meg selv - jeg har ikke lest disse ennå.)

Det minst kommersielle omslaget noensinne?

Gårsdagens post var inspirert av denne.

Det må i rettferdighetens navn sies at innholdet i boka er adskillig mer interessant en omslaget bærer bud om.

Liste #8 (kvinnelige østerrikske forfattere)

1. Marlen Haushofer
2. Ingeborg Bachmann
3. Elfride Jelinek

Inkligent tulling me språke

Jæ veit ikke voffor, men av en eller anna grunn likr jæ når forfattre tullr åg tøisr me språke på arti vis. No av d bste jæ veit å lese r fårrxmpl d føste kapittle i Baudolino av Umberto Eco, skrivi på ett nestn umuli språk. No anna jæ likr r Øyvind Rimbereids Solaris korrigert, vor han blannr sammn nårsk åg englsk åg greijr, d r både arti åg fint.
 Grunnn til atte jæ skrivr om de hær r at de r en ny forfattr såm jør slikt unormalt tøis på n måte jæ likr: Anja Høvik Strømsted, me diktboka Dart Vader-Eskalasjonen. Dær jør hu blant anna n greie vor hun har linjedeling mitt i ora, såm gir n fin ffekt. Ora liksom ståppr åpp åg så fortsttr dem allikavæl. Fine dikt r de åsså i sæ sjøl, men ettr mitt syn blir dem asså bere av dn ukonvensjånlle linjedelinga.
 Så r de sefføllig t spørsmål får forfattrn åm når man ska stoppe, de blir slitsåmt å lese får lange txtr på slikt vis. Sånn z gner de sæj kansje bere i poesi n i prosa.

Statistikk

Akkurat nå (fire minutter over tolv den tjuende september) ligger elefantfabrikken på nøyaktig 2500 sidevisninger totalt i løpet av sin levetid.

Om litterære arrangementer

De siste ukene har jeg tilbrakt mer tid på litterære arrangementer en jeg har tilbrakt med å lese. Og hvis ikke det er en deprimerende tanke, så veit ikke jeg. Ikke til forkleinelse for et eneste arrangement, men det er jo tross alt det å sitte mutters aleiene med en bok som er det litteraturen egentlig handler om. Alle lanseringsfester, paneldebatter, opplesninger og annet er bare biprodukter, og det er muligens et av tegnene på at apokalypsen snart er forestående at de nå synes å få mer oppmerksomhet en selve verkene gjør. Ikke at jeg tror apokalypsen snart er forestående, den foregående setningen må lese som hyperbelsk overdrivelse for å få frem et poeng, men det er nå en gang slik at den seriøse boklesinga er utrolig lite medievennlig, iom. at det tar lang tid og ofte kan være vanskelig. Svært mye lettere å både snakke og skrive om noe mer konkret som skjer; a leser der; b slipper den boka; c & d diskuterer det a leste forrige uke etc. etc. Har man ikke arrangementer for å feire/løfte frem/diskutere verket? Lager man nå bøker for å ha en unnskyldning til å lage arrangementer? Den foregående setningen var et forsøk på en spissformulering og bør ikke taes alt for alvorlig. Men, you know?

Nå skal jeg sette meg ned og lese i en bok.

Skywalkers

William Gibson - Paris Review intervju

I think the popular perception that we’re a lot like the Victorians is in large part correct. One way is that we’re all constantly in a state of ongoing t­echnoshock, without really being aware of it—it’s just become where we live. The Victorians were the first people to experience that, and I think it made them crazy in new ways. We’re still riding that wave of craziness. We’ve gotten so used to emergent technologies that we get anxious if we haven’t had one in a while.

But if you read the accounts of people who rode steam trains for the first time, for instance, they went a little crazy. They’d traveled fifteen miles an hour, and when they were writing the accounts afterward they struggled to describe that unthinkable speed and what this linear velocity does to a perspective as you’re looking forward. There was even a Victorian medical complaint called “railway spine.”

Emergent technologies were irreversibly altering their landscape. Bleak House is a quintessential Victorian text, but it is also probably the best steam­punk landscape that will ever be. Dickens really nailed it, especially in those proto-Ballardian passages in which everything in nature has been damaged by heavy industry. But there were relatively few voices like Dickens then. Most people thought the progress of industry was all very exciting. Only a few were saying, Hang on, we think the birds are dying.

Fra intervju i The Paris Review.

Theodor W. Adorno - Beethovens sene stil

Modenheten i betydningsfulle kunstneres verk ligner ikke frukters. I alminnelighet er de ikke runde, men gjennomfuret, til og med opprevet; de pleier å unngå sødmen og vegrer seg beskt og stikkende mot å bli smakt på; de mangler all den harmonien som den klassiske estetikken er vant til å kreve fra kunstverket, og de viser heller spor av historie enn av vekst. 

Fra Musikkfilosofi, s. 17 (Pax 2003, oversatt av Bø-Rygg & Havnevik)

Liste #7 (Alan Moore rangert)

1. Watchmen
2. League of extraordinary gentlemen
3. From Hell
4. Lost girls
5. Promethea
6. Top 10
7. 1963
8. Supreme
9. Tom Strong
10. V for Vendetta
11. The Swamp Thing

Dårligst: Judgement Day

Linker #4

Bret Easton Ellis har hatt en runde på twitter hvor han spyr eder og galle over David Foster Wallace. Et utvalg av twittermeldingene finner du her, og (noe) av bakgrunnen for denne litterære krangelen (eller hva man nå skal kalle det) finner du her og her. Spør du meg er Foster Wallace i en helt annen divisjon en Ellis, på den annen side er det kanskje greit med en slags korrigering av den nærmest ukritiske hyllesten som er blitt Wallace til del etter at han tok sitt eget liv for noen år siden.

D. T. Max skriver i The New Yorker om David Foster Wallace under overskriften "DFW Week".

Bilder av kjente folks biblioteker.

Philip Roths åpne brev til wikipedia, skrevet fordi han vil rette opp en misforståelse vedrørende The Human Stain.

George Orwell - Bookshop Memories

Given a good pitch and the right amount of capital, any educated person ought to be able to make a small secure living out of a bookshop. Unless one goes in for 'rare' books it is not a difficult trade to learn, and you start at a great advantage if you know anything about the insides of books. (Most booksellers don't. You can get their measure by having a look at the trade papers where they advertise their wants. If you don't see an ad. for Boswell's Decline and Fall you are pretty sure to see one for The Mill on the Floss by T. S. Eliot.) Also it is a humane trade which is not capable of being vulgarized beyond a certain point. The combines can never squeeze the small independent bookseller out of existence as they have squeezed the grocer and the milkman. But the hours of work are very long – I was only a part-time employee, but my employer put in a seventy-hour week, apart from constant expeditions out of hours to buy books – and it is an unhealthy life. As a rule a bookshop is horribly cold in winter, because if it is too warm the windows get misted over, and a bookseller lives on his windows. And books give off more and nastier dust than any other class of objects yet invented, and the top of a book is the place where every bluebottle prefers to die.


But the real reason why I should not like to be in the book trade for life is that while I was in it I lost my love of books. A bookseller has to tell lies about books, and that gives him a distaste for them; still worse is the fact that he is constantly dusting them and hauling them to and fro. There was a time when I really did love books – loved the sight and smell and feel of them, I mean, at least if they were fifty or more years old. Nothing pleased me quite so much as to buy a job lot of them for a shilling at a country auction. There is a peculiar flavour about the battered unexpected books you pick up in that kind of collection: minor eighteenth-century poets, out-of-date gazeteers, odd volumes of forgotten novels, bound numbers of ladies' magazines of the sixties. For casual reading – in your bath, for instance, or late at night when you are too tired to go to bed, or in the odd quarter of an hour before lunch – there is nothing to touch a back number of the Girl's Own Paper. But as soon as I went to work in the bookshop I stopped buying books. Seen in the mass, five or ten thousand at a time, books were boring and even slightly sickening. Nowadays I do buy one occasionally, but only if it is a book that I want to read and can't borrow, and I never buy junk. The sweet smell of decaying paper appeals to me no longer.

Fra siste del av Orwells korttekst om det å jobbe i bokhandel - finnes bl.a. i samlingen Books vs. cigarettes fra Penguin.

Anders det kyniske pinnsvinet #5

Kurt Vonneguts tips for novelleskriving

1. Use a time of a total stranger in such a way that he or she will not feel that the time was wasted.
2. Give the reader at least one character he or she can root for.
3. Every character should want something, even if it is only a glass of water.
4. Every sentence must do one of two things - reveal character or advance the action.
5. Start as close to the end as possible.
6. Be a sadist.
7. Write to please just one person.
8. Give your readers as much information as possible as soon as possible.

Disse dukker opp med jevne mellomrom over alt, og er slett ikke dårlige tips, tror jeg, men bare dersom man husker at det er tips, ikke regler. Vonnegut var vel ellers ikke på sitt beste i novellesjangeren, han var en roman-mann.

Liste #6 (karakterer jeg husker fra Hardyguttene)

1. Chet (tjukk, feig, comic relief)
2. Frank og Joe (Frank hadde mørkt hår, Joe lyst)
3. Faren til Frank og Joe (detektiv)
4. Kjærestene til Frank og Joe, aner ikke hva de heter.

Jeg hadde en teori om at kvaliteten på en Hardyguttene-bok var proporsjonal med hvor mye Chet var med og hvor lite kjærestene var med.

Bokbussen

Et jevnlig høydepunkt for meg som liten boknerd var når bokbussen kom på besøk. Den pleide å stoppe på parkeringsplassen ved butikken, og av en eller annen grunn husker jeg det slik at vi pleide å kjøre bort, selv om vi vanligvis gikk det lille stykket når vi bare skulle handle. Antagelig hadde det noe å gjøre med det store antallet bøker jeg lånte. Jeg hadde fått beskjed om å begrense meg til to fulle bæreposer, det betydde vel noe sånt som 30-40 bøker. De posene var fulle, kan jeg love. Jeg husker ikke hva hun som pleide å være bibliotekar på bokbussen het, men hun var veldig blid og veldig hjelpsom, og de få gangene det ikke var hun som var der men en eller annen vikar i stedet pleide jeg å bli svært skuffet. Han som kjørte bokbussen, og som også hjalp til med inn-og utlån var en skjeggete, fåmælt type husker jeg, men jeg tenkte at han kanskje hadde verdens beste jobb - både få kjøre buss og holde på med bøker.

For å være helt ærlig var jeg ganske sikker på at det ikke lenger kjørte noen bokbuss til Nannestad, men det viser seg at jeg tar helt feil. Stoppestedet er et litt annet, naturlig nok tatt i betraktning av at det befolkningsmessige tyngdepunktet i Holter har vippet over mot Eltonåsen, men fortsatt stopper altså Bokbussen, eller Biblioteksbussen som det visst heter, en gang i måneden.  Det gjør meg på mystisk vis temmelig glad.

Daniil Kharms - Knakk!

BLÅ SKRIVEBOK NR.10

Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.

Snakke kunne han ikke, for han hadde ikke munn. Nese hadde han heller ikke.

Han hadde ikke engang armer eller bein. Noen mage hadde han heller ikke, ingen rygg hadde han, og ingen ryggrad, og ikke noen slags innvoller heller. Han hadde ingenting! Så, det var umulig å skjønne hvem det var.

Det er vel best at vi ikke snakker noe mer om ham.

Daniil Kharms, Knakk! s. 9

Linker #3

På HTMLGIANT, en amerikansk nettside om litteratur drevet av noen unge folk som er glade i å blande høyt og lavt, finnes denne festlige posten om superheltsider på Wikipedia, og denne, om den nye Batman-filmen.

Redaksjonsbloggen til Vagant fortsetter å utmerke seg med gode innlegg. Olaf Haagensens serie om Die Zeits etterkrigskanon er nå avsluttet, siste del finnes her.

Stian Johansen, min kompanjong i Det stille forlaget, legger ved leilighet ut dikt på denne bloggen. Øverst akkurat nå: to gjestedikt av Camilla Henrikke Esp Di Ruscio, som kommer med boka Er det rart det er krig i verden!!! på Det stille forlaget om halvannen ukes tid.

James Joyce Ulysses i tegneserieform! Jeg har aldri lest mer en ca. 70 sider av den boka, så jeg skal ikke si noe om hvor trofast adaptasjonen er, men det føles som en respektfull og intelligent versjon. To av kapitlene ligger ute. Usikker på om det er flere på vei, eller hvordan det nå er.

Et lite essay om å lese langsomt, med et par gode poeng. Av Benjamin Percy.

Liste #5 (navn)

Italo Calvino, Quentin Tarantino, Ole Lund Kirkegaard, Todd Solondz, Daniil Kharms, Joseph Conrad, Sarah Polley, David Foster Wallace, Giacomo Leopardi, Lara Favaretto, Philip Roth, Svein Jarvoll, Thomas Mann, David Lynch, Jorge Luis Borges, Kim Deal, Woody Allen, Gustave Flaubert, Stanislaw Lem, Neal Stephenson, Patti Smith, Albert Camus, Inger Christensen, Lars von Trier, Édouard Levé, Geroges Perec, Bård Torgersen, Thurston Moore, Margaret Atwood, Kjell Askildsen, Joel & Ethan Coen, James Wood, Charles Bukowski, Anselm Kiefer, Carl Barks, Arkhilokhos, Brian Eno, Bob Dylan, Ridley Scott, Arthur Bradford, Alan Moore, Harold Bloom, Townes van Zandt, Christopher Nielsen, Leo Tolstoj, Neil Young, Ernest Hemingway, Astrid Lindgren, Knut Hamsun, Trude Marstein, Dante Alighieri, Francis Ford Coppola, Erlend Loe, Harry Mathews, Øyvind Rimbereid, Tove Jansson, Georg Johannesen,  Franz Kafka, Martin Kellerman, Kelly Link, Geir Gulliksen, Jens Bjørneboe, J. R. R. Tolkien, Francois Rabelais, Ragnar Hovland, Cormac McCarthy, Agnar Mykle, Carl Frode Tiller, Raymond Queneau, Joni Mitchell, Karl Ove Knausgård, Tor Åge Bringsværd, Nikita Mikhalkov, Art Spiegelman, Lou Reed,  Pierre Huyghe, Hans E. Kinck, Charles Baudelaire,

Anders det kyniske pinnsvinet #4