3 ting, uke 29 (The Force Awakens - Wilco - Dag & Tid)

1. STAR WARS: Da The Phantom Menace kom i 1997 fikk en venn av meg tak i en piratkopiert VHS med filmen noen uker før den hadde premiere i Norge. Det var for øvrig første gang i mitt liv jeg så en piratkopi av en film, det som i dag har blitt en så daglidags foreteelse at folk kan komme til å gjøre det nærmest i vanvare (jmf. debatten om lovligheten av PopcornTime). Det var elendig kvalitet både på lyd og bilde, jeg tipper at den kanskje var tatt opp med et håndholdt videokamera i USA og deretter kopert flere ganger, det var i hvert fall ikke alltid helt enkelt å forstå hva som foregikk på skjermen. Jeg hadde den gangen investert så mye i ideen om at Star Wars var kult at jeg slettes ikke klarte å innrømme det åpenbare, men inne i hjertet mitt visste jeg én ting med sikkerhet etter endt gjennomsyn: det var en utrolig dårlig film, en skikkelig kalkun. Siden den gang har jeg vært temmelig skeptisk til nye tilskudd til Star Wars-universet. Selv om jeg skal innrømme å ha hatt en viss glede av de første sesongene av den animerte tv-serien The Clone Wars, i hvert fall noen av episodene. Nå driver J. J. Abrams og lager en ny film, Episode VII: The Force Awakens, og han er i det minste en kompetent filmskaper, så det er gode sjanser for at det blir ganske mye bedre enn de makkverkene George Lucas presterte fra 1997 til 2003. De to trailerne og bakomklippene som ble vist på GenCon nylig lover i hvert fall ganske bra. I trailer nummer to får man se selveste Han Solo og Chewbacca mot slutten, og selv om det er et øyeblikk som på en helt åpenbart kynisk måte spiller på nostalgien hos en generasjon som vokste opp med ham som sin store helt, så er det uungåelig at ikke hjertet gjør et lite ekstra hopp i brystkassa.

2.WILCO: I går morges (fredag 17. juli 2015) våknet jeg opp til nyheten om at Wilco hadde sluppet et nytt album, med den fengende tittelen Star Wars. Den ligger ute til gratis nedlasting i en måneds tid. Et kort og punchy album med elleve låter som stort sett bare er på 2-3 minutter hver, med unntak av det som antagelig er platas beste spor, «You Satellite» som strekker seg helt opp i noe over 5 minutter. Førstelåta «EKG» er et drøyt minutt med vokalløs og atonal skrangling, og gir meg vel i grunnen null og niks, annet enn en tanke om at man ønsker å riste av seg en del folk med å være litt vrange og vanskelige i starten slik at man ikke blir for populær. Og det er jo en ærlig sak. Resten av skiva er mer låtorientert, men det er for tidlig etter bare et par-tre gjennomlyttinger å felle noen dom over hvor god den egentlig er og hvor den plasserer seg i Wilco-katalogen. Kritikerne har begynt å mene ting undt på internet, og trekker paralleller til bl.a. Lou Reed, David Bowie, Captain Beefheart og sein Beatles. Så store er Wilco nå, at den typen sammenligninger ikke virker overdrevne. Coveret er for øvrig en instant klassiker.

3. AVIS: Hvorfor abonnerer jeg ikke på Dag & Tid? Den nynorske ukeavisa er veldig god der de skriver om politikk, samfunn og kultur på smarte, men ikke pretensiøse måter, og er, mistenker jeg, egentlig en bedre avis enn Morgenbladet, som jeg har hatt i mange, mange år. Det tenker jeg hver gang jeg leser Dag & Tid, som i snitt kanskje skjer én gang i måneden. Nå skal jeg pokker ta meg se å skaffe meg et abonnement, tenker jeg, mens jeg blar. Straks jeg er ferdig med å lese skal jeg bestille, tenker jeg. Denne gangen skal jeg virkelig gjøre det, bestemmer jeg meg for. Og så kommer jeg til den nest siste siden, som er avisas HUMORSIDE, der Arne Hjeltnes eller andre driver med avskyelige lune nynorskHUMORen sin, og generelt er så grønnjævlig lite morsomme at jeg kaster avisa fra meg i avsky. Ragnar Hovland, til og med, den hedersmannen, har de lokka inn i de greiene der, og selv han faller fullstendig gjennom i det formatet. Det er altså grunnen til at jeg ikke abonnerer på Dag & Tid; jeg blir så trist og lei meg av de patetiske, krampaktige forsøkene på å være morsomme. Morgenbladet driver for øvrig også mer og mer med HUMOR, heldigvis ikke samla på én side, men spredt rundt i avisa som småstoff og notiser, og det er så jeg lurer på om jeg ikke blir nødt til å si opp den avisa også etterhvert, om de derre greiene der skal fortsette å spre seg.

Onsdagslenker

• John Arne Riise skriver på bloggen sin om den fine kvelden han hadde da han var på VG-lista topp 20-showet på Rådhusplasssen. Dette burde det skrives masteroppgaver om, men jeg er usikker på innenfor hvilken fagdisiplin.
• For litt siden kom Harold Bloom med en ny bok, The Daemon Knows (som jeg neppe noen gang kommer til å lese), og Michael Robbins har skrevet en temmelig syrlig kritikk av den i Chicago Tribune.
• Den jævla smarte og beleste unge svenske kritikeren Victor Malm skriver i Sydsvenskan om den nye oversettelsen (til svensk) av et utvalg av Olav H. Hauges dagbøker.
• En link for de spesielt interesserte: En liste over de 321 bøkene fra David Foster Wallaces personlige bibliotek (hvorfor kaller man det personal library, egentlig? Pleier forfattere å ha upersonlige biblioteker? Virker vagt pleonastisk, det uttrykket).

3 ting, uke 27 (Forlaget Kadaver - AFV Press - Anne Helene Guddal)

1.SMÅPRESSE: Tirsdag for en drøy uke siden var det slippfest for FORLAGET KADAVER sine tre første bøker; det skjedde på Last Train i Oslo. De tre bøkene ser slik ut:

Adrian G. Waldenstrøm: Die Hard 2 Die Harder
Levi Ekberg: Fame
Øyvind Egeland: Makkverk

Adrian er også den som har starta og driver forlaget. Han har bakgrunn fra bl.a. Oslo Poesisentrum og tidsskriftet La Granada, mao. en driftig type som får til ting. Hyggelig er han og. Det var en hel del mennesker som leste på slippfesten (bare menn) som ble ledet av Hilde Susan Jægtnes, som hadde kledd seg i en hvit kjole (jeg tror hun selv sa at hun hadde kledd seg ut som en enhjørning, men det er mulig jeg husker feil) i et forsøk på å veie litt opp for den maskuline dominansen. Bertrand Besigye, Sternberg, Bård Torgersen og Fredrik Høyer leste før pausa. Det regna som et helvete ute, men det var bra med folk allikevel. En (antagelig) rusa fyr som ikke helt skjønte hva han var på la en ekstra lokal koloritt på showet, der han prata til de på scena og løp inn og ut mens han snakka i telefonen. Så langt har jeg bare lest Die Hard 2 Die Harder, og den er veldig, veldig artig og hardstlående og fin. Finnes på Cappelens Forslag og på Audiatur.

2. SMÅPRESSE: I et hjørne på slippfesten nevnt over (1) satt Kenneth Pettersen fra AFV Press og delte ut/solgte sine fire nyeste utgivelser. De ser sånn ut:

Anna Axfors: Veckan innan
Ingvild Lothe: Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø
Elis Burrau: Romantisk eftertext
Hanna Rajs Lundström: Om jag dör ung

Tre av disse er svenske (Lothe er eneste norske innslag), og disse utgivelsene hadde slippfest i Stockholm for noen uker siden. AFV Press har jeg skrevet om her på elefantfabrikken før, nå har de endret format (det har blitt større, tilnærmet A4) og fått en ny designer. Stadig utvikling der, altså. Her har jeg også bare lest én av dem foreløpig, og jeg starter tydeligvis alltid med utgivelsene med den mest spektakulære tittelen. Lothes chapbook er trist og morsom, og plasserer seg fint inn i rekka av AFV-utgivelser; kanskje det chapbookforlaget i Oslo nå som har en klarest rød tråd i sine utgivelser. Finnes på Audiatur.

3. BOK: Anne Helene Guddal, Også det uforsonlige finnes, Kolon forlag 2014.

Unisont hyllet, på nominasjonslista til Vesaas debutantpris, utpekt til en av Norges viktigste forfattere under 35, medlem av redaksjonen i Vagant og får mye skryt for sine essays der. Det er noe med bøker man går inn i med høye forventninger. På innbretten står det trykt sitater som: «Antageligvis årets beste diktdebut» (Cathrine Strøm), «Boken er en av disse sjeldne som får deg til å føle at alt betyr oe, at eksistensen selv står på spill i hver eneste linje.» (F. Helmich Pedersen), «... årest kanskje beste diktsamling.» (Kristian W. Wiese), «Dette er poesi av et slag vi ikkje heilt har lese maken til, på norsk.» (J. E. Vold).

Og en sånn batalje med skryt (det er også mer, men det får holde med disse fire eksemplene) kan vel ingen bok egentlig forventes å leve opp til. Den foreløpige konklusjonen er: En del svake dikt, og en del virkelig sterke. En over snittet god debut, men ikke i nærheten av sjelsettende, som jeg tror jeg, sikkert urettferdig, forventet meg, etter de panegyriske anmeldelsene og omtalene. Særlig sliter jeg litt med de mer aforistiske diktene - men det henger kanskje mest sammen med min egen aversjon for visdomsdikting. Uansett, jeg har som leser en vegg av forventninger som står foran teksten og hindrer meg i å lese den uhildet; det er en irriterende situasjon, men også, dessverre, ganske vanlig, uansett hvor klar man måtte være over mekanismen. Lyrikk trenger noen ganger (ofte) å leses om igjen for å vise hvor gode de egentlig er. Jeg skal gi denne boka flere sjanser, om en stund, og da skal jeg lese den med lave eller ingen forventniger, så får vi se om den åpner seg for meg. Eller jeg åpner meg for den, eller hvordan man nå helst bør uttrykke det.