William Gibson om skriving og teknologi

I was a very late adopter, a very late adopter, of the Internet. I’m increasingly not that way. What I find though is that the solitude of the act of seriously writing fiction is such that it comes within the whole loopy shitstorm social media that most of now live in. It comes anyway, and you’re absolutely alone doing this strange, sometimes, sometimes seemingly very hard and other times wildly exhilarating thing and there’s nobody else there, even though you’re Tweeting with the other hand.

Fra et intervju på The Awl.

Meningsløse milepæler

Elefantfabrikken har for første gang vippet 1 000 sidevisninger i løpet av en måned.

Liste #27 (I en brottsjø av kulturprodukter som jeg tilsynelatende er ute av stand til å la meg engasjere av har følgende gitt meg genuin glede på ett eller annet plan den siste uka)

1. The Flaming Lips nyeste album, The Terror.
2. A D Jamesons essay om eksperimentel litteratur som genre og prinsipp på HTMLGiant, muligens minus den lange og ikke helt vellykkede Star Wars-analogien mot slutten.
3. Robert Conleys old-school inspirerte Blackmarsh.
4. Dag Østerbergs bok Arkitektur og sosiologi i Oslo, en sosio-materiell fortolkning, Pax forlag 1998, som byr på slike ting som dette sitatet: "Samfunnsforholdene i Norge er såvidt like overalt at norsk tilhørighet som sådan er viktigere enn bosted når det gjelder å forstå ens sosiale situasjon. Dette gjelder også befolkningen innerst i Oslofjorden; det er viktigere for folk i Oslo at de befinner seg i Norge, enn at de bor i Oslo, dvs. i et tett befolket område."
5. You're all just jealous of my jetpack.

Cormac McCarthy om å skrive romaner

Anything that doesn’t take years of your life and drive you to suicide hardly seems worth doing.

Fra et intervju i The Wall Street Journal.

Liste #26 (fakta om elefanter)

1. Elefanter er det eneste pattedyret som ikke kan hoppe.
2. Støttennene er egentlig elefantens hjørnetenner.
3. Elefanthjernen veier omtrent fire ganger så mye som en menneskehjerne.
4. Elefantflokkene er ledet av en matriark.
5. Den beste elefantrelaterte teksten som finnes er «Shooting An Elephant» av George Orwell.

Linker #21

A D Jameson skriver om Roger Ebert og forskjellen på "good faith" og "bad faith"-kritikk - et poeng som antagelig kan utvides til å gjelde alle felt der man på et eller annet vis kommuniserer med andre mennesker. Fra HTMLGiant.

Også fra HTMLGiant er denne listen Jameson har laget over de beste postene.

Salon har en artikkel om å tjene penger på elektronisk selvpublisering av bøker. En del interessante anekdoter, skulle svært gjerne sett mer data på dette området.

James Woods nådeløse dissekering av Paul Austers svakheter som forfatter er slett ikke ny (den er fra 2009), men står seg som et høydepunkt i den elegante slaktens historie.

Den engelske oversettelsen av Min Kamp 2 har fått en intelligent og god anmeldelse i The Guardian.

Noen strøtanker etter å ha sett Ghost Dog om igjen, tretten år senere.

Det er bøker over alt i denne filmen.

Castingen av de gamle mennene i mafiarollene.

Om Ghost Dog (og Dead Man) på angelfire.

Greil Marcus skrev i 1999 at Dead Man var den beste filmen fra slutten av det 20. århundret.

Jeg liker Neil Young svært mye bedre en RZA. Jeg ser at det er flere som mener at Ghost Dog har et av de beste soundtrackene noensinne laget, men det klarer jeg ikke å høre. Ikke at jeg misliker musikken, slettes ikke, men det blir aldri noe mer enn lydkulisser for meg, den tilfører ingen ting til bildene. Men det har altså antagelig noe med mine musikalse leseferdigheter å gjøre.

Døden, døden, døden - har alle alltid hatt en følelse av å være den siste av sitt slag? Bortsett fra de som dør når de er veldig unge? Er det en eller annen ubevisst strategi for å håndtere dødsvissheten på, at man får seg selv til å tro at det ikke er så ille å dø, siden alt bare blir verre uansett?

Scenen der Ghost Dog treffer to krypskyttere som har skutt en bjørn, og ender med å ta livet av begge to er for meg hjertet i filmen; den kommer ut av det blå, den er ikke på noen måte nødvendig for filmens historie, men den sier også enormt mye om karakteren Ghost Dog, og om hva han mener er feil med verden.

Om du ikke har sett filmen før anbefaler jeg deg å ikke trykke på play, for øvrig - du bør unne deg å se denne filmen i sin helhet, gjerne alene.

 

Sitatene fra samurai-håndboken som stadig vekk kommer opp på skjermen og nærmest deler filmen opp i kapitler er dessverre stort sett svada. De høres ut som gammel visdom, men er stort sett innholdsløst babbel.

Jeg liker denne filmen svært godt, men den har noen skjønnhetsflekker - det er en del steder der Jim Jarmusch inviterer oss som seere til å le av karakterene, hvor han bruker dem som komiske rekvisitter, og det river meg ut av det fiksjonsuniverset han har bygget opp uten å tilføre noe mer enn en billig latter.

Følelsen av at filmen er dypere enn den ser ut til og samtidig mye mindre dyp enn det den later som den er.

Ansiktet til Forrest Whitaker.

En annen ting Wooy Allen er utrolig god på

Å få scener der mange mennesker snakker i munnen på hverandre, og som i utgangspunktet fremstår som kaotiske, til å bli a) oversiktlige og b) troverdige.

Knut Hamsun og panseravdelingen

Stig Sæterbakken om litterær nyskaping

Cortázar ble en nyskapende forfatter. Ikke programmatisk, men i kraft av en nærmest allergisk reaksjon på alt som smakte av konvensjon: en infernalsk kløe for hver genre som omsluttet ham med sitt tette regelverk. Det er derfor det blir noe patetisk, alt maset i vår egen tid om at vi må skrive noe nytt, at vi må fornye romanen, hele dette manifestasjonssyke teoretiske overbudet rundt fornyelsens 'bør' og 'må'. Mitt råd: slutt å mase. Det nye lar seg ikke planlegge, programfeste eller fremdebatteres. Det nye kommer når det kommer. Nærmere bestemt når en kunstner som Cortázar, med sin personlighet bryter ut av det tradisjonelle rammeverket fordi det er for trangt til å romme ham. Og går det tredve år uten at en slik personlighet dukker opp i en nasjonalstat nær deg, vel, så er det ikke verre enn at man får vente disse tredve år: det er uansett bare en bagatell i historisk perspektiv. Til hvilket også hører at den som mest intenst søker å fornye, ofte kan være den som aller sist slumper til å gjøre det.

Fra redaktør Stig Sæterbakkens forord i tidsskriftet Marginal #3, om Julio Cortázar. J. W. Cappelens Forlag 1996.

En ting Woody Allen er utrolig god på

Hvordan folk beveger seg rundt i leiligheter mens de snakker.

George Orwell - Why I Write

All writers are vain, selfish, and lazy, and at the very bottom of their motives there lies a mystery. Writing a book is a horrible, exhausting struggle, like a long bout of some painful illness. One would never undertake such a thing if one were not driven on by some demon whom one can neither resist nor understand. For all one knows that demon is simply the same instinct that makes a baby squall for attention. And yet it is also true that one can write nothing readable unless one constantly struggles to efface one's own personality. Good prose is like a windowpane. I cannot say with certainty which of my motives are the strongest, but I know which of them deserve to be followed. And looking back through my work, I see that it is invariably where I lacked a political purpose that I wrote lifeless books and was betrayed into purple passages, sentences without meaning, decorative adjectives and humbug generally.

Fra essayet «Why I Write», opprinnelig utgitt i 1946, finnes bla. i Penguin-samlingen ved samme navn.

Linker #20

En veldig interessant artikkel om den (for meg) fullstendig ukjente science-fiction-forfatteren Barry N. Malzberg på HTMLGiant.

Forrige uke kom den triste nyheten om Iain Banks har dødelig kreft. Banks har skrevet en del veldig gode science-fiction-romaner under navnet Iain M. Banks, i tillegg til en hel del andre skjønnlitterære bøker. Alt er ikke like bra (uten at jeg på noen måte har lest alt), men på sitt beste har han skrevet intelligent og tankevekkende underholdning på høyt nivå. Romanene The Wasp Factory og Use of Weapons er kanskje de som har gjort størst inntrykk på meg, i tillegg til den lange novellen "The State of the Art".

Jeg var først ganske sikker på at nyheten om at Steven Soderbergh skal lage tv-serie av en John Barth-roman var en aprilspøk, men det kan virke som om det faktisk er sant, siden nyheten i første omgang ble sluppet 30. mars, bl.a her.

Denne omtalen fra 1995 av utgivelsen av Dag Solstads samlede verker på CD-rom er ganske fornøyelig. Bl. a. sier Mads Nygaard som den gangen jobbet i Oktober forlag om CD-rom'en at "mediet er kommet for å bli."

Vagants gjennomgang av kritikkene av Erik Fosnes Hansens Salme ved reisens slutt er meget fornøyelig lesning.

Utsnitt av bokhylla

Eggers til Flatland

10 punkter om Den engelske kanal, en ny antologi for poesi satt sammen av Jørn H. Sværen, med bidrag fra blant annet Svein Jarvoll

1. Egentlig hadde jeg bestemt meg for, i en periode, bare å skrive om gamle bøker på elefantfabrikken. Men så dukker det opp ting som fortjenes å skrives om selv om de er splitter nye. Som jeg har lyst til å skrive om. Og elefantfabrikken ville vært verdiløst for meg om jeg ikke skulle følge lystprinsippet.

2. I forordet til Den engelske kanal skriver Sværen at han savner poesi i norske litteraturtidsskrifter, og at antologien er et forsøk på å bøte på det savnet. Utgivelsen er ment å komme årlig, og bidragene kommer etter invitasjon fra Sværen. Det siste forklarer også at det er med en viss, skal vi si, følelse av gjennkjennelse jeg blar opp og ser på innholdsfortegnelsen.

3. Gunnar Wærness, Silje Vethal, Gunnar Berge, Jenny Tunedal, Svein Jarvoll, Thomas Lundbo - den pene måten å si det på er at det er kontinuitet i Sværens virke som redaktør. Men her er også navn som jeg ikke  umiddelbart drar kjennsel på: Keith Waldrop, Victoria Xardel, Cia Rinne, Caroline Bergvall, Karl Larsson - men/og/eller disse er alle utenlandske. 

3a. Altså: En obligatorisk kritisk bemerkning: Jeg håper at neste års antologi kan få med noen nye norske navn. (se også punkt 5.)

4. Den engelske kanal, Jørn H. Sværen (red.), Kolon forlag 2013.



4a. Dette bildet yter på ingen måte boka rettferdighet. Den er pen, trykt i godt papir, og omslaget er behandlet på en måte som gir det en taktil kvalitet i nærheten av semsket skinn, ikke vet jeg hva det heter, men det er blitt ganske populært de siste årene, blant annet brukes det på en del av pocketutgavene fra Cappelen Damm. Heftet, med innbrettsklaffer. Satt med skrifttypen Sabon, for det er en greie de har på Kolon forlag, at de alltid skal bruke den fonten, men Sværen har, vistnok for første gang i Kolons historie, fått lov til å bruke et større format på boka enn det forlaget vanligvis benytter. Og den er sydd, det er viktig å få med seg, ikke bare limfrest, eller hva det heter.

5. Slippefest for antologien på Last Train onsdag 20. mars. Bjørn Aagenes innleder kort, Jørn H. Sværen snakker om boka, om ideen, og nevner at utfordringen hans til neste års antologi blir å finne navn utenfor den vanlige kretsen (jmf. punkt 3). Han snakker lenge og ordentlig om hvert eneste bidrag, det er tydelig at dette prosjektet betyr mye for redaktøren. Silje Vethal, Svein Jarvoll, Gunnar Berge, Thomas Lundbo og Sværen selv leser, de to siste med bidrag de har oversatt.

5a. Thomas Lundbo har en fysisk fremtoning som minner meg om Thure Erik Lund. Han har oversatt Victoria Xardel fra fransk.

5b. Gunnar Berge har skrevet et av antologiens mest umiddelbare bidrag, «Rapport fra fabrikken». Det er morsomt, smart og litt utmattende, både som høytlesning og på papiret.

5c. Silje Vethals bidrag er, nær sagt som vanlig, av høy kvalitet. Før hun leser uttrykker Sværen et håp om at det kanskje snart kommer en ny bok fra hennes hånd. Han sier det med en slags usikker latter mens han ser bort på henne.

5d. Det er bra med folk på Last Train denne onsdagen, jeg anslår 50-60 stykker, langt flere enn da Sværen og Shafieian hadde slippefest for Teologi i fjor høst.

5e. Sværen har selv oversatt Keith Waldrop, som han leser fra på en muligens litt hakkete og nervøs måte, eller kanskje det bare er min konsentrasjonsevne som har avtatt, dette er i hvert fall kveldens siste opplesning, hele programmet har tatt omtrent en time. 

6. Svein Jarvoll har skrevet et essay, ikke poesi. Akkurat det er litt overraskende, men også egentlig ikke.  Jeg har sagt før at det er en begivenhet hver gang det publiseres noe av Svein Jarvoll. Det er nå 12 år siden han sist ga ut en bok, Et hvilket som helst glass vann i 2001, pamfletten Ustadighet Ustadighet kom i 2004. (Definisjonene bok vs. pamflett er flytende, det er mulig Ustadighet Ustadighet bør klassifiseres som bok, da er det i tilfelle 9 år siden sist Jarvoll ga ut en slik). I fjor kom det, så vidt jeg har fått med meg, to nye Jarvoll-tekster. En i Sværens og Shafieians antologi Teologi, og en i den av Audun Lindholm redigerte boken om Ole Robert Sunde, Som fra mange ulike verdener (som jeg har tenkt å skrive om på et eller annet tidspunkt). Av disse tre essayene er dette, som handler om Heraklit og har den selvinnlysende tittelen Alt flyter, ikke det sterkeste.

6a. Alt flyter kunne muligens stått som moto for hele antologien, for øvrig. Det er mye vann og bevegelse her.

7. Gunnar Wærness har tegnet, klippet, limt, skrevet. Tittel «Søkeord Xipe Totec. Bildet under yter (igjen) ingen som helst rettferdighet.

8. Jørn H. Sværen og Audun Lindholm gjorde et fint intervju i Vinduet for noen år siden, det er mer eller mindre obligatorisk lesning om småforleggeri og tilstøtende emner, et felt der Sværens betydning antagelig ikke kan overvurderes, selvfølgelig på grunn av H Press, men også blant annet fordi han stadig vekk får Jarvoll til å skrive (se også punkt 10). Intervjuet finnes på Gasspedals nettsider (link).

8a. I dette intervjuet sier Lindholm: Mye av den moderne poesien er jo radikalt palimpsestisk og krever kunnskap om andre tekster. Kjenner ikke leseren sammenhengen kan hun sitte ganske hjelpeløs.

8b. Det er bidrag i Den engelske kanal som er (eller oppleves som) lukkede for meg som leser, muligens på grunn av deres radikalt palimpsestiske natur.

9. Elefantfabrikken uttrykker et firedobbelt håp: 1. Håp om at Den engelske kanal får lov til å fortsette å komme ut så mange år som Sværen selv er interessert i å holde på. 2. Håp om at Sværen ikke går lei av å bedrive sin virksomhet som redaktør, forlegger og forfatter. 3. Håp om at Sværen får den anerkjennelsen og, like viktig, det økonomiske albuerommet han fortjener for sin virksomhet. 4. Håp om at Sværen fortsetter å få Jarvoll til å skrive.

10. Om Jørn H. Sværens viktighet som redaktør: Før han på lanseringsfesten leser et utdrag fra sitt essay sier Jarvoll noen rosende ord om Sværen, og kaller ham den beste redaktøren han noensinne har jobbet med. Sitert etter hukommelsen: «En fin blanding av rocka og petimeter».

Call of Cthulhu - 47 minutters svarthvitfilm

Audun Lindholm om redaktører

En poet som Kenneth Goldsmith har tatt til orde for at vi ikke trenger flere «kreative» forfattere, men snarere forfattere som er kompetente kompilatorer og antologister, med den enorme mengden historisk tekst og daglige informasjonsstrømmer vi står overfor. Denne typen forfattere finnes på sett og vis allerede, og kalles redaktører. I kunstverdenen har man allerede for lenge siden omtalt kuratoren som den nye kunstneren. I før-moderne tid var ikke forfatteren en personlig størrelse – selve Mosebøkene er jo verket til et knippe redaktører.

Fra Bøygen #4/2007. Hele intervjuet finnes her.

Tarjei Vesaas (med et lurt smil)