Å skrive om å lese

Nick Hornby - The Complete Polysyllabic Spree


Nick Hornby er en godt under gjenomsnittlig god forfatter som har hatt godt over gjenomsnittlig god suksess og som virker som en veldig trivelig og fin fyr som jeg godt kunne tenke meg å ta en øl eller tre sammen med. Han skriver (skreiv?) en spalte i The Believer (et blad jeg aldri har lest) med tittelen Polysyllabic Spree - en spalte som handlet om hva han hadde lest i det siste (og hva han hadde kjøpt) og ellers løst og fast om det å lese og det å kjøpe bøker.

For eksempel:

Books are, let's face it, better than everything else. If we played cultural Fantasy Boxing League, and made books go 15 rounds in the ring against the best that any other art form had to offer, then books would win pretty much every time. Go on, try it. The Magic Flute v. Middlemarch? Middlemarch in six. The Last Supper v. Crime and Punishment? Fyodor on point And every now and again you'd get a shock, because that happens in sport, so Back to the Future III might land a lucky punch on Rabbit, Run; but I'm still backing literature 29 times out of 30 ...

Det er ei ganske ålreit bok, synes jeg, og Nick er både morsom og tidvis ganske smart. Det fineste han sier er i forordet, hvor han sier at han vil lese bøker fordi han har lyst til å lese dem og fordi han tror han vil få noe ut av det, ikke fordi det er noe man "bør" ha lest (fordi det er en klassiker, fordi alle andre har lest den osv).

Føkk all lesing som er plikt.

Røff guide til samtidslitteraturen

1. Skrevet for vanlige lesere, et sveip gjennom norske utgivelser fra 1990 frem til i dag.

2. Skjemmes av en overpedagogisk tone.

2a. Marha Nordheim tror tydeligvis at "vanlige lesere" er ganske enkle og ikke spesielt oppvakte. Hadde jeg vært en "vanlig leser" hadde jeg blitt provosert over dette.

3. Minte meg på bøker jeg hadde glemt og forfattere jeg har lyst til å lese.

4. Hvorfor skal litteraturvitere på død og liv finne "tendenser" i samtidslitteraturen? Folk som vil si noe om tendenser i samfunnet burde bli sosiologer eller trendforskere.

.

.

5. Helt ok bok.

Bob Dylan - en stor forfatter?

Hvor god tekstforfatter er egentlig Bob? For noen år siden var det en gjeng skrotnisser som maste om at han burde få Nobelprisen i litteratur. Det fikk han ikke, og han kommer selvfølgelig aldri til å få den, fordi han skriver ikke litteratur, han skriver låter. Og det er han, etter min oppfatning, fryktelig god til. Hvis jeg måtte velge 100 favorittlåter tipper jeg 15-20 av dem ville blitt Dylan-komposisjoner. Men ikke alt han er skrevet er like bra, mye av tekstene er ærlig talt reint og skjært sludder. Noen eksempler:

Well a childish dream is a deathless need
And a noble truth is a sacred creed
My pretty baby, she's lookin' around
She's wearin' a multi-thousand dollar gown
Meningsløst sludder og døve nødrim, fra Tweedle Dee & Tweedle Dum (Love And Theft, 2001)

Wiggle, wiggle, wiggle like a bowl of soup,
Wiggle, wiggle, wiggle like a rolling hoop,
Wiggle, wiggle, wiggle like a ton of lead,
Wiggle - you can raise the dead.
Ett vers fra Wiggle Wiggle (Under The Red Sky, 1990) - hele låta er sånn.

All your seasick sailors, they are rowing home.
All your reindeer armies, are all going home.
The lover who just walked out your door
Has taken all his blankets from the floor.
En av mine favorittlåter, It's All Over Now, Baby Blue (Bringing It All Back Home, 1965) - nydelig sang, men teksten er jo, i hvert fall i dette verset, totalt meningsløs. Hva pokker er en reinsdyrhær? Hvorfor skal den hjem? Sammen med fulle seilere? Og å rime "home" på "home" er uansett slapt. Og hvorfor har elskeren masse pledd på gulvet som han tar med seg?

Like Judas of old
You lie and deceive
A world war can be won
You want me to believe
But I see through your eyes
And I see through your brain
Like I see through the water
That runs down my drain
Et vers fra Masters of War (The Freewhelin' Bob Dylan, 1963) - igjen ei låt jeg synes er veldig bra, men når man leser det ser man at det ikke holder mål. Nødrim, meningsløse similer, snodig grammatikk for å få linjene til å gå opp - som tekst er dette ganske skralt - det som gjør låta bra har med Dylans fremføring å gjøre.

Dette er forøvrig temmelig tilfeldig valgte eksempler, jeg kunne ha funnet hauegvis med lignende - og verre - linjer fra Dylans katalog.

elefantfabrikken: Så hva er poenget ditt?
olajostein: At Dylan ikke fortjener noen Nobelpris i litteratur. At det han gjør er bra på en annen måte og etter andre kriterier enn de man bedømmer litteratur etter. At selv om man liker Dylan (noe jeg i aller høyeste grad gjør) trenger man ikke å bedrive nesegrus genidyrking.

Strøtanker om noen bøker jeg har lest i det siste

Fast Food Nation - Eric Schlosser
Non-fiction bok om fastfoodindustrien og hvordan den har påvirket og forandret det amerikanske samfunnet, sosialt, politisk og ernæringsmessig. Veldig bra bok, velskrevet, full av artige historier og skumle fakta. Og etter å ha lest om hvor mye bæsj, involler og annen drit som havner i hamburgeren kommer jeg definitivt ikke til å spise på McDonalds på lenge, lenge, lenge.

Hvis jeg må være meg - Geir Gulliksen
Pocketutgave som inneholder hele fire diktsamlinger av Gulliksen. Særlig Om tyngde og letthet er utrolig fin, uten at jeg helt klarer å si hvorfor - men det er noe i disse diktene som snakker til meg, som sier et eller annet som jeg oppfatter som ... sant?

Buddy does Seattle - Peter Bagge
Tegneseriebok som samler sammen de første utgavene av Bagges blad Hate. Historier om slackeren (eller hva man skal kalle ham) Buddy og vennene hans, som drikker, driver hor, bruker dop og prøver å finne en eller annen mening med livene sine. Minner litt om Cristopher Nielsen, eller omvendt. Morsomt og bra, men kanskje litt repetetivt i lengden? Eller er det bare jeg som har lest for mye litteratur i det siste hvor alt går i dass?

VM i fotball 1986 - Solstad/Michelet
Jeg bryr meg fint lite om fotball, men jeg liker Solstad. Derfor skummer jeg gjennom en del statistikk og lagoppstillinger og sånt for å få med meg Solstadske gullkorn om ... både det ene og det andre. Han er antagelig verdensmester i digresjoner. Igjen - morsom bok. Har ikke bestemt meg ennå for om jeg kommer til å lese den delen som Jon Michelet har skrevet.

Fire bøker altså, to av dem leser jeg fordi de er morsomme, en av dem (nei, faktisk to) leser jeg fordi den snakker til meg og sier meg noe jeg oppfatter som [sant][virkelig][ekte], og en leser jeg fordi den er interessant og ... morsom. Morsom er åpenbart hovedkriteriet mitt for å bruke tid på en bok. I dag begynte jeg på Brødrene Karamasov - den virker utrolig morsom så langt.

Plattform

Jeg leser Michel Houellebecq om dagen, romanen Plattform. Og den er utrolig morsom, det morsomste jeg har lest på lenge. Hovedpersonen er en ensom og temmelig kynisk fyr (han minner ganske mye om hovedpersonen i Den Fremmede, en person som er helt løsrevet fra alt rundt seg og prøver å forholde seg til en verden og et samfunn han ikke forstår). Hele tonen i boka er ekstremt desillusjonert på menneskehetens vegne, det eneste som kan gjøre noen lykkelige synes å være sex, og siden dype, meningsfylte mellomenneskelige relasjoner er umulige eller uoppnåelige for de aller fleste er prostitusjon og sexturisme den eneste muligheten man har til å føle noe som helst. Eller noe sånt.

Og jeg synes som sagt det er ordentlig morsomt. Nå har jeg nok over gjennomsnittlig sans for menneskeforakt, hat, desillusjonerthet og lignende i litteraturen, men Houellebecq skriver veldig morsomt på en understated, lakonisk måte. Men så snakker jeg med folk som sier at de ble så provosert over boka, at de ble skikkelig sinte, at de fikk lyst til å slenge den i veggen - og det kan jeg rett og slett ikke forstå. Provosert over en roman? Det er helt fremmed for meg.

Men Houellebecq har satt sinnene i kok flere steder, og særlig i Frankrike. Og da lurer jeg på om det er noe galt med meg eller noe galt med verden. For helt ærlig - det er mangt og mye som kan gjøre meg sint og opprørt, men å hisse seg opp over noe som en eller annen forfatter finner på? Det er jo bare løgn og forbannet dikt!

Elefantfabrikken anbefaler novellesamlinger, del 1

elefantfabrikken: Åkei, nå skal det anbefales novellesamlinger. Hva har du til oss i dag, olajostein, hva er planen?
olajostein: Vel, jeg tar bare det første og beste som faller meg inn, anbefaler på reint instinkt, så og si. Men! Jeg har tenkt å styre unna de åpenbare klassikerene, Hemingway og Kafka og Carver og sånne folk, heller prøve å anbefale ting som ikke alle kjenner til fra før.
elefantfabrikken: Det høres bra ut. Fyr løs.
olajostein: Første mann ut er Quim Monzo, Guadaljara, katalansk forfatter, utgitt på Solum forlag - veldig morsomme, fine noveller, blant annet en om sønnen til Wilhelm Tell, og hva slags forhold han fikk til faren sin etter som han blei eldre.
elefantfabrikken: Ja, den har jeg lest! Bra bok.
olajostein: Og så vil jeg bare nevne Arthur Bradford, Dogwalker en gang til - den aller første boka jeg skreiv om på bloggen her.
elefantfabrikken: Han duger fortsatt. Flere?
olajostein: Skavise, jo, jeg må selvfølgelig nevne David Foster Wallace, han har skrevet flere gode samlinger, Oblivion, The Girl with curious hair og den jeg synes er aller best, Brief interviews with hideous men. Postmoderne, eksperimentelt, men allikevel veldig tilgjengelig og menneskelig. Ofte morsomt, ofte trist, nesten alltid bra.
elefantfabrikken: Generelt kan vi vel kanskje si at du har et lite oppheng på amerikanske forfattere?
olajostein: Tja, oppheng og oppheng, jeg har lest og leser mye amerikanere i hvert fall. De er ofte ikke så jævla pretensiøse og kunstneriske som europeere, inbiller jeg meg.
elefantfabrikken: Ooohhh... dissing av europeiske forfattere, veldig tøft! Flere navn?
olajostein: Joa, jeg har flere inne. De kommer i neste del.

Reklame i bøker

Jeg leste et intervju med Terry Pratchett nylig hvor han fortalte om hvorfor han brøt med foreleggeren sin i Tyskland - de puttet reklame inn i bøkene hans. Og ikke bare sånn på siste side eller noe, men direkte inn i teksten! Midt inne i et avsnitt brøt de teksten, forandret skrifttype og skrev sånne ting som "og nå er sikkert våre venner sultne, og da er det ingen ting som passer bedre en en deilig suppe fra NN!" - og så fortsatte den vanlige løpeteksten igjen.

Man kan si mye rart om norske forlag, men akkurat det er det meg bekjent ingen som har prøvd seg på. Her er det åpenbart et stort marked. Noen forslag:

• Salme ved reisens slutt med reklame for Helly Hansen redningsvester
• Kjell Askildsens samlede noveller med reklame for samlivsterapi og Prozac
• Pan med reklame for kurs i våpenhåndtering

Og så videre og så videre og så videre . . .

Fantastisk litteratur

China Mieville - Perdido Street Station

Jeg leste Hobitten og Ringenes Herre da jeg var ung og blei frelst på fantasy. Raskt oppdaget jeg at fantasy er en drittsjanger. Ingen annen sjanger har like lavt snitt som fantasy, det er 99,9% ubrukelig møkk. Heldigvis finnnes det en del fantastisk littaratur som ikke er fantasy. Borges, for eksempel, og eventyr, og gamle helteepos - Gilgamesj, Homer, sånne ting, som jo fantasy-sjangeren er en tilbakestående, undermåls slektning av. Jeg liker sånn litteratur, heltegreier, overnaturlige hendelser, store slag - det er (eller kan i hvert fall være) ei fin pakke.

Men altså, det aller meste som står i butikkhyllene under "fantasy" er for meg helt uinteressant. Derfor er det ekstra deilig når jeg en sjelden gang finner ei fantasybok som faktisk er skikkelig bra.

Perdido Street Station er en sånn. China Mieville er en britisk kommunist som har slått seg opp på å skrive fortellinger fra en alternativ virkelighet hvor magi og teknologi går opp i en høyere enhet. Boka foregår i en by som er en slags barokk, industriell mareritt-versjon av London, og handler om ymse utskudd, kunstnere, kriminelle og revolusjonære som blandes inn i farlige og skumle hendelser. Det er en røverhistorie, som faren min ville sagt, men det er en bra røverhistorie; velskrevet, smart, original. Jeg har definitivt tenkt til å lese mer Mieville; han anbefales alle som har sansen for sjangeren, også for de som er desilusjonerte på dens vegne.

Elefantfabrikken ett år!

Heh! Jeg oppdaga plutselig at elefantfabrikken har fyllt et år! Jeg innbilte meg at dagen ikke var før i februar, men sannelig var det 2. januar som var den store dagen.

Gratulerer, elefantfabrikken!

elefantfabrikken: Tusen takk! Og gratulerer til deg og!
olajostein: Takk.

Lille Eyolf

Nå har verden, samfunnet og tilfeldighetene konspirert mot meg og gjort det slik at jeg har endt opp med å lese et stykke av Henrik Ibsen;
Lille Eyolf.

Det tok ikke lang tid, en drøy time eller så, og det var vel ikke akkurat den helt store leseropplevelsen (som forventet). Det var ikke fullstendig avskyelig heller, det var det ikke. Hvis jeg skal gi en karakter så blir det fem av ti - helt midt på treet.

Stykket er sikkert ment å være tragisk, men jeg må innrømme at jeg lo godt flere ganger. Mye småborgerlig angst for både dette og hint, og en del følelsesmessige uttrykk som overhodet ikke gir mening. Mye kinky bror-søster-ting som sikkert var fryktelig sjokkerende på Ibsens egen tid, men som nå bare fremstår som litt latterlige.

Første akt var nok den beste, særlig scenen med Rottejomfruen - den har litt skarpe kanter, er litt vass. Siste akt har er en av de tynneste "oppløftende" slutter jeg kan huske å ha vært borti. Mente Ibsen dette alvorlig, eller gjør han narr av hvor naive karakterene hans er?

elefantfabrikken: Blir det lenge til du leser mer Ibsen?
olajostein: Det tror jeg. Eller vent - jeg har vel en idé om at jeg skal lese Peer Gynt om ikke så alt for lenge. Eller nei, pokker heller, jeg tror ikke jeg gidder.