Kjell Askildsen 85 år

I dag er Kjell Askildsens 85 år gammel. Novellisten med et godt grep om tittelen «Norges beste nålevende forfatter» hedres med en biografisk intervjubok av Alf van der Hagen (etter mønster av fjorårets tilsvarende bok om og med Dag Solstad) som jeg definitivt gleder meg til å lese. I tillegg har Forlaget Oktober trykket et nytt utvalg noveller under tittelen Kjell Askildsens beste, og denne gangen er det vistnok ham selv som har valgt hvilke som får være med (noe som brukes som et salgsargument, men som generelt sett er en uting - forfattere er stort sett elendige på å velge ut hva som er sine beste tekster). Alt dette er fint, men her i elefantfabrikken gir vi oss selvfølgelig ikke før vi har funnet et skår i gleden, noe vi kan kritisere.

Hva pokker er greia med det utrolig kjedelige og intetsigende omslaget på denne nye pocketutgaven? Det ser ut som et stockphoto som noen har lagt et eller annet døvt instagram-filter på for å få det til å se overeksponert ut, og kunne kanskje fungert på en enkel og streit kjærlighetsroman som selges i bladhyllene på supermarkedet. Fysj og æsj:

Innholdet er dog gull, det er tross alt det viktigste. Har du ikke lest f.eks. novellen «Hundene i Tessaloniki» ennå? Da har du en flott leseopplevelse i vente.

Tor Ulven #1

All seriøs litteratur er, eller bør være, et forsvar for det humane kontra barbariet. Det er nok mulig at all god litteratur er humanistisk, i den forstand at den som skriver eller leser en bok er nødt til å reflektere, eller sublimere, for å bruke et freudiansk uttrykk, og dermed distanserer seg fra barbariet. Litteraturen er altså human i den grad den er litteratur; den er human i kraft av sin form, som i hvert fall utsetter den primitive spontanitet. En bok – selv ikke den mest groteske – kan bokstavelig talt ikke drepe noen. På den annen side er det jo slik at litteraturen også må forholde seg til det inhumane, det umenneskelige, ikke for å kokettere med det, men for å plassere det menneskelige i et dybdeperspektiv.

Fra intervjuet i Vagant, gjort av Alf van der Hagen og Cecilie Schram Hoel.

Lørdagslenker

• Åshild Eidem skrev forrige lørdag en lang og god reportasje i Dagens Næringsliv om bokbransjens vanvittige jag etter bestselgere, og hvordan det går på bekostning både av bredde og kvalitet. Jeg er ett av mange intervjuobjekter i reportasjen, men det er ikke grunnen til at jeg anbefaler den - for de som kjenner bokbransjen fra innsiden er dette gammelt nytt, men det er antagelig første gangen noen bretter galskapen ut i hele sin velde for almenpublikumet.
• Det sies mye kjedelig om Ibsen-prisen og Peter Handke om dagen, men en helt ukjedelig (og eldre) artikkel er Audun Lindholms gjennomgang av Handkes innflytelse på norske forfattere, fra Vagant.
• Musikk: man kan forhåndslyttte på Jeff Tweedys soloskive Sukierae på NRPs nettsider.
• Liker du Star Wars? Da vil du like den kinesiske tegneserieversjonen.

Flere strøtanker om Fugletribunalet

(del 1 av strøtankene om denne boka finner du her)

15. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er mye lettere å si hvorfor man ikke liker en bok enn å si hvorfor man liker den.

16. I Dagens Næringsliv på lørdag snakket Hilde Nagell (dagens intervjuobjekt) i spalten På nattbordet (den skrives vel, tror jeg, av Bjørn Gabrielsen?) om Ravatns bok, mer spesifikt om slutten. Det er interessant å notere seg at det tydeligvis er delte meninger om dennes vellykkethet.

17. Man bør komme med et utdrag når man skriver om en bok. Ofte markerer jeg spesielt gode avsnitt eller minneverdige setninger med blyant mens jeg leser, men i Fugletribunalet har jeg ingen slike. Det kan være tilfeldig, men det kan også bety at dette er en bok der det interessante ikke først og fremst skjer på setningsnivå, men snarere på handlingsnivå, og i det personpsykologiske. Ravatn skriver godt, men ikke spektakulært godt, jeg tror det vil være riktig å si at hun befinner seg innenfor den øvre skiktet av det man kan kalle norsk normalprosa.

18. Det ovenstående høres ut som en diss; slik er det ikke ment.

19. Fra side 43: Morgonvinden bles varmt mot meg då eg sette opp verandadøra etter frukost. Mens han var på arbeidsrommet sitt, gjekk eg ut i reiskapshuset og bar fram gamle potter. Fylte ei og ei med jord og gjekk med dei bort til verandaen. Planta krydderurtene ut i pottene og plasserte dei i ly for vinden. Timian, rosmarin, estragon. Persille og løpstikke. Etterpå gjekk eg ned trappa mot brygga. Halvvegs i trappa såg eg at han sat på brygga, på trappa til naustet, halvt vendt frå meg. Eg stansa, forstod ikkje korleis han hadde kome seg forbi meg utan at eg hadde merka det. Eg skulle til å snu, men i det same vrei han hovudet mot meg, og eg hadde ikkje anna val enn å fortsetje nedover og late som ingenting, med stigande nervøsitet.

20. Ravatn opererer ikke i særlig grad med ulike stilregistere. Allikvel har den variasjoner, der den veksler mellom Allis og Bagges (ofte haltende) dialoger, referater fra Allis tanker og konkrete beskrivelser av hva hun gjør som hushjelp og gartner - disse tre nivåene veksler hele boka igjennom. Sammen med de korte kapitlene gir dette en svært lettlest bok, nesten friksjonsfri, med mulig unntak av den før nevnte avslutningen, som skurret. Fortsatt usikker på hvorvidt dette avsluttende skurret er av det gode.

21. Omslaget er meget fint, og ser slik ut:

22. Fugler er et gjentagende motiv i boka, de dukker opp både konkret og i drømmer. En av de aller fineste og merkeligste sekvensene kommer ganske tidlig i fortellingen, der Bagge forteller om da han ble dratt ut i skogen om natten og stilt opp foran et tribunal av mennesker iført fuglemasker; Allis tror først han snakker om en virkelig hendelse, men det er en drøm han gjenforteller.

23. Debutromanen til Ravatn, Veke 53, står i bokhylla og venter, den skal definitivt leses. For et par uker siden ga hun ut nok en bok med oppsamlede artikler fra Dag & Tid, denne gangen under tittelen Operasjon sjølvdisiplin, som lanseres som en selvhjelpsbok for folk som ikke liker selvhjelpsbøker - med andre ord er vi tilbake i underfundig skråblikkland. Deremd styrer jeg unna den, men når hun kommer tilbake med, unnskyld uttrykket, en ordentlig bok, så kommer jeg til å være lydhør. Ravatn er en dyktig håndverker, har et skarpt blikk for menneskelig skjørhet og er definitivt en forfatter det skal bli interessant å se hvordan forvalter sitt ikke ubetydelige talent.

Lydia Davis - Writing (fra Can't and Won't)

Life is too serious for me to go on writing. Life used to be easier, and often pleasant, and then writing was pleasant, though it also seemes serious. Now life is not easy, it has gotten very serious, and by comparision, writing seems a little silly. Writing is often not about real things, and then, when it is about real things, it is often at the same time taking the place of some real things. Writing is too often about people who can't manage. Now I have become one of those people. I am one of those people. What I should do, instead of writing about people who can't manage, is just quit writing and learn to manage. And pay more attention to life itself. The only way I will get smarter is by not writing anymore. There are other things I should be doing instead.

s. 252

Noen strøtanker om Agnes Ravatns roman Fugletribunalet

1. Agnes Ravatn har vært produktiv og gitt ut bøker stort sett hvert eneste år siden debuten, men dette er allikevel bare hennes andre roman, siden de andre bøkene i stor grad har vært opptrykk av artikkelserier i Dag & Tid. Jeg har ikke lest debutromanen hennes, men jeg har lest (deler av) både Stillstand og Folkelesnad, uten at jeg kan si at jeg er særlig begeistrert for dem; i hvert fall ikke som bøker. De fungerer nok ok i ukeavisa, men samlet blir det for lett, for enkelt.

2. Agnes Ravatn har blitt kjent som en «humoristisk» forfatter, og det er synd, for hun er mye bedre når hun skriver rett frem og ikke skal komme med den derre jævla underfundige vestlandsironien hele tia.

3. Jeg liker Ragnar Hovland altså, det er ikke det. Men sånn helt generelt så er det få ting som er så lite morsomt som «skråblikk» eller hva man nå kaller det.

4. Dermed blir jeg veldig glad når jeg skjønner at Agens Ravatn i Fugletribunalet overhodet ikke forsøker å være morsom. Takk! Tenker jeg: Takk takk!

5. Hva handler boka om? Det er et kammerspill, den kvinnelige hovedpersonen Allis flytter inn hos en en noe eldre mann, Bagge, der hun skal være hushjelp og gartner. Disse to er de eneste menneskene i boka, bortsett fra en butikkdame og en dame på en bensinstasjon, samt en fraflyttet eksmann og en fraværende kone, som nevnes, men som aldri dukker opp i teksten. Disse to ensomme og skadeskutte menneskene sirkler rundt hverandre. Begge har noe de skammer seg over i fortiden, begge vil være alene. Så trekkes de motvillig mot hverandre.

6. Teknisk snakker vi om en fortelling i jeg-form, for øvrig. Og skrevet i preteritum - ikke presens, som er blitt den hippe verbformen å skrive i. Kapitlene (som ikke er nummerert eller gitt tittel) er korte, mange av dem bare et par sider, særlig i starten av boka.

7. Det er en roman som dirrer. Trass i svært lite ytre handling er det en spenning i romanen som ligger under som en motor og driver fortellingen (og leseren) videre.

8. En svært god bok.

9. En av de beste nye norske jeg har lest på lang tid.

10. Noen skjønnhetsfeil har den; det er ikke et mesterverk. Jeg finner for eksempel ikke slutten 100 prosent overbevisende, men skal la være å gå i detaljer om den her, siden en vesentlig del av lesegleden med denne boka antagelig dreier seg om spenningen ved finne ut hva som egentlig har skjedd i disse to personenes liv. Dermed er det heller ikke en bok jeg ser for meg at jeg kommer til å lese igjen.

11. Det siste gjelder 99 prosent av alle bøker jeg leser, forsåvidt, også mange jeg setter svært høyt.

12. Jeg har lyst til å prøve å si noe mer om tematikken, men den glipper litt for meg. Soning, skam, og muligheten til å starte på nytt. Det er noen ganske store spørsmål som ligger under her, men de løftes bare sjelden helt frem i overteksten. Noen steder i boka gjenforteller Allis historien om Balder og Loke for Bagge, og den norrøne myteverdenen gir en elegant klangbunn for resten av fortellingen.

13. Ravatn skaper to gode, hele karakterer. Særlig er Allis en meget interessant litterær karakter, med både et overbevisende indre liv og en personlighet som er sammensatt nok til at den virker troverdig. Jeg ble rett og slett litt glad i henne, om det er kosher å si det.

14. Mer kommer.

Meningsløse milepæler

En gang i løpet av forrige uke rundet elefantfabrikken 20 000 sidevisninger totalt.

Onsdagslenker

• James Wood har skrevet en interessant kritikk av David Mitchells nye bok The Bone Clocks i The New Yorker. «Much contemporary writing fetishizes style», skriver han blant annet, og har selvfølgelig helt rett i det.
• Geir Rakvaag i Dagsavisen har intervjuet Stian Johansen om diktboka Jeff Tweedy, liksom.
• En 11-åring har gjenskapt 100 scener fra Infinite Jest i lego.
• Arne Berggren har skrevet 10 tips for folk som vil skrive for film, mye av det er direkte relevant for andre typer skriving også. Det ligner på råd man har hørt før, om man er av typen som har brukt en del tid på å høre på råd om skriving, men det betyr ikke at de er dårlige av den grunn; tvert i mot.

Om Aschehougs hagefest

I dag, torsdag 28.8, er dagen for Aschehougs hagefest. I novellesamlinga Ingen drømmer om Oslo (Aschehoug 2014) har jeg en novelle som handler om å gå på hagefesten for første gang, og i anledning dagen gjengir jeg den her. I år er fjerde gang jeg skal på festen, for øvrig.

Hensikten med hagefesten

Du er på Aschehougs hagefest. Du står sammen med noen kolleger. Dere jobber i samme bokhandel, og de andre er invitert hit fordi de jobber i bokhandel, mens du selv er invitert fordi du nylig har debutert som forfatter. Du har på deg hvit skjorte og et svart slips. Slipsknuten er litt større en den burde være, tenker du, og dessuten skeiv. Aschehoug-villaen er rødbrun, og er hverken av bemerkelsesverdig størrelse eller utseende. Hagen virker også liten, du forstår ikke hvordan det skal være plass til de femten hundre menneskene du har hørt skal være invitert. Du stiller deg i ølkø og en hyggelig mann rekker deg en halvliter i et plastglass mens han ser deg inn i øynene og sier værsågod. Du ser Jan Kjærstad gå forbi og forsøker deg på et nikk, siden du tidligere den sommeren har vekslet noen ord med ham på et annet forlagsarrangement, men han kjenner deg ikke igjen, eller overser deg, eller er opptatt med noe annet. Du blir stående og røyke mens du speider etter kjente ansikter, flokken med bokhandlere du kom sammen med har løst seg opp. Du ser Ung Kvinnelig Forfatter stå et stykke unna, hun snakker med en fyr du ikke liker, og du snur deg og later som om du ikke har sett dem. Jo Nesbø går forbi, han er kortere enn deg, men ser veltrent ut, og ville helt sikkert vunnet om dere hadde sloss. Du har drukket for mye kaffe tidligere på dagen, og du kjenner et press i magen. Du finner noen andre debutantforfattere og småprater med dem. Du legger merke til at ingen har blikket festet på den de snakker med, alle speider over skulderen til samtalepartneren. Du ser noen av bokhandlerne og går bort, de har fått seg noe å spise, og du merker at du er sulten. Det er satt opp hvite paviljongtelt med mat i utkantene av hagen. Du går bort og laster opp et ugjennomtenkt utvalg av de forskjellige rettene som er satt frem. En grillet kotelett, to forskjellige salater, en liten pølse, noen marinerte reker, et par biter sushi og et trekantformet stykke honningmelon. Det er ingen sitteplasser, i hvert fall ikke som du har sett, man må stå og spise, og du og bokhandlerne spøker om det, mens dere på klønete vis får i dere maten. Ung Kvinnelig Forfatter står noen meter unna, og du går bort for å hilse. Hun gir deg en klem og ser deg inn i øynene, ganske lenge, hun smiler. Du tenker at det kan se ut som om hun er glad for å se deg. Dere står og snakker, kanskje fem minutter, og du er nesten ikke selvbevisst i det hele tatt mens dere prater. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, er du bare få minutter senere, ikke i stand til å huske hva dere snakket om. Hun må tilbake til noen, du får ikke med deg hvem, men hun sier noe om at dere treffes etterpå, nede ved Lorry, der festen fortsetter etter at det er slutt i hagen. Du går til ølkøen igjen, denne gangen er den lenger, og mens du står og venter på din tur, snakker du med en skuespiller du har hilst på før. Han introduserer deg på en elegant måte for et par andre i køen, og etter å ha fått øl, blir du stående og snakke med dem. Det er noe beundringsverdig over mennesker som kan gli mellom ulike samtaler på en så enkel måte, tenker du. Du ser redaktøren din, og hun stanser, gir deg en klem og sier at det er hyggelig å se deg. Dere utveksler noen ord, men hun må videre, det er så mange hun skal rekke å snakke med. Du snur deg igjen, skuespilleren er borte, men noen av de andre du snakket med står der, og du forsøker å kaste deg inn i samtalen, men har ikke noe å si. Det hjelper til en viss grad på dine sosiale hemninger å drikke øl, men det er selvfølgelig en balansegang. Jan Kjærstad går forbi igjen, heller ikke denne gangen drar han kjensel på deg. Jo Nesbø står og snakker med Ung Kvinnelig Forfatter, og du kjenner et stikk av sjalusi. Du har hørt noen si at Jo Nesbø er flink til å ligge med unge kvinnelige forfattere. Du ser for deg stablene med Jo Nesbø-bøker du har båret i løpet av de årene du har jobbet i bokhandel, og tenker at han selger flere bøker i løpet av de første to dagene etter at en ny Harry Hole-krim er sluppet, enn det en gjennomsnittlig norsk forfatter gjør i løpet av hele sin karriere.

Hagefestens fremste funksjon er å knuse alle illusjoner om at det er noe spesielt ved det å ha gitt ut en bok, tenker du. Festen er full av ukjente, uleste, middelmådige forfattere som ingen bryr seg om. Du overhører en samtale mellom noen journalister og forfattere. De har «sterke meninger» om «dagsaktuelle temaer». Det virker latterlig, men samtidig tenker du at du gjerne skulle kunne diskutert med den samme selvfølgeligheten, og at de skulle lyttet til deg på den måten de lytter til hverandre. Du tenner en røyk og tenker at du ser ut som en som tenner en røyk fordi han ikke vet hva annet han skal finne på. Du går til toalettene og gjør et forsøk på å kvitte deg med trykket i magen, men selv om du får ut et par lange, dype promp, er presset det samme rett etterpå. Toalettene er blå, portable festivaldoer, de står på geledd bortover grusgangen på fremsiden av villaen. Inne bak noen busker har de også laget et pissoar, to grå firemannstårn av samme type de bruker på Øyafestivalen. Det står noen fotografer og henger ved inngangspartiet, de kjeder seg åpenbart. Du går tilbake dit du stod i sted, ved østsiden av verandaen, der oppe sitter de ekstra privilegerte, du ser Anne B. Ragde, Knut Olav Åmås og andre kulturkjendiser. Du treffer på noen bekjente fra en annen bokhandel, og kan bruke noen minutter på å prate med dem mens du drikker opp ølen, og slipper å stå alene som en taper. Mens du snakker med dem, speider du umerkelig over skuldrene deres etter noen mer interessante å snakke med. Jo Nesbø står der og snakker med Åmås, ser du plutselig, det betyr at han i hvert fall ikke snakker med Ung Kvinnelig Forfatter. Det gjør deg glad. Klokken åtte er festen over, du hører noen si at det var morsommere før, da holdt man på helt til elleve, det er en grunn til at de nederste grenene på trærne i hagen er sagd av, sier de, og ler på en megetsigende måte, du er ikke sikker på om det betyr at trærne ble klatret i eller om folk hadde sex i ly av dem, men måten de ler på leder tankene mot den siste muligheten. Noen er sure fordi de ikke får mer vin. Forfattere og kulturfolk er helt usannsynlig grådige etter gratis alkohol, tenker du. Ganske raskt blir det færre mennesker i hagen, de står ute på gata og speider etter drosjer – de kommer tett – og med ett befinner du deg inne i en av dem, sammen med blant andre Ung Kvinnelig Forfatter, dere sitter så tett at du kjenner varmen fra hennes kropp mot din. Dere stopper utenfor Lorry, Ung Kvinnelig Forfatter betaler, sier noe om at hun har lært av Eldre Kvinnelig Forfatter at man kan skrive av drosjeregningen fra Hagefesten ned til Lorry, på skatten. Det er nesten fullt på uteserveringen, du kjenner igjen svært mange av ansiktene fra hagefesten, det er ledig plass ved et langbord innerst i uteserveringen, dere setter dere der. Ganske snart står det øl på bordet. Det sitter noen Bergensforfattere der, de er hyggelige, tror du, men særlig han ene er veldig opptatt av at han er fra Bergen, og det blir mye Bergensprat, de fra Bergen er veldig enige seg i mellom at Bergen er bedre enn Oslo, og du overrasker deg selv ved å ta ordet, du sier at Bergen er en veldig hyggelig by, men at den ikke kan sammenlignes med Oslo i det hele tatt, Bergen er bare en småby, sier du, og det er kanskje Oslo også, i verdensmålestokk, men den er det eneste vi har i dette landet som ligner på en ordentlig storby, blant annet kan du forsvinne fullstendig i denne byen, sier du, det kan du ikke i Bergen, i Bergen ser alle deg. Og idet du er ferdig med å snakke, merker du at du er varm i kinnene, og at du har snakket veldig høyt og litt oppjaget, og de rundt bordet ser på deg, men ikke rett på deg, det er tydelig at de ikke helt vet hva de skal si. Bergensforfatterne ser litt forundret på deg, du håper du ikke rødmer, vi snakket ikke om Bergen nå, sier en, vi snakket om Berlin. Heldigvis begynner noen å lure på hvor redaktørene er, de trenger mer øl, de vil at forlaget skal spandere, og du reiser deg for å gå på toalettet, og idet du reiser deg, ser du at Ung Kvinnelig Forfatter ser på deg, og du klarer ikke å tolke smilet hun har om munnen, du ramler nesten over et bord med Selvopptatte Gamle Rasshøl på veien, en av dem veiver med armene og forteller en gammel og kjedelig historie som handler om ham selv, og de andre sitter og later som om de følger med mens de leter etter en anledning til å avbryte slik at de kan snakke om seg selv. Du kommer deg inn i restauranten, opp trappeavsatsene og innerst ved baren der toalettene ligger. Du kjøper deg en øl og et glass Laphroig, på vei ut treffer du to poeter, de er på vei opp til røyketerrassen i andre etasje, du blir like godt med dem. Der er det også fullt, dere røyker og snakker, andre blander seg inn i samtalen, eller dere blander dere inn i andres samtaler, du føler deg ganske fri, du går ned igjen, det er halvtomt ved langbordet, det sies at mange har gått på Litteraturhuset, du leter under bordet etter skulderveska di, den ligger mellom to stoler, du tenker en uklar tanke om at det kan fungere som objektivt korrelat, folk stiller ulike spørsmål som du ikke helt får med deg, noen napper deg i ermet, i jakkestoffet på høyre albue, det nappes på en utålmodig måte, tenker du, og snur deg rundt.

En lang stund senere våkner du opp, du er hjemme, i din egen seng, ved siden av deg ligger samboeren din, hun ser på deg med trette øyne og spør når du kom hjem i natt, du sier at du ikke er sikker, kanskje klokken to. Hun står opp, spør deg lett skadefro om hvordan du har tenkt å komme gjennom dagen, det er din tur til å levere i barnehagen, du velter deg ut av sengen, tar en kald dusj, barnet deres har bestemt seg for at alt pålegg er vondt, samboeren din forsvinner ut døra, det tar utrolig lang tid å smøre matpakke, samle sammen alt som skal i sekken, få på skoene, få på jakka, du får med deg barnet og leverer det i barnehagen. Hjemme igjen setter du deg ved datamaskinen inne på det rommet du kaller «kontoret» og samboeren din kaller «gjesterommet», du sitter i det blå lyset fra skjermen, uvirksom, men skrive, det skal du, uten at du vet om den utholdenheten du utviser er et tegn på karakterstyrke eller bare dumhet.

***

 Hentet fra novellesamlingen Ingen drømmer om Oslo, Aschehoug forlag 2014

Liste #40 (svar på spørsmål ingen har stilt meg)

1. Så og si aldri, kanskje en gang annenhvert år. Svært mye i 10-14-års-alderen. Akkurat som med fantasy er det en sjanger jeg har hatt mye glede av en gang, men som jeg nå har problemer med å hengi meg til.
2. Oftere og oftere. Jeg tar meg stadig i å tenke at mannlige forfattere er navlebeskuende og selvopptatte; det er en overforenkling, men med en kjerne av sannhet.
3. Nei, i hvert fall hvis vi snakker om forfattere med en viss produksjon. Alle som har skrevet over en viss tid ender opp med å gjenta seg selv, i større eller mindre grad, og i stedet for å lese den tredje-fjerde-femte variasjonen over et tema foretrekker jeg vanligvis å søke meg mot noe nytt. David Foster Wallace er kanskje der jeg er nærmest, men han rakk aldri å skrive voldsomt mye.

Typografisk irritasjon

Her er et bilde fra bokhylla hjemme.

Mellom Fielding og Flaubert ser vi Helga Flatlands (meget gode) trilogi om ei bygd i Telemark der tre av de unge guttene dro til Afghanistan og kom tilbake i kister.

Men hvorfor, hvorfor, hvorfor har man på den tredje og siste boka ikke brukt samme typografiske oppsett på ryggen som på de to første?

Det spør jeg meg om, der jeg står en kveld og kikker i hylla og lurer på hvilken bok jeg skal starte på nå.

Romaner på galehuset

Via Douglas Coupland og twitter ble jeg oppmerksom på en vidunderlig liste over grunner til at pasienter ble innlagt på et sinnsykehus i West Virginia i USA på 1800-tallet. Et google-søk ser ut til å bekrefte at listen er autentisk, i hvert fall har The Daily Mail skrevet om den for ca. et år siden og oppgitt kilder. «Reading novels», «Tobacco & masturbation», «Bad whiskey». Svært mange av disse må være vikarierende argumenter for å kvitte seg med plagsomme familiemedlemer.

Audiatur

Audiatur er en av mine favorittbokhandler, og jeg har aldri satt mine ben i den. Det er fordi den ligger i Moss, og jeg har aldri tilbrakt mer tid i Moss enn de minuttene Østfoldbanen stanser ved togstasjonen på vei videre mot Fredrikstad. Allikevel altså en favoritt, på grunn av deres fantastiske nettbokhandel, der du blant annet finner utgivelsene til Det stille forlaget og en rekke andre småforlag og utgivelser som det er vanskelig å finne andre steder. Den drives på ideell basis, og nå står den i fare pga. uforutsette utgifter.

Kunstkritikk.no har skrevet en artikkel om krisen de er inne i nå.

Én måte å støtte dem på er ved å handle i nettbokhandelen, en annen er å donere penger, en tredje er å dra innom butikken og handle der.

Jeg har lenge tenkt at det er på tide å ta en tur til Moss.

Søndagslenker

• 25 minnutter langt BBC-program fra 1985 om og med Italo Calvino.
• En anmeldelse av alt.lit-romanen med den lange tittelen Go to work and do your job. Care for your children. Pay you bills. Obey the law. Buy products av Noah Cicero, på HTMLGIANT. (Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg syntes denne var interessant, egentlig, muligens på grunn av tittelen på boka, bare).

AS Hermansen snakker om dramastykket Hjem TM

Atle og sigurd from stephen hutton on Vimeo.

Tirsdagslenker

• UbuWeb har en stor samling med lydklipp der Charles Bukowski leser dikt og snakker.
• Charlotte Strick snakker om prosessen med å lage omslaget til Lydia Davis' nye bok Can't and won't.
• Collectors Weekly har samlet noen flotte bilder av bisarre illustrasjoner fra middelaldermanuskripter.
• Nielsen har tall fra 2013 som sier at amerikanere kjøpte 9 millioner færre bøker i gave sammenlignet med året før. 
• Michelle Huneven har skrevet en fin sak om å bruke andre og å selv bli brukt i skjønnlitteraturen for The Paris Review-blogge

Oslo

Mandag 4. august var jeg på scenen på Litteraturhuset sammen med Linda Klakken og Ellen Sofie Lauritzen for å snakke om Oslo. Det var en svært takknemlig oppgave, og ble en veldig hyggelig time foran en sal med overraskende mange mennesker som alle så ut til å trives. Etter at vi var ferdige ble det hele toppet med en minikonsert med Siri Nilsen, som fremkalte både gåsehud og tårer i øyekroken - for en stemme, og for en tilstedeværelse!

Uansett, selv om jeg følte at jeg fikk sagt mange av de tingene jeg hadde tenkt om denne byen, så skjer det alltid etter noe slikt at jeg i ettertid kommer på noe mer jeg gjerne skulle ha sagt, en mental mekanisme som virker like uungåelig som den er meningsløs. Denne gangen er det særlig et forsøksvis svar på spørsmålet «hva er det mest osloske dere kan tenke dere?», som muligens ikke ble stilt i akkurat den formen fra scenen, men som i hvert fall ble formulert fra ordstyrers side i en epost i forkant av arrangementet.

Og akkurat denne sommeren, sommeren 2014, som har vært den varmeste Oslo-sommeren i manns minne, og full av sånne opplevelser som man bare kan ha i Oslo om sommeren, (Oslo er forresten en helt annen by om sommeren enn den er resten av året. Oslo i februar og Oslo i juli er to helt ulike byer som bare har navnet og den geografiske plasseringen til felles.) akkurat denne sommeren hadde jeg en kveld for et par uker siden en opplevelse som jeg tror er helt Oslo-spesifikk og unik. Vi var på Stilla (også kalt Frysja eller Brekkedammen) ved Kjelsås og tok et kveldsbad en ukedag, Cicilie og jeg. Det var en av de varmeste dagene denne sommeren, på dagtid hadde temperaturen vært oppe i 35-36 grader, og alle som var i byen og hadde muligheten hadde dratt til et sted med bademuligheter. Men da vi kom opp i kveldingen var de fleste i ferd med å trekke hjemover, og det var litt tynnere befolket på gressplenen ved elva - selv om det fortsatt var mye folk, for all del. Vi dro av oss overflødige klær og gikk ned i vannet, som hadde en nydelig temperatur. Rundt oss badet både barn og voksne. Noen 10-11-år gamle gutter øvet på å stupe fra en stein. Fire karer i 40-årene med opprinnelse fra midtøsten et sted drev med svømmeopplæring - to av dem kunne svømme, én bare litt, og én ikke i det hele tatt. På land satt det noen svensker som nettopp hadde badet og viste hverandre matchene sine på Tinder. En fyr med dreads hjalp sin bestemor i 80-årene ned i vannet. En datter forsøkte å overtale moren sin til å forsøke å svømme over til andre siden av elva; hun var skeptisk, og mente hun ikke kom til å klare det. Borte ved selve dammen herjet en guttegjeng rundt med et surfebrett og spilte musikk fra en boomblaster. Og på en benk på land, og jeg lover at jeg ikke finner på dette, det er helt sant: på en benk på land satt det to overvintrede hippier og øvde på å spille Lillebjørn Nilsens «Tanta til Beate» på gitar. 

Akkurat denne kombinasjonen tror jeg ikke det er mulig å oppleve noe annet sted, hverken i Norge eller verden. Det er Oslo i et nøtteskall, sommeren 2014.

Linda Klakken - Skriv ferdig boka om livet ditt

går på hagefesten til Aschehoug
kjendisene står der
og skryter av seg selv
byen ligger med seg selv
i bøkene dine
knokene mine svir
kjeven min er trassig
jeg spiser mat som bygger muskler
redaktørene kaller meg Heisann Du
og spør om jeg kan hente mer champagne
og om jeg kan fikse blås også
så forsvinner jeg inn i villaen
og stjeler de siste flaskene 
og tar bussen hjem
venstre venstre høyre uppercut

s. 32-33 [utdrag]

Julilenker

Et oppsamlingsheat med linker som har samlet seg opp de siste ukene, mens været har vært varmt og det å skrive (eller lese) bloggposter har vært langt fra elefantfabrikkens tanker.

• New York Times skriver om Dungeon & Dragons (og rollespill generelt) sin påvirkning på forfattere og skribenter.
• Javier Marias har skrevet i The Independent om syv gode grunner til å la være å skrive romaner og én god grunn til å gjøre det. De syv gode grunnene til å la være er gode, mens hans ene gode grunn er romantisk og oppsyltet vrøvl - jeg tar meg i å ønske han kunne snakke om de virkelige grunnene han har til å skrive romaner.
• Victor Malm skriver i Expressen om penger og litteratur, med utgangspunkt i Piketty.
• Knausgaard selger dårlig i USA, til tross for gode kritikker og omfavnelse fra kjente forfattere, skriver NYRB. Merkelig mye skadefryd rundt dette, som om de relativt lave salgstallene på et eller annet vis undergraver det faktum at kritikere og forfattere mener bøkene er virkelig stor litteratur. 
• En lang og interessant sak om vinyl og vinylpresser fra Pitchfork.
• Kristin Storrusten har en utblåsning om elendigheten i landets bokhandler på bokmerker.org
• Zadie Smith har skrevet en sjarmerende bagatell om gleden ved å være en ihuga leser.
• Ali Esbati skrev godt og interessant i Dagens Nyheter om debatten i Norge om 22. juli.

Bånnlinja

En ny blogg har dukket opp, og det er jo ikke i seg selv noen nyhet, snarere tvert i mot, men denne gangen dreier det seg om noe så sjeldent som en ny blogg der det skrives godt og om interessante ting. Bloggen heter bånnlinja og oppdateres med ujevne mellomrom, så vidt jeg kan se. Filosofi og litteratur er hovedtemaene. Vel verdt å lese.