En kortvarig organisk livsform (Fra Om tyngde og letthet av Geir Gulliksen)

    Om veggene kunne snakke var det ikke oss to de ville fortelle om. Veggene her rakk aldri å legge merke til deg og meg. Cellulosemolekylene som inntil videre er låst fast i treverket i denne bygningen ville fable om sin tidligste tilblivelse i den sandrike skogbunnen århundrer unna. Gipsplatenes porøse mineraler ville uopphørlig minnes jordskjelvenes tid, de uendelige forskyvningene i steinmasser som inngikk nye forbindelser med hverandre årtusener før din og min verden fantes. Og nå står du her som en kortvarig organisk livsform med et umettelig behov for å kommunisere. Du skulle ønske verden ville snakke til deg, slik du er i stand til å snakke til verden. Du skulle ønske veggene ville snakke. Men veggene i dette hotellet tier. Og du lar deg ikke lure. Du kan høre veggene tenke. Det knaker i den tørre veden som forlengst er i ferd med å opphøre som treverk. Dumpe smell når deg fra det tørre støvet som løsner fra tak og vegger og svever gjennom rommet. Elektriske utladninger, grandiose sammenbrudd. Alt trekkes mot alt, sier du. Trær opphører å være trær, slik du og jeg opphører å være elskende, slik du endelig en gang skal opphøre å være et menneske når jeg endelig en gang kanskje har glemt deg. For det er bare jeg som tenker på deg nå. Selv veggene tenker på noe annet.

s. 51

Fredagslenker

• Audiatur - festival for ny poesi 2014 går av stabelen neste helg. De legger ut .pdf-er av samtalebøkene som utgjør festivalens katalog i disse dager - for eksempel mellom Tomas Espedal og Cathrine Strøm som du finner her.
• Et langt essay om Don DeLillos Underworld og hvorfor James Wood tar feil om denne boka, av Garth Risk Hallberg på The Quarterly Conversation.
• James Wood har skrevet om Bohumil Hrabal i LRB. Damm forlag gav ut et par av Hrabals bøker på norsk på midten av 90-tallet - de er svært fornøyelig lesning.
• Bjørn Stærk skriver bra om teknologi, Snowden og NSA i Aftenposten.

Mandagslenker

• Som noe hentet fra Christopher Nielsens epos Weltschmerz: tatoverte Mikke Mus-fans går i flokk i Disneyland.
• I 1984 satte Infocom (den legendariske) Steve Meretzky sammen med (den enda mer legendariske) Douglas Adams, og de lagde det klassiske (og sykt vanskelige) teksteventyret The Hitchhikers Guide to the Galaxy, basert på radioshowet (og boka). BBC har laget en 30-års jubbileumsversjon som kan spilles gratis på nettet. Den er, så vidt jeg kan bedømme, trofast mot originalen. Et stykke dataspillhistorie.
• Nenad Pejic skriver interessant om likhetene mellom Putin og Milosevic.

Tarjei Vessas' debutantpris

I går ble det for første gang presentert en nominasjonsliste til Tarjei Vesaas debutantpris - noe det synes å være stor enighet om at er en god idé. På den måten skaper man mer spenning i forkant og gir flere debutanter oppmerksomhet.

Roskva Koritzinsky - Her inne et sted
Gine Cornelia Pedersen - Null
Victoria Kjelland - I lyngen

Hhv. noveller, roman og kortprosa.

Elefantfabrikken holder en knapp på at Koritzinsky tar med prisen hjem i løpet av helga - den deles ut på søndag, under Forfatterforeningens årsmøte.

Søndagslenker

• Victor Malm har skrevet om True Detective i Expressen, og peker på noen av de samme tingene som jeg gjorde i gårsdagens innlegg, men ender opp med å mene at det platte og klisjéfylte fungerer.
• Edwin Turner på biblioklept har også skrevet om True Detective mm.
• Den franske kortfilmen Opressed Majority benytter det man muligens kan kalle «Brantenberg-grepet» (etter Gerd Brantenbergs roman Egalias døtre) og bytter om på de vante kjønnsrollene for å få frem et retorisk poeng. Elegant gjort. Jeg kom på den fordi det var 8. mars i går, men den er nøyaktig like relevant en hvilken som helst annen av årets dager.

6 punkter om True Detective

1. Svært hypet krimserie fra HBO, allerede av enkelte utropt til «tidenes beste TV-serie». Sesong 1 er snart ferdig (7 av 8 episoder er sluppet). Jeg har dermed ikke sett finaleepisoden i det dette skrives. Den har allerede en lang artikkel på Wikipedia.

2. Det er en ganske vanlig krimserie som lener seg sterkt på sjangerens konvensjoner og klisjeer. Det er mulig å hevde at den «leker» med klisjeene, og det er nok til en viss grad sant,det er helt klart en serie som har en ganske stor grad av selvbevissthet. Samtidig dukker det opp både fortellermessige og visuelle klisjeer som virker fullstendig ureflektert innlemmet som en del av verket. To eksempler kan nevnes: den ene hovedpersonens kjederøyking, som er blitt Hollywoodsk for «mørke sider», eller research-scenene der hovedpersonene står inne i overfylte biblioteker og poserer i montasjesekvenser på ulikt vis mens de alternerer mellom tenksom lesing og febrilsk og inspirert blaing.

3. Mathew McConaughey spiller den brilliante detektiven med den mørke og konfliktfylte sjelen, Rust Cohle. Han sover ikke om natten. Han er «nihilist» på en måte som svært ofte høres ut som en 20-år gammel exphilstudent som har lest litt Nietszche og gjerne vil forelese om det på nachspiel. Innimellom holder han foredrag om livets meningsløshet etc.

4. Konspirasjonsteorier er utrolig kjedelig. Helt siden X-files, kanskje før det og, Twin Peaks? Det er den late tv-serieforfatterens krykke, fordi det kan benytte til å lenke sammen usammenhengende plotelementer etterhvert som man trenger det. Kast en masse drit på veggen, se hva som sitter fast, og sa bruker du konspirasjonsteoritegnestiften til å tegne et mønster som binder det sammen. Før var det gud som styrte alt, nå er det de hemmelige konspiratørene. Et av de elementene som hever The Wire langt over True Detective er at de aldri lar seg friste til å forklare samfunnets ondskap som noe som er styrt og villet av en liten, nærmest allmektig gruppe, men snarere som et resultat av en uoverskulig rekke av inkompetanse, smålighet, korrupsjon, latskap og grådighet.

5. Jeg vet ikke. Det er absolutt en underholdende serie, der både manus, regi, set-design og skuespill er svært godt håndtverk. Det er både morsomme og sjokkerende scener, og jeg har ikke kjedet meg under en eneste av de så langt syv episodene jeg har sett. Det er en lang actionsekvens i episode fire (eller var det fem?), som er noe av det mest intense jeg har sett i en tv-serie noensinne. Samspillet mellom McConaughety og Harrelson er tidvis veldig godt, med noen fiffige og morsomme dialoger (selv om det omtrent like ofte tipper over og blir innholdsløst ordgyteri). Det føles ikke som bortkastet tid å se denne serien. Men det føles heller ikke spesielt nødvendig.

6. True Detective skal være en «antologi-serie», noe som betyr at hver sesong skal være en avsluttende fortelling med nye personer etc. Det blir interessant å se om man klarer å holde seg til dette, eller om de to hovedrolleinnehavernes popularitet og innblanding som executive producers, samt særlig Rust Cohles popularitet, gjør om man er i stand til å droppe disse karakterene helt og starte fra scratch igjen. Min spådom er at man ikke gjør det, og at sesong 2 av True Detective kommer til å bli betraktelig dårligere.

Årets litteraturkritiker

Bernhard Ellefsen har fått prisen som Årets litteraturkritiker 2014 – vel fortjent. Selv skrev jeg i et innlegg fra 31. desember i fjor at «Fremst av dem [kritikere i Morgenbladet] er Bernhard Ellefsen, som i 2013 har tatt et steg opp og nå virkelig må regnes blant norges skarpeste og mest interessante kritikere.»

Onsdagslenker

• Situasjonen i Ukraina akkurat nå er skremmende og kaotisk. Den enkeltartikkelen jeg har hatt størst umiddelbart utbytte av å lese, i den forstand at jeg føler at forsår mer av hva som foregår - og hvorfor - etter å ha lest den, er overraskende nok publisert av tidsskriftet n+1, som jeg tenker på som et litteraturtidsskrift, selv om det riktignok står at det handler om «politcs, litterature and culture» på nettsidene. Les og lær: Ukraine, Putin and the West.
• Yahya Hassan har vært i Kiev og skrevet et dikt om det.
• Et blogginlegg på Geelmuyden Kieses nettside som handler om ... ja, det er vanskelig å beskrive, eller forstå, men det er et hysterisk morsomt tilfelle av et menneske som tror det kommuniserer noe viktig samtidig som det bare produserer vrøvl. The Crazy Ones, indeed.