Armand V.

Fikk ikke sove i natt og endte med å lese hele Armand V. av Dag Solstad. Fin bok, men ikke på høyde med 16.07.41

Problemet med Ibsen er at det ikke er noen som elsker ham

Når Ibsen-entusiaster snakker om Ibsen snakker de om at han er verdens nest mest spilte dramatiker*, om at han er så utrolig relevant* for vår egen tid, og til sist snakker de om tekniske detaljer ved dramaene, som f.eks. den retrospektive teknikken*.

*som om kjøttvekta har en tøddel med kvalitet å gjøre. Norges mest leste forfatter etter krigen - Margit Sandemo - vil noen finne på å si at hun også er av de beste? Men i teaterverdenen tillegges tydeligvis antall oppsetninger en eller annen kvalitetsmessig betydning. Det at Ibsen settes opp så jævla mye handler vel helst om at både teaterinstitusjonene og teaterpublikum er en gjeng tradisjonalistiske, reaksjonære, dritkjedlige besteborgere som helst vil se ting de allerede vet hva er. Ibsen er teaterverdenens nest safeste kort for de som vil ha kulturell kredibilitet, intet annet.
*personlig finner jeg større relevans for min egen hverdag i en hvilken som helst episode av americas next top model.
*og det er jo fint det, men det er bare form.

Men i motsetning til William S. er det ingen som elsker, virkelig elsker, Henrik. Han blir lovprist på vikarierende og irelevant vis. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen; på høy tid å begrave hele fyren.

Trude Marsteins Pupper

Jeg leste Trude Marsteins Gjøre Godt, ei veldig god bok, tidligere i høst.

Roland Barthes skriver et eller annet sted om det man i mangel av et bedre ord på norsk kan kalle virkelighetseffekter, det vil si biter av teksten som har som fremste litterære funksjon å skape en illusjon eller følelse hos leseren av at det han leser om virkelig har skjedd, eller i det minste virkelig kunne ha skjedd. Barthes bruker som eksempel Madame Bovary og en passasje hvor Flaubert gir en utrolig inngående beskrivelse av et barometers virkemåte.

Trude Marstein er forfatter som tydelig vil at bøkene hennes skal ha høy virkelighetsfaktor. Språket hennes er ribbet for metaforer og andre blomstrete typer litterær språkføring. Hun skriver i nåtid, i en stil som ligger temmelig nærme stream-of-conciousness. Det at hun tar med vestenlig og uvesentlig av karakterenes handlinger og tanker er også en type virkelighetseffekt.

Og hun gjør det utrolig bra. Trude Marstein på sitt beste fremstiller norsk hverdag anno 2006 mer troverdig og mer levende enn noen annen forfatter jeg vet om. Hun skaper karakterer som er helt like meg selv eller noen jeg kjenner, og klarer samtidig å gjøre dem spennende og interessante.

Boka inneholder 118 fortellerstemmer, og det funker veldig bra, stort sett, med en håndfull unntak. Masse gode passasjer.

Men! Pupper! Det nevnes stadig vekk hva slags pupper en eller annen karakter har eller liker eller tenker på. Og det er jo greit, tenker jeg først, folk tenker jo mye på pupp i løpet av en dag, mange gjør nok det. Men etterhvert blir det for mye, jeg sitter der som leser og tenker som så at kanskje noen av karakterene burde tenke på rumper, eller på lår, eller på ansikter, eller på legger, eller på overgangen mellom ryggen og rumpe, eller noe annet fysisk, hvis de nå først skal gå der og objektivisere folk rundt seg. Men det skjer knapt nok, i hvert fall ikke like ofte som puppetenkingen.

Og da faller virkelighetseffekten sammen. For mye pupp peker på forfatteren, på Marsteins eget oppheng i bryster, og illusjonen om 118 distinkte personligheter desintegrerer, delvis, desverre, og gjør boka dårligere. For ellers, altså, veldig god bok.

elefantfabrikken: Ellers sier det vel mest om deg at du henger deg så jævla opp i de puppegreiene?
olajostein: Hæ? Nå snakker vi om boka, ikke om meg.

De ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg

Listetid!

Dette er en liste over de ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg. Det betyr a) ikke nødvendigvis de ti bøkene jeg mener er aller best, b) ikke nødvendigvis bøker som ville gjort noe videre inntrykk på meg nå og c) ikke nødvendigivs bøker jeg gjerne vil anbefale folk å lese*.

*Men en del av dem er i en eller flere av disse tre kategoriene også.

Her er det altså, ti bøker som gjorde voldsomt inntrykk på meg den gangen jeg leste dem:

Den fremmede - Albert Camus
Breakfast of Champions - Kurt Vonnegut
Udødeligheten - Milan Kundera
Ringenes Herre - J. R. R. Tolkien
Where I'm calling from - Raymond Carver
Den gamle mannen og havet - Ernest Hemmingway
Labyrinter - Jorge Luis Borges
Paradis - Julio Cortazar
Girl with curious hair - David Foster Wallace
V - Thomas Pynchon

Leserutfordring: Trykk på "comments" rett under her og gi meg dine to (eller åtte, eller fem, eller tretten) sterkeste leseropplevelser. Ikke bruk for lang tid - hvis du ikke kommer på dem ganske fort var de ikke sterke nok.