Onsdagslenker

• Dagbladet slår til med en relativt bisarr sak om en fyr som har to peniser – og som har skrevet en selvpublisert e-bok om hvordan det er. Og dermed legges den i «litteratur»-seksjonen av avisa. Skikkelig tabloid litteraturdekning der, altså.
• En noen år gammel, men fortsatt interessant, artikkel om en (da) ny utgave av Finnegans Wake – en av de bøkene det er langt morsomere å lese om enn å lese. Fra London Review of Books, skrevet av Michael Wood.
• Den italienske journalisten Livia Manera Sambuyskriver om sitt vennskap med Philip Roth i The Believer.
• Alle utgavene av Litteraturtidsskriftet Kamilla ligger nå ute på nettet. Tidsskrifter gjør seg helt klart best på papir, men det er fint at de nå også finnes tilgjengelig elektronisk. [ Jeg bidro i #2/14 - Kamilla og eksplosjonen, med diktet Gjennomslagskraft, s. 62.]

En morsom bok fra Drammen

1. Den morsomste boka jeg leste i 2014 – og den morsomste debutboka jeg har lest noensinne – var Ingvild Schades Drammens rekordbok (Oktober forlag). Den handler om Jan Beige, Drammens høyeste mann med navneskilt, og hans aparte familie i Drammen, inkludert svogeren Reidar som har skrevet romanen Fravær i rom, en tung og kjedelig bok som handler mest om forfatterens knehase, og en sønn (eller er han stesønn?) ved navn Glenn, som er utvist fra skolen for å ha skrevet langdikt som henger ut navngitte personer.

2. Et utdrag (fra Reidars tid på Drammens beste skriveskole):
Mandagsforeleseren spytter bly på et linjeark, får brått en idé: – Hva om du skriver at leiligheten er tapetsert med svaler? Svaler som flyter eller svever i presens?
– God idé, sier Reidar. – Men den ideen må jeg nok spare til romanen jeg skal skrive en gang i framtida. En roman som skal utvikle seg til et storarta sosialt prosjekt. Dessuten er leiligheten til familien Beige tapetsert med hester i virkeligheten. Jeg kan ikke skrive at jeg ser en fugl når alt jeg ser, er hest.
– Du kan ikke skrive en roman før du har skrevet en perfekt novelle, sier mandagsforeleseren.
– Hva er ei perfekt novelle? spør Reidar og gleder seg til å skrive den.
– En perfekt novelle, sier mandagsforeleseren og smiler ømt, – en perfekt novelle er et ytterst intimt og luftig portrett av en innadvendt ung dame. Hun bør se på ting og tenke på hva ting ligner, og så kan hun for eksempel ha et identitetsproblem. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?
Reidar kjenner til en spesped i hovedstaden med inverterte brystvorter.
– Men jeg skal heller skrive om hjertet, sier han. En HB8-blyant triller over bordet.  

3. Boka er rundt 300 sider lang (rettelse: 258 sider), og jeg tenkte først at det er alt for langt for en bok som er såpass tøysete. Humoristiske bøker gjør seg vanligvis best dersom de er korte, kanskje 150 sider eller så. Men Schade klarer to kunststykker: for det første fornyer og videreutvikler hun humoren hele veien, slik at romanen påkaller like mye humring og latter mot slutten som det den gjør i starten – hun klarer altså å unngå fellen det er å finne en type vitser som fungerer og så gjenta dem (med variasjoner) inntil de er brukt opp. Det andre som skjer, og som jeg nesten ikke skjønner at er mulig, er at jeg som leser på et tidspunkt virkelig begynner å bry meg om Jan Beige – jeg vil at det skal gå bra med ham.

4. Boka er utstyrt med tegninger laget av forfatteren selv; jeg har særlig og spesielt sansen for de små fluene som kravler rundt på noen av sidene.

5.  Et annet element som holder utmattelsen fra livet er de mange ulike teksttypene vi er innom i løpet av boka: chattelogger, notater fra skrivekurs, monologer, brev, utdrag fra romanen-i-romanen etc.

6. Det går dårlig med Jan Beige. Heldigvis for romanen, holdt jeg på å si. Dermed er dette teknisk sett ikke en komedie, men en tragedie, i følge de aristoteliske kategoriene. Og det gjør boka ennå morsommere.

7. Mange ville forresten påstå at det er Reidar Larsen som er hovedpersonen i boka, siden det er han som tar mest plass (både bokstavelig og figurativt), men det er feil. Den viktigste personen i boka, den som holder det hele sammen, det er ingen annen enn Jan Beige, og det er derfor vi er nødt til å identifisere ham som hovedpersonen. (Oppgave til fremmelige skoleelever: grei ut og redegjør for det foregående utsagnet, referer gjerne til Bakhtin og Rabelais, og, om du absolutt må, Fløgstad.)

8. Det er muligens den samme teknikken man benytter i amerikanske komedier: hovedpersonen må være en mer eller mindre straight guy, en relativt kjedelig og normal person, som fungerer som identifikasjonsobjekt for publikum. Så kan man øke graden av eksentrisitet og merkverdighet jo mer perifere personene er. De nærmeste er litt rare, de som bare har gjesteroller en gang eller to per sesong kan være så outrerte som helst. Den normale forankrer galskapen på et vis, og fremstår som ennå mer normal og likandes i kontrast til de andres galskap. Kanskje.

9. [Fordi jeg er et rotehue har denne bloggposten blitt publisert i uferdig tilstand minst to ganger tidligere, og så har jeg fjernet den igjen. Til de som har lest den før og nå leser den igjen kan jeg bare si beklager.]

10. Noen ganger leser man en bok og tenker at det hadde vært gøy å ta en øl med forfatteren. Dette er en av de gangene. Jeg er usikker på hvilke kvaliteter ved en bok som gjør at jeg tenker det, men det har antagelig noe med følgende tre faktorer å gjøre: a) humor b) intelligens og sist men ikke minst c) en medfølelse for det tragiske og patetiske mennesket. Kurt Vonnegut, sier jeg. Ragnar Hovland sier jeg. Ingvild Schade sier jeg.

11. Drammens rekordbok av Ingvild Schade. Oktober forlag 2014. 258 sider. Trykket på Munken print cream 80 gram. Omslag av Rob Mientjes, illustrasjoner av forfatteren. Satt med Sabon next og Akzidenz grotesk.

7 ting, uke 7 (Astrid Lindgren - Alan Moore - Lengde på romaner - Ariel Pink (igjen) - Star Wars Kid - Øyvind Holen - Innrømmelser)

1. Dokumentar: NRK har de siste ukene sendt en svensk dokumentar om Astrid Lindgren i tre timeslange bolker. Alle kjenner til Lindgrens univers, men livet hennes visste i hvert fall ikke jeg noe som helst om fra før, og for et liv! For en dame! Særlig de to første delene, som handler om livet før hun blir den verdensberømte «Astrid Lindgren», er interessante, og dokumentarskaperene har gravd frem masse spennende materiale som antyder hvor hun har hentet inspirasjon og elementer til sine bøker. Definitivt verdt å bruke noen timer på, nesten uansett hvor sterkt forhold man måtte ha til Lindgren fra før – men hvem har ikke i hvert fall ett gyldent barndomsminne fra en av hennes bøker eller de tilhørende tv-seriene?

2. Tegneserie: Alan Moore er en mann jeg stadig vender tilbake til, og her om dagen ramlet jeg over en kort liten biografi om ham i tegneserieform, som fåes gratis digitalt om man har Sequential-appen (en digital platform for distibusjon og lesing av tegneserier – funker bra). Den er laget av Gary Spencer Millidge og er på korte (men tettpakkede) 20 sider, så det tar bare en halvtimes tid eller så å lese. Verdt det for overblikkets del, samt at det minner meg på at det fortsatt finnes mye av Moore jeg ikke har lest, særlig fra den første delen av karrieren hans.

3. Hvor lang er en roman? Det er kanskje vanligst å snakke om sidetall, men som alle som har tenkt litt over det innser, er antall sider en ekstremt lite presis indikasjon på en teksts lengde. En ganske mye bedre målestokk er antall ord. En «typisk» roman på 350-500 sider er på et sted mellom 80 000 og 110 000 ord. John Steinbecks Om mus og menn og Hemingways Den gamle mannen og havet ligger begge rundt 20 000 ord, har jeg lest en gang. Prousts På sporet av den tapte tid befinner seg i andre enden, et sted rundt 1,2 millioner ord. Knausgård er ikke veldig mye dårligere: Min kamp 1-6 består av omtren 1 million ord, mens David Foster Wallaces Infinte Jest litt overraskende ligger på en drøy halv million, selv om hele boka er i ett bind – men der snakker vi jo også om en seriøst liten font.

4. Musikk: Jeg skrev for et par uker siden at Ariels Pinks album pom pom bare er skvip, og det fikk en venn av meg til å reagere. På hans oppfordring har jeg hørt litt på albumet Before Today med Ariel Pink's Haunted Grafiti, og det er ganske mye bedre, helt på grensa til bra. Påstanden min om at han har melodisk teft står seg, og på Before Today er det veldig mye mindre tull og tøys – selv om det også er mye der som høres ut som humor, og som alle vet: Humor doesn't belong in music.

5. I en verden av mer eller mindre morsomme YouTube-videoer kom jeg plutselig på denne, den aller første morsomme videoen jeg kan huske å ha sett på internett. Star Wars Kid, fra 2003. Den begynner litt tregt, men tar seg opp etterhvert; uansett er det vanskelig i dag å forstå hvor hysterisk morsomt det var å se denne den gangen for tolv år siden. Hadde den kommet i dag ville den ikke fått noen til å lee på øyenbrynene en gang. En liten bit internetthistorie. Ganske interessant Wikipediartikkel også.

6. Bok: Øyvind Holens bok Groruddalen - en reiseskildring er fra 2005 og utsolgt fra forlaget, men jeg kjøpte den før jul på den fine lille sjappa Ila Bok & Bokstav som holder til på nedsiden av St. Hanshaugsenteret i Oslo (verdt et besøk, men sjekk åpningstidene før du legger turen dit). Velskrevet og stappfull av informasjon og synspunkter på den dalen i Norge der det bor flest mennesker, og selv om den er ti år gammel i år føles mesteparten av den fortsatt helt relevant.

7. Innrømmelse: Jeg har aldri lest ferdig følgende bøker: Brødrene Karamasov, Ulysses, Don Quijote, To the Lighthouse, Uroens bok og På sporet av den tapte tid, pluss en hel haug med andre. Vet ikke om jeg noensinne kommer til å lese dem i sin helhet heller? Sånt virket viktigere før.