7 ting, uke 5 (Norge - Dylan - New Narrative - Howard Jacobson - Litterære arrangementer - Henrik Nor-Hansen - Morten Abel)

1. De siste ukene har store deler av det norske nyhetsbildet vært som en sammenhengende vitsetegning. Mullah Krekar skal tvangsflyttes til Kyrksæterøra? Erna Solberg kommenterer regjeringens flytting av iskanten med «iskanten har flyttet seg selv»? Vebjørn Selbekk har TGI Fridays som favorittrestaurant? Siv Jensen er for menneskerettigheter som minister, men åpen for å bryte dem som partileder? Robert Eriksen analyserer seg frem til at en politisk streik må være «politisk motivert»? Vitsemakerne har boltret seg over hele fjøla, men ingen av vitsene er i nærheten av å være så morsomme som nyhetene i seg selv. Og det er jo rett og slett ganske trist.

2. Bob Dylan kommer straks med en ny plate, og det medfører alltid et snev av forventning, selv om han vel ikke har laget en virkelig god plate på ganske mange år. Love and theft fra 2001 er ganske god, men ikke akkurat noen klassiker, så man må vel tilbake til Time out of mind fra 1997 for å finne sist gang han virkelig var i storslag. Uansett, denne gangen dreier det seg om en plate med tittelen Shadows in the night, og den inneholder ingen originale komposisjoner, bare covere av mer eller mindre gode, gamle låter som først og fremst er kjent i Frank Sinatras tolkninger. Bob gjør Frank, med andre ord. Sporet «Stay with me» kan høres via YouTube allerede:

3. Via den svært ofte interessante bokbloggen biblioklept ramlet jeg inn i en Wikipediaartikkel om en litterær bevegelse jeg ikke kjente til fra før, New Narrative, som umiddelbart høres ut som om den driver med/drev med ting som er for meg interessante. Bortsett fra Dennis Cooper kan jeg ikke huske å ha hørt om noen av navnene som ramses opp. Men hvor skal man begynne? Her har jeg tydeligvis en liten researchjobb å gjøre.

4. En ny favoritt (har jeg nevnt ham før?): Howard Jacobson. Britisk forfatter av jødisk herkomst. På norsk finnes bare boka Finklerspørsmålet (Cappelen Damm 2011) som vant Man Booker-prisen i 2010. Å nevne at Jacobson er jøde er strengt relevant, for det er et av hans viktigste temaer, sammen med sex. Leif Ekle har en god anmeldelse av Finklerspørsmålet, der han bl.a. skriver: «Det er altså gjennom denne trekanten av venner og dens nære omland at Howard Jacobson skaper det spenningsrommet som gir ham plass til å vasse fryktløst inn nesten alle tenkelige forestillinger om det jødiske – sett innenfra så vel som utenfra. Positivt som negativ; jødisk selvhat og selvforakt, skam over Israel, skam over å tilhøre et forfulgt folk, ambivalens og stolthet. Ikke minst gjelder det forholdet til andre og andres forhold til det jødiske. Hva gjør man når jøder igjen angripes? Jacobson viker ikke for noe spørsmål.» Så har jeg nylig brukt lang tid på å lese Kalooki nights, en temmelig tykk roman fra 2006, som Jacobson selv har kalt noe sånt som «Den mest jødiske av alle jødiske romaner noensinne» – en sann svir å lese. Nå er jeg i gang med min Jacobson-roman #3, The Act of Love, fra 2008. Det alle disse har felles er at de er svært morsomme, i tillegg til å være både tankevekkende og velskrevne; Jacobson er en lesevennlig og intelligent forfatter, og, om jeg ikke tar veldig mye feil, en av vår tids store.

5. Hva skjer med interessen for litterære arrangementer om dagen, a? For halvannen uke siden var det lansering av den nye platformen for lydbøker, Ferdigsnakka.no, på Internasjonalen, og det var lang kø, stappfult, og endte med at ganske mange rett og slett ikke fikk plass. Og denne uka hadde Litteratur på Blå en kveld om Simone de Beauvoir, hvor det i følge rapportene var 150 mennesker som ble avvist i døra pga. plassmangel. Sånt har jeg knapt nok hørt om før, bortsett fra når det kommer virkelig store utenlandske forfattere til Litteraturhuset eller lignende.

6. Roman: En kort evaluering om psykososialt stress er en kort, svært kort, liten bok av Henrik Nor-Hansen, og må vel regnes med blant de mer originale bidragene i norsk bokflora de siste årene. Den er drøye 60 sider lang, og er skrevet i et tørt, rapport-aktig språk – faktisk gir hele romanteksten seg ut for å være en rapport om en mann som har gjort en merkelig forbrytelse, og et forsøk på å forstå eller forklare hvordan denne mannen har endt opp slik. Det er en veldig morsom og veldig trist bok, som leses på kanskje halvannen time. På kjøpet får man noen interessante og originale beraktninger om det norske samfunnet de siste 20-30 årene, særlig boligpolitisk. Anbefales.

7. Musikk: Morten Abel synger på norsk i den nye singelen «Anabelle», som balanserer, eller kanskje snarere vakler, sjangler, som en full sjømann, på grensa mellom ganske smart og skikkelig teit. Kudos for å synge på norsk (de engelske tekstene til Abel har alltid vært ... ehh), og spesiell ekstrakudos for tekstlinja og rimet: «Hun hadde veldig fine knær ... der». Verdt å høre på mellom tre og sju ganger.

Konversasjonsleksikonet, fjerde runde

Elefantfabrikken har tidligere omtalt folkefinansieringskampanjen, noen førsteinntrykk om innholdet og slippfesten. Men jeg er ikke ferdig ennå. Det gjenstår ennå å si noe både om de fysiske og de metafysiske aspektene ved denne nesten usannsynlig flotte boka.

Jeg har eid tre (3) eksemplarer av den håndinnbundne førsteutgaven. Et av dem (til venstre) er forfattereksemplaret som jeg fikk som bidragsyter, de to andre er kjøpt og betalt til full pris, ett under folkefinansieringskampanjen (hard innbinding, i midten) og en forrige uke (myk innbinding, til høyre), for hhv. 1000,- og 600,- kroner. Aldri før har jeg brukt så mye penger på en bok. (Jeg har senere solgt ett av eksemplarene, men utsagnet står seg forstsatt.)

Magebåndene, som dere ser på de to eksemplarene til venstre, er fine, men de dekker også til den fantastisk flotte forsideillustrasjonen (som er laget av Johannes Høie). Her er et bilde av den myke utgaven uten båndet på.

Alle bøkene (bortsett fra forfattereksemplarene, som har preget navn på forsiden, og dermed er lette å skille ut på den måten) har et preg med «Denne boken ble IKKE STJÅLET fre 24. okt 2014». Finner du den ene boken som ikke har dette (og som heller ikke har et forfatteravn på forsiden), så har du  gjøre med tyvegods. Bøkene er også nummererte.

(Kjenner du ikke historien om det stjålne førsteeksemplaret? Det er en historie som inneholder mye: grådighet, raseri, forsikringspoliser, menneskelig godhet. En god historie. Spør på Forslaget en gang du er innom for å handle.)

Papiret er tjukt og fint, skarpheten i trykken er upåklagelig, innbindingen er bunnsolid – dette er en bok som bare kommer til å se finere ut jo eldre den blir. Alt det fysiske ved boka er, så vidt jeg er i stand til å bedømme, helt top notch.


Men så, til innholdet!

Det er fristende å sitere i det uendelige fra denne boka. Den er siterings- og høytlesningsvennlig som bare juling. Men jeg skal nøye meg med noen få, utvalgte eksempler.

Verket innheholder en hel del illustrasjoner. Blant annet har den ekstremt dyktige Sverre Malling noen tegninger i boka, som denne, på oppslagsordet Gud.

Mikkel Cappelen Smith, som har designet boka, har også laget en håndfull illustrasjoner, blant annet til mitt oppslagsord Kharms, Daniil. Denne tegninga får meg til å trekke på smilebåndet hver eneste gang.

Jeg tenker at Daniil Kharms ville likt tegninga skikkelig godt, om han hadde kunnet se den. (Det kan han ikke, for han døde i 1942.) Og hei, om du ikke kjenner til Kharms bør du skaffe deg boka Knakk! om fenomener og eksistenser umiddelbart. Bedre russisk mellomkrigabsurdisme finnes ikke på norsk, så vidt meg bekjent.

TS - Det er vel Thomas Seltzer, regner jeg med (alle forfatterinitialene er listet opp bakerst i boka, men det er morsommere å forsøke å gjette dem snarere enn å slå opp), har denne briljante onelineren på oppslagsordet Tinnitus.

Det er jo ikke sånn at jeg liker alle oppslagsordene, absolutt ikke. Men så langt har jeg heller ikke funnet én eneste side i boka som ikke inneholder ett eller annet jeg liker. Det er ikke en bok man leser fra perm til perm. Man leser den i stykker og biter, blar litt frem og tilbake, leser litt her og der. Den har lang holdbarhet på det viset. De beste tekstene tåler å leses mange ganger også; det er en hel del kortprosa av virkelig høy kvalitet og slitestyrke her, i tillegg til det morsomme og det fjasete.

Folk viser seg også å like helt forskjellige ting. Én anmelder påpekte at han likte best de artiklene som lå nærmest opp mot «ordentlige» leksikonartikler, for eksempel. Man kan forestille seg leksikonet brukt som en slags variant av Rorsach-testen: Si meg hvilke leksikonartikler du synes er best, og jeg skal si deg hvem du er. En selskapslek kan man også forestille seg med utgangspunkt i leksikonet: man leser en artikkel, og deretter skal de andre gjette hvem som har skrevet den. Det høres kjedelig ut, men kanskje det kan funke som en drikkelek. 

Men det er ei bok som er mer enn og større enn verdien av sine enkeltdeler. Noe skjer når man alfabetisk ramser opp oppslagsord på denne måten, av så mange forskjellige forfattere. Det oppstår noen krysskoblinger og sammenfall som umulig kan være intenderte, men som allikevel virker fullstendig villede; en slags tilfeldighetenes synkronisitet. Det er vakkert. Og det er en effekt som bare kan eksistere i et verk som finnes på papiret, og som aldri ville kunne reproduseres i elektronisk form. Det står på kolofonsiden i Leksikonet at denne aldri kommer som ebok, for øvrig, og der har redaktøren (igjen) tatt det eneste mulige valget: en epub-fil med identisk tekst ville bare vært en blek og stakkarslig skygge av det egentlige verket; en hånd uten fingre, en ruin overgrodd av slimete mose, en skabbete rev som humper avgårde på tre bein – eller en annen fritt valgt metafor for noe som bare vekker avskyblandet medynk hos iakttageren.

Førsteopplaget av Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon er utsolgt. Andreopplaget er ikke håndinnbundet, i hvert fall ikke hele, men er fortsatt av høy trykk- og innbindingskvalitet.

Var det alt jeg hadde å si? Jeg tror det, i denne omgang.

Jo, én ting til: Pil og Hilde Østby (en av forfatterne) var på Brenner og bøkene på NRK oppunder jul 2014. Her en screenshot, der en av publikum sitter og filmer med sitt mobilkamera, mens hun selv blir filmet. Meta.

Mandagslenker

• Maggie Doherty skriver om Lydia Davis i n+1.
• Artig sak fra The Guardian om hvor gamle forfattere var da de fikk sitt gjennombrudd.
• Olaf Haagensen gir Tor Eystein Øverås' nyeste essaysamling motstand, på Vagant.no.
• På Vagant finner vi også en noen år gammel, men fortsatt fornøyelig omtale av radarparet Bernard Henri-Lévy og Michel Houellebec, begått av Sandra Lillebø.

7 Ting, uke 3 (Greil Marcus - Bård Torgersen - Gunnhild Øyehaug - Ariel Pink - Twin Peaks - Sia - Ytringsfrihet 2.0)

1. Greil Marcus, en god skribent (som tidvis går i den fellen å tro at han er brilliant), skriver i The Believer en spalte som heter «Real life rock top ten», der han i korte avsnitt tar opp ulike ting som har opptatt ham i det siste. Det er en blanding av interessante observasjoner og banaliteter, men alt i alt en spalte som er verdt å lese; ganske ofte nevner han bøker eller musikk jeg ikke kjente til, for eksempel, og som det virker verdt å gjøre seg kjent med. Fragmentert og malaroposaktig, som en slags velredigert blog i papirformat. The Believer er først og fremst et papirmagasin, men noen eksempler finner du f.eks. her og her.

2. Bård Torgersensroman av fjoråret, Vær så snill, har ikke fått så voldsomt mye oppmerksomhet, i hvert fall ikke som jeg har registrert, og det henger nok sammen med at den, i likhet med hans forrige roman, Voksne og barn, føles som noe av en lettvekter. Slik jeg skrev om den forrige boka er jeg skuffet over mangelen på utvikling i forfatterskapet hans – selv om det er mye fint i Vær så snill er det en bok det er vanskelig å virkelig glede seg over, fordi den også har så mange åpenbare mangler og svakheter. Boka består av ulike deler, som bare har en veldig løs, om noen, tilknytning, og jeg stoler etter hvert så lite på autoriteten til forfatteren qua forfatter at jeg rett og slett begynner å mistenke at det er deler som er skrevet helt uavhengig av hverandre og så presset inn i samme roman litt tilfeldig. Denne følelsen understøttes av at språket denne gangen er adskillig slappere enn det pleier å være fra Torgersens hånd – tidvis er det så pludrete og automatisert at det kunne vært hentet ut av en gjennomsnittlig norsk krimroman (og det er ikke et kompliment). Etter endt lesning sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest et tidlig utkast til en roman, et lovende utkast, men også et utkast som hadde trengt mer arbeid og redaksjonell motstand for å bli virkelig godt. (Tillegg: Det ovenstående er en meget urettferdig ting å si om en bok uten å underbygge det noe videre, og jeg tenkte først at jeg skulle sette meg ned og analysere nøyaktig hva det er som mangler i denne boka, men tiden strekker ikke til. Dette er tross alt bare en blog. Dersom det er et tidsskrift el. som er interessert kan jeg skrive et essay om boka, evt. også om Torgersens forfatterskap som helhet – han er, sine svakheter og mangler til tross, en genuint interessant forfatter. Og morsom, ikke minst.)

3. En annen bok jeg er ambivalent til, men som for meg lander på den andre siden av streken, er Gunnhild Øyehaugs nye roman, Undis Brekke. En litterær metaroman, som antagelig først og fremst vil appellere til litteraturvitere og forfattere (?).

4. Ny-ish musikk: Jeg har prøvd å høre på Ariel Pink, nærmere bestemt plata pom pom. Det er mulig å høre at et finnes et poptalent et sted der inne, for noen av melodilinjene er ganske catchy, men det er begravet under et hav av gimick-aktige påfunn som bare er irriterende. Jeg mistenker at jeg ville ha prøvd hardere å like dette for 10-15 år siden, men nå merker jeg at jeg rett og slett ikke gidder. Høy score på Pitchfork, men helt jævlig å høre på.

5. Twin Peaks, ny sesong 25 år etter: Selv om originalskaperne David Lynch og Mark Frost er involvert, og det nå vistnok er bekreftet at Kyle McLahan skal gjenta rollen som Dale Cooper, så er det vanskelig å se for seg at historien kan føres videre på noen måte som ikke bare vil devaluere det som har kommet før. Men der er selvfølgelig lov å håpe. Jeg vedder en tusenlapp på at dette blir en gigantisk skuffelse, noen som vil vedde i mot?

6. Sia - Elastic Heart video, regissert av Sia og Daniel Askill, med Maddie Ziegler og Shia LaBeouf. Koreografert av Ryan Heffington. Fin. Men er det kunst?

 

7. Ytringsfrihetens grunnleggende prinsipper, versjon 2.0: 1. Ingen ytring er virkelig fri dersom den ikke KRENKER noen, aller helst en muslim. 2. Den som gir sin støtte til ytringsfriheten på litt andre måter eller med litt andre ord enn DE ENESTE RETTE skal settes i gapestokken. 3. Alle som motsier oss på noen som helst måte forsøker seg på KNEBLING og er dermed motstandere av ytringsfriheten. 4. DEN VESTLIGE SIVILISASJON står umiddelbart for fall dersom vi ikke bruker ytringsfriheten vår til å KRENKE så mye vi kan hver eneste dag.

Charlie Hebdo

Birger Emanuelsen «Gir du terroristene lillefingeren, skyter de deg i ansiktet».
Håvard Rem i Aftenposten: Åtte grunner til å trykke tegningene.
Et utvalg avisforsider fra i dag, 8.1.15 (Dagbladet)

Tirsdagslenker

• Steven Pinker og Andrew Mack tar et overbevisende og tungt belagt oppgjør med ideen om at verden stadig blir farligere og farligere. Tvert i mot er den langt fredeligere og mindre voldelig enn for både 20 og 50 år siden. God lesning for den som måtte være pessimistisk på verdens vegne nå i starten av et nytt år. Fra Salon.
• Intervjuet med Lars Frost i Vagant, av Idskov og Wogensen, er meeeeget fornøyelig. Han har noen gode poenger. 
• Bob Dylan ringer duden som gikk gjennom søpla hans i 1971. Via UbuWeb.
• En artikkel av Louis Menand i The New Yorker om fremveksten av paperback-bøker og hva det betydde for (det amerikanske) samfunnet.