Helvetesmaskinen

Språk. Arild Asnes hadde arbeidet mye med språk i sitt voksne liv, og var det noe han var redd for så var det at språket skulle ta makten fra det underlaget den skulle utsi noe om, at språket skulle bli sin egen maskin som gikk og gikk og gikk uten at virkeligheten overhodet berørte det og fikk innvirkning på det. Helvetesmaskinen kalte han et slikt språk, og han visste at det var lett å skape et slikt språk, og hver gang han skrev visste han at han kunne ende med å skape en helvetesmaskin.

Fra Arild Asnes, 1970 av Dag Solstad.

Anagrammer #3 (David Foster Wallace)

1. Advocated firewalls.
2. Flawed vocal tirades.
3. Wailed fractal doves. 
4. Scared of da tall view.
5. Scrawled fatal video.

Linker #24

A D Jamesons to essays om Susan Sontag er verdt å lese. Del 1. Del 2. Fra HTMLGiant. Jameson er i ferd med å bli en favoritt her i elefantfabrikken, og om dette fortsetter er det mulig jeg blir nødt til å sjekke ut skjønnlitteraturen hans også. (Hvorfor heter det «sjekke ut», egentlig?)

Atle S. H. tipset meg om denne fine lesningen av David Foster Wallace sin novelle Mr. Squishy.

Lydia Davis har vunnet Man Booker International Prize 2013. Hun er bra, og kan definitivt anbefales.

Biblioklept linket for litt siden til denne fantastiske blogposten/essayet, av Darren Anderson - om sitatkulturen på internett, med mer. «Trying to appreciate a writer based on individual sentences is like surveying a Van Gogh painting by examining a chart of the colour palettes he used.»

Liste #29 (Anagrammer av Thure Erik Lund)

1. Herunder ulikt
2. Runker uhildet
3. Luker uhindret
4. Hulken rider ut
5. Lukter hinduer?
6. Hun uler: "Dikter!"

Dag Solstad om fotball

Takk til Marius F. M. for tips.

Liste #28 (anagrammer av Dag Solstad)

1. Glad do-sats
2. Lat, god dass
3. DDT-gass, Ola!
4. "lodd", sa gast.
5. Glad SS-dato
6. Sagd soldat
7. Goldt da, ass.

Kjapp notis om David Cronenbergs filmatisering av Don DeLillos Cosmopolis

1. For en stund siden så jeg Cosmopolis, David Cronenbergs filmatisering av DeLillos roman. Jeg har aldri lest boka. Filmen er ikke mer enn middels god, tror jeg, totalt sett.

2. Jeg hadde en idé om å skrive noe lengre om filmen (og kanskje boka), men det har gått for langt tid, jeg husker ikke filmen godt nok, jeg har ikke lyst til å lese boka akkurat nå. Men det gjenstår to strøtanker som krever å få utløp.

3. Robert Pattinson er en virkelig god skuespiller. Eller han er perfekt typecastet i denne filmen. Det er uansett en bemerkelsesverdig god rolleprestasjon.

4. David Cronenberg burde filmatisere flere romaner av Don DeLillo, det er to kunstnere som kler hverandre.

Pusle med Perec

Fredag denne uka, den 24. mai, skal jeg lede en samtale med Rune Christiansen og Kjerstin Aukrust, der vi skal nærlese Georges Perec. Klokka 1800 på Litteraturhuset i Oslo, det varer cirka en time og er gratis inngang.

Mer info her.

Detaljert kikk inni Tronsmos jubileumsboks

 Forsiden av boksen, dekorert med tegninger av kjendiser, fiktive som reelle. Mannen med skjegget er Allen Ginsberg. Vi ser også bl.a. Lars Fiske, Tintin og Pippi Langstrømpe. Boksene er nummerert, jeg har fått kloa i #96.

 Boksens bakside, også dekorert. Innsiden av boksen har også tegninger, og et sitat av Ole Robert Sunde. Han som sier «gratulerer» på dette bildet antar jeg er selveste Mao.

 Den første og største boka i boksen er rød og heter Historien. Se lenger ned for et bilde av innholdsfortegnelsen.

Den andre boka er grønn og heter Guide. Den inneholder mange bilder av Tronsmos lokaler slik de er i dag, både for- og bakrom. Bildene er tatt av Morten Spaberg.

Den tredje boka heter Litteratur. Se lenger ned for et bilde av innholdsfortegnelsen.

 Den fjerde boka er lilla og heter Foto, den inneholder fotografiske bidrag av ulik art fra mange forskjellige fotografer, samt et kort essay av John Erik Riley. 

Resten av boksens innhold, fra øverst til venstre og med klokka: Et gult hefte som heter Tegneserier, et svart handlenett, en rød fleksisingel som heter Musikk, en rød rakett (her pakket inn i plast), en plakat og en hvit konvolutt med påskriften Tronsmo for de minste.

 Plakaten, foldet ut, samt raketten, pakket ut. Raketten er laget i Kina, for øvrig.

Handlenettet.

 Innholdet i den hvite konvolutten, en serie postkort med illustrasjoner laget ava bl.a. Anna Fiske, Bendik Kaltenborn og Yokoland (som også er de som har designet hele boksen).

Fleksisingelen ser slik ut, den må spilles på 45 rpm og inneholder noen remiksede utvalgte sitater fra et intervju med Terje Thorsen om Dan Browns bok Da Vinci-koden. Funny stuff.

Lars Fiskes bidrag i det gule tegneserie-heftet. Her er også bidrag fra bl.a. Knut Nærum, Chris Ware, Christopher Nielsen (med feilstavet fornavn: Christoffer) og Jason.

 Tre av de fire bøkene er innbundet i stive permer. Litteraturboka er heftet, med klaffer. Tegneserieheftet (ikke på dette bildet) er falset og stiftet.

 Innholdsfortegnelsen i den blå litteraturboka. Bidrag av blant annet Mikkel Øyen, Mona Høvring, Mikkel Bugge og Marte Huke.

Innholdsfortegnelsen i den røde historieboka. Foreløpig har jeg ikke lest nesten noe av den, men jeg kan si dette: Eva Stenlund Thorsens forord er veldig bra. Boka inneholder også mange faksimiler av gamle annonser, avisartikler, gamle bilder etc.

 Den superviktige kolofonsiden, som jeg febrilsk lette meg gjennom alle bøkene før jeg fant - den er lokalisert bakerst i den røde historieboka. Ellen Krystad har redigert utgivelsen, det kan ikke ha vært noen helt liten jobb.

Boksen koster 700 kroner, og er laget i 1 500 eksemplarer. Kjøpes på Tronsmo, selvfølgelig, og jeg tipper at det er lurt å ikke vente for lenge. Kan også bestilles på nettet.

Ingen vet hvor verden er om ti år, men jeg håper og tror følgende to ting a) at Tronsmo fortsatt finnes og b) at det fortsatt lages fysiske bøker (og bokser), slik at ikke 50-årsjubileet blir feiret med å gi ut en .epub-fil (eller lignende) «beriket» med hyperlenker.

Tronsmo er, for meg, blant annet, butikken som solgte meg mine første Bukowski-bøker, en nummerert samlepose med de fire første Weltschmerz-utgivelsene til Christopher Nielsen, Clinton Heylins Dylan-biografi Behind the Shades og det eneste stedet i byen jeg fant Infinte Jest av David Foster Wallace den gangen jeg var på jakt etter den.

Jeg liker Tronsmo veldig, veldig godt.

Linker #23

Danske poeter vurderer og anmelder danske bokhandlers poesiutvalg (ideen er muligens bedre enn gjennomføringen? via @stianj)

Sigmund Løvåsens innlegg i boklovdebatten bør være obligatorisk lesning - tar opp en problemstilling som nærmest har vært fraværende i det offentlige ordskiftet. Knallhard polemikk fra lederen i Forfatterforeningen der.

En temmelig morsom Dan Brown-parodi i The Guardian.

Og i disse Enders Game-tider kan det være greit med en påminnelse om at Orson Scott Card er en skikkelig dust.

Flamme forlag lager drikkelek av elefantfabrikken-innlegg

I februar i år brukte jeg ca. fem minutter på et innlegg der jeg listet opp norske boktitler det kan være sånn mildt morsomt å si «sa brura» etter. 

På fredag gjorde Flamme forlag en drikkelek på forlagsbloggen sin med samme konsept - og de gir da også elefantfabrikken en svært indirekte kreditering. 

Ganske smart med den drikkelekvinklinga, egentlig. Det minner om en historie jeg har hørt om Martin Amis og Salman Rushdie, at de hadde en slags lek der de bytta ut ordet «love» i boktitler med «hysterical fucking», så får du f.eks. Hysterical Fucking in the Time of Cholera.

Bedre titler enn elefantfabrikken har FF finni frem til også, både Vågnes og Hvals er f.eks. temmelig perfekte til «sa brura»-moro.

Thomas Pynchons fødselsdag

I dag blir Thomas Ruggles Pynchon (jr.) 76 år gammel. Han har aldri noensinne gjort et eneste intervju eller annen type opptreden i offentligheten. Det eneste kjente bildet av ham som finnes er fra 50-tallet en gang. Bøkene hans er sære, morsomme, fulle av paranoia, obskure historiske fakta og ordspill - litt som Kjartan Fløgstad, når jeg tenker meg om. Han er muligens også en sk. forfatternes forfatter.

Fra artikkelen om ham på Wikipedia:
Pynchon's work has been cited as an influence and inspiration by many writers and artists, including T. Coraghessan Boyle, David Foster Wallace, Don DeLillo, Ian Rankin, William Gibson, Elfriede Jelinek, Rick Moody, Alan Moore, Arturo Pérez-Reverte, Richard Powers, Salman Rushdie, Neal Stephenson, Bruce Sterling, Jan Wildt, Laurie Anderson, Zak Smith, David Cronenberg, James Murphy (electronic musician), and Adam Rapp.


Thanks to his influence on Gibson and Stephenson in particular, Pynchon became one of the progenitors of cyberpunk fiction; a 1987 essay in Spin magazine by Timothy Leary explicitly named Gravity's Rainbow as the "Old Testament" of cyberpunk, with Gibson's Neuromancer and its sequels as the "New Testament". Though the term "cyberpunk" did not become prevalent until the early 1980s, since Leary's article many readers have retroactively included Gravity's Rainbow in the genre, along with other works — e.g., Samuel R. Delany's Dhalgren and many works of Philip K. Dick — which seem, after the fact, to anticipate cyberpunk styles and themes. The encyclopedic nature of Pynchon's novels also led to some attempts to link his work with the short-lived hypertext fiction movement of the 1990s.

Et bra sted å begynne om du vil lese Pynchon er romanen The Crying of Lot 49 (på norsk Katalognr. 49) - den er, til Pynchon å være, relativt ukomplisert, og heller ikke så tykk som en del av de andre romanene hans.

Hans Herbjørnsrud sa en gang i et intervju at han leste alt mulig, bare ikke Thomas Pynchon.

Terje Thorsen sitter i kjelleren på Tronsmo og forteller en historie om Olav Angell

Takk til Stian J. for tips.

A D Jameson om James Woods reduktive syn på hva som er akseptabel fiksjon

Literary critics are storytellers themselves, and we appraise them by how compelling, and how useful, we find their stories about fiction. Wood’s own account is smug and small. Again and again he dogmatically insists upon fiction that’s written in the third-person limited, that enlists only the most appropriate metaphors and details, that employs a language that’s musical but not over-aestheticized, and whose plot takes a definite backseat to the characters—the all-important characters!—who should “[serve] to illuminate an essential truth or characteristic” (128). By the time that Wood is finished carving away at fiction, little remains of the art form that I know and love. But James Wood, ever the arbiter, ever the tastemaker, desires only a certain fiction: one that’s primarily truthful, stylized but never over-stylized, and never intrusive—like Goldilocks’s chosen bowl of porridge, chair, and bed, it must be exceedingly, prissily just-so. Unsurprisingly, Wood’s preferred fiction is realist, and bourgeois, and 99.9% dead, white, and male.

Throughout How Fiction Works, Wood systematically diminishes fiction’s enormous capacity. The actual art form is vast, and audiences delight in its diversity. It can accomplish a great many things: entertainment, instruction, journalism, shock, experimentation, verisimilitude, confusion. Its forms range from anecdotes to jokes to fables to parables; from morality tales to allegories to tall tales to dirty stories; from pulp genres like horror, sci-fi, fantasy, romance, war, thrillers, and westerns, to surrealism, Dadaism, and absurdism, to genres more enamored with realism: naturalism, regionalism, and minimalism; from comic books to zines to airport paperbacks to the “great books” on Harold Bloom’s canonical lists; from children’s stories to young adult novels to adult literature to adults-only novels; from the picaresque to the baroque to the romantic to the modern to the postmodern and well beyond; from the high to the low and back again; from the experimental to the utterly conventional. It contains room enough for even the quaint, timid stories delivered weekly by the New Yorker!

Fra denne lange, lange artikkelen.

Linker #22

Utdrag fra et intervju med William Gibson på The Awl.

Den mye omtalte bokloven fortsetter å være mye omtalt. Aldri før kan jeg huske å ha lest så mye om en lov som, slik det ser ut for øyeblikket, antagelig kommer til å bli opphevet før den blir iverksatt, om den i det hele tatt blir vedtatt. Sigmund Løvåsen, leder i forfatterforeningen, skriver om hvorfor fastpris er viktig for forfatterne.

Bår Stenvik har skrevet en fin artikkel om den moderne filmklassikeren Groundhog Day.

Hilde Østbys debutroman Leksikon om lengsel seiler opp som en av vårens mest omtalte norske bøker. Ellen Engelstad har gjort et fint intervju med Østby i Vinduet. Jeg har ikke lest boka ennå, men kommer til å gjøre det - Østby nevner Borges som et av sine viktigste forbilder, og selv om det åpenbart ikke er noen garanti for kvalitet er det alene nok til å vekke min nysgjerrighet.