Om å se på kunst

Cicilie og jeg kom tilbake fra New York for et par uker siden. Blant mye annet var vi innom to museer: MOMA og PS1 (som også drives av MOMA), begge steder for samtidskunst. MOMA står for Musem Of Modern Art, de er store, ligger midt på Manhattan og har verker av en masse kjente kunstnere - Picasso, Van Gogh, Frida Kahlo, Andy Warhol osv. (Moderne kunst ser ut til å være definert som kunst lagd fra ca. 1880 og frem til i dag). PS1 ligger i Long Island City, mellom Brooklyn og Queens, og er et relativt nytt museum i et gammelt skolebygg, og fokuserer mer på helt fersk kunst og unge kunstnere.


De to museumsbesøkene er foranledningen og konteksten for følgende:

1. Jeg blir overhodet ikke berørt når jeg ser de kanoniserte verkene, de av kjente kunstnere, bilder jeg har sett før ( i reproduksjon), lest og hørt om; de føles ferdigtygde, ferdigleste, blikket jeg ser dem med er ikke mitt eget. Jeg kan på et vis forstå at de er eller har vært kraftfulle verk en gang i tiden, men nå henger de der bare som representanter for et eller annet som egentlig ikke interesserer meg. Picasso er pokker så kjedelig.

2. På PS1 var det uten untak kunstnernavn som på forhånd var helt ukjente for meg. Og det var helt fantastisk. Jeg kunne gå inn i det ene rommet etter det andre og møte kunsten uten noen form for forhåndskunnskap (jeg unngik stort sett også å lese oppslagene museet hadde satt opp med verksnavn, informasjon etc. før etter at jeg hadde sett selve verket) - og det er det i grunnen svært sjelden jeg gjør. Stort sett når jeg går på en utstilling er det fordi jeg har lest rosende anmeldelser eller hørt andre skryte av dem. Ikke alle verkene på PS1 var like givende, absolutt ikke, men det var særlig to kunstnere der som gav meg noen av de fineste opplevelsene jeg har fått fra kunst noensinne (Lara Favaretto og Janet Cardiff). Og det skyldes i stor grad, tror jeg, at jeg møtte verkene fullstendig uten forventninger eller fordommer.

3. Mengden mennesker på et museum eller galleri har direkte påvirkning på hvor godt jeg liker kunsten. Den dagen vi var på MOMA var det (som alltid, tror jeg) svært mange mennesker; du må se deg for hvor du går, de andre står i veien for bildet du vil se på, det foregår konstant samtaler på 10 forskjellige språk rundt deg - alt sammen åpenbart ikke ideelle forhold for å se på kunst. På PS1 derimot var det velsignet lite mennesker; vi hadde luft og plass, og fikk ikke på noe tidspunkt følelsen av å stå i veien for noen eller at noen sto i veien for oss. Hadde jeg fått mer ut av Picasso om jeg hadde kunnet se på bildene hans mer uforstyrret?

MOMA var altså fint (bl.a. hadde jeg stor glede av Ciny Sherman-retrospektiven som var der), men PS1 var helt fantastisk. Det ville vært lett å si at jeg oftere skal gå på utstillinger uten å vite noe om hva som møter meg, men det gjenstår å se i hvilken grad jeg kommer til å gjøre det i praksis; helt sikkert er det i hvert fall at neste gang jeg er i New York skal jeg ta turen innom PS1 igjen, men jeg kommer antagelig til å droppe MOMA.