Jeg pleier å lese flere bøker samtidig. Hvis jeg ikke føler for å lese den ene så plukker jeg bare opp en annen. Det er et bra system som jeg anbefaler alle å prøve. Det betyr at jeg leser mye mer nå en den gangen jeg hadde en tåpelig idé om å gjøre ferdig en bok av gangen. Det betyr også at jeg ikke leser ferdig alle bøkene jeg begynner på. En hel del legger jeg fra meg for godt helt bevisst, andre bare faller fra ettersom andre og mer interessante bøker dukker opp. Hvis jeg skal gjette vil jeg si at jeg leser ferdig noe under halvparten av alle bøkene jeg begynner på. Det er forøvrig også å anbefale - det finnes så mye bra å lese at det ikke er noen grunn til å kaste bort tid på ting som ikke gir deg noe.
For øyeblikket leser jeg følgende bøker:
Medici Money av Tim Parks, historien om Medici-familien i Firenze. Ganske spennende greier. Non-Fiction.
The Island of the Day Before av Umberto Eco, som også handler mye om Italia i forna tider, men i fiction-form. Det er egentlig litt dust å lese en italiensk forfatter på engelsk, men sånn ble det denne gangen.
Battle av Sara Villius, svensk forfatter, boka er og på svensk trass i tittelen. Kortprosa. Noe av det er veldig bra synes jeg.
Ville Veier av Annie Proulx, den nyeste novellesamlinga hennes på norsk. De novellene jeg har lest så langt er knallbra.
Dessuten har jeg Gilgamesh og Borges (Collected Non-Fictions) liggende på nattbordet, de blar jeg litt i innimellom.
22 mai 2006
05 mai 2006
Norsk film
Denne uka har jeg sett to norske filmer på kino.
1. Gymnaslærer Pedersen (basert på Dag Solstads temmelig gode roman).
2. Slipp Jimmy Fri (av Cristopher Nielsen, med gjenbruk av div. tegneseriefigurer av samme)
Litt bakgrunn: jeg synes at Dag Solstad er Norges kanskje aller beste forfatter, og at Cristopher Nielsen er Norges klart beste tegneseriemaker. Jeg hadde ikke spesielt store forhåpninger til Gymnaslærer Pedersen, fordi jeg hadde lest en del temmelig lunkne anmeldelser. På den andre siden er den regissert av Hans Petter Moland som også lagde Aberdeen, som er en av de beste filmene laget av en nordmann noensinne. Slipp Jimmy Fri var jeg veldig, veldig spent på, siden jeg liker Nielsen sine tegneserier men ikke akkurat var veldig imponert over 3D-animasjonen i To Trøtte Typer TV-spessial som gikk på NRK for en del år siden.
Gymnaslærer Pedersen er en møkkafilm. Hovedpersonen er redusert til en klønete tulling, og det er i grunn resten av AKP-erne også. Masse tåpelige surrealistiske sekvenser i første halvdel av filmen som ikke fungerer. Slutten er utrolig lang og kjedelig. Historien henger ikke på greip. Total mangel på psykologisk realisme hos personene. Jeg driter i hvordan det går med Pedersen og Nina Skåtøy og hele gjengen.
Slipp Jimmy Fri er en meget god film. Man kan pirke på en del småting, at animasjonen kanskje ikke er like patent hele tiden, at historien er litt rotete, sånne ting, men greia er at Jimmy, tittelfiguren, den narkomane elefanten, er en utrolig bra figur, man får sånn sympati for stakkaren der han kjemper med abstinensen sin, det gjør nesten vondt å se på. Dette er en film med hjerte (og, for så vidt, hjerne), og er den beste norske filmen jeg har sett siden før nevnte Aberdeen.
Det er jo morsomt at Jimmy er en mer interessant og troverdig karakter en samtlige av folka i Gymnaslærer Pedersen til sammen. Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner blir fullstendig parkert som skuespillere av en CGI-elefant som bare kan uttrykke seg ved å lage lyder med snabelen. Hurra for Cristopher Nielsen.
1. Gymnaslærer Pedersen (basert på Dag Solstads temmelig gode roman).
2. Slipp Jimmy Fri (av Cristopher Nielsen, med gjenbruk av div. tegneseriefigurer av samme)
Litt bakgrunn: jeg synes at Dag Solstad er Norges kanskje aller beste forfatter, og at Cristopher Nielsen er Norges klart beste tegneseriemaker. Jeg hadde ikke spesielt store forhåpninger til Gymnaslærer Pedersen, fordi jeg hadde lest en del temmelig lunkne anmeldelser. På den andre siden er den regissert av Hans Petter Moland som også lagde Aberdeen, som er en av de beste filmene laget av en nordmann noensinne. Slipp Jimmy Fri var jeg veldig, veldig spent på, siden jeg liker Nielsen sine tegneserier men ikke akkurat var veldig imponert over 3D-animasjonen i To Trøtte Typer TV-spessial som gikk på NRK for en del år siden.
Gymnaslærer Pedersen er en møkkafilm. Hovedpersonen er redusert til en klønete tulling, og det er i grunn resten av AKP-erne også. Masse tåpelige surrealistiske sekvenser i første halvdel av filmen som ikke fungerer. Slutten er utrolig lang og kjedelig. Historien henger ikke på greip. Total mangel på psykologisk realisme hos personene. Jeg driter i hvordan det går med Pedersen og Nina Skåtøy og hele gjengen.
Slipp Jimmy Fri er en meget god film. Man kan pirke på en del småting, at animasjonen kanskje ikke er like patent hele tiden, at historien er litt rotete, sånne ting, men greia er at Jimmy, tittelfiguren, den narkomane elefanten, er en utrolig bra figur, man får sånn sympati for stakkaren der han kjemper med abstinensen sin, det gjør nesten vondt å se på. Dette er en film med hjerte (og, for så vidt, hjerne), og er den beste norske filmen jeg har sett siden før nevnte Aberdeen.
Det er jo morsomt at Jimmy er en mer interessant og troverdig karakter en samtlige av folka i Gymnaslærer Pedersen til sammen. Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner blir fullstendig parkert som skuespillere av en CGI-elefant som bare kan uttrykke seg ved å lage lyder med snabelen. Hurra for Cristopher Nielsen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)