Alan Moore

Jeg leste V for Vendetta om igjen forrige dagen. Jeg tror det må være sju år siden jeg leste den første gangen. Og endelig skjønte jeg hva det er som plager meg med Alan Moore, som gjør at jeg verken synes V for Vendetta eller Watchmen er så fantastisk bra som en del folk synes:

Superintelligente über-karakterer som gjennomskuer alt og planlegger alt og som går rundt og er pretensiøse og arrogante.

Veidt (Ozymandias) i Watchmen, V selv i V for Vendetta.

Selv om jeg liker veldig mye annet ved begge seriene så faller de sammen for meg på akkurat det punktet. Hvordan kan V vite nøyaktig hva som vil skje? Hvordan kan han planlegge alt som foregår til minste detalj? Hvordan hele samfunnet vil reagere? Hvordan hvert enkelt menneske vil oppføre seg? Det er jo umulig, det blir bare tull, han blir bare en gudeaktig figur (en åpenbar stand-in for forfatteren selv) som går rundt og er allvitende. Siden V er hovedpersonen i V for Vendetta er det serien som lider mest under dette. I Watchmen er Veidt ikke en like fremtredende karakter, men slutten ender jo opp som tullball og vissvass på grunn av ham allikevel.

Moore er veldig mye bedre når han ikke prøver riktig så hardt å være intelligent. Som i Top 10 eller Tomorrow Stories.

Nei, jeg har ikke sett filmen. Veit ikke om jeg orker heller. Vi får se.

Haunted

Chuck Palahnuik - mest kjent for boka Fight Club.

Tidligere har jeg bare lest boka non-fiction, essays og reportasjer, og i den er det mye løyerlig. Haunted er en samling av historier fortalt av en gjeng wannabe-forfattere innelåst i et gammelt teater - på mange måter en novellesamling med en løs (og ikke særlig god) rammehistorie rundt.

Palahnuik er en typisk amerikansk forteller*, det er plott og ideer som er driver boka, ikke det språklige eller andre litterære ting. Han er en underholder, først og fremst.

* Sånn som John Irving, eller Stephen King, eller gode gamle Mark Twain for den saks skyld. Palahniuk plasserer seg for øvrig under Twain men over Irving og King hvis man skal rangere de fire.

Noen av historiene er ordentlig gode. En del er temmelig svake. Rammefortellingen er rett og slett vassen. Hadde P. spart de åtte-ti beste og ventet noen år til han hadde ti til av samme kaliber kunne han hatt en knallgod novellesamling på hånda. Jeg tipper at han* har tenkt at romaner er lettere å selge en noveller, og så har ting blitt som de har blitt.

* Eller redaktøren hans.

Men for all del, jeg leste boka på to dager og ble både småkvalm og lo flere ganger underveis, så jeg skal ikke klage. Jeg kommer definitivt til å lese mer av Chuck, for han er på mange måter en forfatter helt etter min smak.

Memo - norges dårligste magasin

I går kjøpte jeg andre utgave av Dagbladets nye "aktualitetsmagsin" memo (www.memo.no).

Det er det dårligste journalistiske produktet jeg har vært borti i mitt liv, muligens bortsett fra enkelte russeaviser fra tidlig 90-tall (jeg har ikke leste russeaviser siden den gang).

Utdatert småstoff, tåpelige vitser, kjedelige saker. Full av sånn bråkjekk liksom-tøff journalistikk som er den forvrengte og kommersialiserte arven etter Hunter S. Thompson og ny-journalistikken. Totalt verdiløst både som informasjon og underholdning. Og, selvfølgelig, alt for mye annonser.

Elefantfabrikken del 2

elefantfabrikken: Hvorfor heter bloggen din elefantfabrikken, Ola?
olajostein: Murakami.
elefantfabrikken: Haruki Murakami, den japanske forfatteren?
olajostein: Stemmer. Han har en novelle som handler om en mann som jobber på elefantfabrikken. Den finnes på norsk i en bokklubb-bok som heter Japan Forteller. Hele novellesamlingen finnes på svensk som Elefanten som gick upp i rök, og på engelsk under tittelen The Elephant Vanishes.
elefantfabrikken: Er det bra?
olajostein: Jeg leste samlingen på svensk for mange år siden, og likte det sånn passe. Så leste jeg den ene novellen på norsk i fjor en gang, og syntes den var fryktelig bra. En sånn novelle som henger igjen, om du skjønner hva jeg mener, som man blir gående og tenke på lenge etterpå. Nå har jeg kjøpt den engelske oversettelsen og leser den. Det er en av de beste novellesamlingene jeg har lest. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skjønte det den gangen jeg leste den på svensk.
elefantfabrikken: Så du er skikkelig Murakami-fan, altså?
olajostein: Ja, jeg er vel blitt det i det siste. Men jeg var ikke overbevist Murakami-tilhenger da jeg fant på navnet til bloggen, da var det kun den ene novellen jeg likte. Men nå har jeg nettopp lest Trekkoppfuglen, og det er med hånda på hjertet en av de beste romanene jeg har lest på lenge.
elefantfabrikken: Ingen kritiske bemerkninger?
olajostein: Nei, jeg klarer ikke å komme på noe negativt å si.
elefantfabrikken: Hæ? Noe negativt må du vel ha å komme med?
olajostein: Ja! Jeg kom nettopp på en negativ ting: hvorfor i all verden har ikke Pax oversatt hele denne novellesamlingen til norsk? Kjenner de ikke sin besøkelsestid? Få ut fingern, Pax!