Ola tipper på Tarjei Vesaas debutantpris *

* Ikke for å skryte (ja, særlig), men jeg gjettet riktig på TVD-prisen i fjor, Det Er Natt av Ole Asbjørn Ness.

Agnar Lirhus Skogen er Grønn (Oktober forlag)

Handler om Philip Randén som slutter med filosofi på universitetet og blir bussjåfør.

Boka er bra, tidvis veldig bra. Morsom og ... øh, ordentlig fin også, i partier. Sart og tøff på en gang, han hovedpersonen, og tonen i boka også.*

* Og på forfatterbildet ser sannelig Agnar Lirhus ut som en typisk sånn sart fyr som prøver å være tøff han også.

Det er mulig at jeg liker Skogen er Grønn ekstra godt fordi jeg er dropout fra Blindern selv, at den har ekstra resonans for meg personlig på grunn av det, kanskje? Sikkert. Men det er neppe et avgjørende punkt for å ha glede av boka. Nå har jeg ikke lest alle debutanter fra 2005, langt der i fra, men jeg har bladd i ganske mange av dem, og jeg er temmelig sikker på at dette er den beste. Og det tror jeg Svein Jarvoll og resten av gjengen i Det Litterære Råd også kommer til å synes.*

* Er fortsatt Svein Jarvoll leder i Det Litterære Råd, forresten? Han var i hvert fall det i fjor.

Usynlige byer

Jeg oppdaget akkurat at Aschehoug endelig (endelig!) har klart å utgi Italo Calvinos enormt gode bok (roman? noveller? kortprosa?) Usynlige Byer i pocketutgave. Den har vært utsolgt på norsk siden jeg oppdaget den for åtte år siden, og jeg har ventet siden den gang på at jeg skal kunne få kjøpt min egen. 99 kroner hos nærmeste bokhandel - det er antagelig et av de beste kjøpene man kan gjøre i 2006.

Hvordan lese og hvorfor?

Jeg leste forrige uke ei bok av Harold Bloom (amerikansk kritiker kjent for boka The Western Canon) med tittelen How to Read and Why. Harold er en helt vanvittig belest fyr, og han er det amerikanerne kaller opinionated - han har en eller annen mening om det meste og han er ikke redd for å uttrykke den. How to Read and Why inneholder for eksempel minst et halvt dusin påstander om at det å lese er en utdøende kunst og at både kulturen og litteraturen høyst sannsynlig kommer til å gå nord og ned om kort tid. Dessuten gjentar han (og gjentar og gjentar og gjentar) at Shakespeare er den aller største forfatteren vi har hatt eller noensinne kommer til å få.

De delene av boka er ganske kjedelige. De er heldigvis relativt korte.

Harold er imidlertid også en utrolig entusiastisk leser. De bøkene han liker elsker han. Og det er det han bruker mest plass på. Shakespeare (selvfølgelig), Cervantes, Ibsen, Pynchon, Calvino (en av mine personlige favoritter) og en hel del andre. Han skriver smart og innsiktsfull og medrivende om bøkene og skuespillene til disse forfatterne, og ikke minst om personene de skaper. Hamlet. Don Quijote. Hedda Gabler. Og etter å ha lest Bloom merker jeg at jeg får skikkelig lyst til å lese de bøkene han omtaler.

Jeg har for eksempel aldri lest hele Don Quijote - bare utdrag, og det er jo en sånn bok som man kanskje føler at man burde ha lest og den er en klassiker og den har vunnet både den ene og den andre kåringen av tidenes beste bøker og bla bla bla.
Harold Bloom snakker ikke om de tingene der. Han snakker om hvor morsomt og givende det er å tilbringe tid sammen med Don Q. og Sancho Pancha og hvor glad man blir i dem. Man kan godt lese for å være dannet og for å utvikle seg som menneske* osv. osv. sier Bloom (tror jeg), men først og fremst skal man lese fordi det er morsomt.

* Altså, han tar et oppgjør med idéen om at man blir er bedre menneske av å lese, at man utvikler empati og moral ol. Men han snakker altså allikevel en del om at man kan lære noe som menneske av å lese. Hvordan han mener at de to henger sammen skjønner jeg ikke helt, og ikke bryr jeg meg om det heller når jeg tenker meg om.

Morsomt. Å lese. Derfor.

Et pussig funn

Arthur Bradford er en amerikansk forfatter som foreløpig bare har gitt ut en bok. Den kom i 2001 og heter Dogwalker. Den er på under 150 sider og inneholder tolv noveller. Den (antagelig) beste av de tolv heter ”Mollusks” og handler om to kompiser som finner en kjempesnegle i hanskerommet på en gammel forlatt Peugot. Her er et avsnitt fra historien, jeg-personen har akkurat blitt kommandert av kompisen, Kenneth, til å komme å se på noe:

”So I made my way around to the passenger-side door where I could see Kenneth gazing at something he’d found in the glove compartment. I peered inside too and what a sight it was. Right there in that glove box sat a quivering yellow slug about the size of a large loaf of bread.
Kenneth and I watched it for a while, just to see it move. Its skin was all glistening, covered with slime.
‘Jesus Christ,’ said Kenneth.
So we decided to take the giant slug home with us. Actually, it was Kenneth’s idea. He said, ‘I know what we’re gonna do. We’re taking this puppy home.’”

Hvis du synes dette er et morsomt og godt utgangspunkt for en historie så vil du like Bradford.

Jeg tror Bradford er kompis med McSweeneys-gjengen, Dave Eggers og de folka der. ”Mollusks” er i hvert fall også trykt i antologien The Better of McSweeney’s vol. 1, (noe som vel betyr at den på et eller annet tidspunkt også var på trykk i McSweeney’s). Der innbiller jeg meg forresten at den er har tittelen ”The Slug” men jeg veit ikke hvor jeg har gjort av den boka så jeg får ikke sjekket. Det er i hvert fall samme historien, kanskje med noen ørsmå forandringer, siden (hvis jeg altså husker riktig) tittelen er en annen. Samme det. Jeg leste i hvert fall Dogwalker for omtrent to år siden, og da tenkte jeg at det var en artig samling men kanskje ikke så mye mer en det, men så leste jeg Mollusks/The Slug igjen i McSweeney’s-antologien omtrent et år seinere, kanskje litt mer, og da gikk det opp for meg hvor bra den var, at den var både mer velskrevet og mer gjennomtenkt og morsommere en det jeg hadde oppdaget ved første gangs lesing. Det gjelder for så vidt hele Dogwalker, det er rett og slett en skikkelig god samling noveller.

Poenget med dette er at a) Arthur Bradford er en forfatter som skriver på en temmelig enkel og naivistisk måte mens tekstene hans (i hvert fall de beste) også er både komplekse og dype, og b) jeg er en leser som ofte ikke skjønner før lenge etterpå om det jeg har lest egentlig var bra eller dårlig.

Det er alltid artig å oppdage at man har tatt feil, enten det nå er den ene eller den andre veien, og jeg er så heldig at jeg gjør det ganske ofte. Rett etter å ha lest en bok kan jeg mene en ting, etter å ha tenkt meg om en uke eller så kan jeg mene noe helt annet, og etter ennå lenger tid kan jeg gå tilbake til den første meningen eller over til å mene noe tredje. Det samme kan skje hvis jeg leser noe om igjen. På et vis er selvfølgelig dette helt selvsagte ting: man forandrer mening over tid ettersom ens egne forutsetninger forandrer seg; det som snakket direkte til deg når du var seksten er bare barnslig pjatt når du er seksogtjue og så videre og så videre, men jeg synes det er verdt å nevne, siden det virker som noe mange fort overser eller glemmer. Så har jeg også lagd meg selv en utvei, hvis noen noen gang leser denne bloggen og sier ”ha, du skriver på et sted at den forfatteren er skikkelig bra men så sier du tre måneder seinere at han er oppskrytt – hva pokker mener du egentlig?”, og da kan jeg peke på dette og si som sant er at det jeg skriver om er hva jeg, Ola Jostein, helt subjektivt tenker her, nå, i skriveøyeblikket, om den eller den boka og den eller den forfatteren, verken mer eller mindre. *

* Og her må jeg bare skyte inn at jeg tror dette til syvende og sist er den eneste måten det er mulig å snakke eller skrive om litteratur på; fra synspunktet til en bestemt person på et bestemt tidspunkt i en bestemt kontekst. Kanskje finnes det varierende grader av objektive eller i hvert fall semi-objektive synsvinkler som det er teoretisk mulig å innta for en som skriver om litteratur, en kritiker, for eksempel (jeg tror strengt tatt ikke det) − det er uansett ikke av interesse for Elefantfabrikken − her er det ingen falske masker. Det er jeg som skriver om bøker, og hvis det jeg skriver innimellom er skikkelig dustete så er det fordi jeg innimellom er en skikkelig dust.)

Jeg har planer om å skrive mer om Arthur Bradford seinere en gang, han fortjener det. Dogwalker er et prima eksempel på den typen litteratur jeg kanskje liker aller best: velskrevet, veltenkt, morsom og kort. Kenneth og kompisen tar med seg snegla hjem i en plastpose, noe kona til Kenneth ikke akkurat blir spesielt imponert over. Hilarity ensues.

Elefantfabrikken del 1

Her skal jeg skrive om bøker.
Bøker jeg har lest som jeg mener det er verdt å si noe om.
Og om litteratur generelt, hvis jeg en dag føler at jeg har noe å si om den saken.

Dessuten også innimellom om for eksempel musikk, film og tv.

Det skal bli bra greier, serru!