3 ting eller deromkring, på tampen av 2017 (Kjørsvik - Statsministere - BoJack Horseman -

1. BOK: Joakim Kjørsvik har kommet med sin tredje bok, en samling med fortellinger som har fått tittelen Folk jeg husker. Jeg har anmeldt den på Littkritikk.no, en begeistret, muligens noe usammenhengende anmeldelse, der jeg forsøker å sirkle inn hva det er Kjørsvik driver med ved å nevne en hel del andre forfattere og fenomener tekstene hans minner meg om. I fleng nevner jeg Lydia Davis, George Saunders, Baron Munchausen, Woody Allen og Karl Ove Knausgård, blant annet. Det er i hvert fall en soleklar anbefaling, for alle som liker å lese ting som er bra.

2. TV: Statskanalen har laget en serie med «Her gang vi møtes»-inspirerte programmer der de som fortsatt lever av norske (nåværende og tidligere) statsministere sitter rundt et middagsbord og prater, samtidig som den enkeltes politikerkarriere gjenomgås på lettbent, men informativt vis. Foreløpig har jeg sett 5 av de 6 episodene, og de har alle vært veldig interessante. Det blir, selvfølgelig og nødvendigvis, personfokusert, og det har sin slagside, men takk til NRK allikevel, for å lage programmer som det er vanskelig å se for seg at noen annen kanal ville finne på å gjøre, og av så høy kvalitet.

3. TV/Netflix: Den tidligere elefantfabrikk-favoritten BoJack Horseman har, i sin tredje sesong, blitt en blek kopi av seg selv. Uinteressante nye karakterer introduseres, og de gamle settes inn i stadig mindre interessante scenarier. Det er veldig dumt for TV-serier å ha stor suksess, fortsatt. Jeg hoppet av rundt halvveis.

4. Tegneserier: Christopher Nielsen er en annen elefantfabrikk-favoritt. Endelig somlet jeg meg til å lese hans (foreløpig) to tjukke album om Hold Brillan, Bygdegutar fra 2009 og i Da pønken kom til Lefsevika fra 2014. Hold Brillan opptrer i en hel del andre utgivelser også, men da i kortere historier. Jeg har foretrukket de Oslo-baserte seriene til Nielsen, det er vel grunnen til at jeg har ventet så lenge med å lese akkurat disse. Bygdegutar er en tidvis morsom, men nå temmelig utdatert harselas med reality-konsepter, som blir best når den går helt over styr og leker seg med actionfilm- og pulpklisjeer. En under middel Nielsen-utgivelse. Da punken kom ...derimot, er noe av et høydepunkt i tegneseriekarrieren hans, etter min mening. Her trekker Nielsen veksler på kunnskapene sine om undergrunnskultur og pønk, og kombinerer ulike tidsplan på en fortellermessig elegant måte. Her lekes det med både musikkjournalistikk og noir-sjangeren, og hendelsesforløpet er mer tilforlatelig enn i Bugdegutar, om enn ikke 100 prosent «realistisk».

Torsdagslenker

• Bob Dylans nobelforedrag er verdt å lese.
• Vagant er ute med nytt og tjukt dobbeltnummer, lederen kan leses her. Inntrykk av det nye nummeret så langt: pokker så bra.
• Alain de Bottons for norske ører noe uheldig titulerte School of Life har en fin YouTube-kanal med (stort sett) smarte, kloke videoer om ulike temaer. Sjekk f.eks. «Why you will marry the wrong person» eller «What nice men don't say to nice women».

Lørdagslinker (om skriving)

• George Saunders har skrevet et stykke for The Guardian om hvordan han skriver, og selv om han på slutten henfaller til klassisk forfatter-vrøvl er de to første tredjedelene eller så meget interessante. 
• David Vann skriver om å skrive på Lithub, og det er også meget interessant, selv om han snakker helt spesifikt om sin egen og kun sin egen skriveprosess, på et mye mer håndfast nivå enn det Saunders gjør. 
• Intervju med Deb Olin Unferth på Electric Literature: løst i fisken, men artig.

3 ting, uke 15 (Lykke - Dylan - Murakami)

1. Nina Lykke er en av elefantfabrikkens favoritter, og da særlig og spesielt Orgien og andre fortellinger fra 2010, som er en av nyere tids aller beste norske novellesamlinger. Hun fulgte opp debuten med romanen Oppløsningstendenser i 2013. Den er også virkelig usedvanlig god. I fjor kom hennes tredje bok, romanen Nei og atter nei, som fikk gode kritikker, og som nylig ble tildelt Ungdommens Kritikerpris for 2017. Alt dette gjorde muligens at jeg gikk inn i lesningen av denne nyeste boka med for høye forhåpninger. I hvert fall er jeg etter endt lesning litt skuffet, kjenner jeg. Historien er velkjent, en mann med kone og barn forelsker seg i en yngre kvinne, og det aller meste går til helvete. Vi får høre broker av historien fra alle de tre involverte, og det er ganske ofte ganske morsomt. Satirisk. Særlig mannen som går fra kone og barn får sitt pass påskrevet, mens den største sympatien (naturlig nok?) ligger hos hun som blir forlatt. Det er i hvert fall delene der hun får snakke som er de klart beste, og Ingrid, som hun heter, blir etterhvert en ganske fandenivoldsk karakter som det er verdt å bruke litt tid sammen med. De to andre, eksmannen Jan og hans nye kjæreste Hanna, derimot, er begge mest klisjeer, og det er vanskelig å få noen nevnverdig sympati med noen av dem. Dermed blir de bare to litt ynkelige og patetiske eksistenser som liksom holdes opp foran oss til almenn spott og spe. Nå er det i og for seg ikke noe uvanlig at Lykkes tekster er nådeløse og satiriske i sin avkledning av menneskenes dårskap, det er tvert i mot akkurat det som kanskje er den sterkeste drivkraften i forfatterskapet hennes, men dette skarpe og avslørende lyset forfatteren utsetter sine personer for må i den andre enden balanseres på et eller annet vis, personene må kanskje ikke nødvendigvis være sympatiske, men de må være genuint gjenkjennbare, de må minne så mye om en selv som leser at latteren over de tåplige beslutningene deres og de håløse bortforklaringene de kommer med overfor seg selv og andre blir sittende litt fast i halsen. Det lykkes Lykke med bare i ett av tre tilfeller i Nei og atter nei, og dermed er det heller ikke mer enn en tredjedels vellykket bok, eller så.

2. Bob Dylan spilte i Oslo Spetrum på tirsdag. Han er blitt 78 år gammel, eller så, og forrige gang jeg så ham, som vel må være en fem-seks år siden, tenkte jeg at han var blitt for gammel og sløv, at futten hadde gått ut av ham, at nå var det ikke noen vits i å se ham mer. Men så har han de tre siste årene sluppet plater hvert år - alle sammen riktignok «bare» coveralbum, med mer og mindre kjente skatter fra det som litt pompøst kalles «the great american songbook». Og sannelig ser det ikke ut som om det å spille disse gamle låtene har fått ham til å blomstre opp igjen som sanger og utøver. Han spilte ikke mer enn fem eller seks av disse coverlåtene nå på tirsdag, og disket ellers opp med en parade med egne klassikere, og det var spesielt artig med noen av låtene fra slutten av nittitallet - «Love Sick» og «Things have Changed» kanskje særlig, samt en drivende fet variant av «Tangled up in Blue» og en veldig god «Desolation Row». Til og med den utbrukte, utspilte, utdaterte «Blowin' in the Wind» klarte han å gjøre en hørverdig variant av. Han sang bedre enn på veldig mange år også, hentet frem noen dype, raspete toner som var, etter Dylan-målestokk, helt enormt bra, og droppet å spille gitar til fordel for pianoet, der han et par ganger imponerte litt med spillinga si.


Jeg fant denne på mobil innspilte lille videoen av «Love Sick» på YouTube - den blir vel kanskje fjernet ganske snart, og har selvfølgelig ikke topp kvalitet sånn teknisk, men man kan få et inntrykk. Se på benstillinga hans! Dette er en mann som koser seg med å spille live.)

3. Denne bloggen har hentet inspirasjonen til navnet sitt fra en Murakami-novelle, i en samling som på engelsk heter The Elephant Vanishes. Det er en gammel bok, men den har ikke foreligget på norsk før nå i år, under tittelen Elefanten som forsvant. Jeg har ikke lest den på mange år, og kommer ikke til å lese den heller, for dette er en av de bøkene som jeg foretrekker å ha gode minner av fremfor å ødelegge den med en gjenlesning, men det føles allikevel riktig å nevne den. Hvordan er det egentlig å jobbe på en fabrikk der man lager elefanter? Det er selvfølgelig ikke bare enkelt.

3 ting uke 11 (Sorokin - BLA - TV)

1. Flamme forlag ga i fjor ut Vladimir Sorokins science-fiction-roman Telluria, som, lik oversatte bøker flest, dessverre, fikk temmelig lite oppmerksomhet. Femti kapitler, hver med sitt uttrykk, et overflødighetshorn av ideer, og skarpt, skikkelig skikkelig skarpt. Fra Odd W. Suréns anmeldelse i  Vagant (som var den som gjorde meg oppmerksom på boka):

Sorokins originalitet ligger i blandingen av høyt og lavt, det utviklede og det primitive side om side, og dette kan kanskje leses som en litterær framstilling av det russiske, både samfunnslivet og vitenskapet, høyt utviklet på noen områder, nærmest tilbakestående på andre, det ene benet på full fart inn i framtiden, mot radikalt endrede samfunnsformer, det andre i tradisjonens revesaks.



2. Bokvennen Litterær Avis har blitt månedsavis, og dermed har Norge fått sin første slike. Tradisjonelt har litterære tidsskrifter i Norge kommet fire ganger i året (eller ofte også færre), og det er ingenting galt med det, men en månedlig utgivelse gir selvfølgelig et litt friskere tempo, mulighet til å være mer oppdatert og i tiden og ikke minst, tror jeg, til å senke skuldrene noe - være litt friskere og freidigere, rett og slett. Det tror jeg er bra. Nummerne som har kommet så lang har vært ujevne, og det vil jeg gjette at de kommer til å fortsette å være, men med det månedlige perspektivet er det mye lettere å akseptere og tilgi akkurat det, fordi jeg uansett ikke har noen ambisjon om å lese hele blekka fra perm til perm hver måned (like lite som jeg leser f.eks. Morgenbladet fra perm til perm hver uke, herregud, det skulle tatt seg ut, så mye svada som de trykker (og jeg liker MB svært godt, altså, bare så det er sagt)). Sjekk nettsiden for noen utvalgte artikler.

3.  Lages det fortsatt gode TV-serier i verden? Det må jo logisk sett finnes noe det er verdt å se, men alt jeg hører eller leser om virker bare tåpelig. Noen som har noen genuint gode tips?