1. BØKER: Lena Andersson, Egenmäktig förfarande og Utan personligt ansvar (på norsk: Rettsstridig forføyelse og Uten personlig ansvar) - to romaner om den intellektuelle kvinnen Ester Nilsson og hennes forhold til mennene Hugo Rask (i den første boken) og Olof Sten (i den andre), forhold som er preget av feilkommuniseringer og ulikhet i forventningene. Det er mye som kan sies om disse, blant annet at de et ualminnelig gode. De avføder også usedavnlig mange givende diskusjoner som dreier seg om Ester og mennenes oppførsel: hvem handler rett, hvem burde handlet annerledes, hvordan bør man håndtere slike situasjoner, og svarene er slettes ikke gitt. Alle som har vært forelsket i noen som ikke har vært forelsket tilbake, eller har hatt noen rundt seg som har vært forelsket uten at man selv føler det samme, vil kunne finne punkter i disse bøkene som minner om sitt eget liv, tror jeg. Ikke at identifikasjon er ensbetydende med kvalitet, men her er det følelsesmessige også koblet opp til et betydelig intellektuelt apparat som analyserer og filtrerer handlingen, og en språklig presisjon og også en humor, som gjør dette til stor romankunst. Virkelig stor.
2. PODCAST: Jeg er ikke så glad i radio, fordi det alltid går raskere å lese noe enn å høre noen si det, og dermed er lyttetid < lesetid, sånn at jeg tenker at jeg ville rukket mer dersom jeg hadde lest i steden for å lytte; nå snakker jeg om å høre på ting som er verdt å høre på, typ samtaler mellom mennesker som vet hva de snakker om, sånn som man innimellom kan oppleve på P2, ikke om den åndsvake prateradioen der noen idioter sitter i studio og snakker forsøksvis «humoristisk» om ting de ikke har greie på, sånn som de driver på med på alle andre radiokanaler enn P2, så vidt jeg kan skjønne, de få gangene jeg blir utsatt for P4 og Petre og annen djevelskap, det er helt på siden, det er ikke det jeg snakker om, det regner jeg med at alle skjønner. Men altså, nå finnes det noe som heter BokPod, der Hallgeir Opedal snakker med norske forfattere, og det har jeg ikke hørt på, men de har fått en del skryt, og nå har jeg hørt på én av dem, intervjuet med Tomas Espedal, og han er en god forfatter, tror jeg, kanskje ikke riktig så god som han selv tror (men hvem er vel det), men god, riktig så god, og et strålende intervjuobjekt, ett av de aller beste, i Norge er det antagelig bare Dag Solstad og muligens Vigdis Hjort av kjente forfattere som er like gode intervjuobjekter som ham. De snakker om hvordan han skriver og om livet og om kjærligheten, blant annet. Hallgeir Opedal virker som en ganske god intervjuer, ikke fordi han stiller så veldig gode spørsmål, for det gjør han ikke, men fordi han stort sett holder kjeft og lar Espedal snakke selv. «Kulturkuk». «Gode ideer er for folk i reklamebransjen.»
3. TV-SERIE: TV-seriens gullalder er over, hvis den da noen gang har vært, vi lever i den tiden der TV-serien er blitt den hegemoniske kunstformen, og dermed har den også naturlig nok i stor grad gjort seg uinteressant; det er rett og slett for mye penger i det å lage TV-serier, antagelig, hva vet jeg, faktum er i hvert fall at det nesten bare lages og snakkes om dårlige TV-serier. Men innimellom liker man jo å se på TV, jeg gjør i hvert fall det, jeg elsker egentlig TV, det er ikke det, av den ene eller den andre grunnen, og da trenger man noe å se på som gir i hvert fall en viss glede. Og en av de TV-seriene som jeg har en viss glede av om dagen heter Archer, det er en tegnefilmserie om en gjeng med spioner, en humorserie, og er idiotisk og genialt idiotisk og usmakelig i en blanding som det er, for meg, veldig lett å le både høyt og mye av. Ligger på Netflix, bl.a.
