Bob Dylan - en stor forfatter?

Hvor god tekstforfatter er egentlig Bob? For noen år siden var det en gjeng skrotnisser som maste om at han burde få Nobelprisen i litteratur. Det fikk han ikke, og han kommer selvfølgelig aldri til å få den, fordi han skriver ikke litteratur, han skriver låter. Og det er han, etter min oppfatning, fryktelig god til. Hvis jeg måtte velge 100 favorittlåter tipper jeg 15-20 av dem ville blitt Dylan-komposisjoner. Men ikke alt han er skrevet er like bra, mye av tekstene er ærlig talt reint og skjært sludder. Noen eksempler:

Well a childish dream is a deathless need
And a noble truth is a sacred creed
My pretty baby, she's lookin' around
She's wearin' a multi-thousand dollar gown
Meningsløst sludder og døve nødrim, fra Tweedle Dee & Tweedle Dum (Love And Theft, 2001)

Wiggle, wiggle, wiggle like a bowl of soup,
Wiggle, wiggle, wiggle like a rolling hoop,
Wiggle, wiggle, wiggle like a ton of lead,
Wiggle - you can raise the dead.
Ett vers fra Wiggle Wiggle (Under The Red Sky, 1990) - hele låta er sånn.

All your seasick sailors, they are rowing home.
All your reindeer armies, are all going home.
The lover who just walked out your door
Has taken all his blankets from the floor.
En av mine favorittlåter, It's All Over Now, Baby Blue (Bringing It All Back Home, 1965) - nydelig sang, men teksten er jo, i hvert fall i dette verset, totalt meningsløs. Hva pokker er en reinsdyrhær? Hvorfor skal den hjem? Sammen med fulle seilere? Og å rime "home" på "home" er uansett slapt. Og hvorfor har elskeren masse pledd på gulvet som han tar med seg?

Like Judas of old
You lie and deceive
A world war can be won
You want me to believe
But I see through your eyes
And I see through your brain
Like I see through the water
That runs down my drain
Et vers fra Masters of War (The Freewhelin' Bob Dylan, 1963) - igjen ei låt jeg synes er veldig bra, men når man leser det ser man at det ikke holder mål. Nødrim, meningsløse similer, snodig grammatikk for å få linjene til å gå opp - som tekst er dette ganske skralt - det som gjør låta bra har med Dylans fremføring å gjøre.

Dette er forøvrig temmelig tilfeldig valgte eksempler, jeg kunne ha funnet hauegvis med lignende - og verre - linjer fra Dylans katalog.

elefantfabrikken: Så hva er poenget ditt?
olajostein: At Dylan ikke fortjener noen Nobelpris i litteratur. At det han gjør er bra på en annen måte og etter andre kriterier enn de man bedømmer litteratur etter. At selv om man liker Dylan (noe jeg i aller høyeste grad gjør) trenger man ikke å bedrive nesegrus genidyrking.

Strøtanker om noen bøker jeg har lest i det siste

Fast Food Nation - Eric Schlosser
Non-fiction bok om fastfoodindustrien og hvordan den har påvirket og forandret det amerikanske samfunnet, sosialt, politisk og ernæringsmessig. Veldig bra bok, velskrevet, full av artige historier og skumle fakta. Og etter å ha lest om hvor mye bæsj, involler og annen drit som havner i hamburgeren kommer jeg definitivt ikke til å spise på McDonalds på lenge, lenge, lenge.

Hvis jeg må være meg - Geir Gulliksen
Pocketutgave som inneholder hele fire diktsamlinger av Gulliksen. Særlig Om tyngde og letthet er utrolig fin, uten at jeg helt klarer å si hvorfor - men det er noe i disse diktene som snakker til meg, som sier et eller annet som jeg oppfatter som ... sant?

Buddy does Seattle - Peter Bagge
Tegneseriebok som samler sammen de første utgavene av Bagges blad Hate. Historier om slackeren (eller hva man skal kalle ham) Buddy og vennene hans, som drikker, driver hor, bruker dop og prøver å finne en eller annen mening med livene sine. Minner litt om Cristopher Nielsen, eller omvendt. Morsomt og bra, men kanskje litt repetetivt i lengden? Eller er det bare jeg som har lest for mye litteratur i det siste hvor alt går i dass?

VM i fotball 1986 - Solstad/Michelet
Jeg bryr meg fint lite om fotball, men jeg liker Solstad. Derfor skummer jeg gjennom en del statistikk og lagoppstillinger og sånt for å få med meg Solstadske gullkorn om ... både det ene og det andre. Han er antagelig verdensmester i digresjoner. Igjen - morsom bok. Har ikke bestemt meg ennå for om jeg kommer til å lese den delen som Jon Michelet har skrevet.

Fire bøker altså, to av dem leser jeg fordi de er morsomme, en av dem (nei, faktisk to) leser jeg fordi den snakker til meg og sier meg noe jeg oppfatter som [sant][virkelig][ekte], og en leser jeg fordi den er interessant og ... morsom. Morsom er åpenbart hovedkriteriet mitt for å bruke tid på en bok. I dag begynte jeg på Brødrene Karamasov - den virker utrolig morsom så langt.

Plattform

Jeg leser Michel Houellebecq om dagen, romanen Plattform. Og den er utrolig morsom, det morsomste jeg har lest på lenge. Hovedpersonen er en ensom og temmelig kynisk fyr (han minner ganske mye om hovedpersonen i Den Fremmede, en person som er helt løsrevet fra alt rundt seg og prøver å forholde seg til en verden og et samfunn han ikke forstår). Hele tonen i boka er ekstremt desillusjonert på menneskehetens vegne, det eneste som kan gjøre noen lykkelige synes å være sex, og siden dype, meningsfylte mellomenneskelige relasjoner er umulige eller uoppnåelige for de aller fleste er prostitusjon og sexturisme den eneste muligheten man har til å føle noe som helst. Eller noe sånt.

Og jeg synes som sagt det er ordentlig morsomt. Nå har jeg nok over gjennomsnittlig sans for menneskeforakt, hat, desillusjonerthet og lignende i litteraturen, men Houellebecq skriver veldig morsomt på en understated, lakonisk måte. Men så snakker jeg med folk som sier at de ble så provosert over boka, at de ble skikkelig sinte, at de fikk lyst til å slenge den i veggen - og det kan jeg rett og slett ikke forstå. Provosert over en roman? Det er helt fremmed for meg.

Men Houellebecq har satt sinnene i kok flere steder, og særlig i Frankrike. Og da lurer jeg på om det er noe galt med meg eller noe galt med verden. For helt ærlig - det er mangt og mye som kan gjøre meg sint og opprørt, men å hisse seg opp over noe som en eller annen forfatter finner på? Det er jo bare løgn og forbannet dikt!