Fantastisk litteratur

China Mieville - Perdido Street Station

Jeg leste Hobitten og Ringenes Herre da jeg var ung og blei frelst på fantasy. Raskt oppdaget jeg at fantasy er en drittsjanger. Ingen annen sjanger har like lavt snitt som fantasy, det er 99,9% ubrukelig møkk. Heldigvis finnnes det en del fantastisk littaratur som ikke er fantasy. Borges, for eksempel, og eventyr, og gamle helteepos - Gilgamesj, Homer, sånne ting, som jo fantasy-sjangeren er en tilbakestående, undermåls slektning av. Jeg liker sånn litteratur, heltegreier, overnaturlige hendelser, store slag - det er (eller kan i hvert fall være) ei fin pakke.

Men altså, det aller meste som står i butikkhyllene under "fantasy" er for meg helt uinteressant. Derfor er det ekstra deilig når jeg en sjelden gang finner ei fantasybok som faktisk er skikkelig bra.

Perdido Street Station er en sånn. China Mieville er en britisk kommunist som har slått seg opp på å skrive fortellinger fra en alternativ virkelighet hvor magi og teknologi går opp i en høyere enhet. Boka foregår i en by som er en slags barokk, industriell mareritt-versjon av London, og handler om ymse utskudd, kunstnere, kriminelle og revolusjonære som blandes inn i farlige og skumle hendelser. Det er en røverhistorie, som faren min ville sagt, men det er en bra røverhistorie; velskrevet, smart, original. Jeg har definitivt tenkt til å lese mer Mieville; han anbefales alle som har sansen for sjangeren, også for de som er desilusjonerte på dens vegne.

Elefantfabrikken ett år!

Heh! Jeg oppdaga plutselig at elefantfabrikken har fyllt et år! Jeg innbilte meg at dagen ikke var før i februar, men sannelig var det 2. januar som var den store dagen.

Gratulerer, elefantfabrikken!

elefantfabrikken: Tusen takk! Og gratulerer til deg og!
olajostein: Takk.

Lille Eyolf

Nå har verden, samfunnet og tilfeldighetene konspirert mot meg og gjort det slik at jeg har endt opp med å lese et stykke av Henrik Ibsen;
Lille Eyolf.

Det tok ikke lang tid, en drøy time eller så, og det var vel ikke akkurat den helt store leseropplevelsen (som forventet). Det var ikke fullstendig avskyelig heller, det var det ikke. Hvis jeg skal gi en karakter så blir det fem av ti - helt midt på treet.

Stykket er sikkert ment å være tragisk, men jeg må innrømme at jeg lo godt flere ganger. Mye småborgerlig angst for både dette og hint, og en del følelsesmessige uttrykk som overhodet ikke gir mening. Mye kinky bror-søster-ting som sikkert var fryktelig sjokkerende på Ibsens egen tid, men som nå bare fremstår som litt latterlige.

Første akt var nok den beste, særlig scenen med Rottejomfruen - den har litt skarpe kanter, er litt vass. Siste akt har er en av de tynneste "oppløftende" slutter jeg kan huske å ha vært borti. Mente Ibsen dette alvorlig, eller gjør han narr av hvor naive karakterene hans er?

elefantfabrikken: Blir det lenge til du leser mer Ibsen?
olajostein: Det tror jeg. Eller vent - jeg har vel en idé om at jeg skal lese Peer Gynt om ikke så alt for lenge. Eller nei, pokker heller, jeg tror ikke jeg gidder.