- Michael Moorcock, den britiske sci-fi/fantasy-forfatteren som har skrevet 80 bøker eller noe sånt, en så vanvittig produksjon at selv de mest ihuga fansene hans neppe har lest alt sammen, men som er aller mest kjent for (så vidt jeg vet) bøkene/historiene om Elric av Melniboné, en nihilistisk, deprimert døende albinokriger med et intelligent magisk sverd. Jeg har hatt en samling med de første historiene Moorcock skrev om Elric (på midten av 60-tallet) stående i hylla i mange år, men har ikke begynt å lese dem ordentlig før nå. Det er ganske artige greier, med enorme mengder patos og eksistensiell angst.
- Jack Vance – også en av fantasy-litteraturens Grand Old Men. Han har jeg forsøkt å lese noe av tidligere en gang, men nå lånte en antologi på Deichmanske med «de beste» fortellingene hans fra hele forfatterskapet – og sovnet etter å ha lest bare ganske få sider. Også dette en historie fra 60-tallet, for øvrig.
- I motsetning til dagens fantasy-litteratur, som ser ut til å nesten utelukkende bestå av lange romaner på 500 sider eller mer som er kjedet sammen i rekker på 3 - 6 - 9 - 15 bøker eller mer, og hvor det man kaller «world building» og det å kunne skrive formelpreget action er langt viktigere egenskaper for forfatterne enn å være særlig gode til å skrive, så dreide fantasy seg på 60-tallet og bakover (så vidt jeg vet, jeg er overhodet ingen ekspert) om korte historier trykket i blader, ofte med hovedpersoner som går igjen, men episodisk, ofte ikke-kronologisk. Det betyr for det første at det er langt mer overkommelig å lese dem, fordi du får en avrundet historie på 20 sider eller så, uten alle de såpe-opera-taktikkene den moderne fantasy-litteraturen bruker for å strekke ut fablene sine over tusenvis av sider.
- Lengden på fortellingene gjør også automatisk noe med tematikken – de kortere historiene handler mer om personligheter og personer enn om å redde verden, for eksempel. De er også, i hvert fall de beste, veldig mye bedre som ren prosa enn alt jeg har sett av de nyere fantasy-forfatterne.
- Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med denne tankerekken, det over er ikke akkurat veldig dype innsikter eller noe. Fra et sjangerteoretisk standpunkt ville det være interessant å se på hvilke grunner det er til at fantasy har endret seg så radikalt i publiseringsmåte, jeg vil tro det i stor grad har å gjøre med godeste Tolkien og Ringenes herre, som både i lengde og verdens-bygging satte en viss standard som svært mange etterfølgere ivrig har kastet seg på, kombinert med den åpenbare komersielle serie-tankegangen der det å hekte noen på en føljetong vil fremstå som et attraktivt mål.
